O10S2: Shadowrun Hong Kong

Etter at Shadowrun Returns var greit nok og Shadowrun Dragonfall var temmelig imponerende, var forventningene til dette ganske store. Alt hadde gått oppover. Men...

Spillet er samme motor som de to forrige Shadowrun-spillene, og bygd opp på samme måte. Man spiller en person som har havna på feil side av loven, og skal snakke/slåss seg ut av/hacke seg inn i diverse kriminelle situasjoner i et turbasert system. De har lagt til noen ekstra biter denne gangen; i all hovedsak har hackingen får mer dingser (hovedsaklig gjennom QTE og hukommelse-minispill) å leke med, samt en del ekstra cyberware ++ man kan utstyre karakterene sine med. Og etter at de fikk mye positiv feedback på skrivingen i Dragonfall har de skrevet ekstra mye denne gangen; så man burde like å lese hvis man skal spille dette spillet.

Kjernen i spillet liker jeg godt fortsatt. Turbasert kamp er fortsatt gøy. De nye tingene man kan kjøpe/putter karma i, gir det litt mer variasjon. Prinsippet med oppdragene og sånn er også bra; men noen interessante karakterer. Musikken er tilogmed merkbart forbedret; det samme er miljøvariasjonene.

Men spillet tar flere store smeller fra de forrige, sånn jeg opplevde spillet. Det mest irriterende er mengden tekst; jeg synes det er greit med dialog og valg ofte. Men å bli overlesset av beskrivelser, detaljer osv vanner ut det hele så fryktelig mye. Det går fra spill til på budsjett til roman med innslag av spill.. Og akkuratt som film med innslag av spill, liker jeg virkerlig ikke dette. Jeg bare klikka meg tilfeldig gjennom de få dialogvalgene jeg fikk til slutt også, fordi de fleste valgene man tok bare førte til en slutt for noen bipersoner man aldri ser igjen heller. Det samme gjelder hackinga; litt morsomt med de nye minispillene første gangen, men etter det blir det bare noe som er et irritasjonsmoment. Spesielt et oppdrag hvor hacke-rng med øvre tak på hvor mange turer man kan bruke, med en haug med ICE som kan twoshotte hackern blir det bare sånn save/load extravaganza som i gamle PC-spill. Tror jeg hadde 80 savegames når jeg var ferdig med spillet...

Det samme gjaldt egentlig kvaliteten på nesten hele spillet. Pacingen blir helt feil, og mengden tekst bare for å ende opp i et oppdrag hvor man skal klikke på et par greier, kanskje ha en shootout mot en haug med vakter, og det var det. Hvis man ville, kunne man lese et lass ekstra tekst ved å snakke med masse npcer. I etterkant likte jeg et oppdrag i spillet, mens resten bare var en kjedelig graut jeg bare er glad jeg er ferdig med.

Vil jeg spille det igjen? Overhodet ikke.

5/10.

O4S2: Shadowrun - Dragonfall (Director's Cut)

Spilt på PC.

Dette spillet er en ekspansjon til Shadowrun Returns eller et helt nytt spill, jeg har ikke helt bestemt meg enda. Det bruker samme motor og er bygd opp på samme måte, men historien har ingen tilknytning til hverandre. Så hva er det egentlig da?

Spillet er i samme setting som Returns, bortsett fra at man har byttet by fra Seattle til Berlin, hvor det oppå det dystopiske samfunnet man vanligvis har, prøver anarkistene å leve i en slags frihet fra makta i resten av verden. Man spiller en person som har rømt ditt for å jobbe med en gammel kompanjong, men under et milk run av et innbrudd går noe fryktelig galt. Som man må ordne opp i gjennom turbasert kamp, lesing av masse plottekst og dialogvalg. Pluss litt flikking på karakteren når den utvikler seg.

Talky Talky
I prosent er det sansynligvis dette man gjør mest av i spillet. I motsetning til Shadowrun Returns er det LANGT mer intrikat og wordy plott her; i tillegg til en fast gjeng med ekstra folk man tar med seg på oppdrag man kan snakke med (litt som i Dragon Age), er det en stor mengde folk man har relasjoner til i nabolaget man holder til. Samtidig er det ymse andre faksjoner med folk, surfing på nettet og masse annet man kan lese seg gjennom eller påvirke gjennom snakking. Jeg må innrømme at det ble mye å lese, så jeg slukte ikke alt rått - selv om det meste var veldig interresant; hvordan forholder man seg som kriminell til en god del moralske valg, motivasjoner og hvem sitt parti tar man? I motsetning til det første spillet føles det ut som valgene man tar og hvordan man prøver å påvirke folk faktisk har noe å si, og er nesten utelukkende interresante valg også. Spillet fokuserer også på det jeg følte mangla i det første spillet; urettferdig samfunn, magi vs menneske vs teknologi og en del store tråder. Men samtidig har man det store minuset men spillet for min del: mangelen på voiceacting gjør at det ofte blir som å lese en bok mens man vil spille. Som gjorde at jeg i alle fall trenger flere gjennomspillinger for å gidde å få med meg alt..

Fighty Fighty
Actionbiten er i realiteten ikke nevneverdig endra fra Shadowrun Returns. Man går på rutenett, mens man prøver å utnytte egenskapene og våpnene til folkene man har med på tur for å nedkjempe motstanden. Jeg klarer ikke helt sette fingern på det, men jeg synes kartene man har disse segmentene på var langt mer interresante og bugfrie enn i Returns. En del objekter som kan man tudle med og litt mer finurligheter på hvor man vil plassere seg. Så synes dette stort sett var morsomt, og har ingenting å utsette på det.

Mathy Mathy
Her tror jeg de ikke har gjort noe som helst, og alt er det samme om i Shadowrun Returns. Man får xp (som kalles karma her) som man bruker til å øke stats og skills. Som vanlig er det særdeles dumt å ikke spesialisere seg; å være halvbra i en del ting gjør bare at man ikke er brukbart i noe. Samtidig virker det smart å ta en del int/cha greier legger til ekstra valgmuligheter i spillet, som gjør at det ikke bare er skadeboost som er greia, hvis man ikke går for easymode som skytter som jeg gjorde. Helt kurant system, selv om det ikke klarer lure meg til å spille magiker.

Spillet var veldig deilig å spille mens man gjorde noe annet; å kunne gå fra spillet midt i combats for å lage mat, ta seg en lur midt i en samtale osv var veldig fint. Men det gjør at jeg ikke har noen reell ide om hvor lang jeg brukte på det. 15-20 timer mest sansynlig. Tempo er greit helt i spillet fram til slutten; hvor det hele blir trukket ut for lenge, med for mye trash mobs som bryter opp noe som egentlig er spennende. Men det ble aldri kjedelig. Musikken var også litt mer variert enn i Returns...

Vil jeg spille det igjen? Ikke umulig.

8.5/10

K5S2: Shadowrun Returns

store.steampowered.com

I Shadowrun Returns får du i oppgave å finne ut hvem som drepte en venn, etter hans ønske. Du blir en dag oppringt av denne vennen, som meddeler at han er død og hvis du finner ut hvem som drepte ham, så skal du få masse penger. Ettersom du er blakk, og det på sett og vis er sånt du driver med ellers også, så reiser du til Seattle for å løse denne oppgaven. Det tar ikke lang tid før du oppdager at det handler om så mye mer enn ett drap, og oppgaven er langt større enn først forespeilet. 

I motsetning til Oguleth så hadde ikke jeg spilt dette før, ikke hørt om det før, og visste ikke hva jeg gikk til. Det første som slo meg var at det minnet meg om det lille jeg har sett av rollespill. Det føltes litt som om jeg hadde Will Wheaton fra Titangrave som GM... eneste som mangla var voiceacting. Og det var litt slitsomt: Uten voiceacting blir det mye lesing, og selv om jeg likte historien, med humor og alt, så gjør det at det blir et litt slitsomt spill og jeg klarte ikke å spille så mange timer om gangen. Ettersom spillet også er såpass fortellerdrevet, med få valgmuligheter som faktisk påvirker hvordan historien utarter seg, så ser jeg ikke helt for meg at det er et spill jeg kommer til å spille om igjen med det første.

Når det er sagt: Jeg kom raskt inn i historien, og likte karakterene. Mekanismene rundt lvling av karakteren (dvs fordeling av karma) var rimelig rett fram og det samme gjelder kampmekanismen. Jeg gjorde riktignok noen fine nybegynnerfeil fordi jeg hadde lyst til å gjøre ALT på en gang, som i at jeg hadde lyst til å være ranged combat, close combat, mage, shaman og tank på en gang. Helst samtidig. Men det er bare sånn jeg er. Sånn sett savnet jeg litt å ha et fast team som jeg hadde med meg rundt, for da kunne jeg levd litt gjennom de og kanskje rendyrket "min" karakter litt bedre. Jeg døde ikke da, så alt i alt gjorde jeg nok noe rett også (eventuelt så er spillet såpass enkelt, vertfall på normal vanskelighet).

Siden det ikke var voiceacting ble Shadowrun Returns et spill jeg kunne holde på med mens jeg hadde på andre ting i bakgrunnen (musikk eller twitch eller youtube f.eks). Det ble litt mer intenst mot slutten, men ellers var det en avslappende og god opplevelse. Må innrømme at jeg gleder meg litt til å begynne på det neste.

7/10

O1S2: Shadowrun Returns (Dead Man's Switch)

Spilt på PC.

Som det eneste spillet denne gangen jeg har spilt en gang før denne utfordringa, var det naturlig å spille det først. Jeg huska noe av plottet, og at selve gameplayet ikke var nevneverdig dypt... Det var det.

Spillet er et old-school turbasert rollespill, satt til en setting hvor man har fusjonert cyberpunk ala William Gibson med en del fantasy troper ala Tolkien. Drager blir presidenter og er CEO for selskaper som styrer hele land, troll og orker får alle drittjobbene, og en del som har havnet utenfor A4-samfunnet lever på kanten av loven, og gjør oppdrag for enten de som har presset de ut av samfunnet (hvis noen ikke er happy med at annet firma fikk den ansatte de hadde lyst på, for eksempel) eller "sticking it up to the man" - disse er såkalte Shadowrunners, derav navnet.

Man gjør hovedsaklig tre ting i spillet:

Talky Talky
Spillet ble kickstarta for PC og tablets, uten nevneverdig høyt budsjett. Det som sikkert er billigst (og enklest) å kutte da, er voiceacting og animasjoner. Dermed blir hele plottet utbrodert gjennom tekstbokser; med portretter som viser til hvem som snakker. Så lipsync er ikke et problem her... Man må like å lese, som er relativt uvant i dagens spillhverdag, så er kanskje ikke for alle detta. Samtidig får man dialogoptions hvor man kan påvirke historien; dette er sjeldent veldig merkbart, bortsett fra man kan internalisere en slags personlighet ut av det (og noen ganger få mer cash ut av situasjonen, antar jeg). Samtidig er de fleste av npcene man har med å gjøre enten helt stille eller har veldig lite med plottet å gjøre. Alt i alt blir hele spillet litt personlighetsløst som følge av alt dette. Selve historien er grei nok bortsett fra "superskurkene" - skulle ønske spillet fokuserte mer på det jeg forbinder med Shadowrun - urettferdig samfunn, tech vs magi og sånt.

Fighty Fighty
Spillet er turbasert, på linje spill fra epoken sist det var et seriøst Shadowrun-spill ute (på 90-tallet, til SNES). Når man ikke snakker, er man nesten alltid i turbasert kamp - hvor man kontrollerer en gruppe shadowrunners som går fra cover til cover, skyter ting, kaster fireballs og sånn. En blanding av XCOM og Baldur's Gate for å ta klassikere. Jeg synes dette er trivelig, siden man kan ta det med ro. Samtidig er det ikke mye variasjon i praksis i slåssinga - bortsett fra noen monstre på slutten som "jukser", er det liten forskjell i praksis på skyting og magi. Finn bedre posisjoner enn motstanden, og plukk ut motstandere one by one, hvor begge sider slåss på samme måte. Det hele er greit i lengden, men hadde fort blitt kjedelig om spillet varte lenger.

Mathy Mathy
Som turbasert rpg, er det naturlig nok en del karakterutvikling...på det matematiske planet. Istedenfor xp/lvler som er vanlig, får man istedenfor Karma, som man bruker til å oppgradere stats og skills. Cash går med til sedvanlige ting som våpen, rustning og spells - pluss standard cyberpunk-greier som cyberware, datamaskiner og droner. Det hele er ganske simpelt; kjøpmennene får nye greier hele tia, og det er lite inventory management bortsett fra consumables ("vil jeg ha med medpacs eller granater på oppdrag"), så oppgrader hva nå enn hovedgreia di er (gevær eller spell) hver gang de får inn noe, that's it. Samme gjelder stats; ta mer poeng i det du er god i, ellers blir karakteren et makkverk. Igjen er det ok siden spillet er såpass kort; man rekker maxe ut det man er god på, eller drite seg ut. Alt utstyret og evner fører ikke til noen voldsom variasjon i spillestil, det er lite fristende å starte et nytt game for å gjøre ting på en helt annen måte. Det blir bare et "ivory tower" hvor man er nødt til å velge ting som funker på vanskeligere settings, eller blir most. Det hele ender ok, men ikkeno spesielt.

Spillet tar ca 10 timer å fullføre, give or take. Alt i alt synes jeg spillet var OK, i alle fall etter at jeg ble drittlei musikken i spillet og putta på Juno Reactor og Skrillex (selv om jeg egentlig hater Skrillex) istedet. Vil jeg spille det igjen noen gang? Neppe...

6/10.