O9S2: The Witcher

Geralt, en Witcher, har blitt utsatt for sjangerstandarden hukommelsestap og blir funnet i skauen av noen kompiser. Kort tid etterpå bryter noen banditter seg inn i fortet de holder til og stjeler noen hemmelige oppskrifter; man blir så sendt ut i verden for å få de tilbake og straffe tyvene. I praksis betyr det at man løper rundt i et "lite" område av gangen, og prøver å gjøre hva historien i spillet sier du skal - med flust av sidequests deriblant fight clubs, terningspill og løse hvermannsens problemer. Spillet bærer preg av at skaperne tydeligvis tok noen favorittgreier fra forskjellige spill; spillmotoren og hvordan ting er oppbygd minner om Neverwinter Nights og en del MMOer. Kampsystemet består i å slå folk med sverd ved å klikke på de til riktige tidspunkter og tidvis bryte inn med noen spells og dodge - litt som en clunky versjon av Diablo. Innstillingen til sideaktivitetene og sånn kan nesten minne mest om GTA/Red Dead Redemption.

Nå er det min tur til å henvise til at Kudis anmeldelse - mens jeg likte ganske mye av spillet, var det i realiteten lite eller ingenting som fanget interessen min. Greia med hvordan behandle alver og dverger var sterkt tilstede her som det var i Witcher 2, men ble hovedsaklig en backdrop heller enn noe man egentlig fikk noe direkte påvirkning på. En del av sideoppdragene var i utgangspunktet ganske interessante (masse inspirasjon fra slaviske sagn og eventyr virker det som), men som med hovedplottet var det et enormt problem med det hele... ALT ble kunstig oppstykket! Så å si alle oppdrag i spillet starter på et ytterpunkt av kartet, for så å sende en lengst mulig vekk fra det stedet, for så å bli sendt tilbake, og så tilbake andre veien igjen osv. Legg til at samtalevalgene man får underveis under oppdragene, eller kampene man skal kjempe, i realiten ikke har noen saklige valg man skal ta, blir det fort "løp et par minutter, 5 sekunders snakking eller 10 sekunders kamp, repeat". Legg til at i ødemarka er det som regel enorme mengder monstre som går i veien for deg, og så respawner HVER GANG du hviler eller bytter området (som å gå inn i hus), er det ingen sjanse for pacing i historie kan få noe spillerom. Av og til føles det ut som man går med avisa 30-40 timer og leser baksia og forsia av den konstant.

I motsetning til Kudi opplevde jeg i tillegg plenty med bugs. Spillet kræsjet og ble avsluttet et tosifret antall ganger. Spillet kræsjet og jeg måtte hardresette PCen et par-tre ganger. Vennelige NPCer sperret meg inne, så jeg måtte laste tidligere savegame. Grafikken ble absurd og noen av karaktermodellene fikk av og til 8-bits utseende med skippende animasjoner. En del sånt. Noe som ikke er veldig festlig.

Men likevel spilte jeg det i lange perioder av gangen (som jeg stort sett aldri gjør med spill), mens jeg surmula samtidig. Så det var helt ok. Jeg mistenker egentlig at spesielt lyden og en del av manuset gjorde opp for mange av irritasjonsmomentene.

Vil jeg spille det igjen? NEI!

5/10.

O8S2: Pillars of Eternity

Pillars of Eternity er en åndelig oppfølger til crpgene som kom rundt år 2000; Baldur's Gate, Icewind Dale også videre. Spillet er ganske straightforward: man lager en rolleperson (kun bestående av stats) uten stemme eller personlighet, for så å gå rundt i verden og snakke med folk og slåss med ting. Tvisten er at det hele foregår i et isometrisk perspektiv i motsetningen til førstepersons/overskulderen perspektivet som de fleste spill har om dagen. Spillet bærer også preg av å være "inspirert" av tabletoprollespillet D&D (som de gamle spillene var en direkte port av); både numbercrunchinga og verdenen; selv om de selvsagt har nok endringer til at de ikke tråkker på noens IP. Jeg var ingen stor fan av Baldur's Gate og sånn, men de var helt klart spillbare - interessen min her var heller om det å unngå IP-kjettingen gjorde spillet bedre...

Min spilling fortonet seg egentlig litt som navnet på denne bloggen. Det hele startet med at jeg likte karakterlaginga og hvordan kamp/snakking/ressurser fungerte (en klar forbedring fra forgjengerne) - problemet var bare at det var en overveldende mengde informasjon som blir dumpet i fanget ens (hvordan stats fungerer, en enorm mengde NPCer hvor ikke er relevante, ingen klar rød tråd i historien fra starten av). Litt som å plutselig finne nye bekjentskaper, med noe man bare liker med en hel haug ekstra aspekter som tar litt tid å finne ut av. Men med å ta ting i små steg, finner man mer og mer ut av spillet som gjør at det hele virker lovende, selv om man går noen feilsteg i blinde.

Så kommer den neste fasen hvor man finner ut av detaljene - historien kommer til overflaten, man skjønner hvordan alle stats og evnene henger sammen og man klarer å luke ut hvilke av npcene og sånn man ikke trenger bry seg om. Avhengigheten setter inn og jeg spiller lange sessions av gangen, og det hele er kjempekult. Kampene blir mer komplekse så man må finne litt dybde, man kan teorisere om hva greia med verdenen og en del av personene er, og stort sett alt man vil ha ut av et crpg.

Det hele avslutter med smellen. Underveis i spillinga gikk jeg inn i områder eller gjorde quests som var langt over min paygrade og måtte avbryte det; det er greit nok, spillet er jo en kvasisandbox. Problemet var at jeg haddet kommet til et punkt hvor det meste av det vanlige spillet var lett, så jeg rusha mot slutten... Bare for å bli most av sluttbossen. Og litt som i et forhold hvor man kommer til et punkt hvor forholdet går inn i en krise og man ikke helt ser hvorfor man skal gidde mer, ble jeg i tvil om jeg gadd å løpe rundt i spillet i en evighet for å finne mer loot og xp. Siden dette jo er en spillutfordring, "måtte" jeg jo... Og alt det negative med spillet kom fram i lyset... Jeg mislikte sterkt ideen om at xp for å drepe monstre ikke er der; man får xp for quests og litt annen småplukk, men det er så fryktelig arbitrært. Hovedquesten osv gir stort sett lite, mens enkelte andre (som Bounties) gir masse. Spillet har også svært få typer monstre, hvor de fleste er kjedelige, og spillet trøkker massive mengder av dem opp i trynet på deg, og når man passerer 60 timer og fortsatt slåss mot en eller annen type skygger eller den halvparten av monsterne som tar over kontrollen over rollepersonene blir det fort kjedelig; spesielt når man ikke får det døyt av å spille det ut. Skaperne av spillet ville ikke ha grinding... Men putter store mengder trash mobs i spillet, gjør en avhengig å finne quests med god xp og disarme alt av feller man finner? Snakkinga blir også fryktelig monoton: det er store blobber med tekst, og responsen er som regel bare et valg mellom å være diplomatisk, sarkastisk eller å være en pikk. Det er voiceacting i spillet, men det er bare noen få npcer (og aldri ens egen rolleperson) som snakker - og mange av dem har ikke alle linjene sine heller så man må lese likevel. Historien er forsåvidt grei nok (og slutten er lagd etter en mal jeg er 100% fornøyd med), men når man må lese en tekstmengde på linje med en russisk klassiker uten mye innehold nødvendigvis blir det for drøyt for å få med seg alt.

Vil jeg spille det igjen? NEI!

Hele spillet starter som en sommerflørt, og avslutter som et havarert langtidsforhold. Å rate spillet blir dermed relativt meningsløst... Men for å gjøre en ny vri:

Oppstarten: 7/10
Meat & Potatoes: 9/10
Havariet: 3/10

K7S2: Life is Strange

engadget.com

Life is Strange er ett av disse historiedrevne spillene som synes å være populære for tiden. Spillet kommer i fem episoder, der siste episode kom ut nå i oktober. Du styrer Max, ei jente som går på en fancy kunstskole som er langt fra perfekt. Etter en hendelse som involverer hennes bestevenninne fra "way back", Chloe, finner Max ut at hun kan skru tilbake tida - og morroa kan begynne!

Min første tanke da jeg startet første kapittel var sånn ca. "Oh, shit! Hva har jeg gjort! Skal vi spille oss gjennom fem episoder med high school intriger?". men ting tok seg jo relativt fort opp, og "intrigene" er mest med på å forme valgene du tar etterhvert, og å gi historien litt mer kjøtt på beina. Og det tok seg nok opp til at high school-elementet ikke lenger spilte noen rolle. Fra ca. midten av fjerde episode og utover vandret tankene mine imidlertid mer og mer til filmen "The Butterfly Effect", noe som kanskje sier nok om hvordan historien utvikler seg. Ideen om hvordan du kan påvirke framtiden (eventuelt nåtiden) med hver lille ting du endrer i fortiden er jo på ingen måte ukjent, og Life is Strange følger den ideen til punkt og prikke. 

Etter å ha lest Oguleths review av spillet må jeg si han oppsummerer det hele ganske greit, og jeg er i stor grad enig. Spesielt når det gjelder slutten. Uten at jeg skal si for mye om selve sluttens innhold, så står du på slutten overfor to valgmuligheter. Og i rett sjanger-ånd så er dette naturligvis et vanskelig valg! Jeg savnet imidlertid et alternativ... Et Donnie Darko-alternativ rett og slett. Og det er det jeg skal si om den saken.

pixeldynamo.com

Videre stemmer det jo også at det ikke er så mye "spill" i spillet, det du gjør mest er å gå rundt og å se cut scenes. Når det er sagt så har jeg nylig (mens jeg ventet på at siste episode av Life is Strange skulle komme ut) spilt gjennom The Wolf Among Us, og det føles som langt mer spill i LiS. Jeg liker at de ikke rusher samtalevalgene (som de gjør i Wolf, og flere av denne typen spill), samtidig som det er litt sherlocking på gang - og jeg liker at du kan skru tilbake tiden for å prøve ulike samtalevalg og få det utfallet du har lyst på (så sant det er en mulighet). 

Dommen er vel at jeg likte spillet, og kommer nok til å spille flere spill i denne sjangeren framover. 

8/10

O7S2: Life Is Strange

Spilt på PC.

Life Is Strange handler om ei hipsterjente som har dratt til en skole med en superprofilert fotograflærer. Og ender opp med å lære seg å reise i tid etter en insident på dassen etter en fotografitime. Spillet består stort sett så å blande dialogvalg i scener man blir putta i, og rote rundt i folks greier som Sherlock Holmes med superpowers. Alt med et ganske behagelig soundtrack i bakgrunnen...



Det som stikker seg ut i dette spillet er at så å si alle valgene man tar blir godt bygd opp mot (man har ofte et inntrykk av folk og hendelser til en viss grad) som gjør valgene vanskelig. Skjedde flere ganger per episode at jeg nesten skrek ut OH NO YOU DIDNT! - noe som tyder på godt arbeid med scener også videre. Grafikken (bortsett fra den grusomme lipsyncen) og lyden har en distinkt og minneverdig karakter, dette er typisk bra "indiestyle med stor publisher i ryggen" løsninger.

Men som med Ethan Carter er i utgangspunktet dette ikke helt min greie. Det er veldig lite gameplay; heldigvis går man i avgrensete områder og blir utsatt for plott hele tia så man ikke mister historien i kjedsomlighet. Det som er av tradisjonell spilling er en slags QTE for bildefokusering hvor kontrollene er elendig forklart, og som blir spamma til det kjedsommelige etterpå - og et par snikeseskjoner. Ingen av dem legger noe særlig til spillet, så det er igrunn null gameplay her for meg. Det er lange seksjoner med bare filmsekvenser uten player input også, og selv om det er bra til å bygge opp spillet er det igjen ikke noe jeg ser på som spill.

Slutten, som igrunn ikke var en overraskende løsning (spesielt etter litt uti den siste episoden), er av den typen som gjør resten av valgene litt banale i etterkant. Jeg er ingen fan av å løse spill på denne måten, og gjør meg lite lysten på å spille det om igjen for alternative valg. Som gjør det hele litt trist, siden store deler av spillet hadde vært morsomt å utforske i alle fall en gang til.

Vil jeg spille det igjen? Sansynligvis ikke...

7.5/10

O6S2: The Vanishing of Ethan Carter

Som det første spillet i utfordringas gang: ganske stor forskjell på synspunkter om dette spillet...

Man blir kastet inn i spillet med "dette spillet er narrativt og holder deg ikke i hånda" - dette er aldri et godt tegn. Man skal drive etterforskning av forsvinningen av gutten Ethan, og har en slags sandbox med diverse puzzles i. Spillet forklarer ingen kontroller, ikkeno poeng eller gir deg kart. Så man må finne et område med diverse løse tråder, og prøve å nøste opp alt til en helthetlig løsning.

Spillet har en rød tråd som historie som later som den ikke tvinger seg på det, men illusjonen knaser fort når man blir tvunget til å nøste opp alt og se cutscenes og lese notater for å fullføre det. Sånn puzzle-opplegget funker blir spillet mer en "vandre rundt i blindveier, backtracke, vandre i sirkler med et spor av gåteløsning". Dette er i spill jeg vanligvis er glad i elendig design. For meg er det i et sånt her spill fortsatt elendig design. Greit at naturen er fin og musikken skaper litt ekstra atmosfære, men når man spiller spillet rundt 5 timer og bruker i realiteten 4 timer på å bare gå rundt, er dette for meg ikke narrativt, det er trolling. Det faktum at grafikken bugga ut så jeg var i "blå batmanmodus" store deler av spillet, gjorde at naturen og områdene stort sett ikke var så fine heller.

En selsom opplevelse, tror jeg fint holder meg unna spill i samme stil og fra samme utgiver framover. Spillet har null gjenspillsverdi også selv om jeg hadde likt det, bare sånn for å gjøre det bedre.

Vil jeg spille det igjen? ALDRI, ALDRI!

2/10.

K6S2: Torchlight II

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal si om Torchlight II. For meg var første del av spillet å løpe etter Oguleth og drepe så mye som mulig av det som prøvde å drepe meg - og andre del av spillet var å passe på at jeg hadde nok potions til å unngå å dø for mange ganger. Jeg tror det var en historie inni der et sted, men gudene må vite hva den var... 

La oss nå starte med det positive: Jeg likte karakteren min! Man kan si mye om de enorme mengdene utstyr man plukker opp i spillet, men jeg liker at tingene faktisk får deg til se annerledes ut. Jeg prøvde på et punkt å samle meg opp et sett, men innen jeg hadde fått halvparten av settet så hadde jeg jo plukket opp nye ting som var langt bedre. Men se så fin jeg er, med det som ligner på paintball-pistoler, og min trofaste ugle som står og passer på. Jeg fikk også etterhvert et skjelett, men det tok noen timer spilling før jeg forstod at det var mitt. Det var visst en spell jeg lærte ugla, uten å helt ha fått med meg at jeg hadde gjort det. Ting gikk såpass fort at jeg fikk jo igrunnen ikke med meg så mye av det som skjedde rundt meg, eller hva jeg gjorde selv. 

Jeg likte også klassen jeg valgte, Outlander. Det hendte jeg plukket opp noen kanoner og diverse som gjorde at jeg ble fristet til å bytte bort pistolene, men jeg trivdes godt med de altså. Jeg mistenker at jeg ikke gjorde det spesielt enkelt for Oguleth å være melee riktignok, for det jeg likte best var pistolenes (rettere sagt min skill's) knockback... En ørliten del av meg kunne tenke seg å leke mer med de ulike skillsene, for det ble mye til at jeg spamma den ene. Helt mot slutten av spillet lærte jeg hvordan jeg lettere kunne bruke en skill til, men det førte til noen uheldige Alt+Tab ut av spillet... 

Det var altså flere sider ved spillet som jeg likte, men så til det negative: Mot slutten møtte jeg plutselig på en bug som gjorde at jeg ikke fikk fortsette med hovedquesten. Hadde det vært et sidequest så hadde vi bare kunnet hoppe over det, men altså ikke når det er hovedquesten. Etter litt googling fant vi en løsning, og selv om man kan si det er en liten trøst at det var en bug flere hadde opplevd, så var det med på å ødelegge det avsluttende inntrykket av spillet. At slutten også handlet mest om å ha nok potions og nok penger til å slippe å måtte løpe for mye rundt i verdenen midt under en bossfight, og ikke egentlig om så mye mer enn det, så ble ikke akkurat slutten så givende heller. 

Selv noen dager etter vi fullførte Torchlight II så må jeg trekke litt på smilebåndet av tanken på skjelettet mitt, som bare ble tøffere og tøffere for hver gang det dukket opp (selv om det ikke endret utseende eller oppførsel forsåvidt), så slutten har ikke klart å "ødelegge" hele spillet - men det frister lite å spille det mer. 

6/10

O5S2: Torchlight II

Spilt på PC.

Torchlight II er en Diabloklone (eller Roguelike avhengig av tidsperspektiv) hvor man vasser rundt i huler, dreper monstre og samler xp for levelups/loot. Spillet har en eller annen form for historie, men den er så skjult i historien og intetsigende at det egentlig bare er et rammeverk. Spillet består egentlig av to ting: Fighty Fighty og Mathy Mathy.

Fighty Fighty
Velg klasse og utseende. Så går i realiteten resten av spillet ut på å kverke alt som er fiendlig på kartet man er på ved hjelp av forskjellige angrep karakteren har; avhengig av klasse og level. Kartene er enten relativt åpne (overmapet) med litt clutter hvor man kan bevege seg mye rundt, og hulene som er trange og gjerne langt mer 3d hvor det er lite rom å manøvrere seg på. I starten er dette ok, all slåssinga er som regel bare spam av en eller annen evne man har satsa på med litt bruk av healing og mana potions for å holde det gående. Dette var en morsom del av spillet; det var ingen irriterende mekanikker eller vanskelig å se hva som skjedde eller hva monsterne gjorde og så ut som. På et tidspunkt rundt halvveis i spillet begynte en del ting å dale. Som Berserker spilte jeg melee; og plutselig var det en del fiender som kunne flytte seg unna konstant sakte, men som gjorde det umulig for melee å faktisk treffe hitboxen deres siden man stopper opp for å slå, mens fiendens hitbox forsvinner bort. Noen fiender hadde immun flyving. Fiender starta å oneshotte en; som var greit nok på overmapet, men sammen med den konstante økningen av lyseffektene og lite plass å bevege seg på ble det helt horribelt visse steder å spille. Alle regnbuens farger var i veien for å se at troll bevegde seg i oneshotbevegelsen istedenfor bittelittskade via sving bevegelsen. Etter det ble det bare verre; masse trekking/dytting fra fiender (og ingen egne saklige manøvreringsevner) og enda flere merkerlige tekniske løsninger hvor det var svært sjeldent det faktisk var morsomt å hakke opp fiender. Og da er det noe feil med spillet... I tillegg har spillet en merkerlig straff om at når man dør, må man velge om man vil spawne ved inngangen der man er, i byen eller et tredje sted noen ganger, hvor man må betale x gull avhengig av hvor. Dette er forsåvidt greit i singleplayer, men i multiplayer tracker ikke spillet samlet questopplegg veldig bra så plutselig buger alt. Noe som er utrolig irriterende. En ting jeg likte dog var at man har en pet som man hive loot på, og sende til byen for å selge ting (og hente potions), så man ikke må avbryte monsterhakkinga hele tia for å selge ting eller refille potions.

Mathy Mathy
Som alle action rpger av denne typen er poenget i realiteten å drepe monstre kjappest mulig for å få mer ting og xp til å drepe ting kjappere. Så man må finne ut av hva slags skills man vil satse på når man lvler opp (og attributes), samt velge mellom en massiv mengde loot som dropper for å finne ut hva som funker best. I starten spiller det ingen større rolle, men utover i spillet får man fort svi hvis man har valgt noe feil... Eller det ikke dropper loot som effektivt gjør karakteren din bedre. Uten modding har man ingen måte å respecce skillopplegget sitt på bortsett fra de tre siste skillpoengene; som virker litt meningsløst bortsett fra ved feilklikk. Selv merka jeg at jeg helst skulle starte på nytt sånn i tredje akt for å ha en mer saklig spread av poeng, som godt kunne ført til mer spilling (det er sånn jeg liker disse spillene). Loot føles mer ut som meningsløst mye inventorymanagement; man bruker kanskje 5% av lootet er noe man kan bruke. Ekstra teit er det når man får loot av den beste typen (Unique osv) som bare kan brukes av andre klasser. Greit hvis man spiller med noen man kan gi det til, men å måtte konstant rydde bag er noe jeg var lei av i Diablo 2 - at alle sånne spill aldri klarer å ha en variant hvor man slipper er litt frustrerende. Samtidig dropper mye loot som er høyere level enn man er selv, som man må spare på, som skaper ekstra clutter. Dette ble fort veldig gammelt.

Nå høres jeg plutselig veldig negativ ut; men det er fordi slutten med alt det irriterende er det som sitter igjen. Spillet var intenst og morsomt i starten, før det plutselig dalte. Jeg vet ikke om det er den gode gamle "slapp opp for penger til å fikse alt" som slo til igjen, eller en del ting som ikke var veldig gjennomtenkt. Men jeg kommer neppe til å spille det igjen noen gang; det er mange andre lignende spill der ute man heller kan bruke tia si på.

6/10.

O4S2: Shadowrun - Dragonfall (Director's Cut)

Spilt på PC.

Dette spillet er en ekspansjon til Shadowrun Returns eller et helt nytt spill, jeg har ikke helt bestemt meg enda. Det bruker samme motor og er bygd opp på samme måte, men historien har ingen tilknytning til hverandre. Så hva er det egentlig da?

Spillet er i samme setting som Returns, bortsett fra at man har byttet by fra Seattle til Berlin, hvor det oppå det dystopiske samfunnet man vanligvis har, prøver anarkistene å leve i en slags frihet fra makta i resten av verden. Man spiller en person som har rømt ditt for å jobbe med en gammel kompanjong, men under et milk run av et innbrudd går noe fryktelig galt. Som man må ordne opp i gjennom turbasert kamp, lesing av masse plottekst og dialogvalg. Pluss litt flikking på karakteren når den utvikler seg.

Talky Talky
I prosent er det sansynligvis dette man gjør mest av i spillet. I motsetning til Shadowrun Returns er det LANGT mer intrikat og wordy plott her; i tillegg til en fast gjeng med ekstra folk man tar med seg på oppdrag man kan snakke med (litt som i Dragon Age), er det en stor mengde folk man har relasjoner til i nabolaget man holder til. Samtidig er det ymse andre faksjoner med folk, surfing på nettet og masse annet man kan lese seg gjennom eller påvirke gjennom snakking. Jeg må innrømme at det ble mye å lese, så jeg slukte ikke alt rått - selv om det meste var veldig interresant; hvordan forholder man seg som kriminell til en god del moralske valg, motivasjoner og hvem sitt parti tar man? I motsetning til det første spillet føles det ut som valgene man tar og hvordan man prøver å påvirke folk faktisk har noe å si, og er nesten utelukkende interresante valg også. Spillet fokuserer også på det jeg følte mangla i det første spillet; urettferdig samfunn, magi vs menneske vs teknologi og en del store tråder. Men samtidig har man det store minuset men spillet for min del: mangelen på voiceacting gjør at det ofte blir som å lese en bok mens man vil spille. Som gjorde at jeg i alle fall trenger flere gjennomspillinger for å gidde å få med meg alt..

Fighty Fighty
Actionbiten er i realiteten ikke nevneverdig endra fra Shadowrun Returns. Man går på rutenett, mens man prøver å utnytte egenskapene og våpnene til folkene man har med på tur for å nedkjempe motstanden. Jeg klarer ikke helt sette fingern på det, men jeg synes kartene man har disse segmentene på var langt mer interresante og bugfrie enn i Returns. En del objekter som kan man tudle med og litt mer finurligheter på hvor man vil plassere seg. Så synes dette stort sett var morsomt, og har ingenting å utsette på det.

Mathy Mathy
Her tror jeg de ikke har gjort noe som helst, og alt er det samme om i Shadowrun Returns. Man får xp (som kalles karma her) som man bruker til å øke stats og skills. Som vanlig er det særdeles dumt å ikke spesialisere seg; å være halvbra i en del ting gjør bare at man ikke er brukbart i noe. Samtidig virker det smart å ta en del int/cha greier legger til ekstra valgmuligheter i spillet, som gjør at det ikke bare er skadeboost som er greia, hvis man ikke går for easymode som skytter som jeg gjorde. Helt kurant system, selv om det ikke klarer lure meg til å spille magiker.

Spillet var veldig deilig å spille mens man gjorde noe annet; å kunne gå fra spillet midt i combats for å lage mat, ta seg en lur midt i en samtale osv var veldig fint. Men det gjør at jeg ikke har noen reell ide om hvor lang jeg brukte på det. 15-20 timer mest sansynlig. Tempo er greit helt i spillet fram til slutten; hvor det hele blir trukket ut for lenge, med for mye trash mobs som bryter opp noe som egentlig er spennende. Men det ble aldri kjedelig. Musikken var også litt mer variert enn i Returns...

Vil jeg spille det igjen? Ikke umulig.

8.5/10

K5S2: Shadowrun Returns

store.steampowered.com

I Shadowrun Returns får du i oppgave å finne ut hvem som drepte en venn, etter hans ønske. Du blir en dag oppringt av denne vennen, som meddeler at han er død og hvis du finner ut hvem som drepte ham, så skal du få masse penger. Ettersom du er blakk, og det på sett og vis er sånt du driver med ellers også, så reiser du til Seattle for å løse denne oppgaven. Det tar ikke lang tid før du oppdager at det handler om så mye mer enn ett drap, og oppgaven er langt større enn først forespeilet. 

I motsetning til Oguleth så hadde ikke jeg spilt dette før, ikke hørt om det før, og visste ikke hva jeg gikk til. Det første som slo meg var at det minnet meg om det lille jeg har sett av rollespill. Det føltes litt som om jeg hadde Will Wheaton fra Titangrave som GM... eneste som mangla var voiceacting. Og det var litt slitsomt: Uten voiceacting blir det mye lesing, og selv om jeg likte historien, med humor og alt, så gjør det at det blir et litt slitsomt spill og jeg klarte ikke å spille så mange timer om gangen. Ettersom spillet også er såpass fortellerdrevet, med få valgmuligheter som faktisk påvirker hvordan historien utarter seg, så ser jeg ikke helt for meg at det er et spill jeg kommer til å spille om igjen med det første.

Når det er sagt: Jeg kom raskt inn i historien, og likte karakterene. Mekanismene rundt lvling av karakteren (dvs fordeling av karma) var rimelig rett fram og det samme gjelder kampmekanismen. Jeg gjorde riktignok noen fine nybegynnerfeil fordi jeg hadde lyst til å gjøre ALT på en gang, som i at jeg hadde lyst til å være ranged combat, close combat, mage, shaman og tank på en gang. Helst samtidig. Men det er bare sånn jeg er. Sånn sett savnet jeg litt å ha et fast team som jeg hadde med meg rundt, for da kunne jeg levd litt gjennom de og kanskje rendyrket "min" karakter litt bedre. Jeg døde ikke da, så alt i alt gjorde jeg nok noe rett også (eventuelt så er spillet såpass enkelt, vertfall på normal vanskelighet).

Siden det ikke var voiceacting ble Shadowrun Returns et spill jeg kunne holde på med mens jeg hadde på andre ting i bakgrunnen (musikk eller twitch eller youtube f.eks). Det ble litt mer intenst mot slutten, men ellers var det en avslappende og god opplevelse. Må innrømme at jeg gleder meg litt til å begynne på det neste.

7/10

K4S2: Witcher

http://store.steampowered.com/

I Witcher møter vi en Geralt som har mistet hukommelsen sin, og mens han prøver å finne ut hva slags person han er så blir Kaer Morhen angrepet og witchernes hemmelighet om hvordan de kan "lage" flere witchere blir stjålet. Gjennom spillet leter Geralt etter ledetråder om hvem det var som brøt seg inn, og samtidig få tilbake hemmeligheten. Med seg har han Triss - som tydelig vet hvem han er, men som ikke vil fortelle noe som helst.

I fjor spilte jeg (vi) jo Witcher 2, så mye var kjent i enern - både folk, land, og selve spillopplegget der du har noen main quests og velger selv hvor mange side quests du velger å gjøre. En del av side questsa er å samle X antall av noe, og selv om det er en grei måte å samle penger, så blir det fort kjedelig. Andre er langt mer interessante, men det var få av de som var veldig minnerike. Jeg følte ikke at spillet klarte å dra meg ordentlig inn, noe som var litt skuffende etter å ha spilt W2. I W2 fanget spillet meg ordentlig med valgene du måtte ta underveis, der alle befant seg i ulike gråsoner og det var umulig å finne et GODT valg. I Witcher klarte jeg ikke helt å bry meg om hvilke valg jeg tok underveis. 

Det var altså ikke så mye som virkelig imponerte meg, men når det er sagt så liker jeg settingen og historien. Minnene fra W2 gjorde at jeg virkelig hadde lyst til å like spillet, noe jeg forsåvidt også gjorde. Jeg har lite å utsette på spillet, men det manglet det lille ekstra. 

Jeg oppdaget heldigvis ikke spesielt mange bugs, men en dag jeg skulle laste inn spillet, møtte dette synet meg (se bildet over). Geralt er ikke spesielt pen, og jeg må si jeg liker plasseringen av sverda... her røper jeg jo også at jeg gjorde det enkelt for meg selv og hadde på tekst over folk, ting og vesener - det gjør det veldig lett å finne det du leiter etter (så sant du er i rett område). 

Jeg gleder meg fremdeles til Witcher 3!

6.5/10

K3S2: Portal 2. Co-op

http://media.moddb.com

Som Oguleth skriver er Portal 2 et spill hvor man skal komme seg fra A til B ved å løse ulike oppgaver - hovedsakelig i form av å lage portaler og gå gjennom disse. Spillet har både en del oppgaver du kan løse alene, og noen hvor du må samarbeide med en annen. Oguleth har allerede skrivd litt om spillet her, så jeg skal ikke legge ut om det.

Min opplevelse av oppgavene er at de både er utfordrende og gøyale. Du må tenke litt, og bruke en god dose logikk, og som en med en hjerne som virkelig liker logikk så passet de ypperlig. Jeg prøvde meg litt på "enspiller-oppgavene" før vi gikk over på co-op, og selv om jeg liker oppgaveløsningen, så må jeg si co-op virkelig gir spillet det lille ekstra. Co-op-banene forutsetter et relativt høyt nivå av samarbeidsvilje, og evnen til å av og til klare å stå i ro på en rød knapp mens den andre får bevege seg rundt. Det er ikke alltid like enkelt... Og den følelsen når du glemmer at din portal er det som holder deg og din partner oppe? Priceless. Jeg kunne sett Oguleth's robot falle i vannet om og om igjen, uten at det ville blitt kjedelig. Og det blir enda bedre når du hører GLaDOS si: I know you did that on purpose, Blue. 

GLaDOS blir visstnok hyllet som "one of the best villains of all time" i følge Wikipedia og deres kilder. Jeg må nok spille mer av hovedspillet før jeg kan kommentere det, men hun er genial. Hun gjør virkelig alt hun kan (muntlig) for å splitte opp robotene, og du bør nok ikke ha spesielt dårlig selvbilde før du går inn i Portal 2. Hun vil fortelle deg at den andre roboten er mye bedre enn deg, for så å ombestemme seg og fortelle at dere er grusomme begge to. Uten GLaDOS ville nok oppgavene til tider oppleves som litt kjedelige og frustrerende, men gjennom GLaDOS får de inn et element av humor som virkelig trekker opp opplevelsen.

Ellers er jeg i stor grad enig med det Oguleth skriver, med et lite unntak. Han skriver at spillet sannsynligvis burde spilles med voicecomms - dette er jeg ikke helt uenig i, men samtidig så vet jeg ikke om det ville gjort det enklere. Vi ville sluppet å stoppe opp for å skrive når vi hadde noe å si, men jeg tror vi ville gjort mange av de samme feila likevel. Jeg skulle likt å prøve begge deler... Jeg kom nemlig tilfeldigvis over noen som spilte Portal 2 på twitch for noen dager siden, med voicecomm, og jeg har sjeldent følt meg så smart før som da jeg så på de. I vår gjennomspilling opplevde jeg at vi begge gjorde vårt for å finne løsningen, noe som ofte førte til at vi gjerne fant ulike deler av løsningen som førte til den endelige løsningen - mens når man prater mer om å finne løsningen, så tror jeg det lett kan føre til at én tar ledelsen og den andre følger. Men som sagt, jeg skulle gjerne prøvd med voicecomm og skal skaffe meg et headset i tilfelle jeg får med meg Oguleth på andre co-op-spill en annen gang. 

http://timothypoon.com

Kort sagt: Det er lenge siden jeg har ledd så godt, spesielt i et spill. Oppgavene var også passende utfordrende, uten at spillet varte lenge nok til at det ble langtekkelig. Jeg vil absolutt anbefale Portal 2 co-op!

9/10

O3S2: Portal 2 Co-Op

Spilt på PC.



Portal 2s Co-Op består av løsing av praktiske gåter i fellesskap, via stort sett å skyte portal på flater som tillater at de er der. Det er vel spor av plattformspilling her og der også, som en forlengelse av gåtene som stort sett er å komme seg fra A til B. Det hele er ispedd med kommentarer fra det jeg kaller Stemmen, som vel heter Glados sånn egentlig - som gir instruksjoner, feedback og en solid dose paranoia på en ganske vittig måte.

Puzzles
Når jeg startet opp spillet og så kontrollene, og så at "controller" var sentralt støtta ble jeg redd for at jeg hadde gått på nok en Brothers-smell. Den gang ei. Man har et ganske enkelt keyboard-skjema kombinert med enkel bruk av mus - litt som en 3d skyter eller et mmorpg egentlig. Spillet er inndelt i nivåer; og "gåtene" er ganske enkelt hvordan komme seg til utgangen på stort sett alle brettene, bortsett fra noen få hvor målet er å gjøre noe med et objekt på slutten istedet. Stort sett er nivåene ganske oversiktlige, så det ikke er noe tull skaperne har skjult - man har godt med informasjon, så det er selve interaksjonen som er greia. Dette passer meg perfekt i motsetning til puzzles jeg er vant med - som i en del eventyr point & click spill hvor det er mest leting og obskure løsninger som er greia. Fysikken som er involvert er også helt fantastisk; opplevde ikke en eneste gang at jeg følte noe hadde lite plausibel interaksjon med spillverdenen. Og ingen glitches eller noe. Dog kræsjet spillet et par ganger skikkelig når det lastet nivåer, men det skjedde bare meg - så mulig det er noen steam-greier hos meg som ødela noe. Spillet burde sansynligvis også spilles med voicecomms - selv om spillet hadde shortcuts for nedtelling, highlighting av ting og sånn er det å stå stille for å skrive ikke helt det store. En del av gåtene bestod også i at en person måtte stå stille og se på mens den andre skulle gjøre noe; det blir fort litt kjedelig for den andre...

Tullball
Ved siden av den faktiske spillinga, er det en del tullball. Robotene man styrer er i seg selv ganske "teite", mest i emote-kommandoene (dansing, high fives osv) - men de oppfører seg sjelden på oppdragene heller. Glados som snakker jevnt i bakgrunnen hele tia er tidvis hysterisk morsom; en blanding av betrakninger av mennesker, evige forsøk på å splitte robotene man styrer og amatørmessige forsøk på å dekke over ting programmet gjør, skaper en ganske unik stemning. Det faktum av at verdenen man er i virker som en post-apo dystopisk setting, gjør det hele ganske øyerullende. Gjør at selv om man kanskje setter seg litt fast, eller blir litt lei, hjelper det hele på humøret underveis.

Litt usikker på hvor lang tid vi brukte på spillet i praksis; 5-6 timer? Noen pauser og mot slutten satt vi oss fast noen steder hvor ingen av oss enkelt fant løsningen, som kanskje gjorde at spillet kanskje i praksis sikkert kan gå fortere på første forsøk. Samtidig ble det aldri kjedelig, og det var nok ny mekanikk å leke med hele tia at lengden nesten føles perfekt. Eneste grunnen til omspill er dog achievements og speedruns, ikke helt min greie.

8/10.

K2S2: The Vanishing of Ethan Carter

The Vanishing of Ethan Carter er på sett og vis en detektivhistorie der du skal finne ut hva som har skjedd med Ethan Carter og familien hans. Underveis finner du ulike hint, ledetråder og andre ting som sammen hjelper deg med å sette sammen historien. Historien som du avdekker underveis er imidlertid kanskje ikke helt den historien man skulle tro ville komme. Uten at jeg skal røpe mer om det... men jeg likte den. 

Selve mekanismen med å knytte sammen trådene er ikke vanskelig, men i motsetning til Brothers er ikke dette et lineært spill. Spillet starter rett og slett med å fortelle deg at det ikke har tenkt å holde deg i hånda. Jeg tolket det først til at det kom til å være vanskelige oppgaver underveis (eller at det kom til å være litt skummelt), men det er mer at du må stå på egne bein når det gjelder å finne ut hvilken vei du vil gå. Går du glipp av noe underveis kan du fint gå tilbake for å finne de brikkene du mangler, uten at det egentlig gjør noe med opplevelsen av historien. 

I likhet med Brothers er det imidlertid grafikken som virkelig imponerer (gruva er unntaket, og jeg tok ikke noe screenshot der). Naturen er nydelig, og over halvparten av tiden jeg brukte på spillet benyttet jeg til å kikke utover innsjøen, skogen og bygningene. Ikke at spillet tar lang tid, men det er en del vandring så du får absolutt tid til å stirre. 

Om man tar spillet for det det er (en slags interaktiv historie med nydelig natur) så er det et imponerende spill som jeg absolutt kan anbefale. Historien forandrer stadig forståelsen av hva virkeligheten er, og overrasket meg faktisk et par ganger. Jeg har ikke noe spesifikk negativt å si om spillet, men jeg tror ikke sjangeren traff meg helt og derfor går ikke spillet helt til topps. 

8/10

O2S2: Brothers: A Tale of Two Sons

Spilt på PC.



Brothers: A Tale of Two Sons handler om to brødre som har mistet broren sin, og når faren blir syk, må de ut på tur for å finne et tre som tilsynelatende har kuren som faren trenger. Spillet er vel i realiteten å komme seg til treet, som man gjør ved å styre begge brødrene samtidig, og løse diverse puzzles.

Det er i realiteten to ting som danner spillet:

Puzzles
Man skal hele tiden framover mot målet; og det er ingen lett vei. Konstant må man klatre rundt, fjerne ting som er i veien eller skape en vei på en eller annen måte. Det som er spesielt her er at man kontrollerer to karakterer samtidig; med standard bevegelser for begge, og hver sin "action"-knapp. Oppgavene er nesten utelukkende enkle; jeg trengte 4 forsøk på en "hinderbane" siden det som virket åpenbart var løsningen ikke var det, og jeg trodde jeg bommet såvidt istedenfor at jeg var på villspor. Det som er problemet er at kameraet ikke alltid spiller på lag med en, så man ikke ser at man har passert en oppgave (spesielt bonusoppgavene, som å redde skilpadder, rydde opp i hareflokken osv) - noe som er ganske fantastisk siden spillet er såpass lineært som det er. Det andre problemet er å spille på tastatur; enten kunne jeg trengt et tastatur som var dobbelt så stort, eller så kunne jeg spilt på kontroller istedet. Jeg klarte ikke spillet spillet over lengre perioder fordi hendene ble herpa av å stokke dem og holde action-knapper inne på lite tommelvennelige måter over lengre perioder. Jeg tro faktisk jeg bare kan nevne et spill som har hatt verre kamera og kontrollerissues enn dette spillet. Hadde ikke oppgavene vært så lette som de var, hadde jeg sansynligvis fått noia av dette og aldri fullført spillet. Spillet er også veldig kort, noe som var bra, siden det var veldig mye av de samme typene oppgaver etterhvert, men det rakk bare såvidt bli gammelt før det var over. Denne biten av spillet var jeg mildt sagt lite imponert over.

Atmosfære
Eventuelt historie. Dette er vel det mer unike og annerledes med spillet. Jibberish istedenfor faktisk språk, ymse handlinger som gir karakter til brødrene (storebror mer veslevoksen og nevenyttig, lillebror mer tullete og musikalsk) og følelsen av fellesskap siden man løser alt med de to brødrene sammen. Fantastiske områder hvor jeg konstant fikk norrøne konotasjoner, musikk og ganske mye "right in the feels" som med slutten. Faktisk føles selve spillingen mer som et verktøy for at man skal få atmosfære, heller enn at det er gameplayet som er det viktige. Denne delen av spillet var fantastisk.

Spillet tok ca 4 timer å fullføre. Overall ble jeg positivt overrasket, men mer som en opplevelse enn som et spill. Men virker lite hensiktsmessig å spille om igjen, så greit det var billig.

7/10.

K1S2: Brothers: A Tale of Two Sons

ign.com

Historien i Brothers er en fin fortelling om to brødre som kjemper for å redde faren som er syk. De må gjennom ulike hindre, som over fjell og inn i huler. Noen steder kommer de seg fram selv, andre steder må de samarbeide om å komme seg over, mens andre ganger igjen må de få hjelp av det de møter på veien. 

Spillet er ikke stort, og har man en ok hjerne for logikk så er ikke oppgavene underveis spesielt utfordrende. De er imidlertid varierte, så selv om de er enkle så oppleves det ikke som om du gjør det samme om og om igjen - det er et klart pluss. Når det er sagt: Jeg liker oppgaveløsningen, men skulle gjerne sett at det tok litt lenger tid å finne løsningene. Jeg tror (ganske sikker faktisk) jeg gikk glipp av noen "avsporinger", som nok ville gitt spillet litt mer. Avsporinger var det beste jeg klarte å komme på å kalle de... det er små hendelser ved siden av hovedhistorien - blant annet kan man redde en fyr fra å henge seg, og hjelpe mammaskilpadde å få tilbake skilpaddebarna. 

unrealengine.com

Det mest utfordrende med spillet er imidlertid å styre to stk på en gang. Jeg følte jeg styrte de to brødrene i motsatt retning av hverandre hele tiden, og slapp knappen for lillebroren når jeg skulle slippe storebroren og surra en del der. Hadde spillet vært lenger, så kunne jeg kanskje fått tak på det, og faktisk opplevd litt mestring. Det hjalp ikke at kamera lever litt sitt eget liv. Jeg tror kameravinkelen skulle gjøre det lettere å se hvilken vei det var meningen at brødrene skulle, men for en som liker å utforske så ble det et lite irritasjonsmoment. 

Spillet har forøvrig også helt feil slutt. Men jeg er litt svak for historier som ikke slutter slik jeg forventer, så spillmessig er det et pluss... personlig/følelsesmessig er jeg imidlertid ikke fornøyd med slutten! Så er det sagt. Grafikken er pen da.

8/10

Kudis første sesong... FAILED...

Jeg vet jeg har noen få dager igjen av måneden, men må bare innse at jeg ikke kommer til å fullføre Dark Souls 2 på de dagene. I bunn og grunn har jeg ikke vært motivert til å spille dette spillet, og kan ikke si noe om hva jeg synes fordi jeg bare så vidt har prøvd. Jeg har et håp om at jeg får gjort noe med det innen neste utfordring er gjennomført, og vil derfor "overføre" DS2 til neste sesong, med et håp om å da klare 13 spill. Så får vi se hvordan det går...

I mellomtiden får jeg bare bøye meg i støvet, og gratulere Oguleth som klarte å spille gjennom alle spillene vi hadde valgt: God innsats!

Til Oguleth!

Til Kudi....

Oppsummerende synes jeg det er vanskelig å rangere spillene etter hvilke jeg likte best, men jeg har ett på en soleklar førsteplass: Child of Light. Jeg likte stemningen, grafikken, spillmekanismene - alt. Anbefales på det sterkeste!

Ellers vil jeg trekke fram Tomb Raider og Witcher 2 som de spillene som overrasket meg mest (positivt vel å merke). Tomb Raider fikk jeg med da jeg kjøpte xboxen, og hadde ikke forventet at det skulle være noe for meg. Der tok jeg feil, og det nye Tomb Raider er blant de få spillene jeg ser fram til av de som ble presentert på årets E3 (av de som blir sluppet innen relativt kort tid). 

Witcher-serien visste jeg vel bare for lite om, så forventningene til Witcher 2 var ikke egentlig til stedet. Jeg endte med å like handlingen og karakterene, men det som virkelig fanget meg var de vanskelige valgene man må ta underveis. Man beveger seg fra gråsone til gråsone, og det finnes ikke noe rett eller galt (alternativt oppleves alt som galt, og man må selv gjøre en vurdering av hva som er minst galt). Selv om også spill som Dragon Age og Mass Effect inneholder flere "moralske" valg, så kommer de ikke i nærheten når det kommer til vanskelighetsgrad. 

... og når vi først er inne på Dragon Age. Jeg må si at jeg angrer på at jeg valgte alle fire Dragon Age-spillene. Jeg digger de, men det ble for mye og tok helt piffen ut av meg etterhvert: Jeg skulle holdt meg til Inquisition, som jeg lett nevner i sammenheng med de tre gode spillene jeg har nevnt over. Det var et stort og bra spill som fint passer inn i bolken med mine fire beste spill! (jeg vurderte å sette opp topp fem, men sliter sterkt med å bestemme meg for det femte)

Noe av det jeg likte med denne utfordringen er at jeg har fått spilt gjennom spill jeg aldri ville vurdert på egenhånd, og alle spillene har gitt meg noe. Selv Magic 2015. Nå ser jeg fram til et nytt år med nye spill - som jeg ikke har spilt før!

O1S2: Shadowrun Returns (Dead Man's Switch)

Spilt på PC.

Som det eneste spillet denne gangen jeg har spilt en gang før denne utfordringa, var det naturlig å spille det først. Jeg huska noe av plottet, og at selve gameplayet ikke var nevneverdig dypt... Det var det.

Spillet er et old-school turbasert rollespill, satt til en setting hvor man har fusjonert cyberpunk ala William Gibson med en del fantasy troper ala Tolkien. Drager blir presidenter og er CEO for selskaper som styrer hele land, troll og orker får alle drittjobbene, og en del som har havnet utenfor A4-samfunnet lever på kanten av loven, og gjør oppdrag for enten de som har presset de ut av samfunnet (hvis noen ikke er happy med at annet firma fikk den ansatte de hadde lyst på, for eksempel) eller "sticking it up to the man" - disse er såkalte Shadowrunners, derav navnet.

Man gjør hovedsaklig tre ting i spillet:

Talky Talky
Spillet ble kickstarta for PC og tablets, uten nevneverdig høyt budsjett. Det som sikkert er billigst (og enklest) å kutte da, er voiceacting og animasjoner. Dermed blir hele plottet utbrodert gjennom tekstbokser; med portretter som viser til hvem som snakker. Så lipsync er ikke et problem her... Man må like å lese, som er relativt uvant i dagens spillhverdag, så er kanskje ikke for alle detta. Samtidig får man dialogoptions hvor man kan påvirke historien; dette er sjeldent veldig merkbart, bortsett fra man kan internalisere en slags personlighet ut av det (og noen ganger få mer cash ut av situasjonen, antar jeg). Samtidig er de fleste av npcene man har med å gjøre enten helt stille eller har veldig lite med plottet å gjøre. Alt i alt blir hele spillet litt personlighetsløst som følge av alt dette. Selve historien er grei nok bortsett fra "superskurkene" - skulle ønske spillet fokuserte mer på det jeg forbinder med Shadowrun - urettferdig samfunn, tech vs magi og sånt.

Fighty Fighty
Spillet er turbasert, på linje spill fra epoken sist det var et seriøst Shadowrun-spill ute (på 90-tallet, til SNES). Når man ikke snakker, er man nesten alltid i turbasert kamp - hvor man kontrollerer en gruppe shadowrunners som går fra cover til cover, skyter ting, kaster fireballs og sånn. En blanding av XCOM og Baldur's Gate for å ta klassikere. Jeg synes dette er trivelig, siden man kan ta det med ro. Samtidig er det ikke mye variasjon i praksis i slåssinga - bortsett fra noen monstre på slutten som "jukser", er det liten forskjell i praksis på skyting og magi. Finn bedre posisjoner enn motstanden, og plukk ut motstandere one by one, hvor begge sider slåss på samme måte. Det hele er greit i lengden, men hadde fort blitt kjedelig om spillet varte lenger.

Mathy Mathy
Som turbasert rpg, er det naturlig nok en del karakterutvikling...på det matematiske planet. Istedenfor xp/lvler som er vanlig, får man istedenfor Karma, som man bruker til å oppgradere stats og skills. Cash går med til sedvanlige ting som våpen, rustning og spells - pluss standard cyberpunk-greier som cyberware, datamaskiner og droner. Det hele er ganske simpelt; kjøpmennene får nye greier hele tia, og det er lite inventory management bortsett fra consumables ("vil jeg ha med medpacs eller granater på oppdrag"), så oppgrader hva nå enn hovedgreia di er (gevær eller spell) hver gang de får inn noe, that's it. Samme gjelder stats; ta mer poeng i det du er god i, ellers blir karakteren et makkverk. Igjen er det ok siden spillet er såpass kort; man rekker maxe ut det man er god på, eller drite seg ut. Alt utstyret og evner fører ikke til noen voldsom variasjon i spillestil, det er lite fristende å starte et nytt game for å gjøre ting på en helt annen måte. Det blir bare et "ivory tower" hvor man er nødt til å velge ting som funker på vanskeligere settings, eller blir most. Det hele ender ok, men ikkeno spesielt.

Spillet tar ca 10 timer å fullføre, give or take. Alt i alt synes jeg spillet var OK, i alle fall etter at jeg ble drittlei musikken i spillet og putta på Juno Reactor og Skrillex (selv om jeg egentlig hater Skrillex) istedet. Vil jeg spille det igjen noen gang? Neppe...

6/10.

Sesong 2: Kudi's valg

I fjor endte jeg opp med å velge en del spill (Dragon Age-serien) som jeg har spilt før. I lengden ble det lite motiverende, og jeg har derfor i år gått for spill jeg ikke har spilt tidligere. Foruten Witcher-spillene kan det vel også sies at jeg ønsker å prøve litt annet enn det jeg gjorde i fjor, og altså ikke kun satse på RPG. 

1. Witcher
Ettersom Witcher 2 var en positiv overraskelse for min del, og Witcher 3 ble sluppet i mai dette året, så kjører vi nå en Witcher-gjennomspilling. 

2. Witcher 3: Wild Hunt
Et spill jeg allerede har kjøpt, men som min laptop ikke klarer å spille... hurra. Skal vel finne en løsning på det i løpet av året.

3. Life is Strange
Et av disse episodiske indie-spillene. Tre episoder er ute, så får vi bare håpe at de siste episodene slippes i løpet av året... 

4. Brothers: A Tale of Two Sons
Et spill jeg har hatt lyst til å spille ei stund, og som ligger på vent på xbox360 (leste i dag at det også nå skal slippes på de nye konsollene). Jeg har forstått det skal røre ved en følelse eller to, samtidig som det er lettere utfordrende/uvant å styre to stk med samme kontroll. 

5. The Vanishing of Ethan Carter
Førsteperson, detektiv/mysterium-spill. 

6. Portal 2 - multiplayer/Co-op
Tanken her er at jeg skal tvinge Oguleth til å samarbeide med meg om å løse oppgaver i Portal 2. Forhåpentligvis får vi til et online co-op via steam eller noe i den duren.  

Jeg vil også legge inn en: Med forbehold om mulige endringer! Jeg setter ikke opp alternativer dersom noen av mine valgte spill av en eller annen grunn ikke skal spilles likevel (som Oguleth har gjort), men endringer kan skje. 

K11: Star Wars - Knights of the Old Republic

Steam

ENDELIG! Jeg pleier å starte mine anmeldelser med historien og sånt, men nå kjente jeg at et utrop av glede var på sin plass. Så la meg gjenta: ENDELIG!! Og med "endelig" mener jeg naturligvis at jeg ENDELIG er ferdig med dette spillet. Nå som det er unnagjort, la oss gjøre det ordentlig:

Du våkner på et skip uten å vite hvor du er, og hvem du er. Etter litt om og men setter du ut på et oppdrag for å redde en Jedi (Bastila), og for å stanse the Dark Lord Malak. Du får også litt hjelp underveis fra ulike kompanjonger, som hver har sine historier du kan utforske. 

Jeg må innrømme at dette spillet aldri helt engasjerte meg. Kanskje med unntak av mot slutten da det plutselig ble avslørt en mystisk hemmelighet. Historien var forsåvidt grei nok, med grei progresjon osv osv. Og det var noen av historiene til kompanjongene som var interessante å følge (vi nærmet oss jo noen ekte følelser og greier). Men hver gang jeg begynte å komme i "flyt" i spillet, så klikket det. Vi kjenner vel alle den kjekke beskjeden "XXX har sluttet å virke. Vennligst vent mens Windows leter etter en løsning"... Den møtte jeg noen ganger... og andre ganger var det noe gæernt med grafikken som gjorde det umulig å se hva jeg dreiv med (jeg prøvde å ta et screenshot, men det bildet ble bare svart). Det gjaldt å lagre så ofte som mulig, og håpe neste område jeg kom til klikket mindre. Mye av spillinga handler dermed om å komme seg raskest mulig videre, og ikke om å få med seg mest mulig underveis... Jeg skal ikke skylde på funksjoner eller historie i spillet når det kommer til min opplevelse av spillet, men tekniske problemer. 

Jeg synes det er vanskelig å skulle vurdere et spill når min vurderinger er sterkt preget av disse tekniske problemene. Det er jo mulig at historien hadde fenget dersom jeg ikke ble avbrutt så ofte... jeg kunne sikkert også vært mer fornøyd med grafikken, hvis jeg faktisk klarte å se den. Som RPG kan spillet imidlertid ikke, etter min mening, måle seg med Dragon Age-serien eller Mass Effect-serien, og jeg mistenker at jeg snart kan legge til Witcher-serien også der. Jeg savner litt mer humor og litt mer karakterbygging (sistnevnte hadde jeg sikkert opplevd som bedre hvis jeg fikk mer sammenheng i spillet). Akkurat nå er jeg mer fornøyd med å ha kommet gjennom, enn jeg er med spillet... 

5/10

K10: Dragon Age: Origins- Awakening

Som "the Warden Commander" står du overfor en ny trussel: Tilsynelatende "smarte" darkspawn har brutt seg inn i hovedkvarteret, og grey wardens har forsvunnet. Awakening er på sett og vis både et spill der du skal drepe mest mulig darkspawn og et spill der du skal finne ut av mysteriet rundt hvorfor noen av de plutselig har begynt å prate - og driver og organiserer seg selv utenom en blight. 

Etter å ha kjempet med motivasjonen for å komme gjennom Origins, må jeg si det var befriende å spille noe der jeg ikke husker så mye av hva som skjer. Det var nesten som å spille et helt nytt spill! Siden jeg ikke valgte å ofre meg selv i Origins fikk jeg denne gangen spilt med samme karakter i begge spilla, noe som også var en fin opplevelse. Det var rett og slett litt kjekt å spille Awakening. Jeg fikk også fylt på med noen flere achievements! Woho! De har åpnet for en omdistribuering av skill points (eller var det den andre, som jeg ikke husker hva heter?), så da fikk jeg fylt opp noen fra Origins, samtidig som jeg fikk tatt et par jeg manglet fra Awakening. Praktisk. 

Jeg tror kanskje at høydepunktet for meg var å slåss mot dragen på bildet under. Den var jo så fiiin. Ikke like fin før jeg fant ut at jeg hadde det jeg trengte for å holde meg i live, men etter det! Kampsystemet er jo det samme som i Origins, men det oppleves som enklere i Awakening. Jeg vurderte flere ganger å justere opp vanskelighetsnivået - noe som egentlig er uhørt i min verden (jeg kan fint skru ned vanskelighetsnivået for å komme raskere gjennom noe, men opp?? da tar det jo bare lenger tid). 

origin.com

Det var også et par ting jeg la merke til, som jeg ikke har tenkt over før. Blant annet har Awakening noen elementer som vi først ser igjen i Inquisition - som "dømmingen" av folk og fordeling av ressurser. Det var litt artig å oppdage, samtidig som jeg synes det gir spillet en følelse av å være større. Awakening er ikke spesielt langt, men jeg følte jeg hadde litt makt - haha. På den andre siden er det ikke noen muligheter for romance i Awakening, og jeg savner samtalene med the companions mellom slaga. Du må vente på at de ønsker å prate med deg, i stedet for at du kan ta initiativ (de fleste gangene vertfall), og det er litt kjedelig. 

Nå er det mulig jeg er litt snill med karakteren (bare litt altså), for egentlig er det ikke en veldig spektakulær utvidelse, men det var altså såpass befriende å spille noe som ikke var spilt ihjel.

7/10

K9: Dragon Age: Origins

The darkspawn is coming! Ferelden står overfor en blight, og du (og dine companions) er de(n) eneste som står i veien. Du må reise rundt i landet for å overtale de ulike rasene om å danne en hær og kjempe mot den kommende blighten. 

Da Oguleth først introduserte meg for Dragon Age var jeg vel omtrent i ekstase. Det var et fantastisk spill, med alt et rpg skal ha. Det var, og er, spesielt sterkt på karakterfronten. En ting er karakteren du selv spiller og bygger opp, med bakhistorien og interaksjonen med andre folk - en annen er the companions som du plukker opp underveis. Hele Dragon Age-serien har sin del av humor mellom folka, men de har ikke klart å overgå det de fikk til i Origins. Og selv om vi fikk igjen både Leliana og Morrigan i Inquisition, så har de dessverre lagt igjen mye av humoren i enern. 

Når det er sagt, så må jeg innrømme at jeg har litt av samme greia som Oguleth nevnte: Det er litt utvanna etter flere gjennomspillinger. Jeg måtte presse meg for å komme gjennom, og det var ikke så gøy som jeg håpte det skulle være. Det verste for meg var å se bevegelsene i kamp - seriøst treigt! Nå valgte jeg å spille som warrior med two-handed-våpen, så det er jo naturligvis det treigeste - men seriøst! På den mer positive siden, når det gjelder kamp, så husket jeg hvorfor jeg liker tactical view. Jeg syntes jo ikke at tactical view funka i Inquisition, men det funker altså her. 

Alt i alt så tror jeg kanskje minnene om hvor gøy det var å spille dette første gangen redder hele opplevelsen. Jeg har fremdeles ørten achievements jeg kan ta, så motivasjonen for å komme gjennom er ikke helt borte, men jeg kan ikke spille dette under "tidspress" igjen (ikke at jeg tror jeg hadde kommet gjennom uten tidspress). Jeg liker fremdeles karakterene, og at valgene du tar underveis oppleves som "meningsfulle" i den forstand at det, f.eks., er vanskelig å være slem bare for å få en achievement. Jeg liker fremdeles spillet, men det var bedre før.

7/10

Sesong 2 - Oguleths utvalgte

Oguleths litt mindre uhellige kombinasjon av spill:

1. Shadowrun Returns (Dead Man's Switch) [PC]
Turbasert rpg på budsjett. Det første av en rekke kickstarter-finansierte Shadowrunspill.




2. Shadowrun: Dragonfall [PC]
Turbasert rpg på budsjett. Det andre i en rekke kickstarter-finansierte Shadowrunspill.




3. Shadowrun: Hong Kong [PC]
Turbasert rpg på budsjett. Det tredje i en rekke kickstarter-finansierte Shadowrunspill; skal visstnok komme høsten 2015.




4. Torchlight II [PC]
Diablo-stil action RPG.




5. Mass Effect [PC & XBOX360]
Kvasi-FPS rpg av sci-fi sorten, av Bioware.




6. Pillars of Eternity [PC]
Den spirituelle oppfølgeren til Baldur's Gate, crpg på gamlemåten.





Utfordringen starter 1. juli, de av spillene som ikke har full release innen utgangen av 2015 blir erstattet med noe annet.

Erstatningslogg:
Mighty No. 9 -> Torchlight II
Darkest Dungeon -> Mass Effect

Oppsummering utfordring 1

Rangering av hvor godt jeg likte spillene dette spillåret:

1. Child of Light
Var søtt, hadde relativt solid rpg-mekanikk for et spill av den størrelsen og rakk aldri bli kjedelig.

2. Tomb Raider
Hadde oomph i fysikken, solid action og utforsking med responsive kontroller, men kunne med litt retting av småplukk vært enda bedre.

3. The Witcher 2
Solid spill, men siden jeg har spilt gjennom det 4-5 ganger begynte en del av elementene å bli litt traurige.

4. Dragon Age: Inquisition
Kanskje det beste spillet, kanskje det dårligste spillet, ingenting imellom. Historien litt uthulet (utvannet av at man gjør så mye mellom segmentene), håpløse tekniske løsninger på XBOX360, men hadde øyeblikk få andre spill kan matche.

5. Knights of the Old Republic
Solide karakterer, solid historie, men sliter litt med at det er gammelt og er basert på håpløs D20-mekanikk.

6. Dark Souls 2
Var morsomt på sitt utfordrende vis, men lider litt av at jeg bare synes de gjorde endringer fra Dark Souls 1 som ikke gjorde spillet morsommere på noen måte, inkludert områdene man befant seg i.

7. Dragon Age: Origins
Som The Witcher 2 hadde jeg spilt gjennom dette før en del ganger; som gjorde at spillet var litt utvanna - men jeg synes fortsatt dette spillet har de beste karakterene, de beste interaksjonene mellom karakterene i serien, den beste karakterutviklinga i serien og de beste områdene i serien - bare det utdaterte mmo-aktige slåssesystemet, grafikken og det totalt latterlige kjedelige hovedplottet ødelegger.

8. Valiant Hearts
Dette spillet hadde jeg gitt 10 hvis det var halvparten så langt, eller de hadde gjort mer ut av det utover i spillet. Hjerteskjærende historie, sin særegne stil (som Child of Light) som var festlig og enkelt gameplay som fungerte godt. Inntil det var det samme hele tia, og de senere områdene var ikke like bra designa som de første.

9. Kingdoms of Amalur - Reckoning
Dette spillet har jeg også spilt før, men rusha bare gjennom det. Denne gangen gjorde jeg nesten alt, og det var egentlig morsommere sånn. Problemet ligger mest i at det egentlig skulle bli et MMO - mesteparten av questene og historien er rimelig kjedelig (med noen få høydepunkter), men takket være kampsystemet og karaktermekket og den fargerike stilen blir det ganske morsomt mens OCD er en greie de får igang.

10. Dragon Age: Origins - Awakening
Som en ekspansjon til Origins, er der mer plukk og høyere level, med samme kampsystem og grafikk som nedtur, mens de nye karakterene er totalt intetsigende og områdene er sånn ok. Så det blir aldri bedre enn passe greit.

11. Dragon Age 2
Her tok de hovedsaklig alt jeg likte i Dragon Age 1, og gjorde det dårligere - bortsett fra kampsystemet som er litt mer spennende. Har et par biroller som er fantastiske, og noen grusomme - det samme gjelder historien, det er enkelte biter som er ganske bra, men mye er rett og slett intetsigende og bare kjedelig. Det faktum at områdene er de kjedeligste jeg har sett i rpger, og den evige gjenbruken av dem, gjør at jeg ikke helt skjønner hvorfor det fortsatt er et ok spill å spille.

12. Magic 2015 - Duels of the Planeswalkers
Dette er bare et makkverk, dårlige tekniske løsninger, håpløse valg av kort, det eneste makkverkspillet i denne utfordringa.


I etterkant vil jeg si at det eneste jeg har å utsette på denne utfordringa var eget valg av spill. Kudis "spam" av en spillserie var morsommere, siden det ble mer helthetlig. Kombinert med at jeg var ego og valgte noen spill jeg trengte et ekstra puff for å komme gjennom (som ikke var nevneverdig gode engang), ble det litt ødeleggende. At jeg valgte makkverkspillet, det spillet med mest teknisk trøbbel (KOTOR) og det minst trivelige (Dark Souls 2) gjør at jeg kommer ut av dette som en med ganske dårlig smak :)

O12: The Witcher 2 - Assassins of Kings

Spilt på Xbox360.

Dette spillet er som en mellomting mellom Dragon Age og Dark Souls - en mørk fantasyverden hvor det er en mengde tvilsomme folk som har tvilsomme plott gående som man må blande seg inn i, med et combatsystem som minner en god del om Dark Souls i at det er mer actionorientert og krever mer å spille enn bare å ha lvlet/geara opp riktig. Dette er et av to spill jeg ville ha lista opp som favorittspill, etter å ha spilt gjennom det fire ganger tidligere... Så var det bare å se om det fortsatt holder seg godt.

Spillet er egentlig delt i tre; snakke med folk som gjør at historien drives framover, banke opp diverse monstre og folk og drive med noen sidespill som håndbak, terningspill og fight clubbing.

Selve historien vil jeg si er den best gjennomførte dark fantasy historien i noe spill som er gitt ut - hovedplottet er styrt av folk med veldig mørke hjerter, men det finnes folk som ikke er noe særlig selv på det laveste sidequest nivået. Man må hele tiden gjøre vanskelige valg hvor spillet aldri dømmer deg moralsk; men valgene man tar er mer enn fokusert på hva man helst vil ha ut av situasjonen (og i visse tilfeller er det ikke sikkert at man får det man tror man skal få ut av det heller...) som er utrolig bra gjennomført. Det er noen ytterst få sidequests hvor man dreper monstre uten personlighet, men selv de fleste monsterne (som troll) kompliserer det som i utgangspunktet i alle andre spill hadde vært "gå ut i skogen, drep noe, få en pose gull" som gjør at ingenting i spillet føles ut som noe man bare gjør for å få xp og gull. Hovedplottet er nesten bare dystert, mens sidequestene står for mesteparten av humoren - så ikke alt bare gjør en pessimistisk. Dette er sånn jeg gjerne skulle sett Dragon Age hadde gjort, istedenfor å stort sett bare ha en magisk duppeditt eller personlighetsløs demon som skurk og pådriver av historien. Etter 5 gjennomspillinger er det egentlig lite nytt å oppdage dog, så ble ikke helt det samme som første gangen jeg spilte...

Combat er som en dårlig versjon av Dark Souls. Det er fortsatt langt morsommere enn DA Combat for å fortsette sammenligningen her, men kontrollene er tidvis lite responsive, vanskelighetsnivået er helt skrudd (det er temmelig vanskelig selv på easy i starten, mens det på et punkt i akt 2 er nær umulig å dø hvis man har dyrket en måte å spille combat på) og det som er et velfungerende talenttre og gearing på easy og normal knekker sammen på høyere vanskelighetsgrader og noen talenter og måter å spille på er påkrevd for å få gjort noe. Det er morsomt nok, men dette er det som har røyna mest på gjennom flere gjennomspillinger. Det at noen av bossfightene har QTE, og miljøet egentlig bunner ut i korridorer med litt "jukseinteraksjon" gjør ikke løpinga rundt noe særlig heller. UIen for så å si alt er ikke særlig medgjørlig heller (kartet er utrolig forvirrende til tider, inventorymanagement er håpløst irriterende med masse dingser så man fort blir encumbered med få sjanser til å gjøre annet enn bare å droppe ting, osv), som spill har blitt bedre på på bare noen få år.

Sideaktivitetene er ok; man trenger ikke gjøre de, men kan være en god kilde til gull hvis man trenger noe for å komme videre på utstyrssiden. Terningspill er yatzee med to kast, fight club er bare QTE, mens håndbak er følg en bar fram og tilbake inntil man vinner. Temmelig simpelt altså, men det er så liten del av spillet og dukker bare et par ganger opp i selve hovedplottet så man slipper unna hvis man vil. Helt greit med ekstra dill å gjøre, men kunne godt hatt mer spennende mekanikk.

Achievementene bærer preg av å få folk til å spille gjennom flere ganger. Noen av dem krever gjennomspilling av i alle fall to kapitler, mens noen kan man enkelt gjøre med save/load og spille gjennom seksjoner. Den eneste virkerlig harde achievementen er å klare spillet på Dark, som sansynligvis krever alkohol for å holde ut kapittel 1 hvis man ikke har mye erfaring fra slike spill fra før.

Alt i alt faller det ut av favorittlista mi, men er helt klart et bra spill selv på femte gjennomspilling. Favorittbit av spillet er Saskia; beste implementering av den karaktertypen i noe spill.

7.5/10

K8: The Witcher 2: Assassins of Kings

Når kongen som Geralt (the Witcher) er i tjeneste hos (eller hva han nå er) blir drept, setter Geralt avgårde for å finne han som drepte kongen. Dette gjør han delvis for å renske sitt eget navn, ettersom det blir antatt at det var han som drepte kongen, og, vertfall i begynnelsen, for å hevne kongen. Underveis skjer det imidlertid flere ting som fører til at du må ta diverse vanskelige valg, som videre fører til at du lærer mer om hva som egentlig foregår, som igjen fører til flere vanskelige valg. 

Det er fristende å sammenligne dette spillet med Dragon Age ettersom det er det siste jeg spilte, men konklusjonen jeg da kommer fram til er: The Witcher 2 er vanskeligere enn Dragon Age. Blant annet endte jeg opp med å spille de samme kampene ørten ganger før jeg kunne komme meg videre, og jeg hadde i utgangspunktet satt spillets vanskelighetsgrad på "easy". Dette var i ferd med å ødelegge min spillelyst, for jeg spiller ikke spill for å dø om og om igjen. På et punkt måtte jeg bare avslutte spillet og sette meg ned med "Pac-Man Ghostly Adventure" for å bygge opp troen på meg selv som gamer.... da jeg også der mistet liv etter liv gikk jeg tilbake til tW2 og klarte altså til slutt å runde spillet. 

Den type vanskelig var altså ikke til spillets fordel i møtet med en spiller som meg, men spillet er vanskelig på en annen måte også: gjennom valgene underveis. Da jeg på et punkt måtte velge mellom å redde jenta eller verden måtte jeg ty til google og lese meg opp på konsekvensene av valgmulighetene jeg hadde. Det gjorde det ikke lettere. Denne typen vanskelig var absolutt til spillets fordel. Disse valgene du gjorde underveis opplevdes som viktige valg, valg med konsekvenser, og de trakk meg absolutt inn i det følelsesmessig: jeg ble engasjert. 

Ettersom slåssinga ikke var min favorittdel av spillet, så var ikke alle sidequesta heller spesielt interessante å gjennomføre. Jeg ble gående i sirkel rundt meg selv, og lagre annahvert minutt, og hadde main quest i dette spillet vært en like liten del av dette spillet som i DA: I, så hadde jeg blitt fort ferdig. Men siden jeg likevel løp i sirkel rundt meg selv, så gjorde jeg noen små forsøk på å gjøre litt mer enn jeg behøvde, og på denne måten oppdaget jeg at deler av spillet inneholdt humor. Blant annet kan det være ganske underholdende å leke ekteskapsrådgiver for troll. 

Kort oppsummert så var det flere håpløse ting ved spillet som, for meg, tok fokus bort fra det som ikke var så håpløst. Jeg ble glad da jeg oppdaget at spillet ikke var lenger enn det var, noe som på ene siden er positivt ettersom de visste å avslutte før det ble dårlig, men også negativt ettersom det betyr at jeg ikke hadde lyst til å spille lenger... men de skal absolutt få noen ekstra poeng for å lage et spill der dine valg faktisk påvirker hva som skjer videre, og der ingen av valgene føles 100% rett. 

7/10