O6S3: Mass Effect Andromeda

Spilt på PS4.

Etter en triologi med en faktisk slutt, sa Bioware tidlig at de skulle ut i annet farvann med dette spillet. Etter lunkne anmeldelser og en snikende følelse av at dette ville være et nytt Dragon Age 2 med et genialt fundament men horribel gjennomføring, mistenkte jeg at dette skulle være spillet som gjorde at jeg ikke klarte denne utfordringa for første gang... Men der tok jeg heldigvis feil.

Siden jeg kommer til å skrive en masteroppgavelengde om dette spillet hvis jeg først starter (jeg har allerede prøvd to ganger å begrense meg), fatter jeg meg heller i korthet her.

Spillet fungerer veldig godt som et actionspill. Når man først havner i en korridorshooter som de tidlige spillene kjørte, eller får råne rundt på planeter uten lasteskjermer er dette noe av det morsomste i sin stil jeg har spilt. Lvlesystemet til karakteren er det beste Bioware har hatt som jeg har spilt, bilen fikk meg ikke til å rive av meg håret som Makoen i ME1 og med jetpacken blir det langt mer bevegelse enn å finne et bra sted med cover og campe ut slåssinga. Mange av planetene og stjernekartene ser også veldig bra ut.

Spillet er middels på sånn karakterplott og historie og sånn. Hovedsaklig fordi tempoet lider noe ENORMT av hvordan de har designet questene. Jeg ble stort sett interessert i de andre crewmedlemmene og questene deres, hovedoppdraget og en god del annet - men når alt stort sett bunner ut i at man må ut på en enorm mengde fullstendig intetsigende småoppdrag før man kommer til det faktiske oppdraget, som ikke gir noe til historien og stort sett består i å grave seg gjennom 5-10 minutter med lasteskjermer for et par linjer dialog blir det hele litt en leksjon i hvordan ikke lage quests. Er det virkerlig nødvendig å besøke hele galaksen for å snakke med Peebee de forskjellige stedene for så å avslutte hele oppdraget i et enormt facepalmvalg? Hovedoppdraget er stort sett bedre på å kondensere hva det vil fortelle underveis, men hvis man vil gjøre alt mulig annet føles det bare mer som en sidequest som har et litt større mysterium og slemminger som ender opp som alle nymotens Bioware-motstandere som utelukkende svartsjelete drittsekker. Men etter jeg har spilt gjennom det, er jeg fortsatt nysgjerrig, mest fordi spillet ikke levde opp til potensialet i konseptet sitt og kanskje DLCer eller senere spill som fortsetter det hele kan gjøre noe med saken.

Spillet er direkte dårlig på det nevnte tempoet og alt som har med tekniske løsninger. Selv har jeg ikke noe enormt imot det internett har gått bananas over; animasjonene. De er latterlige, helt klart, men som en som er fornøyd med portretter og tekstvalg i rpger, er det ganske vanskelig å skuffe meg. Det som virkerlig skuffer meg er at spillet nesten konsekvent kræsjet i visse menyer gjennom en hel gjennomspilling (Strike Team interfacet), hadde femsekunders freeze i visse områder på visse planeter og musikk og ambient som kom og gikk uten noen form for logikk. Det at dialogvalgene gjerne ikke samsvarte med hva som faktisk ble sagt ble ganske idiotisk i lengden også. For ikke å snakke om den enorme mengden fullstendig meningsløse quests som ikke gir noen mening i å ha med bortsett fra å måtte spille inn mer dialog og få spilleren til å reise gjennom flere loading screens. Jeg kommer aldri til å skjønne de som faktisk gidder å 100%e samtlige av Taskene i dette spillet...

Overall synes jeg dette var veldig gøy, vil si det på tross av massive feil er det jeg har kost meg mest med siden Mass Effect 2.

Jeg kommer nesten garantert til å spille gjennom kampanjen igjen på et tidspunkt, men også nesten garantert mer av speedruntypen bare for å spille en helt annet spillestil med karakteren/gruppemedlemmer, og gjøre en del sånn nære personvalg annerledes (romanse, søsken og hovedoppdragrelasjoner). Resten kan egentlig bare seile sin egen sjø... For ikke å snakke om masse multiplayer!

O4S3: Mass Effect 3

Spilt på PC.

Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive en ekstremt lang post om dette spillet, om hvorfor jeg i praksis hater kampanjen, men elsker multiplayer. Men det hele er egentlig såpass binært at det blir litt poengløst. I utgangspunktet er spillet det samme som Mass Effect 1 og 2, blanding av coverbasert shooter og rpg med snakking og oppgaveløsning. Coverbasert shooter er en finpuss av ME2 og jeg synes det er hakket vassere her igjen enn ME2, noe som gjenspeiles litt i hva som gjør multiplayer her så morro. RPG biten derimot er en katastrofe for min del. Mest fordi planen her virker å være å fullstendig drite i illusjonen av valg og dialogmuligheter, og trøkke et ferdig syn ned i halsen på spillerne gjennom filmsnutter og progresjon som egentlig ikke bryr seg om hva du valgte. Det faktum at spillet stort sett prøver å pisse på alle valgene de tilbød spilleren i de to foregående spillene underveis og ikke minst slutten gjør det bare enda verre. Hvis man liker at ting er cinematisk er det hele sikkert spisendes og episk og alt sånt, som i andre Bioware-spill, men tingen er at jeg aldri har likt hovedplottet i noe Bioware-spill siden KOTOR. Og her er det det som dyrkes.

I tillegg har tempoet på scener gått fra å være det beste jeg har opplevd i noe spill i ME2 til å være et salig oppkok i ME3. Korte actionsekvenser inn i evige filmsnutter (noen av dem kan man ikke engang skippe!), marerittscener som den over, enorme uthalinger av gå fra A til B, the works. I praksis gir de spilleren en smaksprøve av det spillet faktisk er bra på, før de slår en i trynet med sin store visjon av et kunstnerisk uttrykk som er på nivå med Uwe Boll og bøkene skrevet til universet. Typisk eksempel på at en spillserie som starter med et lite team med bra peiling ender opp som oppgulp når noen kaster penger etter det.

Sitter egentlig bare igjen med et inntrykk om at de skulle fokusert på hele Quarian/Geth konflikten istedenfor å trekke inn reapere. Eneste segmentet i spillet jeg synes er vanvittig bra (historie, tempo, faktiske valg som har noe å si) - det at en aktør i gruppa døde i ME2 hos meg førte til at hele slutten på den biten endret seg fra sånn jeg spilte spillet første gangen. Ved et misclick endte jeg opp med å ta et valg med et utfall jeg febrilsk prøvde å skippe uten at det gikk, og det gikk faktisk inn litt emosjonelt på meg, i motsetning til hele resten av spillet. Heldigvis kunne jeg loade og late som jeg egentlig ikke hadde sett det...

Håper for guds skyld grep har blitt tatt til Andromeda...

Verdt en gjennomspilling? For meg, egentlig ikke.

Verdt å spille om igjen? Multiplayer ja, singleplayer nei.

K9S2: Mass Effect

youtube.com

Det første Mass Effect spillet, og det eneste jeg ikke har kommet gjennom før nå. Prøvde det en gang, etter å ha kommet meg gjennom Mass Effect 2. Makoen drepte da alt jeg hadde av vilje og drømmer og alt godt. Det grusomme kjøretøyet som de insisterte på å bruke overalt... Så det å komme gjennom denne gangen var en liten personlig seier! 

Denne gangen kom jeg meg altså gjennom, mye takket være at jeg nektet å gjøre alle sidequesta. Jeg holdt meg i stor grad til hovedplottet, noe som gjorde at spillet var over litt vel fort. Historien er bra, men uten alt det ekstra så var det jo ikke så mye spill egentlig... og det er ikke sånn at jeg kjenner en spesiell trang til å spille det om igjen med det første. Men jeg likte det langt bedre denne gangen, omtrent i så stor grad at det føltes unødvendig at det skulle ta meg flere år før jeg endelig fullførte det. 

7/10

En litt kort omtale siden jeg har utsatt litt for lenge å skrive den etter jeg spilte spillet.... 

O12S2: Mass Effect

Spilt på XBOX360.



Nok et Bioware-rollespill; denne gangen i deres egen sci-fi setting. Man spiller Sheperd, som må samle et lag med folk for å stoppe en intergalaktisk agent som har gått rogue, med litt komplikasjoner. Og mer enn det blir spoilers...

Kjernen i spillet er temmelig simpel. Man farter rundt til forskjellige planeter, hvor man skal nøste opp ledetråder for å finne og stoppe slemmingen. Ved å spille et kvasi-FPS med 2 kompanjonger, hvor man ofte må pause opp og detaljstyre dem og siden egen karakter ved å bruke en del evner i all hovedsak. Det er også en del snakking hvor man stort sett velger mellom å være diplomatisk og nysgjerrig eller en drittsekk og noe midt imellom som egentlig ikke gir en stort. Og ikke minst kjøre den infamøse Makoen; en bil som kan kjøre overalt (i teorien) men som har tidenes minst intuitive kontroller. Kvasi-FPS spillinga synes jeg er underholdende nok på lavere vanskelighetsgrader, men på to de øverste er de fleste fiende damage sponges av rang og spillet er grusomt kjedelig når man må micromanage. Snakkinga og avgjørelsene man skal ta var fantastisk når jeg spilte det første gangen, men resten av triologien og manglende sjokk-faktor gjør at det meste av den biten blir litt kjedelig ve omspilling. Ikke minst fordi drittsekk-samtaletreene ikke tilfører noe, så sjelden noe poeng å velge dem. Kjørebitene synes jeg er ok når man er vant med kontrollene, og bidrar til litt variasjon. Alt i alt synes jeg kjernen i spillet er ganske fornøyelig, selv på fjerde gjennomspilling. Det er også et levelsystem hvor man lvler ganske ofte og blir gitt poeng til å sette ut, som jeg synes er ganske prima. Utstyrbiten er jeg litt mindre gira på, er fryktelig masse drops men stort sett er det et item som er bedre på alle plan enn de andre. Det at det ikke er noen "sell all" knapp og må selge ting som om man spilte Track & Field (150 ting er max i inventory) gjør at det ikke er veldig givende å måtte sjekke alt.

Så er det sidemekanikken og ting man kan gjøre utafor kjernespillet. Man åpner ting, tagger mineralforekomster, hacker ting, ransaker ting og kler på seg (ok, kanskje ikke det siste) med QTE. Dette sklir ikke ut hvis man bare spiller kjernespillet... Men når man gjør sidequests også videre blir det FRYKTELIG mye av det. Brorparten blir QTE og loading screens... Man har også mer kjøring; men istedenfor veldesigna "baner" blir man sluppet ut på øde planeter og må kjøre i ulendt terreng fra QTE til QTE. Som ikke funker så bra; spesielt når man må skyte noe - siktet er ikke noe man kan stole på så lenge ikke Makoen står på plan mark. Når i tillegg det er EN type monster som dukker opp, 3 forskjellige bygg på planetene som i praksis er helt like innvendig, som alle har masse QTE i seg når man først har sluppet unna de som er ute i naturen, blir det hele fryktelig monotont. Det er vel rimelig klart at det er ment for å gi noe til folk som vil grinde her; men akk. Dette er ikke veldig morsomt. Det faktum at alt man får for å gjøre det hele er cash (som fort ikke har noen betydning) og xp (som heller ikke har mye betydning etterhvert) gjør at jeg angrer på at jeg i det hele tatt sjekka det ut.

Spillet har achievements; men som en del andre spill som kom ut når det var en ny greie på konsoller er de horrible. For det meste grindegreier hvor greia er å bruke powers og våpen x antall ganger, eller endevende spillet for content. Det faktum at flere achivements er bugga over 7 år senere gjør at det ikke er veldig fristende å grinde achievements i spillet, heller...

Spillet er solid hvis man spiller hovedplottet, ellers fryktelig kjedelig er min bedømming etter fjerde gjennomspilling.

7/10.