O5: Dragon Age: Origins

Spilt på Xbox360.

Før dette kom ut for en halv istid siden, gledet jeg meg som en unge, Bioware som gjør sin helt egen greie med fantasy måtte jo bli bra, etter Mass Effect. Og det innfridde til en viss grad da, men det begynner å dra på åra, og fantasy rpg har kommet seg et stykke siden...

Spillet er bygd opp akkuratt som Dragon Age 2, som allerede har blitt spilt her. Mesteparten av tia slåss mann mot ting gjennom et tredjepersons semi-turbasert system, man snakker med ymse npcer om viktige og uviktige ting og det er i teorien noen "gåter" noen steder, men de er det virkerlig ikke mye av.

Kampsystemet er så å si likt med DA2 på konsoll, bare at man kunne velge å trykke for alle standardangrepene istedenfor at cpuen autoattacker i DA2. For det meste er miljøet man slåss i temmelig sterilt; det er lite ting å ødelegge (noen ytterst få barrikader), en og annen felle og en og annen ting som gjør at man ikke føler man konstant er på en slette med abstrakte kanter. Så kampene blir i realiteten rollespillslåssing på sitt mest grunnleggende; focus fire det som er mest truende for øyeblikket, mens en tank prøver å holde fiendene borte fra de squishy folka og noen blir tvunget til å heale de andre. Og så skal man bygge karakterer med utstyr og evner for å ha best mulig odds. Det hadde vært ok til en viss grad, hadde det ikke vært så forbanna mye av det! Deler av spillet er endeløse huler, mot de samme fiendene, hvor kampene enten tar evigheter på vanskelige vanskelighetsgrader (siden alle fiendene tåler så mye), eller bare blir et ork på enklere. Hovedhistoriens fiender (darkspawn), er også fullstendig personlighetsløse og er bare "de derre onde folka" som man blir fortalt å slakte ned, fordi vel, de er onde. Som spill i seg selv ender slåssinga opp som temmelig kjedelig, og hadde vært totalt forglemmelig i seg selv... Muligens derfor de kjører max blod og henrettinger (uten at det er noe som krever input fra spillern, selvsagt), bare for å gjøre det mer "edgy"...



Den andre store biten, snakke med folk, eller rettere sagt, ta avgjørelser for folk, er noe helt annet. Et av de spillene jeg vet om hvor valgene man tar i samtaler påvirker spillet i ganske stor grad - alle de folkene man ender opp med å bry seg om i spillet påvirker man skjebnene til, la de leve, la de dø, være en drittsekk så de stikker av også videre. Voiceworket er fantastisk, alle birollene man har med seg i eventyrgruppa er på et eller annet vis interessante, og selv om ansiktsanimsjoner har kommet LANGT siden fungerer det fortsatt greit (slippes tross alt en del spill som har dårligere ansiktsanimasjoner enn dette nå om dagen..) Det at noen av birollene har sine egne samtaler i bakgrunnen når man er ute på eventyr, gjør at det ofte blir en vittig moralboost midt mellom kamper hvor man slår ned hurlock nummer 600 og 601. Selve hovedskurken kommuniserer man jo ikke med, og hovedpersonen selv snakker jo aldri, så det er på langt nær perfekt, men. Hadde dette vært et spill i seg selv, hadde det vært ganske bra.

Favorittøyeblikket denne gangen er pro contra utenfor cella til fangen som forgifta Arl Eamon.

Kombinasjonen av de to gjør at det er et helt greit spill å spille, og bedre enn sin oppfølger. Men på konsoll, i alle fall ikke lenger noe toppspill i sin sjanger.

Achievementmessig er spillet helt ok, i alle fall uten dlcene - det går mest i å gjøre alt spillet har å tilby. Noen av dem har selvfølgelig bugga under oppdateringer (som den hvor man må se alle sluttene), men i teorien er det et habilt spill å jakte achievements i.

7/10.