O1+1S5: Pillars of Eternity 2 - Deadfire

Oppfølger til Pillars of Eternity, som ble spilt i sesong 2 her. Jeg sa aldri igjen til det forrige spillet, men endte opp med å backe dette spillet når det ble crowdfunda på Fig..? Og som eneste greie jeg noensinne har backa noensinne, ironisk nok. Det forrige spillet drukna stort sett i enorme mengder tekst som gjorde at plottet drukna, det var knapt voica, enorme mengder trashmobs uten å få xp kombinert med masse irriterende crowd control var dødaren der. Og at det krøp opp på 60 timer uten at det føles ut som det var behov for det. Og jeg spilte ikke engang dlcene... Men under crowdsourcekampanjen fikk jeg håp om at de skulle fikse masse av dette.

Og det har de gjort til gangs! Det mest merkbare er at all dialogen i spillet er voica; og det er en fortellerstemme til teksten i hovedhistorien. Nesten all drukninga av fortellinger, npcer og ting å klikke opp er rydda opp i, det er noen få npcer som virker som backerrewards men det er rimelig enkelt å skippe de samtalene. Det er svært lite trashmobs, og man kan "grinde" kamper ved å borde skip på det åpne hav (som teknisk sett ikke er xp for å drepe, men for å gjøre noe antar jeg?) hvis man føler for det. Det er fortsatt en del crowd control men det er ikke i hver kamp at halve gruppa blir dominert etter et visst punkt... Så de løste så å si alt jeg virkerlig klagde på over det forrige.

Spillet har gått fra å være et kvasi open world spill til å være et open world spill; noe jeg i utgangspunktet ikke er veldig happy over. Man får fatt i en skute og skal jakte en gigantisk statue en gud har bosatt seg i (med masse sjeler stjålet i tillegg, inkludert deler av hovedpersonens) i noe som minner om en fantasyversjon av en typisk piratsetting ala Black Sails. Man kan velge å bare seile rundt og ta alt som ikke er bolta fast, eller gjøre questgreier. Som funker snedig her, mest fordi detaljgreiene er gjort på overkartet som gjør alt veldig oversiktlig. Hovedhistorien og de forskjellige fraksjonene er interessante nok, men jeg ble konstant frista av å gjøre bounties og andre quests som var rett fram, eller bare gå i land på øyer for å se hva som var der. Spillet er ganske pent til å være i 2d isometriske motoren, spesielt kunstnerbakgrunnen som tidvis dukker opp på panoramiske steder eller ved havnene. Voiceactinga er ganske god; det faktum at de har putta inn Critical Role stemmer på toppen av de vanlige stemmevalgene for spillerlagde karakterer gjør det enda bedre. Og grunnkonseptet til spillet er veldig for meg, med naturen til guder, sjeler også videre. Til slutt er karaktertweakinga ganske morsom, med hvordan alle har egne ressurser og alle evnene blir refresha fra kamp til kamp. Dette øker graden av gjenspillbarhet også, siden det er veldig mye å gjøre forskjellig.

Mitt største problem med spillet er dog birollene. Det startet veldig lovende med Xoti, interaksjonen mellom de forskjellige via banter og en del annet. Men utover i spillet forsvant plutselig en del "fordi", questene deres var ganske meh og andelen av spillet man hadde noe særlig med de å gjøre falt drastisk etterhvert. Var egentlig litt bitter over at jeg ikke bare lagde et helt customparty i første taverna jeg gikk innom og så putta resten på gress. Itemizinga og lootsystemet er heller ikke veldig morsomt. Hele styr gruppa i kamp delen av denne typen spill er også noe jeg ikke har vært fan av noensinne, selv om det ikke var noen hårreisende idiotiske tilfeller akkuratt i dette spillet.

Til sist er jeg ekstra fornøyd med hvor granulær valgmulighetene for vanskelighetsgrad var. I tillegg til en "relaxing" mulighet som mangla i et annet Obsidian-spill (Tyranny), muligheten til å tune scaling (eller skru det helt av) er så utrolig digg.

Vil jeg spille det igjen? Ja - vil tilogmed spille det første om igjen med dlcer først for å få hele opplevelsen.

Beste øyeblikk? Dragescenene. Som jeg svært sjeldent lister som en morsom greie i sånne spill....

O2S3: The Witcher 3 - Wild Hunt

Spilt på PS4.



Som en spillserie er det alltid litt merkerlig når hvert nytt spill i den er ganske forskjellig fra de forrige... Men i dette tilfellet er i alle fall konseptet ganske likt. Man spiller Geralt, en Witcher som i utgangspunktet tar jobber for å kverke monstre. Problemet er bare at han omgås konger, har sorceress-elskerinner og blander seg oppi en del andre ting i tillegg. Historien er at man leter etter Ciri denne gangen (så samme premiss som bøkene stort sett har), på oppdrag fra Emhyren fra Nilfgaard. Dette gjør man ved å vasse rundt i noen avgrensede rpg-sandkasser hvor man gjør diverse oppdrag for å lvle, samle loot og interagere med verdenen. Som ethvert annet rpg, bare at dette er himla mye større enn de fleste andre.

Hovedhistorien er... massiv? Karakterene og oppsettet likte jeg, problemet er tempoet, litt som Witcher 1 igrunn. Hvis man bare gjør hovedhistorien, tar spillet 40-60 timer avhengig av en del faktorer (som vanskelighetsgrad) og selv om mye av det er som et hvilket som helst bra kulturepos er det for mye som trekker ut handlingen. Lastetidene på PS4 er relativt ekstreme (15-30 sekunder ofte), kombinert med cutscenes, reisetider uten noe som skjer, fetchquests som ikke legger noe som helst til poenget bortsett fra en pun også videre gjør at jeg relativt fort mistet interessen for egentlig å gjøre hovedquestgreier. Hadde neppe fullført spillet noensinne bortsett fra denne utfordringen sånn sett... Som en rein motsetning er sidequestene, monsterjaktene og utforskingen nesten uten sidestykke når det kommer til spill; sjelden lastetider pga cutscenes, dialogen foregår mens man gjør noe, fortreffelige npcer og kondensert historie. Alt dette gjør at igjen blir et stort spill føles ut som den røde tråden er bortkasta tid, mens alle sidegreiene er grunnen til at man setter seg ned. Hvis man i tillegg gjør mye av sidegreiene for å vanne ut progresjonen i hovedhistorien enda mer, blir dissonansen enda større. Det faktum at dialogvalgene man har i hovedplottet ikke føles vanskelig eller har noen stor innvirkning er at det hele blir enda mer meh til tider.

Gameplay-biten er ved første forsøk en del mer streamlined enn det var i de to forrige spillene. Kontrollene er litt bedre lagt ut, litt mer responsive osv - problemet er bare at det fortsatt er clunky. Det funker veldig bra i 1v1 kamper, men med en gang det blir mange kreves det ofte cheesing fordi det er håpløst å gjøre ting på finmåten. Det tok meg en god stund før jeg ble komfortabel med kontrollene i massekampene, men etter å ha lært meg litt footsies og god bruk av signs/bomber ble ting fort enklere. Problemet er litt at bortsett fra noen monsterkontrakter og hovedplottbosser blir combat fortsatt svært fort relativt ensformig når man har lært seg "koden". Og selv om det aldri ble irriterende, var det heller ikke et stort pluss - ikke helt Dark Souls eller noe dette.

Lvle/lootbiten er... massiv for lite poeng. Man har som i de forrige spillene sverdkamp, signs (magi) og alkemy (potions, sverdolje, osv) som noe kan bli bedre i, og fikser utstyr til. En massiv majoritet er bare crap man samler og vil selge. Når man skal lage potions, sverd eller noe annet er det ofte fryktelig vekta hva det finnes enorme mengder av, og en del som en gjennomgående mangelvare. For eksempel druknet jeg i vanvittige mengder blå mutagener men endte spillet uten en eneste Great Red. Sølvsverd ingrediener var mangelvare hver gang, mens stålsverd hadde jeg ingredienser til 10 lvler før jeg kunne bruke dem. Lvlinga er helt prima, beste så langt i serien - en god mix av passive og ekstra stæsj man kunne gjøre som følge av evnene. Men gearoppdrageringer føles ofte mer ut som noe man fikk mye igjen for, ift å lvle opp. Det samme problemet som begge de to forrige spillene om at det hele var vanskelig i starten og enklere jo lengre man spilte (måtte spille vanvittig kynisk de første 10 lvlene, etter det kunne jeg facetanke nesten alt av fiender). I etterkant burde jeg skrudd opp vanskelighetsgraden gradvis, vet egentlig ikke hvorfor jeg ikke gjorde det...

Alt i alt har spillet svært få svakheter hvis man har tålmodighet nok til det treige tempoet hver gang man gjør noe hovedhistoriegreier.

Var det verdt å spille? Definitivt.

Vil jeg spille det igjen? Mja. Mulig jeg setter på Death March og bare gjør sidequests en gang, for å kose meg med monsterkamper og gameplay uten å måtte sove meg gjennom deler av cutscene/loadtime delene av hovedhistorien, men det virker ikke som det er nok saklige valg til at jeg vil spille det igjen for å påvirke historien i noen nevneverdig grad.

K8S2: Dragon Age: Inquisition

dragonage.wikia.com

Vi hadde Dragon Age: Inquisition med i forrige utfordring også, så det er kanskje litt snodig å se det dukke opp igjen... meeeen, vi har begge fått bedre system å spille det på (Playstation 4, whoop!) og da spillet dukket opp til en grei pris så slo vi til. Og grafikken er det virkelig ikke noe å si noe på. Spillet er fantastisk pent, med variert vegetasjon og nydelige omgivelser. 

Som Oguleth skrev i sin omtale, så er også jeg i stor grad enig med min forrige omtale av spillet. Jeg spilte det mye på samme måte som forrige gjennomspilling, eneste jeg endret på var bruk av NPC-ene. Og klasse. Visstnok skulle mage være fantastisk å spille... jeg ble mest bare irritert over at karakteren ikke kan bevege seg mens hun/han angriper. Hva er greia med det?

Det jeg virkelig satt igjen med da jeg var ferdig med spillet var at det er et laaaaaangt spill. Som bare ble lenger av at jeg også spilte gjennom DLC'ene. Det var gode DLC'er, men ooo så lange. 

Jeg er imidertid stor fan av armor DLC'en. Hvem liker vel ikke å løpe rundt i snøen og vise frem magemusklene?

Alt i alt er det fremdeles et godt spill, som jeg anbefaler på det sterkeste. Jeg skulle ønske NPC'ene var morsommere, men man kan jo ikke få alt man ønsker seg i verden. 

Vi gjorde også et lite forsøk på multiplayer, men spillet nektet å la oss spille sammen. Derfor er det heller ingen vurdering av den delen denne gangen. 

8/10

O11S2: Dragon Age - Inquisition

Spilt på PS4.



Tok visst ikke lang tid før et spill ble en gjenganger :)

Jeg er vel igrunn helt enig med meg selv i det jeg skrev sist. Den største forskjellen denne gangen var at jeg spilte på PS4, og jeg hadde helt rett i mine antagelser om at spillet ble en annen opplevelse på en nyere konsoll. For det første var omgivelsene skamløst vakre, og folk ser faktisk ut som folk. Ikke minst er det greit å kunne se hvor man legger AOE effekter, se hvor "radaren" markerer ting i marka og tilogmed hvor man kan gå som ikke var like synlig i crap-versjonen jeg tydeligvis spilte. Dette gjorde spillet nesten som noe nytt å spille i en 30 timer, før jeg ble litt blasert på den biten igjen.

Bugsa er det nok av fortsatt dog. Jeg opplevde kræsj, støkk med items (veilfire fakkel som karakteren ikke ville droppe, og animasjonen med å slå med den gjorde at kamera gjorde kvalmende bevegelser) og en hel del hvordan ting oppfører seg i miljøet. Mye av det er jo ting man nesten må regne med i sandboxspill, men eh. I det minste procca dragedreper achievementen denne gangen; men over et år og mange gamebreaking bugs er fortsatt tilstede gir ikke fryktelig mye lyst til å spille det mer.

Det var faktisk morsommere å spille enn første gangen pga grafikken alene; men det er fortsatt en del mangler som gjør det litt skuffende som Biowarespill. Man ser nesten noe av gleden har gått ut av skaperne; det er ikke så mye sjarm her. Det er noe morsomt banter mellom karakterene i gruppa man går rundt med, men sjelden noe veldig godt samspill som gjør det litt noe man husker som bra i etterkant. Utstyrs og talent-biten er sånn typisk AAA-spill hvor det er rimelig simplistisk; men matteforskjellen blir plutselig enorm: optimaliserer man sånn intensjonen er kan man oneshotte en del ting (fikk hard hitter på level 4, for eksempel) men hvis man tar ting for gøy er ting damage sponges selv på normal. At det vanskeligste med spillet stort sett er knyttet til horribel ai på companions er også litt ugg; på nightmare synes jeg det mest irriterende er å måtte gå over til tactical view-greia for å manuelt få AIen til å gå rundt magiske runer på bakken, eller ikke stå planta i drageilden og dispelle riftspawns og annet. Denne biten av spillet er alt annet enn morsomt i mine øyne... Faktisk er mergen mellom MMO-stil loot, talenter, viewpoint og det det gamle party-oppsettet ikke helt det store. Jeg er faktisk drittlei det, mest pga alle timene med WoW antar jeg.

Men alt i alt var det bare et par timer av en 62 timers gjennomspilling av det ordinære spillet hvor jeg kjedet meg, så det er fortsatt et bra spill. Jeg har spart på en save for å gå tilbake for å gjøre DLCene, og tenker å prøve multiplayer igjen for å se om de har gjort forbedringer der også, hvis jeg finner noen som spiller slikt. Får se om jeg rekker det i løpet av utfordringa..

8/10

O9S2: The Witcher

Geralt, en Witcher, har blitt utsatt for sjangerstandarden hukommelsestap og blir funnet i skauen av noen kompiser. Kort tid etterpå bryter noen banditter seg inn i fortet de holder til og stjeler noen hemmelige oppskrifter; man blir så sendt ut i verden for å få de tilbake og straffe tyvene. I praksis betyr det at man løper rundt i et "lite" område av gangen, og prøver å gjøre hva historien i spillet sier du skal - med flust av sidequests deriblant fight clubs, terningspill og løse hvermannsens problemer. Spillet bærer preg av at skaperne tydeligvis tok noen favorittgreier fra forskjellige spill; spillmotoren og hvordan ting er oppbygd minner om Neverwinter Nights og en del MMOer. Kampsystemet består i å slå folk med sverd ved å klikke på de til riktige tidspunkter og tidvis bryte inn med noen spells og dodge - litt som en clunky versjon av Diablo. Innstillingen til sideaktivitetene og sånn kan nesten minne mest om GTA/Red Dead Redemption.

Nå er det min tur til å henvise til at Kudis anmeldelse - mens jeg likte ganske mye av spillet, var det i realiteten lite eller ingenting som fanget interessen min. Greia med hvordan behandle alver og dverger var sterkt tilstede her som det var i Witcher 2, men ble hovedsaklig en backdrop heller enn noe man egentlig fikk noe direkte påvirkning på. En del av sideoppdragene var i utgangspunktet ganske interessante (masse inspirasjon fra slaviske sagn og eventyr virker det som), men som med hovedplottet var det et enormt problem med det hele... ALT ble kunstig oppstykket! Så å si alle oppdrag i spillet starter på et ytterpunkt av kartet, for så å sende en lengst mulig vekk fra det stedet, for så å bli sendt tilbake, og så tilbake andre veien igjen osv. Legg til at samtalevalgene man får underveis under oppdragene, eller kampene man skal kjempe, i realiten ikke har noen saklige valg man skal ta, blir det fort "løp et par minutter, 5 sekunders snakking eller 10 sekunders kamp, repeat". Legg til at i ødemarka er det som regel enorme mengder monstre som går i veien for deg, og så respawner HVER GANG du hviler eller bytter området (som å gå inn i hus), er det ingen sjanse for pacing i historie kan få noe spillerom. Av og til føles det ut som man går med avisa 30-40 timer og leser baksia og forsia av den konstant.

I motsetning til Kudi opplevde jeg i tillegg plenty med bugs. Spillet kræsjet og ble avsluttet et tosifret antall ganger. Spillet kræsjet og jeg måtte hardresette PCen et par-tre ganger. Vennelige NPCer sperret meg inne, så jeg måtte laste tidligere savegame. Grafikken ble absurd og noen av karaktermodellene fikk av og til 8-bits utseende med skippende animasjoner. En del sånt. Noe som ikke er veldig festlig.

Men likevel spilte jeg det i lange perioder av gangen (som jeg stort sett aldri gjør med spill), mens jeg surmula samtidig. Så det var helt ok. Jeg mistenker egentlig at spesielt lyden og en del av manuset gjorde opp for mange av irritasjonsmomentene.

Vil jeg spille det igjen? NEI!

5/10.

O8S2: Pillars of Eternity

Pillars of Eternity er en åndelig oppfølger til crpgene som kom rundt år 2000; Baldur's Gate, Icewind Dale også videre. Spillet er ganske straightforward: man lager en rolleperson (kun bestående av stats) uten stemme eller personlighet, for så å gå rundt i verden og snakke med folk og slåss med ting. Tvisten er at det hele foregår i et isometrisk perspektiv i motsetningen til førstepersons/overskulderen perspektivet som de fleste spill har om dagen. Spillet bærer også preg av å være "inspirert" av tabletoprollespillet D&D (som de gamle spillene var en direkte port av); både numbercrunchinga og verdenen; selv om de selvsagt har nok endringer til at de ikke tråkker på noens IP. Jeg var ingen stor fan av Baldur's Gate og sånn, men de var helt klart spillbare - interessen min her var heller om det å unngå IP-kjettingen gjorde spillet bedre...

Min spilling fortonet seg egentlig litt som navnet på denne bloggen. Det hele startet med at jeg likte karakterlaginga og hvordan kamp/snakking/ressurser fungerte (en klar forbedring fra forgjengerne) - problemet var bare at det var en overveldende mengde informasjon som blir dumpet i fanget ens (hvordan stats fungerer, en enorm mengde NPCer hvor ikke er relevante, ingen klar rød tråd i historien fra starten av). Litt som å plutselig finne nye bekjentskaper, med noe man bare liker med en hel haug ekstra aspekter som tar litt tid å finne ut av. Men med å ta ting i små steg, finner man mer og mer ut av spillet som gjør at det hele virker lovende, selv om man går noen feilsteg i blinde.

Så kommer den neste fasen hvor man finner ut av detaljene - historien kommer til overflaten, man skjønner hvordan alle stats og evnene henger sammen og man klarer å luke ut hvilke av npcene og sånn man ikke trenger bry seg om. Avhengigheten setter inn og jeg spiller lange sessions av gangen, og det hele er kjempekult. Kampene blir mer komplekse så man må finne litt dybde, man kan teorisere om hva greia med verdenen og en del av personene er, og stort sett alt man vil ha ut av et crpg.

Det hele avslutter med smellen. Underveis i spillinga gikk jeg inn i områder eller gjorde quests som var langt over min paygrade og måtte avbryte det; det er greit nok, spillet er jo en kvasisandbox. Problemet var at jeg haddet kommet til et punkt hvor det meste av det vanlige spillet var lett, så jeg rusha mot slutten... Bare for å bli most av sluttbossen. Og litt som i et forhold hvor man kommer til et punkt hvor forholdet går inn i en krise og man ikke helt ser hvorfor man skal gidde mer, ble jeg i tvil om jeg gadd å løpe rundt i spillet i en evighet for å finne mer loot og xp. Siden dette jo er en spillutfordring, "måtte" jeg jo... Og alt det negative med spillet kom fram i lyset... Jeg mislikte sterkt ideen om at xp for å drepe monstre ikke er der; man får xp for quests og litt annen småplukk, men det er så fryktelig arbitrært. Hovedquesten osv gir stort sett lite, mens enkelte andre (som Bounties) gir masse. Spillet har også svært få typer monstre, hvor de fleste er kjedelige, og spillet trøkker massive mengder av dem opp i trynet på deg, og når man passerer 60 timer og fortsatt slåss mot en eller annen type skygger eller den halvparten av monsterne som tar over kontrollen over rollepersonene blir det fort kjedelig; spesielt når man ikke får det døyt av å spille det ut. Skaperne av spillet ville ikke ha grinding... Men putter store mengder trash mobs i spillet, gjør en avhengig å finne quests med god xp og disarme alt av feller man finner? Snakkinga blir også fryktelig monoton: det er store blobber med tekst, og responsen er som regel bare et valg mellom å være diplomatisk, sarkastisk eller å være en pikk. Det er voiceacting i spillet, men det er bare noen få npcer (og aldri ens egen rolleperson) som snakker - og mange av dem har ikke alle linjene sine heller så man må lese likevel. Historien er forsåvidt grei nok (og slutten er lagd etter en mal jeg er 100% fornøyd med), men når man må lese en tekstmengde på linje med en russisk klassiker uten mye innehold nødvendigvis blir det for drøyt for å få med seg alt.

Vil jeg spille det igjen? NEI!

Hele spillet starter som en sommerflørt, og avslutter som et havarert langtidsforhold. Å rate spillet blir dermed relativt meningsløst... Men for å gjøre en ny vri:

Oppstarten: 7/10
Meat & Potatoes: 9/10
Havariet: 3/10

K5S2: Shadowrun Returns

store.steampowered.com

I Shadowrun Returns får du i oppgave å finne ut hvem som drepte en venn, etter hans ønske. Du blir en dag oppringt av denne vennen, som meddeler at han er død og hvis du finner ut hvem som drepte ham, så skal du få masse penger. Ettersom du er blakk, og det på sett og vis er sånt du driver med ellers også, så reiser du til Seattle for å løse denne oppgaven. Det tar ikke lang tid før du oppdager at det handler om så mye mer enn ett drap, og oppgaven er langt større enn først forespeilet. 

I motsetning til Oguleth så hadde ikke jeg spilt dette før, ikke hørt om det før, og visste ikke hva jeg gikk til. Det første som slo meg var at det minnet meg om det lille jeg har sett av rollespill. Det føltes litt som om jeg hadde Will Wheaton fra Titangrave som GM... eneste som mangla var voiceacting. Og det var litt slitsomt: Uten voiceacting blir det mye lesing, og selv om jeg likte historien, med humor og alt, så gjør det at det blir et litt slitsomt spill og jeg klarte ikke å spille så mange timer om gangen. Ettersom spillet også er såpass fortellerdrevet, med få valgmuligheter som faktisk påvirker hvordan historien utarter seg, så ser jeg ikke helt for meg at det er et spill jeg kommer til å spille om igjen med det første.

Når det er sagt: Jeg kom raskt inn i historien, og likte karakterene. Mekanismene rundt lvling av karakteren (dvs fordeling av karma) var rimelig rett fram og det samme gjelder kampmekanismen. Jeg gjorde riktignok noen fine nybegynnerfeil fordi jeg hadde lyst til å gjøre ALT på en gang, som i at jeg hadde lyst til å være ranged combat, close combat, mage, shaman og tank på en gang. Helst samtidig. Men det er bare sånn jeg er. Sånn sett savnet jeg litt å ha et fast team som jeg hadde med meg rundt, for da kunne jeg levd litt gjennom de og kanskje rendyrket "min" karakter litt bedre. Jeg døde ikke da, så alt i alt gjorde jeg nok noe rett også (eventuelt så er spillet såpass enkelt, vertfall på normal vanskelighet).

Siden det ikke var voiceacting ble Shadowrun Returns et spill jeg kunne holde på med mens jeg hadde på andre ting i bakgrunnen (musikk eller twitch eller youtube f.eks). Det ble litt mer intenst mot slutten, men ellers var det en avslappende og god opplevelse. Må innrømme at jeg gleder meg litt til å begynne på det neste.

7/10

O1S2: Shadowrun Returns (Dead Man's Switch)

Spilt på PC.

Som det eneste spillet denne gangen jeg har spilt en gang før denne utfordringa, var det naturlig å spille det først. Jeg huska noe av plottet, og at selve gameplayet ikke var nevneverdig dypt... Det var det.

Spillet er et old-school turbasert rollespill, satt til en setting hvor man har fusjonert cyberpunk ala William Gibson med en del fantasy troper ala Tolkien. Drager blir presidenter og er CEO for selskaper som styrer hele land, troll og orker får alle drittjobbene, og en del som har havnet utenfor A4-samfunnet lever på kanten av loven, og gjør oppdrag for enten de som har presset de ut av samfunnet (hvis noen ikke er happy med at annet firma fikk den ansatte de hadde lyst på, for eksempel) eller "sticking it up to the man" - disse er såkalte Shadowrunners, derav navnet.

Man gjør hovedsaklig tre ting i spillet:

Talky Talky
Spillet ble kickstarta for PC og tablets, uten nevneverdig høyt budsjett. Det som sikkert er billigst (og enklest) å kutte da, er voiceacting og animasjoner. Dermed blir hele plottet utbrodert gjennom tekstbokser; med portretter som viser til hvem som snakker. Så lipsync er ikke et problem her... Man må like å lese, som er relativt uvant i dagens spillhverdag, så er kanskje ikke for alle detta. Samtidig får man dialogoptions hvor man kan påvirke historien; dette er sjeldent veldig merkbart, bortsett fra man kan internalisere en slags personlighet ut av det (og noen ganger få mer cash ut av situasjonen, antar jeg). Samtidig er de fleste av npcene man har med å gjøre enten helt stille eller har veldig lite med plottet å gjøre. Alt i alt blir hele spillet litt personlighetsløst som følge av alt dette. Selve historien er grei nok bortsett fra "superskurkene" - skulle ønske spillet fokuserte mer på det jeg forbinder med Shadowrun - urettferdig samfunn, tech vs magi og sånt.

Fighty Fighty
Spillet er turbasert, på linje spill fra epoken sist det var et seriøst Shadowrun-spill ute (på 90-tallet, til SNES). Når man ikke snakker, er man nesten alltid i turbasert kamp - hvor man kontrollerer en gruppe shadowrunners som går fra cover til cover, skyter ting, kaster fireballs og sånn. En blanding av XCOM og Baldur's Gate for å ta klassikere. Jeg synes dette er trivelig, siden man kan ta det med ro. Samtidig er det ikke mye variasjon i praksis i slåssinga - bortsett fra noen monstre på slutten som "jukser", er det liten forskjell i praksis på skyting og magi. Finn bedre posisjoner enn motstanden, og plukk ut motstandere one by one, hvor begge sider slåss på samme måte. Det hele er greit i lengden, men hadde fort blitt kjedelig om spillet varte lenger.

Mathy Mathy
Som turbasert rpg, er det naturlig nok en del karakterutvikling...på det matematiske planet. Istedenfor xp/lvler som er vanlig, får man istedenfor Karma, som man bruker til å oppgradere stats og skills. Cash går med til sedvanlige ting som våpen, rustning og spells - pluss standard cyberpunk-greier som cyberware, datamaskiner og droner. Det hele er ganske simpelt; kjøpmennene får nye greier hele tia, og det er lite inventory management bortsett fra consumables ("vil jeg ha med medpacs eller granater på oppdrag"), så oppgrader hva nå enn hovedgreia di er (gevær eller spell) hver gang de får inn noe, that's it. Samme gjelder stats; ta mer poeng i det du er god i, ellers blir karakteren et makkverk. Igjen er det ok siden spillet er såpass kort; man rekker maxe ut det man er god på, eller drite seg ut. Alt utstyret og evner fører ikke til noen voldsom variasjon i spillestil, det er lite fristende å starte et nytt game for å gjøre ting på en helt annen måte. Det blir bare et "ivory tower" hvor man er nødt til å velge ting som funker på vanskeligere settings, eller blir most. Det hele ender ok, men ikkeno spesielt.

Spillet tar ca 10 timer å fullføre, give or take. Alt i alt synes jeg spillet var OK, i alle fall etter at jeg ble drittlei musikken i spillet og putta på Juno Reactor og Skrillex (selv om jeg egentlig hater Skrillex) istedet. Vil jeg spille det igjen noen gang? Neppe...

6/10.

K10: Dragon Age: Origins- Awakening

Som "the Warden Commander" står du overfor en ny trussel: Tilsynelatende "smarte" darkspawn har brutt seg inn i hovedkvarteret, og grey wardens har forsvunnet. Awakening er på sett og vis både et spill der du skal drepe mest mulig darkspawn og et spill der du skal finne ut av mysteriet rundt hvorfor noen av de plutselig har begynt å prate - og driver og organiserer seg selv utenom en blight. 

Etter å ha kjempet med motivasjonen for å komme gjennom Origins, må jeg si det var befriende å spille noe der jeg ikke husker så mye av hva som skjer. Det var nesten som å spille et helt nytt spill! Siden jeg ikke valgte å ofre meg selv i Origins fikk jeg denne gangen spilt med samme karakter i begge spilla, noe som også var en fin opplevelse. Det var rett og slett litt kjekt å spille Awakening. Jeg fikk også fylt på med noen flere achievements! Woho! De har åpnet for en omdistribuering av skill points (eller var det den andre, som jeg ikke husker hva heter?), så da fikk jeg fylt opp noen fra Origins, samtidig som jeg fikk tatt et par jeg manglet fra Awakening. Praktisk. 

Jeg tror kanskje at høydepunktet for meg var å slåss mot dragen på bildet under. Den var jo så fiiin. Ikke like fin før jeg fant ut at jeg hadde det jeg trengte for å holde meg i live, men etter det! Kampsystemet er jo det samme som i Origins, men det oppleves som enklere i Awakening. Jeg vurderte flere ganger å justere opp vanskelighetsnivået - noe som egentlig er uhørt i min verden (jeg kan fint skru ned vanskelighetsnivået for å komme raskere gjennom noe, men opp?? da tar det jo bare lenger tid). 

origin.com

Det var også et par ting jeg la merke til, som jeg ikke har tenkt over før. Blant annet har Awakening noen elementer som vi først ser igjen i Inquisition - som "dømmingen" av folk og fordeling av ressurser. Det var litt artig å oppdage, samtidig som jeg synes det gir spillet en følelse av å være større. Awakening er ikke spesielt langt, men jeg følte jeg hadde litt makt - haha. På den andre siden er det ikke noen muligheter for romance i Awakening, og jeg savner samtalene med the companions mellom slaga. Du må vente på at de ønsker å prate med deg, i stedet for at du kan ta initiativ (de fleste gangene vertfall), og det er litt kjedelig. 

Nå er det mulig jeg er litt snill med karakteren (bare litt altså), for egentlig er det ikke en veldig spektakulær utvidelse, men det var altså såpass befriende å spille noe som ikke var spilt ihjel.

7/10

K9: Dragon Age: Origins

The darkspawn is coming! Ferelden står overfor en blight, og du (og dine companions) er de(n) eneste som står i veien. Du må reise rundt i landet for å overtale de ulike rasene om å danne en hær og kjempe mot den kommende blighten. 

Da Oguleth først introduserte meg for Dragon Age var jeg vel omtrent i ekstase. Det var et fantastisk spill, med alt et rpg skal ha. Det var, og er, spesielt sterkt på karakterfronten. En ting er karakteren du selv spiller og bygger opp, med bakhistorien og interaksjonen med andre folk - en annen er the companions som du plukker opp underveis. Hele Dragon Age-serien har sin del av humor mellom folka, men de har ikke klart å overgå det de fikk til i Origins. Og selv om vi fikk igjen både Leliana og Morrigan i Inquisition, så har de dessverre lagt igjen mye av humoren i enern. 

Når det er sagt, så må jeg innrømme at jeg har litt av samme greia som Oguleth nevnte: Det er litt utvanna etter flere gjennomspillinger. Jeg måtte presse meg for å komme gjennom, og det var ikke så gøy som jeg håpte det skulle være. Det verste for meg var å se bevegelsene i kamp - seriøst treigt! Nå valgte jeg å spille som warrior med two-handed-våpen, så det er jo naturligvis det treigeste - men seriøst! På den mer positive siden, når det gjelder kamp, så husket jeg hvorfor jeg liker tactical view. Jeg syntes jo ikke at tactical view funka i Inquisition, men det funker altså her. 

Alt i alt så tror jeg kanskje minnene om hvor gøy det var å spille dette første gangen redder hele opplevelsen. Jeg har fremdeles ørten achievements jeg kan ta, så motivasjonen for å komme gjennom er ikke helt borte, men jeg kan ikke spille dette under "tidspress" igjen (ikke at jeg tror jeg hadde kommet gjennom uten tidspress). Jeg liker fremdeles karakterene, og at valgene du tar underveis oppleves som "meningsfulle" i den forstand at det, f.eks., er vanskelig å være slem bare for å få en achievement. Jeg liker fremdeles spillet, men det var bedre før.

7/10

O12: The Witcher 2 - Assassins of Kings

Spilt på Xbox360.

Dette spillet er som en mellomting mellom Dragon Age og Dark Souls - en mørk fantasyverden hvor det er en mengde tvilsomme folk som har tvilsomme plott gående som man må blande seg inn i, med et combatsystem som minner en god del om Dark Souls i at det er mer actionorientert og krever mer å spille enn bare å ha lvlet/geara opp riktig. Dette er et av to spill jeg ville ha lista opp som favorittspill, etter å ha spilt gjennom det fire ganger tidligere... Så var det bare å se om det fortsatt holder seg godt.

Spillet er egentlig delt i tre; snakke med folk som gjør at historien drives framover, banke opp diverse monstre og folk og drive med noen sidespill som håndbak, terningspill og fight clubbing.

Selve historien vil jeg si er den best gjennomførte dark fantasy historien i noe spill som er gitt ut - hovedplottet er styrt av folk med veldig mørke hjerter, men det finnes folk som ikke er noe særlig selv på det laveste sidequest nivået. Man må hele tiden gjøre vanskelige valg hvor spillet aldri dømmer deg moralsk; men valgene man tar er mer enn fokusert på hva man helst vil ha ut av situasjonen (og i visse tilfeller er det ikke sikkert at man får det man tror man skal få ut av det heller...) som er utrolig bra gjennomført. Det er noen ytterst få sidequests hvor man dreper monstre uten personlighet, men selv de fleste monsterne (som troll) kompliserer det som i utgangspunktet i alle andre spill hadde vært "gå ut i skogen, drep noe, få en pose gull" som gjør at ingenting i spillet føles ut som noe man bare gjør for å få xp og gull. Hovedplottet er nesten bare dystert, mens sidequestene står for mesteparten av humoren - så ikke alt bare gjør en pessimistisk. Dette er sånn jeg gjerne skulle sett Dragon Age hadde gjort, istedenfor å stort sett bare ha en magisk duppeditt eller personlighetsløs demon som skurk og pådriver av historien. Etter 5 gjennomspillinger er det egentlig lite nytt å oppdage dog, så ble ikke helt det samme som første gangen jeg spilte...

Combat er som en dårlig versjon av Dark Souls. Det er fortsatt langt morsommere enn DA Combat for å fortsette sammenligningen her, men kontrollene er tidvis lite responsive, vanskelighetsnivået er helt skrudd (det er temmelig vanskelig selv på easy i starten, mens det på et punkt i akt 2 er nær umulig å dø hvis man har dyrket en måte å spille combat på) og det som er et velfungerende talenttre og gearing på easy og normal knekker sammen på høyere vanskelighetsgrader og noen talenter og måter å spille på er påkrevd for å få gjort noe. Det er morsomt nok, men dette er det som har røyna mest på gjennom flere gjennomspillinger. Det at noen av bossfightene har QTE, og miljøet egentlig bunner ut i korridorer med litt "jukseinteraksjon" gjør ikke løpinga rundt noe særlig heller. UIen for så å si alt er ikke særlig medgjørlig heller (kartet er utrolig forvirrende til tider, inventorymanagement er håpløst irriterende med masse dingser så man fort blir encumbered med få sjanser til å gjøre annet enn bare å droppe ting, osv), som spill har blitt bedre på på bare noen få år.

Sideaktivitetene er ok; man trenger ikke gjøre de, men kan være en god kilde til gull hvis man trenger noe for å komme videre på utstyrssiden. Terningspill er yatzee med to kast, fight club er bare QTE, mens håndbak er følg en bar fram og tilbake inntil man vinner. Temmelig simpelt altså, men det er så liten del av spillet og dukker bare et par ganger opp i selve hovedplottet så man slipper unna hvis man vil. Helt greit med ekstra dill å gjøre, men kunne godt hatt mer spennende mekanikk.

Achievementene bærer preg av å få folk til å spille gjennom flere ganger. Noen av dem krever gjennomspilling av i alle fall to kapitler, mens noen kan man enkelt gjøre med save/load og spille gjennom seksjoner. Den eneste virkerlig harde achievementen er å klare spillet på Dark, som sansynligvis krever alkohol for å holde ut kapittel 1 hvis man ikke har mye erfaring fra slike spill fra før.

Alt i alt faller det ut av favorittlista mi, men er helt klart et bra spill selv på femte gjennomspilling. Favorittbit av spillet er Saskia; beste implementering av den karaktertypen i noe spill.

7.5/10

O11: Dragon Age: Inquisition

Spilt på Xbox360.

Dragon Age: Inquisition er essensielt bygd opp på samme måte som de to foregående spillene: man lufser rundt i en generisk fantasysetting hvor det foregår noe muffins, og prater med en drøss folk, utforsker en rekke plasser og slåss på en gammel-rpg måte som ser ut som et actionspill (i alle fall på konsoll), samtidig som man samler loot og går opp i nivå som gjør at rollene som er med i spillet blir bedre/utvikler seg. Den største forskjellen fra de foregående her er at de har gått for en sandkasse-løsning, hvor alle områdene er større og det er massivt med ting å gjøre der som ikke nødvendigvis har det døyt med hovedplottet å gjøre... Og hovedplottet er at himmelen revner og demoner vasser rundt på Thedas, og man er på feil sted til feil tid, får en "gave" som gjør at man kan stoppe dette uten å huske hvordan.

Selve gameplayet er relativt likt DA2. Alle ser ut som de har flashy manøvre i kamp, men stort sett er det som et utvanna MMORPG - ikke stå i ilden, og mesteparten av hvordan kampene går er basert på numbercrunching. Største forskjellen er her igjen sandkasse-løsningen; første gang man i et DA spill man kan hoppe, ødelegge ting og ha mer interaksjon med miljøet, som gjør både kampene og vandringene fra sted til sted langt mer underholdende for min del - bare synd at hoppingen spesielt og noe annet av kontrollene ikke er spesielt responsive eller logiske ganske ofte. Utstyr og rolleutviklingen/level upene er en blanding av de to foregående - skillplassering og sånn er like.. kjedelig som DA2, mens utstyrshavet er enda "dypere" enn i Origins - her er det uendelig med skrot, mesteparten av det man finner som ikke er skrot kan nesten regnes som skrot, siden man kan lage egne ting som nesten konstant er bedre. Kombiner dette med at de har gått for modellen hvor man må tilbake til basen for å kvitte seg med utstyr og sterkt begrenset inventory space, så blir det ofte til at man må ta "runden" tilbake i fortet sitt, som fort tar veldig lang tid når man skal finspikke på alle rollene, crafte, selge osv, kjedelige greier, men akk så nødvendig spesielt på høyere vanskelighetsgrad. Snakking med andre er i samme stil som før; forskjellen er at det ikke er noen måling av hva folk synes om det, så du må ta det på hvordan de oppfører seg som funker bra, og at dialogvalgene ikke bare er delt opp i "snill-vitsende-slem" som gjør at ganske ofte er valgene virkerlig vanskelige og interessante. Det samme gjelder følgesvennene, de er ikke sortert i en orden-kaos akse, men har interesser og synspunkter utenfor (i alle fall en del av dem). I det hele funker det ganske bra å spille.

Utseendemessig er spillet helt tragisk på 360... Det varierer fra riftene som dukker opp som ser ut som det kommer fra noe før Space Invaders, til ting som ser ok ut hvis du står på samme plass i et par minutter så området rundt deg kan lastes inn (før det er alt utrolig uklart) til dragene som ser ganske bra ut. Som kan overleves, da dette ikke er det viktigste i sånne spill. Problemet er at Bioware tilsynelatende bare har porta hele spillet fra XBone/PS4 og nedjustert effektene helt tilfeldig - så mange av evnene man bruker kan man ikke se hvor blir plassert, som er utrolig slitsomt. Spillet ender opp med å hakke og fryse relativt ofte på et og annet sted hvor de åpenbart ikke har justert ned nok heller... Og dette er på en konsoll, noe som er rimelig absurd. Det hele bærer preg av slapp porting bare så de kan selge til de med gammel konsoll også. Rett etter release var det enda verre, da "radaren" man bruker for å kunne plukke opp ting i nærheten faktisk ikke viste noe (siden outlininga var tilnærmet usynlig), man hørte bare et pling så man visste noe var der, men det var det - dette gadd de fikse i alle fall. Lydeffektene og voice actinga er top not dog, spesielt badguymusikken og tavernamusikken er en fryd. Men heller ikke her er det renska for feil: flere ganger forsvant lyden helt, før den plutselig kom tilbake med alt oppå hverandre 30 sek senere med langt høyere volum (ikke alltid like deilig med hodetelefoner å få en sinnsykt høy "radar"-pling med ekko ut av komplett stillhet)... Bare et eksempel på den type folk jeg gjerne skulle sett fikk mer jobb på spillmusikkfronten:



Hovedplottet er en svak forbedring av det som var i Origins. En superbadguy som man knapt ser eller hører noe til, denne gangen sier han faktisk noe og er "noen". Når man kommer over 100 timer, og kanskje har sett noe til badguyen i 20 minutter blir det hele litt håpløst. Han er bare der for at resten av spillet skal henge på greip, lissom. Følgesvennene og en del teritære personer er de som blir den faktiske historien; relasjoner til disse, uenighetene og brasene man må gjennom. Mange av disse er særs bra; Cassandra synes jeg er den beste versjonen av Big Dumb Fighter i nyere tid, Solas funker bra som mysterium, Vivienne og Sera er både grenseløst irriterende og henholdsvis varm og morsom. Mange av de tertiære karakterene man møter har ofte gode punchlines som sørger for humor som følgesvennene knapt står for denne gangen (Iron Bull/Sera/Dorian er de eneste kildene til det her, og de holder ikke et telys mot folka i Origins) - høydepunkt er for eksempel når man skal dømme en fyr som kaster geiter på fortet ditt, og hvorfor noen vil bo i Crestwall (Crestfall?). Det eneste problemet jeg har her er DLCene ikke kan komme fort nok, og at de kanskje skulle hatt mer av hovedskurken med i plottet her og der.

Sett under ett er spillet ganske morro, og hadde vært uten bugs (og helst spilt helst på Xbone/PS4) det klart beste spillet i serien. Istedenfor blir det en salig blanding av et makkverk av produksjonsverdier, relativt kjedelig rolleutvikling, greit nok gameplay og fantastisk historie/verdensinteraksjon. I alle fall singleplayerbiten.

Det er også en multiplayerbit. Som i realiteten tar det mest kjedelige med spillet, bare slåssing, og gjør det til en slags Diablo/MMO-instance klone - og er så mye dårligere enn så mye annet i samme stil at det er direkte håpløst. Legg til at det er såpass vanskelig/slitsomt og at mikrotransaksjonene ligger og lurer for å gjøre det lettere (i teorien, du får jo random ting ut av mikrotransaksjonene atpåtil) at man lurer på hva de tenkte på, etter at ME3 varianten faktisk var ganske morsom. Oh well. Men i det minste påvirker ikke MP SP på noe vis.

Et siste ord om achievements er at som alle andre deler av spillet går det mest på ting utenfor hovedplottet; man skal dyrke sin indre OCD og samle mest mulig er greia. Hadde det ikke vært for at spesielt en achievement (drepe 10 drager) er bugga, hadde det faktisk vært mulig å få 100% på en gjennomspilling. Noe jeg kan like.

7.5/10 (Sikkert høyere på en annen plattform og hvis de fikser bugsa på et tidspunkt)

K7: Dragon Age: Inquisition

Et nytt kapittel i Dragon Age-serien, der du går fra å bli anklaget for å ha laget en rift i himmelen, til å skulle lede inkvisisjonen som skal samle en hær og redde verden fra å bli slukt i riften (so to speak...). 

Mye av spillet er i samme ånd som forgjengerne, med en overhengende fare for at verden skal gå under, og din oppgave er å traske rundt i verden og løse diverse oppgaver, samle urter og steiner, og prate med diverse folk. Innen jeg ble ferdig med spillet hadde jeg rundet langt over 100 spilletimer, noe som sier sitt om størrelsen på spillet, og gjør at det er mye å si om det. 

La oss starte med kompanjongene. Det jeg elsket med Dragon Age da jeg først prøvde det var nettopp kompanjongene. Jeg elsket å høre på samtalene de imellom, og jeg likte å bli kjent med de gjennom samtalene med de og quests som kom ut av det (dette kommer jeg nok tilbake til når jeg bare får spilt gjennom DA:O igjen...). Denne gangen er jeg noe mer usikker på om de utgjør det beste av spillet. Spillet er så stort at samtalene med kompanjongene utgjør en svært liten del. Det blir litt kompensert av at du har flere å velge mellom, men resultatet blir bare at samtalerunden varer lenger, ikke at du får flere samtalerunder. Jeg oppdaget også raskt at jeg måtte ha med en spesifikk sammensetning for å få noe humor i kommentarene som kommer mens vi trasker rundt i verden, for de andre var rimelig kjedelige på det området. Imidlertid likte jeg utviklingen av systemet rundt disse samtalene, der det plutselig kom noe også jeg kunne være med og svare på. Når det er sagt, så ble jeg stadig mer glad i kompanjongene etterhvert som jeg ble kjent med de, og det var interessant å finne ut mer om dem gjennom samtaler og quests. Med unntak av et par av dem...

Noe som imponerte meg mer var verdenen og hvor ulike alle områdene var. Du går gjennom ørken, regnskog, snø, en oversvømt landsby, og noe som har litt av alt. Og områdene var ikke bare varierte i vær og vind, men også i størrelse. Du har de små områdene der du knapt kan gå fem meter uten å finne noe nytt, og det ene der du vandrer i ørkenen om natten der du kan vandre i flere kilometer uten å se noe annet enn sand. Det er kanskje litt overdrevent, men selv om det på sett og vis var litt kjedelig å vandre rundt i ørkenen på natta, så ble jeg litt fascinert av at det var slik. Jeg ble venn med hesten min i det området, som er en grei måte å komme seg litt raskere rundt på. Den ble brukt lite i de andre områdene, for jeg var jo livredd for å gå glipp av noe. Hver del var store nok til at jeg følte jeg hadde rundet et spill hver gang jeg var sånn ca ferdig med ett område, og det var med blandede følelser jeg gikk videre til neste. Jeg fikk litt assosiasjoner til Kingdoms of Amalur på dette viset. 

Dette bringer oss videre til innholdet i spillet. Som seg hør og bør har spillet naturligvis altfor mye du kan gjøre, og som den perfeksjonisten jeg er, så måtte jeg jo forsøke å gjøre ALT. Jeg har sett i andre anmeldelser av spillet at folk ikke er spesielt imponert over hovedhistorien, og jeg kan forsåvidt si meg enig. Mitt "problem" er vel mer at hovedgreia blir en ørliten bit av helheten, og forsvinner litt i mengden. Det kunne helt klart vært bedre, enten med mindre tilleggsgreier, eller (aller helst) mer main quest-opplegg. For en gangs skyld hadde de lagt inn nok ting å bruke urtene og steinene til, så samling av de ble relativt viktig. Samtidig skulle du holde et øye med mulige astariums (jeg husker ikke hvordan det staves...), biter av ulike bilder (mosaic pieces) og biter til å åpne visse dører i et tempel med (shards). Og så kommer alle kompanjongquests og diverse andre quests som dukker opp ved å prate med folk eller lese brev du finner i skogen. Og å finne landmarks. Og områder. For ikke å snakke om de 10 dragene du også skal ta deg av. Min favorittsyssel i hele spillet tror jeg var å "dømme" folk i Skyhold. Det var her humoren virkelig kom fram! Bare synd det var en minimal del av spillet. Nevnte jeg at jeg brukte over 100 timer på å runde spillet? 

Det er en bit av spillet som gjenstår: multiplayer. Jeg har bare så vidt prøvd det, men ble ikke veldig hektet. Jeg skjønner at det kanskje er litt "inn" med multiplayer, men jeg skjønner ikke hvorfor de valgte å utvikle det her. Det er godt mulig at det er gøy når man har prøvd det flere ganger, men for meg blir det som en tilleggsgreie uten mål og mening - og jeg har allerede lagt mye tid inn i spillet, nå er jeg klar for noe annet.

Jeg har mye jeg er mindre fornøyd med, men samtidig er det mye jeg er fornøyd med. Spillet gav meg noen gode og morsomme øyeblikk, og tiden fløy unna. Jeg håper at noe av det jeg ikke er helt fornøyd med vil bli bedre etterhvert som utviklerne kommer med flere oppdateringer som fikser bugsa. Det var noen tekniske greier som ble små irritasjonsmomenter gjennom hele spillet, som at det ikke går an å spille i fullscreen (windowed fullscreen er kanskje ikke så langt unna, men det er ikke det samme). Jeg forstod også at ign-anmelderen likte tactical view på konsollen - dette funket dårlig for meg på PC og ble en av de tingene jeg tidligere har benyttet mye, men denne gangen bare irriterte meg grønn over. Ser fram til å prøve spillet igjen hvis de får fikset noen av disse tingene, men det gjør meg lite om det tar litt tid for det haster ikke å starte spillet på nytt helt enda. 

Konklusjon:
8/10

O8: Child of Light

Spilt på XBOX 360.

Child of Light er et "indielike" turbasert rpg - prinsesse Aurora dør kort tid etter at faren gifter seg på nytt i Østerrike, og våkner i en eventyrverden, som hun skal forsøke å komme seg ut av så hun kan våkne. Spillet benytter seg heftig av eventyrgrep, og det meste av teksten er på rim, samt at jo hovedpersonen er ei lita jente og det visuelle er som et maleri og ikke har det døyt fotorealisme gående.

Gameplay går stort sett ut på å reise hit og dit for å finne ting og på sikt finne veien hjem til vår verden, med noen puzzles og litt omveier - men hver gang man dulter borti et monster (hvis man ikke gjør noe for å ta bort oppmerksomheten til monsteret) havner man på et kvasi-turbasert kart, hvor man har opp til 2 karakterer som slåss (og som kan byttes underveis i kampen, med en gang man har flere enn 2 i gruppa), som har forskjellige sett med evner - forskjellen fra et rent turbasert spill er at det ikke er noen flytting av folk (en del turbaserte mangler forsåvidt dette også), men at det er "timeline" som bestemmer når folk kan gjøre noe - og man kan forstyrre motstandere fra å gjøre noe. Som funker veldig bra stort sett; jeg skulle ønske de økte antallet som man kunne ha ute samtidig til 3 på et eller annet tidspunkt, siden jeg fort fant en måte som fungerte langt mer effektivt enn andre sammensetninger, og dermed aldri helt så grunnen til å bruke mesteparten av gruppa hvis det ikke var noen monstre som krevde evner fra enkelte gruppemedlemmer. Ellers er det noen puzzles, som ikke akkuratt er vanskelige (men bidrar med litt variasjon) - og lvling av gruppemedlemmene. Her er det også noe pirk; man lvler konstant så det er mye trykking etter så å si hver eneste kamp som gjør at pacinga til selve spillinga daler fort, og innlevelsen og følelsen av framdrift forsvinner. De kunne godt ha redusert hyppigheten til lvlinga litt og bare hatt støre økninger statiske evner (og flere skillpoints) hver gang man lvla istedet.



Presentasjonen er fantastisk; spiller bruker UbiArt-motoren (tror jeg den heter, eller UArt eller noe) som Valiant Hearts også bruker (og siste Rayman mest sansynlig) - spillet har sitt distinkte utseende, som passer veldig godt med konseptet. Ingen fotorealisme, men akk så mange karaktertrekk i animasjonene og det visuelle, eksempelvis hvordan Aurora sliter med å svinge det altfor store sverdet. Musikken og lydbildet er også veldig vakkert, med unntak av kampmusikken som ikke forandrer seg gjennom hele spillet og egentlig aldri var noe særlig spennende i utgangspunktet - det eneste pirket med presentasjonen.

Achievementene er helt ok også; mesteparten er noe man enkelt får ved gjennomspilling, et par for OCD-samlere og en som fort er litt irriterende fordi man må ha uplay for den, en shameless plug for å få folk til å registrere seg antar jeg.

Overall god underholdning, med bare litt pirk som trakk litt ned fra en plettfri opplevelse. Og til den spottprisen...

9/10.

O6: Dragon Age: Origins - Awakening

Spilt på Xbox360.

En expansion til Origins; man gjør i bunn og grunn akkuratt det samme (slåss, snakke, kanskje løse noen puzzles for ekstra loot), bare i et annet miljø (et lite utsnitt av kartet man hadde som sandkasse i Origins), med andre biroller (Oghren er eneste sidekick som var med i Origins) og selvsagt en annen historie. Denne gangen har man tatt over som kommandør for et fort, hvor man skal bygge opp Grey Wardens til gammel storhet, men darkspawnsa ga seg ikke helt etter The Blight var over, og steller til bråk. Så man må rydde opp.

Kampsystemet er helt identisk som Origins, og har de samme problemene. Lite spennende områder man slåss i, og med noen få unntak nøyaktig de samme fiendene. Det er lagt til noen nye trylleformularer og evner, og masse nye craftinggreier (runecrafting som noe man kan fikse selv, dingser som gjør at man får andre symboler på skjoldet, samlequests fra smeden osv), så det blir langt flere knapper og/eller behovet for å gå inn i submenyene, som på xbox betyr at alt trekker ut og tempoet går rett til grunne. På den andre siden er pacingen langt bedre; man ender aldri opp med de evige kampene i strekk, så man rekker ikke gå utrolig lei før man får en pause. Så det er fortsatt morsomt hvis man synes origins var morsomt, eventuelt ble man lei i origins er det null poeng å tenke på å spille Awakening.

Dialogen og historien starter lovende - man blir presentert for en del valg som virker spennende og som kan virke som har noe å si, småsnakket mellom gruppemedlemmene er fortsatt morsomt (bare korta ned så de man ikke må vente på å gjøre noe for å få med seg alt hele tia) - men så ender det hele bare opp med å ikke ha noe å si til syvende og sist. Man kunne like gjerne bare skippa til det siste valget og ignorert resten siden det er det eneste som betyr noe for utfallet i praksis. Bortsett fra småsnakket er de nye birollene også lite inspirerte og jeg har nesten glemt dem bare timer etter jeg ble ferdig med spillet.



Til syvende og sist blir spillet bare som DA2, bare med dårligere grafikk, like kjedelig musikk og med en flik av at man bryr seg om noen i settingen.

Achievementene var helt ok, en gjennomspilling med en ekstra save og ti minutter ekstra spilling gir en alt.

6/10.

O5: Dragon Age: Origins

Spilt på Xbox360.

Før dette kom ut for en halv istid siden, gledet jeg meg som en unge, Bioware som gjør sin helt egen greie med fantasy måtte jo bli bra, etter Mass Effect. Og det innfridde til en viss grad da, men det begynner å dra på åra, og fantasy rpg har kommet seg et stykke siden...

Spillet er bygd opp akkuratt som Dragon Age 2, som allerede har blitt spilt her. Mesteparten av tia slåss mann mot ting gjennom et tredjepersons semi-turbasert system, man snakker med ymse npcer om viktige og uviktige ting og det er i teorien noen "gåter" noen steder, men de er det virkerlig ikke mye av.

Kampsystemet er så å si likt med DA2 på konsoll, bare at man kunne velge å trykke for alle standardangrepene istedenfor at cpuen autoattacker i DA2. For det meste er miljøet man slåss i temmelig sterilt; det er lite ting å ødelegge (noen ytterst få barrikader), en og annen felle og en og annen ting som gjør at man ikke føler man konstant er på en slette med abstrakte kanter. Så kampene blir i realiteten rollespillslåssing på sitt mest grunnleggende; focus fire det som er mest truende for øyeblikket, mens en tank prøver å holde fiendene borte fra de squishy folka og noen blir tvunget til å heale de andre. Og så skal man bygge karakterer med utstyr og evner for å ha best mulig odds. Det hadde vært ok til en viss grad, hadde det ikke vært så forbanna mye av det! Deler av spillet er endeløse huler, mot de samme fiendene, hvor kampene enten tar evigheter på vanskelige vanskelighetsgrader (siden alle fiendene tåler så mye), eller bare blir et ork på enklere. Hovedhistoriens fiender (darkspawn), er også fullstendig personlighetsløse og er bare "de derre onde folka" som man blir fortalt å slakte ned, fordi vel, de er onde. Som spill i seg selv ender slåssinga opp som temmelig kjedelig, og hadde vært totalt forglemmelig i seg selv... Muligens derfor de kjører max blod og henrettinger (uten at det er noe som krever input fra spillern, selvsagt), bare for å gjøre det mer "edgy"...



Den andre store biten, snakke med folk, eller rettere sagt, ta avgjørelser for folk, er noe helt annet. Et av de spillene jeg vet om hvor valgene man tar i samtaler påvirker spillet i ganske stor grad - alle de folkene man ender opp med å bry seg om i spillet påvirker man skjebnene til, la de leve, la de dø, være en drittsekk så de stikker av også videre. Voiceworket er fantastisk, alle birollene man har med seg i eventyrgruppa er på et eller annet vis interessante, og selv om ansiktsanimsjoner har kommet LANGT siden fungerer det fortsatt greit (slippes tross alt en del spill som har dårligere ansiktsanimasjoner enn dette nå om dagen..) Det at noen av birollene har sine egne samtaler i bakgrunnen når man er ute på eventyr, gjør at det ofte blir en vittig moralboost midt mellom kamper hvor man slår ned hurlock nummer 600 og 601. Selve hovedskurken kommuniserer man jo ikke med, og hovedpersonen selv snakker jo aldri, så det er på langt nær perfekt, men. Hadde dette vært et spill i seg selv, hadde det vært ganske bra.

Favorittøyeblikket denne gangen er pro contra utenfor cella til fangen som forgifta Arl Eamon.

Kombinasjonen av de to gjør at det er et helt greit spill å spille, og bedre enn sin oppfølger. Men på konsoll, i alle fall ikke lenger noe toppspill i sin sjanger.

Achievementmessig er spillet helt ok, i alle fall uten dlcene - det går mest i å gjøre alt spillet har å tilby. Noen av dem har selvfølgelig bugga under oppdateringer (som den hvor man må se alle sluttene), men i teorien er det et habilt spill å jakte achievements i.

7/10.