O0+1S5: Total War Sagas: Thrones of Britannia

Thrones of Britannia er et Total War-spill hvor man tar kontrollen over et kongedømme på de britiske øyer på slutten av 800-tallet. I kjent Total War stil med et strategisk kart med diplomati, bybygging, troppeforflyttninger og slag avgjort som rts uten basebygging etc. Med ekstra gjenbruk denne gangen ved at de har brukt assets fra tidligere spill, hovedsaklig Attila virker det som.

Total War har stort sett hatt et problem fra mitt ståsted når det gjelder spillbarhet på sikt når det kommer til hvordan bosetninger fungerer i spillet. I noen spill er det 50 timer med nesten bare beleiringer, mens andre er dominert av minimale stacks med enheter som bare går rundt og tar steder man ikke i praksis har mulighet til å forsvare. Total War: Warhammer fant en gylden middelvei til dette problemet jeg hadde håpt de skulle bruke her, men nei. Strategikartet har provinser med en hovedstad som har garrison og murer, med tilhørende småsteder som ikke har noe forsvar. Nesten fra det øyeblikket kampanjen startet endte jeg opp i en flerfrontskrig og gjennom hele gjennomspillingen ble det en Benny Hill runde med forskjellige fiender som hadde en liten stack som tok småsteder med en deathstack jeg måtte prøve å finne en kamp mot. Når 2-3 fiender gjør dette konstant blir det rett og slett ikke mulig å drive med noe saklig nasjonsbygging, og det overskygga hele resten av spillet.

Spillet har gjort noen snasne endringer fra tidligere spill, nesten i stil med Paradox-spill. Man har familietrær hvor man på passe på å finne gode ektefeller til barna (eller la de gifte seg av kjærleik og gå glipp av diplomatiske bonuser). Man må holde adelsfolka lojale ved å gi de guvernørstillinger eller estates. Oppå traits, lvling og annet blir folka man har en god del mer levende av dette. Innføringen av mat i tillegg til gull som en ressurs føles saklig, men siden bosetningssystemet er hva det er var det bare nok en ressurs som var jojo som penger og public opinion. Teknologitreet var ganske simpelt og man må gjøre visse ting før man får lov til å researche forskjellige typer teknologoi; beleire 5 ganger før man kan utvikle beleiringsteknologi for eksempel. Dette var også ganske meh etter Total War: Warhammer.

Ellers var det ikke noe nytt og nevneverdig å snakke om; lyden er ganske god mens grafikken bare var slående ved de store byslagene hvor vistaene var fantasiske. Heldigvis for min del var det mulig å vinne kampanjen på under 10 timer, så jeg rakk ikke å gå griselei som jeg gjør med andre Total War spill. Rakk tilogmed å prøve co-op multiplayer hvor vi ettertrykkelig faila fra starten av. Umiddelbart virker det lite fristende å spille om igjen pga Benny Hill krigføring og det begrensa kartet, men det er jo kort nok til digresjonsspillinger.

Favorittøyeblikk: Samtlige av byslagene på Irlands vestkyst, skikkelig stilige!

K6: Valiant Hearts: The Great War

wikimedia.org

Under første verdenskrig reiser vi på tvers av land og strand gjennom Emile, Karl, Freddie og Anna. Og en hund. Ubisoft presenterer historien på denne måten:

This is the story of crossed destinies and a broken love in a world torn apart. All of them will try to survive the horror of the trenches following their faithful canine companion. In Valiant Hearts: The Great War™, the lives of all these characters are inextricably drawn together over the course of the game. Friendship, love, sacrifice, and tragedy befall each one as they help each other to retain their humanity against the horrors of war.

Jeg opplevde det vel ikke fullt så dramatisk som at de måtte kjempe for å holde på sin "humanity", men historien om menneskene er en engasjerende en. Vertfall tidvis. Jeg likte karakterene og pusleriene underveis, og ble tidvis rivd med i historien til karakterene: Emile som vil redde Karl, Karl som vil tilbake til sin kone og sønn, Freddie som vil hevne seg mot tyskerne, og Anna som reiser rundt som en medic for å hjelpe folk. Det viste det menneskelige bak krig, skjebnene. Noe som absolutt kom fram mot slutten, uten at jeg skal si mer om det. 

Noe av det som ødela litt for meg, var faktaene. Underveis i spillet får du opp historiske fakta og samler historiske gjenstander, som du forsåvidt kan velge om du vil lese eller ikke. Det tar ikke tid eller noe sånt, men det blir et irritasjonsmoment, for jeg merker at jeg ikke kunne brydd meg mindre. Noen få fakta hadde kanskje vært interessant, men SÅ MANGE? Mulig jeg følte det var flere enn det var, fordi jeg ikke leste noen av de (det vil si, jeg "leste" de for å få en achievement, but that's it). Oguleth nevner også at det blir for ensformig i lengden, og jeg må si meg enig. Det er ikke det lengste spillet, men jeg nådde et punkt der jeg følte meg som en unge og lurte på hvor langt det var igjen. Heldigvis var det ikke veldig langt igjen da, og spillet tok seg opp igjen. 

Kort oppsummert: Jeg likte spillet, men er ikke nok historieinteressert til at det fenget i lengden. 

7/10 (helt klart for å herme etter Oguleth's karakter)

O7: Valiant Hearts: The Great War

Spilt på XBOX 360.

Valiant Hearts er en av disse nymotens "indilike" spillene til et stort studio (denne gangen Ubisoft), hvor man ikke går for den største pengemaskinen, AAA-style. Spillet tar utgangspunkt i første verdenskrig, hvor flere helter (i ordets rette forstand for en gangs skyld) åker ut for krigens grusomheter. Og i motsetning til 99% av spill som foregår under kriger, er dette faktisk verken et strategispill eller et fpgs-spill - hele greia her er at man løser gåter i forskjellige former - det eneste unntaket er legen, som de av en eller annen grunn ga noen quick time events, i mangel på å klare å gjøre sin egen greie fult ut.



Man rullerer mellom 4 helter, pappa/bestefar Emile (fransk) som blir hivd inn i militæret på sine eldre dager, hans svigersønn Karl (tysker), en lege fra Belgia og fyr fra statene ("Lucky") - som må gjennom diverse strabaser, hovedsaklig gjennom å kaste objektver, dytte på objekter, eller skjule seg fra fiender, for å komme seg helskinnet gjennom strabasene - noen ganger har de med seg en hund (som egentlig stjeler showet). Objektinteraksjonen fungerer bra, og gåtene er hele spillet relativt intuitive (og det er en hint-funksjon som popper opp hvis man bruker lang tid på noe, hvis man er lei) - det samme gjør snikinga. Med noen få unntak hvor det faktisk utøves vold (og legens QTE), er det dette man gjør hele spillet gjennom. Og siden gåteløsing ikke er helt min greie, ble det fort relativt ensformig. Bilkjøringsbitene (enten som "taxi" eller med tank) var ganske morsomme, men jeg HATER QTE - så når spillet avslutter med en veldig lang QTE-scene ble jeg ikke veldig imponert. Det hele var morsomt et par-tre timer, før det hele ble en grind gameplaymessig, rett og slett.

Presentasjonen varierer mellom topp og bunn. Musikken er utrolig stemningsfull, fortellerstemmen er tidvis VELDIG irriterende, og karakterene selv har i selve gameplayet ikke annet enn karikaturutrykk, som faktisk fungerer bra. Det samme gjør animasjonene og bakgrunnene i spillet - det klarer å formidle voldsomhetene uten at man blir angrepet av nær fotorealistisk brutalitet og blodbad, og er delvis vakkert og delvis komisk - og gir alle som deltar en distinkt personlighet (forskjellen på når Lucky og Emile klatrer over ting og løper, for eksempel). Aldri noen bugs, hickups i framrate og interaktivt miljø - kombinert med hvordan ting ser ut gjør at jeg skulle ønske flere spill gjorde ting på denne måten. Eller rettere sagt, hvorfor spiller jeg ikke heller flere spill som gjør det på denne måten? Bunnivået her er hvordan en opplysningskampanje blir drevet; de har puttet inn en del faktabokser i spillet, som noen ganger dukker opp og avbryter spillet, og når de slutter med det, har de en tendens til å bli tilgjengelige akkuratt når man ikke vil lese dem, men hvis man lar være går man glipp av noe. Som stykker opp spillet en del, som er kjedelig. Hvorfor de ikke bare kunne la det være unlocks og bare poppe opp en "unlock" hver gang man kom seg videre, hadde vært langt greiere.

Achievementene er greie. Ingen grinding, men hvis man er OCD-samler får man mye poeng for å endevende spillet mens man går gjennom det.

Overall synes jeg det var fantastisk, men siden det ikke er helt min genre, dalte underholdningsverdien ganske mye den siste halvdelen av spillet siden det er samme opplegg hele tiden. Hadde de kutta QTE-bitene og lagt til andre måter å løse puzzles på hadde det sansynligvis vært det beste spillet jeg hadde spilt i utfordringa til nå.

7/10.