O1+1S5: Pillars of Eternity 2 - Deadfire

Oppfølger til Pillars of Eternity, som ble spilt i sesong 2 her. Jeg sa aldri igjen til det forrige spillet, men endte opp med å backe dette spillet når det ble crowdfunda på Fig..? Og som eneste greie jeg noensinne har backa noensinne, ironisk nok. Det forrige spillet drukna stort sett i enorme mengder tekst som gjorde at plottet drukna, det var knapt voica, enorme mengder trashmobs uten å få xp kombinert med masse irriterende crowd control var dødaren der. Og at det krøp opp på 60 timer uten at det føles ut som det var behov for det. Og jeg spilte ikke engang dlcene... Men under crowdsourcekampanjen fikk jeg håp om at de skulle fikse masse av dette.

Og det har de gjort til gangs! Det mest merkbare er at all dialogen i spillet er voica; og det er en fortellerstemme til teksten i hovedhistorien. Nesten all drukninga av fortellinger, npcer og ting å klikke opp er rydda opp i, det er noen få npcer som virker som backerrewards men det er rimelig enkelt å skippe de samtalene. Det er svært lite trashmobs, og man kan "grinde" kamper ved å borde skip på det åpne hav (som teknisk sett ikke er xp for å drepe, men for å gjøre noe antar jeg?) hvis man føler for det. Det er fortsatt en del crowd control men det er ikke i hver kamp at halve gruppa blir dominert etter et visst punkt... Så de løste så å si alt jeg virkerlig klagde på over det forrige.

Spillet har gått fra å være et kvasi open world spill til å være et open world spill; noe jeg i utgangspunktet ikke er veldig happy over. Man får fatt i en skute og skal jakte en gigantisk statue en gud har bosatt seg i (med masse sjeler stjålet i tillegg, inkludert deler av hovedpersonens) i noe som minner om en fantasyversjon av en typisk piratsetting ala Black Sails. Man kan velge å bare seile rundt og ta alt som ikke er bolta fast, eller gjøre questgreier. Som funker snedig her, mest fordi detaljgreiene er gjort på overkartet som gjør alt veldig oversiktlig. Hovedhistorien og de forskjellige fraksjonene er interessante nok, men jeg ble konstant frista av å gjøre bounties og andre quests som var rett fram, eller bare gå i land på øyer for å se hva som var der. Spillet er ganske pent til å være i 2d isometriske motoren, spesielt kunstnerbakgrunnen som tidvis dukker opp på panoramiske steder eller ved havnene. Voiceactinga er ganske god; det faktum at de har putta inn Critical Role stemmer på toppen av de vanlige stemmevalgene for spillerlagde karakterer gjør det enda bedre. Og grunnkonseptet til spillet er veldig for meg, med naturen til guder, sjeler også videre. Til slutt er karaktertweakinga ganske morsom, med hvordan alle har egne ressurser og alle evnene blir refresha fra kamp til kamp. Dette øker graden av gjenspillbarhet også, siden det er veldig mye å gjøre forskjellig.

Mitt største problem med spillet er dog birollene. Det startet veldig lovende med Xoti, interaksjonen mellom de forskjellige via banter og en del annet. Men utover i spillet forsvant plutselig en del "fordi", questene deres var ganske meh og andelen av spillet man hadde noe særlig med de å gjøre falt drastisk etterhvert. Var egentlig litt bitter over at jeg ikke bare lagde et helt customparty i første taverna jeg gikk innom og så putta resten på gress. Itemizinga og lootsystemet er heller ikke veldig morsomt. Hele styr gruppa i kamp delen av denne typen spill er også noe jeg ikke har vært fan av noensinne, selv om det ikke var noen hårreisende idiotiske tilfeller akkuratt i dette spillet.

Til sist er jeg ekstra fornøyd med hvor granulær valgmulighetene for vanskelighetsgrad var. I tillegg til en "relaxing" mulighet som mangla i et annet Obsidian-spill (Tyranny), muligheten til å tune scaling (eller skru det helt av) er så utrolig digg.

Vil jeg spille det igjen? Ja - vil tilogmed spille det første om igjen med dlcer først for å få hele opplevelsen.

Beste øyeblikk? Dragescenene. Som jeg svært sjeldent lister som en morsom greie i sånne spill....

K5S3: Mass Effect 3

reddit.com

The reapers are coming! Der du i de tidligere spillene prøver å kjempe mot geth og collectors, er fokuset i ME3 mer at du må redde hele galaksen. Alle raser, alle planer, ALLE er under angrep, og vi må samle galaksen for å bekjempe denne fienden som ingen andre enn Shepard trodde skulle komme. 

ME2 er i mine øyne et bedre spill enn ME3, men samtidig så liker jeg endringen av fokus. ME3 føles veldig seriøst. Du mister flere av NPC'ene du har kjent gjennom et par spill, og er du uheldig (les: hvis du ikke har lastet inn save-fila di fra ME2), så risikerer du å miste enda flere. Også gjennom samtalene Shepard har, merker du at krig og tap går inn på henne (jeg spilte female Shepard, naturligvis). Spillet spiller rett og slett mye på følelser gjennom hele fra første til siste minutt. 

"Dessverre" har jeg jo spilt gjennom spillet noen ganger før, og en ny gjennomspilling gir ikke egentlig noe nytt. Nostalgien slo inn, men ellers var det lite nytt. Forsøkte meg også på et par runder med ME3 multiplayer, som jeg var utrolig hektet på, og jeg kunne føle avhengigheten snike seg fram. Det er utrolig gøy, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hvorfor. Multiplayer i Andromeda var en skuffelse i forhold. 

I bunn og grunn er det så enkelt: Jeg anbefaler hele Mass Effect serien. Skytingen er god, Shepard er lett å knytte seg til, det er også NPC'ene, og selv om handlingen foregår i fremtiden, med aliens du ikke har noe forhold til, så skal det lite til å også trekke tråder til verden vi lever i. F.eks. "The illusive man" som kjemper for menneskers plass i galaksen, noe som på en måte ikke nødvendigvis er negativt, men når det går på bekostning av andre raser så blir det et problem. 

Spill Mass Effect. Men ikke spill det ihjel. Det sier faktisk stopp på et punkt. 

K4S3: Mass Effect Andromeda

masseffect.com

Mass Effect Andromeda.... da de avsluttet triologien og det ble klart at det ikke ble noen flere spill med Shephard var jeg igrunnen særdeles skeptisk. Hva er Mass Effect uten helten? Uten de kjente lagkameratene? Til og med i en helt annen galakse. Men til min store overraskelse: Mass Effect Andromeda føles som et Mass Effect spill.

Jeg liker hvordan de har lagt opp de ulike verdenen, mye i Dragon Age: Inquisition stil, som gjør at hvis du ikke liker det ene, så kan du alltids prøve det andre. Det er variasjon i utfordringen, i størrelsen osv. Det er godt å ikke alltid være avhengig av bilen, samtidig som det altså skaper variasjon. Og stjernene/verden er jo fantastisk vakker. Det virker litt som om de har fokusert mer på å skape nydelige stjernebilder enn på å fikse spillet innimellom.... men forhåpentligvis så blir de fleste bugs fiksa på etterhvert.

For bugs var det absolutt. Det er veldig lite kult å ha en samtale med en NPC der NPC'en uteblir, og dermed også NPC'ens del av samtalen. Jeg tror ikke det var de viktigste samtalene det skjedde med, men likevel et frustrasjonsmoment. Min favoritt er nok likevel da jeg falt til døden inne i et vault og spawna inn i bilen. I utgangspunktet er jeg rimelig sikker på at det ikke skal være mulig å få bilen inn der, og jeg hadde absolutt ingen mulighet til å få den med ut, naturligvis. Så da endte jeg opp på utsiden, strandet i ørkenen, uten noen beskyttelse for solen. Det er et hardt liv.... (heldigvis har spillet fast travel der det er enkelt å kalle på bilen).

Det jeg tidligere har likt best med både Dragon Age og Mass Effect har vært karakterene. Rimelig sikker på at jeg har nevnt dette i tidligere anmeldelser også. De har vært gode på å skape personligheter du faktisk utvikler visse følelser for, om det så er positive eller negative, så føles de som personer. I dette spillet følte jeg at det var færre samtalemuligheter. De hadde igrunnen ikke så mye å si. Det slo meg etterhvert at det nok finnes mer samtale enn jeg har fått med meg, og at det er mer et designproblem som gjør at det ikke er lett å se om de har noe nytt å si... f.eks. går det an å få nye svar om du spør de om de samme temaene flere ganger i løpet av spillet. At temaet på sett og vis er markert som lest har lite å si... visstnok... så du må spørre om det samme og risikere å høre det samme om og om igjen... og kanskje er du heldig til slutt, og så har de noe nytt å si. Poenget mitt her var vel igrunnen at de har vært forholdsvis gode denne gangen også, men ikke like gode som før. Jeg blir ikke engasjert i NPC'ene på samme måte, muligens med unntak av Peebee og Gil.

Når det gjelder quests føles en del av de (spesielt tasks) som fyll. Deres eneste funksjon er å gjøre spillet lengre/større. De tilfører ingenting, og tar bare opp tid som gjør at deler av spillet risikerer å rett og slett bli kjedelig. Det var litt skuffende. Når spillet blir såpass stort som det er nå, så blir det ikke et spill det er lett å spille om igjen flere ganger. Jeg kommer nok til å gjøre det, men ikke på samme måte som jeg har spilt gjennom f.eks. Mass Effect 2.

Alt i alt så likte jeg veldig godt spillet. Jeg koste meg, og trivdes med å være tilbake i Mass Effect modus.

O6S3: Mass Effect Andromeda

Spilt på PS4.

Etter en triologi med en faktisk slutt, sa Bioware tidlig at de skulle ut i annet farvann med dette spillet. Etter lunkne anmeldelser og en snikende følelse av at dette ville være et nytt Dragon Age 2 med et genialt fundament men horribel gjennomføring, mistenkte jeg at dette skulle være spillet som gjorde at jeg ikke klarte denne utfordringa for første gang... Men der tok jeg heldigvis feil.

Siden jeg kommer til å skrive en masteroppgavelengde om dette spillet hvis jeg først starter (jeg har allerede prøvd to ganger å begrense meg), fatter jeg meg heller i korthet her.

Spillet fungerer veldig godt som et actionspill. Når man først havner i en korridorshooter som de tidlige spillene kjørte, eller får råne rundt på planeter uten lasteskjermer er dette noe av det morsomste i sin stil jeg har spilt. Lvlesystemet til karakteren er det beste Bioware har hatt som jeg har spilt, bilen fikk meg ikke til å rive av meg håret som Makoen i ME1 og med jetpacken blir det langt mer bevegelse enn å finne et bra sted med cover og campe ut slåssinga. Mange av planetene og stjernekartene ser også veldig bra ut.

Spillet er middels på sånn karakterplott og historie og sånn. Hovedsaklig fordi tempoet lider noe ENORMT av hvordan de har designet questene. Jeg ble stort sett interessert i de andre crewmedlemmene og questene deres, hovedoppdraget og en god del annet - men når alt stort sett bunner ut i at man må ut på en enorm mengde fullstendig intetsigende småoppdrag før man kommer til det faktiske oppdraget, som ikke gir noe til historien og stort sett består i å grave seg gjennom 5-10 minutter med lasteskjermer for et par linjer dialog blir det hele litt en leksjon i hvordan ikke lage quests. Er det virkerlig nødvendig å besøke hele galaksen for å snakke med Peebee de forskjellige stedene for så å avslutte hele oppdraget i et enormt facepalmvalg? Hovedoppdraget er stort sett bedre på å kondensere hva det vil fortelle underveis, men hvis man vil gjøre alt mulig annet føles det bare mer som en sidequest som har et litt større mysterium og slemminger som ender opp som alle nymotens Bioware-motstandere som utelukkende svartsjelete drittsekker. Men etter jeg har spilt gjennom det, er jeg fortsatt nysgjerrig, mest fordi spillet ikke levde opp til potensialet i konseptet sitt og kanskje DLCer eller senere spill som fortsetter det hele kan gjøre noe med saken.

Spillet er direkte dårlig på det nevnte tempoet og alt som har med tekniske løsninger. Selv har jeg ikke noe enormt imot det internett har gått bananas over; animasjonene. De er latterlige, helt klart, men som en som er fornøyd med portretter og tekstvalg i rpger, er det ganske vanskelig å skuffe meg. Det som virkerlig skuffer meg er at spillet nesten konsekvent kræsjet i visse menyer gjennom en hel gjennomspilling (Strike Team interfacet), hadde femsekunders freeze i visse områder på visse planeter og musikk og ambient som kom og gikk uten noen form for logikk. Det at dialogvalgene gjerne ikke samsvarte med hva som faktisk ble sagt ble ganske idiotisk i lengden også. For ikke å snakke om den enorme mengden fullstendig meningsløse quests som ikke gir noen mening i å ha med bortsett fra å måtte spille inn mer dialog og få spilleren til å reise gjennom flere loading screens. Jeg kommer aldri til å skjønne de som faktisk gidder å 100%e samtlige av Taskene i dette spillet...

Overall synes jeg dette var veldig gøy, vil si det på tross av massive feil er det jeg har kost meg mest med siden Mass Effect 2.

Jeg kommer nesten garantert til å spille gjennom kampanjen igjen på et tidspunkt, men også nesten garantert mer av speedruntypen bare for å spille en helt annet spillestil med karakteren/gruppemedlemmer, og gjøre en del sånn nære personvalg annerledes (romanse, søsken og hovedoppdragrelasjoner). Resten kan egentlig bare seile sin egen sjø... For ikke å snakke om masse multiplayer!

K3S3: Mass Effect 2

origin.com

Mass Effect 2 er og blir mitt favorittspill i serien. Jeg må passe på å si dette før Andromeda kommer ut, for hvem vet hva som skjer da (jeg er egentlig ikke så håpefull som den setningen fikk meg til å høres ut). Spillet har de beste NPC'ene, karakterer du kan knytte deg til, en historie som fenger, og minimalt av elementer (les: mako) som irriterer meg nok til å skulle gi opp spillet.

Noe av det jeg liker med spillet er at det har nok innhold til at du kan holde på lenge, men sidemissions og den slags kan skippes om du ønsker. Og denne gangen skippet jeg nok mer enn jeg har gjort tidligere. Kompanjongenes missions er imidlertid for gode til å hoppe over, og du kan ikke annet enn å bli glad i hver og en av de. Kanskje med unntak av Saeed (DLC-fyr), som jeg fint kunne klart meg uten.

Dette er et spill som på alle måter har gjenspillingsverdi, men det kan kanskje være greit å vente litt mellom hver gang man spiller det... det er ikke alltid like gøy å huske hver bidige detalj. Men jeg tror aldri det kommer til å komme en dag der jeg ikke blir helt "giddy" når Moridin begynner å synge. Fantastisk. Og ja, jeg fangirler her.

Et supert spill.

O4S3: Mass Effect 3

Spilt på PC.

Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive en ekstremt lang post om dette spillet, om hvorfor jeg i praksis hater kampanjen, men elsker multiplayer. Men det hele er egentlig såpass binært at det blir litt poengløst. I utgangspunktet er spillet det samme som Mass Effect 1 og 2, blanding av coverbasert shooter og rpg med snakking og oppgaveløsning. Coverbasert shooter er en finpuss av ME2 og jeg synes det er hakket vassere her igjen enn ME2, noe som gjenspeiles litt i hva som gjør multiplayer her så morro. RPG biten derimot er en katastrofe for min del. Mest fordi planen her virker å være å fullstendig drite i illusjonen av valg og dialogmuligheter, og trøkke et ferdig syn ned i halsen på spillerne gjennom filmsnutter og progresjon som egentlig ikke bryr seg om hva du valgte. Det faktum at spillet stort sett prøver å pisse på alle valgene de tilbød spilleren i de to foregående spillene underveis og ikke minst slutten gjør det bare enda verre. Hvis man liker at ting er cinematisk er det hele sikkert spisendes og episk og alt sånt, som i andre Bioware-spill, men tingen er at jeg aldri har likt hovedplottet i noe Bioware-spill siden KOTOR. Og her er det det som dyrkes.

I tillegg har tempoet på scener gått fra å være det beste jeg har opplevd i noe spill i ME2 til å være et salig oppkok i ME3. Korte actionsekvenser inn i evige filmsnutter (noen av dem kan man ikke engang skippe!), marerittscener som den over, enorme uthalinger av gå fra A til B, the works. I praksis gir de spilleren en smaksprøve av det spillet faktisk er bra på, før de slår en i trynet med sin store visjon av et kunstnerisk uttrykk som er på nivå med Uwe Boll og bøkene skrevet til universet. Typisk eksempel på at en spillserie som starter med et lite team med bra peiling ender opp som oppgulp når noen kaster penger etter det.

Sitter egentlig bare igjen med et inntrykk om at de skulle fokusert på hele Quarian/Geth konflikten istedenfor å trekke inn reapere. Eneste segmentet i spillet jeg synes er vanvittig bra (historie, tempo, faktiske valg som har noe å si) - det at en aktør i gruppa døde i ME2 hos meg førte til at hele slutten på den biten endret seg fra sånn jeg spilte spillet første gangen. Ved et misclick endte jeg opp med å ta et valg med et utfall jeg febrilsk prøvde å skippe uten at det gikk, og det gikk faktisk inn litt emosjonelt på meg, i motsetning til hele resten av spillet. Heldigvis kunne jeg loade og late som jeg egentlig ikke hadde sett det...

Håper for guds skyld grep har blitt tatt til Andromeda...

Verdt en gjennomspilling? For meg, egentlig ikke.

Verdt å spille om igjen? Multiplayer ja, singleplayer nei.

O3S3: Mass Effect 2

Spilt på PC.

En fortsettelse av Mass Effect som vi hadde i fjor; en blanding av rpg og cover basert shooter. Denne gangen er systemene betraktelig forandret og grafikken pusset opp; men kjernen er den samme: dialog med forskjellige folk, korridorer hvor man må gå fra cover til cover og skyte ned fienden, pluss noen minigames for å låse opp ting. Intet mindre, intet mer. Største problemet er at jeg for et par år siden passerte gjennomspilling 10 eller hva det var, så om jeg kom til å få fnatt underveis som med Witcher 2 var et åpent spørsmål.

Det aller beste med dette spillet, og som holder seg fortsatt, er at jeg elsker det grunnleggende designet. Som en tabletop rpg-person er jeg veldig glad i metoden i hvordan scenene er satt opp; "her er det en dialogscene med substans" "her er en veldesignet actionscene med bra kart, interaktivt miljø du legger merke til og interessante fiender" - den type ting. Alt i passe tempo. Stort sett klart oppdelt så man får det man forventer av en scene. Og med kort tid til å spille, kan man enkelt ta biter hvor man vet man skal gjøre en av delene. Det er heller ingen inventory management; det er forskjellige våpen man kan velge mellom før oppdrag (og i lange oppdrag, underveis), mens man oppgraderer de under nedetid uten å måtte bla seg gjennom bager med crap. Alt dette gjør at all tid jeg brukte i spillet omtrent føles ut som vel brukt tid. At gruppemedlemmene stort sett hadde personligheter det funker å ha med når de har begrenset med tid de får fokus, hinter også om bra design - selv om de kanskje ikke er veldig dype eller superinteressante (bortsett fra Tali og Moridin).

Det største problemet til spillet er at for å oppgradere ting, må man scanne planeter etter viktige ressurser. Jeg er vant til XBOX360 hvor det var irriterende, men på PC var det faktisk enda verre. Er vant til å sitte mye foran PCn, men å måtte sitte og holde på en musknapp og bevege musa rundt på en klomsete måte gjorde at jeg etter første scanna planet avfeide å 100%e spillet. Hadde også noen merkerlige bugs i selve spillet, som at våpenvalgene cycla av seg selv. En del valg underveis er også låst bak en paragon/renegade-mur, så hvis man skal få maskineriet til å gå som smurt er man nødt til å gjøre ting i riktig rekkefølge, som føles ut som en tvangstrøye - spesielt ved omspill du helst vil gjøre ting i din egen rekkefølge. Men ingenting er i nærheten av å drepe opplevelsen.

Verdt gjennomspilling? Ja, helt klart.

Verdt å spille om igjen? Sansynligvis, siden dette var gjennomspilling nummer 11 for min del. Men jeg tror jeg klarer meg uten mer ME2 noensinne igjen nå...

K9S2: Mass Effect

youtube.com

Det første Mass Effect spillet, og det eneste jeg ikke har kommet gjennom før nå. Prøvde det en gang, etter å ha kommet meg gjennom Mass Effect 2. Makoen drepte da alt jeg hadde av vilje og drømmer og alt godt. Det grusomme kjøretøyet som de insisterte på å bruke overalt... Så det å komme gjennom denne gangen var en liten personlig seier! 

Denne gangen kom jeg meg altså gjennom, mye takket være at jeg nektet å gjøre alle sidequesta. Jeg holdt meg i stor grad til hovedplottet, noe som gjorde at spillet var over litt vel fort. Historien er bra, men uten alt det ekstra så var det jo ikke så mye spill egentlig... og det er ikke sånn at jeg kjenner en spesiell trang til å spille det om igjen med det første. Men jeg likte det langt bedre denne gangen, omtrent i så stor grad at det føltes unødvendig at det skulle ta meg flere år før jeg endelig fullførte det. 

7/10

En litt kort omtale siden jeg har utsatt litt for lenge å skrive den etter jeg spilte spillet.... 

O2S3: The Witcher 3 - Wild Hunt

Spilt på PS4.



Som en spillserie er det alltid litt merkerlig når hvert nytt spill i den er ganske forskjellig fra de forrige... Men i dette tilfellet er i alle fall konseptet ganske likt. Man spiller Geralt, en Witcher som i utgangspunktet tar jobber for å kverke monstre. Problemet er bare at han omgås konger, har sorceress-elskerinner og blander seg oppi en del andre ting i tillegg. Historien er at man leter etter Ciri denne gangen (så samme premiss som bøkene stort sett har), på oppdrag fra Emhyren fra Nilfgaard. Dette gjør man ved å vasse rundt i noen avgrensede rpg-sandkasser hvor man gjør diverse oppdrag for å lvle, samle loot og interagere med verdenen. Som ethvert annet rpg, bare at dette er himla mye større enn de fleste andre.

Hovedhistorien er... massiv? Karakterene og oppsettet likte jeg, problemet er tempoet, litt som Witcher 1 igrunn. Hvis man bare gjør hovedhistorien, tar spillet 40-60 timer avhengig av en del faktorer (som vanskelighetsgrad) og selv om mye av det er som et hvilket som helst bra kulturepos er det for mye som trekker ut handlingen. Lastetidene på PS4 er relativt ekstreme (15-30 sekunder ofte), kombinert med cutscenes, reisetider uten noe som skjer, fetchquests som ikke legger noe som helst til poenget bortsett fra en pun også videre gjør at jeg relativt fort mistet interessen for egentlig å gjøre hovedquestgreier. Hadde neppe fullført spillet noensinne bortsett fra denne utfordringen sånn sett... Som en rein motsetning er sidequestene, monsterjaktene og utforskingen nesten uten sidestykke når det kommer til spill; sjelden lastetider pga cutscenes, dialogen foregår mens man gjør noe, fortreffelige npcer og kondensert historie. Alt dette gjør at igjen blir et stort spill føles ut som den røde tråden er bortkasta tid, mens alle sidegreiene er grunnen til at man setter seg ned. Hvis man i tillegg gjør mye av sidegreiene for å vanne ut progresjonen i hovedhistorien enda mer, blir dissonansen enda større. Det faktum at dialogvalgene man har i hovedplottet ikke føles vanskelig eller har noen stor innvirkning er at det hele blir enda mer meh til tider.

Gameplay-biten er ved første forsøk en del mer streamlined enn det var i de to forrige spillene. Kontrollene er litt bedre lagt ut, litt mer responsive osv - problemet er bare at det fortsatt er clunky. Det funker veldig bra i 1v1 kamper, men med en gang det blir mange kreves det ofte cheesing fordi det er håpløst å gjøre ting på finmåten. Det tok meg en god stund før jeg ble komfortabel med kontrollene i massekampene, men etter å ha lært meg litt footsies og god bruk av signs/bomber ble ting fort enklere. Problemet er litt at bortsett fra noen monsterkontrakter og hovedplottbosser blir combat fortsatt svært fort relativt ensformig når man har lært seg "koden". Og selv om det aldri ble irriterende, var det heller ikke et stort pluss - ikke helt Dark Souls eller noe dette.

Lvle/lootbiten er... massiv for lite poeng. Man har som i de forrige spillene sverdkamp, signs (magi) og alkemy (potions, sverdolje, osv) som noe kan bli bedre i, og fikser utstyr til. En massiv majoritet er bare crap man samler og vil selge. Når man skal lage potions, sverd eller noe annet er det ofte fryktelig vekta hva det finnes enorme mengder av, og en del som en gjennomgående mangelvare. For eksempel druknet jeg i vanvittige mengder blå mutagener men endte spillet uten en eneste Great Red. Sølvsverd ingrediener var mangelvare hver gang, mens stålsverd hadde jeg ingredienser til 10 lvler før jeg kunne bruke dem. Lvlinga er helt prima, beste så langt i serien - en god mix av passive og ekstra stæsj man kunne gjøre som følge av evnene. Men gearoppdrageringer føles ofte mer ut som noe man fikk mye igjen for, ift å lvle opp. Det samme problemet som begge de to forrige spillene om at det hele var vanskelig i starten og enklere jo lengre man spilte (måtte spille vanvittig kynisk de første 10 lvlene, etter det kunne jeg facetanke nesten alt av fiender). I etterkant burde jeg skrudd opp vanskelighetsgraden gradvis, vet egentlig ikke hvorfor jeg ikke gjorde det...

Alt i alt har spillet svært få svakheter hvis man har tålmodighet nok til det treige tempoet hver gang man gjør noe hovedhistoriegreier.

Var det verdt å spille? Definitivt.

Vil jeg spille det igjen? Mja. Mulig jeg setter på Death March og bare gjør sidequests en gang, for å kose meg med monsterkamper og gameplay uten å måtte sove meg gjennom deler av cutscene/loadtime delene av hovedhistorien, men det virker ikke som det er nok saklige valg til at jeg vil spille det igjen for å påvirke historien i noen nevneverdig grad.

K8S2: Dragon Age: Inquisition

dragonage.wikia.com

Vi hadde Dragon Age: Inquisition med i forrige utfordring også, så det er kanskje litt snodig å se det dukke opp igjen... meeeen, vi har begge fått bedre system å spille det på (Playstation 4, whoop!) og da spillet dukket opp til en grei pris så slo vi til. Og grafikken er det virkelig ikke noe å si noe på. Spillet er fantastisk pent, med variert vegetasjon og nydelige omgivelser. 

Som Oguleth skrev i sin omtale, så er også jeg i stor grad enig med min forrige omtale av spillet. Jeg spilte det mye på samme måte som forrige gjennomspilling, eneste jeg endret på var bruk av NPC-ene. Og klasse. Visstnok skulle mage være fantastisk å spille... jeg ble mest bare irritert over at karakteren ikke kan bevege seg mens hun/han angriper. Hva er greia med det?

Det jeg virkelig satt igjen med da jeg var ferdig med spillet var at det er et laaaaaangt spill. Som bare ble lenger av at jeg også spilte gjennom DLC'ene. Det var gode DLC'er, men ooo så lange. 

Jeg er imidertid stor fan av armor DLC'en. Hvem liker vel ikke å løpe rundt i snøen og vise frem magemusklene?

Alt i alt er det fremdeles et godt spill, som jeg anbefaler på det sterkeste. Jeg skulle ønske NPC'ene var morsommere, men man kan jo ikke få alt man ønsker seg i verden. 

Vi gjorde også et lite forsøk på multiplayer, men spillet nektet å la oss spille sammen. Derfor er det heller ingen vurdering av den delen denne gangen. 

8/10

O12S2: Mass Effect

Spilt på XBOX360.



Nok et Bioware-rollespill; denne gangen i deres egen sci-fi setting. Man spiller Sheperd, som må samle et lag med folk for å stoppe en intergalaktisk agent som har gått rogue, med litt komplikasjoner. Og mer enn det blir spoilers...

Kjernen i spillet er temmelig simpel. Man farter rundt til forskjellige planeter, hvor man skal nøste opp ledetråder for å finne og stoppe slemmingen. Ved å spille et kvasi-FPS med 2 kompanjonger, hvor man ofte må pause opp og detaljstyre dem og siden egen karakter ved å bruke en del evner i all hovedsak. Det er også en del snakking hvor man stort sett velger mellom å være diplomatisk og nysgjerrig eller en drittsekk og noe midt imellom som egentlig ikke gir en stort. Og ikke minst kjøre den infamøse Makoen; en bil som kan kjøre overalt (i teorien) men som har tidenes minst intuitive kontroller. Kvasi-FPS spillinga synes jeg er underholdende nok på lavere vanskelighetsgrader, men på to de øverste er de fleste fiende damage sponges av rang og spillet er grusomt kjedelig når man må micromanage. Snakkinga og avgjørelsene man skal ta var fantastisk når jeg spilte det første gangen, men resten av triologien og manglende sjokk-faktor gjør at det meste av den biten blir litt kjedelig ve omspilling. Ikke minst fordi drittsekk-samtaletreene ikke tilfører noe, så sjelden noe poeng å velge dem. Kjørebitene synes jeg er ok når man er vant med kontrollene, og bidrar til litt variasjon. Alt i alt synes jeg kjernen i spillet er ganske fornøyelig, selv på fjerde gjennomspilling. Det er også et levelsystem hvor man lvler ganske ofte og blir gitt poeng til å sette ut, som jeg synes er ganske prima. Utstyrbiten er jeg litt mindre gira på, er fryktelig masse drops men stort sett er det et item som er bedre på alle plan enn de andre. Det at det ikke er noen "sell all" knapp og må selge ting som om man spilte Track & Field (150 ting er max i inventory) gjør at det ikke er veldig givende å måtte sjekke alt.

Så er det sidemekanikken og ting man kan gjøre utafor kjernespillet. Man åpner ting, tagger mineralforekomster, hacker ting, ransaker ting og kler på seg (ok, kanskje ikke det siste) med QTE. Dette sklir ikke ut hvis man bare spiller kjernespillet... Men når man gjør sidequests også videre blir det FRYKTELIG mye av det. Brorparten blir QTE og loading screens... Man har også mer kjøring; men istedenfor veldesigna "baner" blir man sluppet ut på øde planeter og må kjøre i ulendt terreng fra QTE til QTE. Som ikke funker så bra; spesielt når man må skyte noe - siktet er ikke noe man kan stole på så lenge ikke Makoen står på plan mark. Når i tillegg det er EN type monster som dukker opp, 3 forskjellige bygg på planetene som i praksis er helt like innvendig, som alle har masse QTE i seg når man først har sluppet unna de som er ute i naturen, blir det hele fryktelig monotont. Det er vel rimelig klart at det er ment for å gi noe til folk som vil grinde her; men akk. Dette er ikke veldig morsomt. Det faktum at alt man får for å gjøre det hele er cash (som fort ikke har noen betydning) og xp (som heller ikke har mye betydning etterhvert) gjør at jeg angrer på at jeg i det hele tatt sjekka det ut.

Spillet har achievements; men som en del andre spill som kom ut når det var en ny greie på konsoller er de horrible. For det meste grindegreier hvor greia er å bruke powers og våpen x antall ganger, eller endevende spillet for content. Det faktum at flere achivements er bugga over 7 år senere gjør at det ikke er veldig fristende å grinde achievements i spillet, heller...

Spillet er solid hvis man spiller hovedplottet, ellers fryktelig kjedelig er min bedømming etter fjerde gjennomspilling.

7/10.

O11S2: Dragon Age - Inquisition

Spilt på PS4.



Tok visst ikke lang tid før et spill ble en gjenganger :)

Jeg er vel igrunn helt enig med meg selv i det jeg skrev sist. Den største forskjellen denne gangen var at jeg spilte på PS4, og jeg hadde helt rett i mine antagelser om at spillet ble en annen opplevelse på en nyere konsoll. For det første var omgivelsene skamløst vakre, og folk ser faktisk ut som folk. Ikke minst er det greit å kunne se hvor man legger AOE effekter, se hvor "radaren" markerer ting i marka og tilogmed hvor man kan gå som ikke var like synlig i crap-versjonen jeg tydeligvis spilte. Dette gjorde spillet nesten som noe nytt å spille i en 30 timer, før jeg ble litt blasert på den biten igjen.

Bugsa er det nok av fortsatt dog. Jeg opplevde kræsj, støkk med items (veilfire fakkel som karakteren ikke ville droppe, og animasjonen med å slå med den gjorde at kamera gjorde kvalmende bevegelser) og en hel del hvordan ting oppfører seg i miljøet. Mye av det er jo ting man nesten må regne med i sandboxspill, men eh. I det minste procca dragedreper achievementen denne gangen; men over et år og mange gamebreaking bugs er fortsatt tilstede gir ikke fryktelig mye lyst til å spille det mer.

Det var faktisk morsommere å spille enn første gangen pga grafikken alene; men det er fortsatt en del mangler som gjør det litt skuffende som Biowarespill. Man ser nesten noe av gleden har gått ut av skaperne; det er ikke så mye sjarm her. Det er noe morsomt banter mellom karakterene i gruppa man går rundt med, men sjelden noe veldig godt samspill som gjør det litt noe man husker som bra i etterkant. Utstyrs og talent-biten er sånn typisk AAA-spill hvor det er rimelig simplistisk; men matteforskjellen blir plutselig enorm: optimaliserer man sånn intensjonen er kan man oneshotte en del ting (fikk hard hitter på level 4, for eksempel) men hvis man tar ting for gøy er ting damage sponges selv på normal. At det vanskeligste med spillet stort sett er knyttet til horribel ai på companions er også litt ugg; på nightmare synes jeg det mest irriterende er å måtte gå over til tactical view-greia for å manuelt få AIen til å gå rundt magiske runer på bakken, eller ikke stå planta i drageilden og dispelle riftspawns og annet. Denne biten av spillet er alt annet enn morsomt i mine øyne... Faktisk er mergen mellom MMO-stil loot, talenter, viewpoint og det det gamle party-oppsettet ikke helt det store. Jeg er faktisk drittlei det, mest pga alle timene med WoW antar jeg.

Men alt i alt var det bare et par timer av en 62 timers gjennomspilling av det ordinære spillet hvor jeg kjedet meg, så det er fortsatt et bra spill. Jeg har spart på en save for å gå tilbake for å gjøre DLCene, og tenker å prøve multiplayer igjen for å se om de har gjort forbedringer der også, hvis jeg finner noen som spiller slikt. Får se om jeg rekker det i løpet av utfordringa..

8/10

O4S2: Shadowrun - Dragonfall (Director's Cut)

Spilt på PC.

Dette spillet er en ekspansjon til Shadowrun Returns eller et helt nytt spill, jeg har ikke helt bestemt meg enda. Det bruker samme motor og er bygd opp på samme måte, men historien har ingen tilknytning til hverandre. Så hva er det egentlig da?

Spillet er i samme setting som Returns, bortsett fra at man har byttet by fra Seattle til Berlin, hvor det oppå det dystopiske samfunnet man vanligvis har, prøver anarkistene å leve i en slags frihet fra makta i resten av verden. Man spiller en person som har rømt ditt for å jobbe med en gammel kompanjong, men under et milk run av et innbrudd går noe fryktelig galt. Som man må ordne opp i gjennom turbasert kamp, lesing av masse plottekst og dialogvalg. Pluss litt flikking på karakteren når den utvikler seg.

Talky Talky
I prosent er det sansynligvis dette man gjør mest av i spillet. I motsetning til Shadowrun Returns er det LANGT mer intrikat og wordy plott her; i tillegg til en fast gjeng med ekstra folk man tar med seg på oppdrag man kan snakke med (litt som i Dragon Age), er det en stor mengde folk man har relasjoner til i nabolaget man holder til. Samtidig er det ymse andre faksjoner med folk, surfing på nettet og masse annet man kan lese seg gjennom eller påvirke gjennom snakking. Jeg må innrømme at det ble mye å lese, så jeg slukte ikke alt rått - selv om det meste var veldig interresant; hvordan forholder man seg som kriminell til en god del moralske valg, motivasjoner og hvem sitt parti tar man? I motsetning til det første spillet føles det ut som valgene man tar og hvordan man prøver å påvirke folk faktisk har noe å si, og er nesten utelukkende interresante valg også. Spillet fokuserer også på det jeg følte mangla i det første spillet; urettferdig samfunn, magi vs menneske vs teknologi og en del store tråder. Men samtidig har man det store minuset men spillet for min del: mangelen på voiceacting gjør at det ofte blir som å lese en bok mens man vil spille. Som gjorde at jeg i alle fall trenger flere gjennomspillinger for å gidde å få med meg alt..

Fighty Fighty
Actionbiten er i realiteten ikke nevneverdig endra fra Shadowrun Returns. Man går på rutenett, mens man prøver å utnytte egenskapene og våpnene til folkene man har med på tur for å nedkjempe motstanden. Jeg klarer ikke helt sette fingern på det, men jeg synes kartene man har disse segmentene på var langt mer interresante og bugfrie enn i Returns. En del objekter som kan man tudle med og litt mer finurligheter på hvor man vil plassere seg. Så synes dette stort sett var morsomt, og har ingenting å utsette på det.

Mathy Mathy
Her tror jeg de ikke har gjort noe som helst, og alt er det samme om i Shadowrun Returns. Man får xp (som kalles karma her) som man bruker til å øke stats og skills. Som vanlig er det særdeles dumt å ikke spesialisere seg; å være halvbra i en del ting gjør bare at man ikke er brukbart i noe. Samtidig virker det smart å ta en del int/cha greier legger til ekstra valgmuligheter i spillet, som gjør at det ikke bare er skadeboost som er greia, hvis man ikke går for easymode som skytter som jeg gjorde. Helt kurant system, selv om det ikke klarer lure meg til å spille magiker.

Spillet var veldig deilig å spille mens man gjorde noe annet; å kunne gå fra spillet midt i combats for å lage mat, ta seg en lur midt i en samtale osv var veldig fint. Men det gjør at jeg ikke har noen reell ide om hvor lang jeg brukte på det. 15-20 timer mest sansynlig. Tempo er greit helt i spillet fram til slutten; hvor det hele blir trukket ut for lenge, med for mye trash mobs som bryter opp noe som egentlig er spennende. Men det ble aldri kjedelig. Musikken var også litt mer variert enn i Returns...

Vil jeg spille det igjen? Ikke umulig.

8.5/10

K5S2: Shadowrun Returns

store.steampowered.com

I Shadowrun Returns får du i oppgave å finne ut hvem som drepte en venn, etter hans ønske. Du blir en dag oppringt av denne vennen, som meddeler at han er død og hvis du finner ut hvem som drepte ham, så skal du få masse penger. Ettersom du er blakk, og det på sett og vis er sånt du driver med ellers også, så reiser du til Seattle for å løse denne oppgaven. Det tar ikke lang tid før du oppdager at det handler om så mye mer enn ett drap, og oppgaven er langt større enn først forespeilet. 

I motsetning til Oguleth så hadde ikke jeg spilt dette før, ikke hørt om det før, og visste ikke hva jeg gikk til. Det første som slo meg var at det minnet meg om det lille jeg har sett av rollespill. Det føltes litt som om jeg hadde Will Wheaton fra Titangrave som GM... eneste som mangla var voiceacting. Og det var litt slitsomt: Uten voiceacting blir det mye lesing, og selv om jeg likte historien, med humor og alt, så gjør det at det blir et litt slitsomt spill og jeg klarte ikke å spille så mange timer om gangen. Ettersom spillet også er såpass fortellerdrevet, med få valgmuligheter som faktisk påvirker hvordan historien utarter seg, så ser jeg ikke helt for meg at det er et spill jeg kommer til å spille om igjen med det første.

Når det er sagt: Jeg kom raskt inn i historien, og likte karakterene. Mekanismene rundt lvling av karakteren (dvs fordeling av karma) var rimelig rett fram og det samme gjelder kampmekanismen. Jeg gjorde riktignok noen fine nybegynnerfeil fordi jeg hadde lyst til å gjøre ALT på en gang, som i at jeg hadde lyst til å være ranged combat, close combat, mage, shaman og tank på en gang. Helst samtidig. Men det er bare sånn jeg er. Sånn sett savnet jeg litt å ha et fast team som jeg hadde med meg rundt, for da kunne jeg levd litt gjennom de og kanskje rendyrket "min" karakter litt bedre. Jeg døde ikke da, så alt i alt gjorde jeg nok noe rett også (eventuelt så er spillet såpass enkelt, vertfall på normal vanskelighet).

Siden det ikke var voiceacting ble Shadowrun Returns et spill jeg kunne holde på med mens jeg hadde på andre ting i bakgrunnen (musikk eller twitch eller youtube f.eks). Det ble litt mer intenst mot slutten, men ellers var det en avslappende og god opplevelse. Må innrømme at jeg gleder meg litt til å begynne på det neste.

7/10

K4S2: Witcher

http://store.steampowered.com/

I Witcher møter vi en Geralt som har mistet hukommelsen sin, og mens han prøver å finne ut hva slags person han er så blir Kaer Morhen angrepet og witchernes hemmelighet om hvordan de kan "lage" flere witchere blir stjålet. Gjennom spillet leter Geralt etter ledetråder om hvem det var som brøt seg inn, og samtidig få tilbake hemmeligheten. Med seg har han Triss - som tydelig vet hvem han er, men som ikke vil fortelle noe som helst.

I fjor spilte jeg (vi) jo Witcher 2, så mye var kjent i enern - både folk, land, og selve spillopplegget der du har noen main quests og velger selv hvor mange side quests du velger å gjøre. En del av side questsa er å samle X antall av noe, og selv om det er en grei måte å samle penger, så blir det fort kjedelig. Andre er langt mer interessante, men det var få av de som var veldig minnerike. Jeg følte ikke at spillet klarte å dra meg ordentlig inn, noe som var litt skuffende etter å ha spilt W2. I W2 fanget spillet meg ordentlig med valgene du måtte ta underveis, der alle befant seg i ulike gråsoner og det var umulig å finne et GODT valg. I Witcher klarte jeg ikke helt å bry meg om hvilke valg jeg tok underveis. 

Det var altså ikke så mye som virkelig imponerte meg, men når det er sagt så liker jeg settingen og historien. Minnene fra W2 gjorde at jeg virkelig hadde lyst til å like spillet, noe jeg forsåvidt også gjorde. Jeg har lite å utsette på spillet, men det manglet det lille ekstra. 

Jeg oppdaget heldigvis ikke spesielt mange bugs, men en dag jeg skulle laste inn spillet, møtte dette synet meg (se bildet over). Geralt er ikke spesielt pen, og jeg må si jeg liker plasseringen av sverda... her røper jeg jo også at jeg gjorde det enkelt for meg selv og hadde på tekst over folk, ting og vesener - det gjør det veldig lett å finne det du leiter etter (så sant du er i rett område). 

Jeg gleder meg fremdeles til Witcher 3!

6.5/10

O1S2: Shadowrun Returns (Dead Man's Switch)

Spilt på PC.

Som det eneste spillet denne gangen jeg har spilt en gang før denne utfordringa, var det naturlig å spille det først. Jeg huska noe av plottet, og at selve gameplayet ikke var nevneverdig dypt... Det var det.

Spillet er et old-school turbasert rollespill, satt til en setting hvor man har fusjonert cyberpunk ala William Gibson med en del fantasy troper ala Tolkien. Drager blir presidenter og er CEO for selskaper som styrer hele land, troll og orker får alle drittjobbene, og en del som har havnet utenfor A4-samfunnet lever på kanten av loven, og gjør oppdrag for enten de som har presset de ut av samfunnet (hvis noen ikke er happy med at annet firma fikk den ansatte de hadde lyst på, for eksempel) eller "sticking it up to the man" - disse er såkalte Shadowrunners, derav navnet.

Man gjør hovedsaklig tre ting i spillet:

Talky Talky
Spillet ble kickstarta for PC og tablets, uten nevneverdig høyt budsjett. Det som sikkert er billigst (og enklest) å kutte da, er voiceacting og animasjoner. Dermed blir hele plottet utbrodert gjennom tekstbokser; med portretter som viser til hvem som snakker. Så lipsync er ikke et problem her... Man må like å lese, som er relativt uvant i dagens spillhverdag, så er kanskje ikke for alle detta. Samtidig får man dialogoptions hvor man kan påvirke historien; dette er sjeldent veldig merkbart, bortsett fra man kan internalisere en slags personlighet ut av det (og noen ganger få mer cash ut av situasjonen, antar jeg). Samtidig er de fleste av npcene man har med å gjøre enten helt stille eller har veldig lite med plottet å gjøre. Alt i alt blir hele spillet litt personlighetsløst som følge av alt dette. Selve historien er grei nok bortsett fra "superskurkene" - skulle ønske spillet fokuserte mer på det jeg forbinder med Shadowrun - urettferdig samfunn, tech vs magi og sånt.

Fighty Fighty
Spillet er turbasert, på linje spill fra epoken sist det var et seriøst Shadowrun-spill ute (på 90-tallet, til SNES). Når man ikke snakker, er man nesten alltid i turbasert kamp - hvor man kontrollerer en gruppe shadowrunners som går fra cover til cover, skyter ting, kaster fireballs og sånn. En blanding av XCOM og Baldur's Gate for å ta klassikere. Jeg synes dette er trivelig, siden man kan ta det med ro. Samtidig er det ikke mye variasjon i praksis i slåssinga - bortsett fra noen monstre på slutten som "jukser", er det liten forskjell i praksis på skyting og magi. Finn bedre posisjoner enn motstanden, og plukk ut motstandere one by one, hvor begge sider slåss på samme måte. Det hele er greit i lengden, men hadde fort blitt kjedelig om spillet varte lenger.

Mathy Mathy
Som turbasert rpg, er det naturlig nok en del karakterutvikling...på det matematiske planet. Istedenfor xp/lvler som er vanlig, får man istedenfor Karma, som man bruker til å oppgradere stats og skills. Cash går med til sedvanlige ting som våpen, rustning og spells - pluss standard cyberpunk-greier som cyberware, datamaskiner og droner. Det hele er ganske simpelt; kjøpmennene får nye greier hele tia, og det er lite inventory management bortsett fra consumables ("vil jeg ha med medpacs eller granater på oppdrag"), så oppgrader hva nå enn hovedgreia di er (gevær eller spell) hver gang de får inn noe, that's it. Samme gjelder stats; ta mer poeng i det du er god i, ellers blir karakteren et makkverk. Igjen er det ok siden spillet er såpass kort; man rekker maxe ut det man er god på, eller drite seg ut. Alt utstyret og evner fører ikke til noen voldsom variasjon i spillestil, det er lite fristende å starte et nytt game for å gjøre ting på en helt annen måte. Det blir bare et "ivory tower" hvor man er nødt til å velge ting som funker på vanskeligere settings, eller blir most. Det hele ender ok, men ikkeno spesielt.

Spillet tar ca 10 timer å fullføre, give or take. Alt i alt synes jeg spillet var OK, i alle fall etter at jeg ble drittlei musikken i spillet og putta på Juno Reactor og Skrillex (selv om jeg egentlig hater Skrillex) istedet. Vil jeg spille det igjen noen gang? Neppe...

6/10.

K11: Star Wars - Knights of the Old Republic

Steam

ENDELIG! Jeg pleier å starte mine anmeldelser med historien og sånt, men nå kjente jeg at et utrop av glede var på sin plass. Så la meg gjenta: ENDELIG!! Og med "endelig" mener jeg naturligvis at jeg ENDELIG er ferdig med dette spillet. Nå som det er unnagjort, la oss gjøre det ordentlig:

Du våkner på et skip uten å vite hvor du er, og hvem du er. Etter litt om og men setter du ut på et oppdrag for å redde en Jedi (Bastila), og for å stanse the Dark Lord Malak. Du får også litt hjelp underveis fra ulike kompanjonger, som hver har sine historier du kan utforske. 

Jeg må innrømme at dette spillet aldri helt engasjerte meg. Kanskje med unntak av mot slutten da det plutselig ble avslørt en mystisk hemmelighet. Historien var forsåvidt grei nok, med grei progresjon osv osv. Og det var noen av historiene til kompanjongene som var interessante å følge (vi nærmet oss jo noen ekte følelser og greier). Men hver gang jeg begynte å komme i "flyt" i spillet, så klikket det. Vi kjenner vel alle den kjekke beskjeden "XXX har sluttet å virke. Vennligst vent mens Windows leter etter en løsning"... Den møtte jeg noen ganger... og andre ganger var det noe gæernt med grafikken som gjorde det umulig å se hva jeg dreiv med (jeg prøvde å ta et screenshot, men det bildet ble bare svart). Det gjaldt å lagre så ofte som mulig, og håpe neste område jeg kom til klikket mindre. Mye av spillinga handler dermed om å komme seg raskest mulig videre, og ikke om å få med seg mest mulig underveis... Jeg skal ikke skylde på funksjoner eller historie i spillet når det kommer til min opplevelse av spillet, men tekniske problemer. 

Jeg synes det er vanskelig å skulle vurdere et spill når min vurderinger er sterkt preget av disse tekniske problemene. Det er jo mulig at historien hadde fenget dersom jeg ikke ble avbrutt så ofte... jeg kunne sikkert også vært mer fornøyd med grafikken, hvis jeg faktisk klarte å se den. Som RPG kan spillet imidlertid ikke, etter min mening, måle seg med Dragon Age-serien eller Mass Effect-serien, og jeg mistenker at jeg snart kan legge til Witcher-serien også der. Jeg savner litt mer humor og litt mer karakterbygging (sistnevnte hadde jeg sikkert opplevd som bedre hvis jeg fikk mer sammenheng i spillet). Akkurat nå er jeg mer fornøyd med å ha kommet gjennom, enn jeg er med spillet... 

5/10

K10: Dragon Age: Origins- Awakening

Som "the Warden Commander" står du overfor en ny trussel: Tilsynelatende "smarte" darkspawn har brutt seg inn i hovedkvarteret, og grey wardens har forsvunnet. Awakening er på sett og vis både et spill der du skal drepe mest mulig darkspawn og et spill der du skal finne ut av mysteriet rundt hvorfor noen av de plutselig har begynt å prate - og driver og organiserer seg selv utenom en blight. 

Etter å ha kjempet med motivasjonen for å komme gjennom Origins, må jeg si det var befriende å spille noe der jeg ikke husker så mye av hva som skjer. Det var nesten som å spille et helt nytt spill! Siden jeg ikke valgte å ofre meg selv i Origins fikk jeg denne gangen spilt med samme karakter i begge spilla, noe som også var en fin opplevelse. Det var rett og slett litt kjekt å spille Awakening. Jeg fikk også fylt på med noen flere achievements! Woho! De har åpnet for en omdistribuering av skill points (eller var det den andre, som jeg ikke husker hva heter?), så da fikk jeg fylt opp noen fra Origins, samtidig som jeg fikk tatt et par jeg manglet fra Awakening. Praktisk. 

Jeg tror kanskje at høydepunktet for meg var å slåss mot dragen på bildet under. Den var jo så fiiin. Ikke like fin før jeg fant ut at jeg hadde det jeg trengte for å holde meg i live, men etter det! Kampsystemet er jo det samme som i Origins, men det oppleves som enklere i Awakening. Jeg vurderte flere ganger å justere opp vanskelighetsnivået - noe som egentlig er uhørt i min verden (jeg kan fint skru ned vanskelighetsnivået for å komme raskere gjennom noe, men opp?? da tar det jo bare lenger tid). 

origin.com

Det var også et par ting jeg la merke til, som jeg ikke har tenkt over før. Blant annet har Awakening noen elementer som vi først ser igjen i Inquisition - som "dømmingen" av folk og fordeling av ressurser. Det var litt artig å oppdage, samtidig som jeg synes det gir spillet en følelse av å være større. Awakening er ikke spesielt langt, men jeg følte jeg hadde litt makt - haha. På den andre siden er det ikke noen muligheter for romance i Awakening, og jeg savner samtalene med the companions mellom slaga. Du må vente på at de ønsker å prate med deg, i stedet for at du kan ta initiativ (de fleste gangene vertfall), og det er litt kjedelig. 

Nå er det mulig jeg er litt snill med karakteren (bare litt altså), for egentlig er det ikke en veldig spektakulær utvidelse, men det var altså såpass befriende å spille noe som ikke var spilt ihjel.

7/10

K9: Dragon Age: Origins

The darkspawn is coming! Ferelden står overfor en blight, og du (og dine companions) er de(n) eneste som står i veien. Du må reise rundt i landet for å overtale de ulike rasene om å danne en hær og kjempe mot den kommende blighten. 

Da Oguleth først introduserte meg for Dragon Age var jeg vel omtrent i ekstase. Det var et fantastisk spill, med alt et rpg skal ha. Det var, og er, spesielt sterkt på karakterfronten. En ting er karakteren du selv spiller og bygger opp, med bakhistorien og interaksjonen med andre folk - en annen er the companions som du plukker opp underveis. Hele Dragon Age-serien har sin del av humor mellom folka, men de har ikke klart å overgå det de fikk til i Origins. Og selv om vi fikk igjen både Leliana og Morrigan i Inquisition, så har de dessverre lagt igjen mye av humoren i enern. 

Når det er sagt, så må jeg innrømme at jeg har litt av samme greia som Oguleth nevnte: Det er litt utvanna etter flere gjennomspillinger. Jeg måtte presse meg for å komme gjennom, og det var ikke så gøy som jeg håpte det skulle være. Det verste for meg var å se bevegelsene i kamp - seriøst treigt! Nå valgte jeg å spille som warrior med two-handed-våpen, så det er jo naturligvis det treigeste - men seriøst! På den mer positive siden, når det gjelder kamp, så husket jeg hvorfor jeg liker tactical view. Jeg syntes jo ikke at tactical view funka i Inquisition, men det funker altså her. 

Alt i alt så tror jeg kanskje minnene om hvor gøy det var å spille dette første gangen redder hele opplevelsen. Jeg har fremdeles ørten achievements jeg kan ta, så motivasjonen for å komme gjennom er ikke helt borte, men jeg kan ikke spille dette under "tidspress" igjen (ikke at jeg tror jeg hadde kommet gjennom uten tidspress). Jeg liker fremdeles karakterene, og at valgene du tar underveis oppleves som "meningsfulle" i den forstand at det, f.eks., er vanskelig å være slem bare for å få en achievement. Jeg liker fremdeles spillet, men det var bedre før.

7/10

K8: The Witcher 2: Assassins of Kings

Når kongen som Geralt (the Witcher) er i tjeneste hos (eller hva han nå er) blir drept, setter Geralt avgårde for å finne han som drepte kongen. Dette gjør han delvis for å renske sitt eget navn, ettersom det blir antatt at det var han som drepte kongen, og, vertfall i begynnelsen, for å hevne kongen. Underveis skjer det imidlertid flere ting som fører til at du må ta diverse vanskelige valg, som videre fører til at du lærer mer om hva som egentlig foregår, som igjen fører til flere vanskelige valg. 

Det er fristende å sammenligne dette spillet med Dragon Age ettersom det er det siste jeg spilte, men konklusjonen jeg da kommer fram til er: The Witcher 2 er vanskeligere enn Dragon Age. Blant annet endte jeg opp med å spille de samme kampene ørten ganger før jeg kunne komme meg videre, og jeg hadde i utgangspunktet satt spillets vanskelighetsgrad på "easy". Dette var i ferd med å ødelegge min spillelyst, for jeg spiller ikke spill for å dø om og om igjen. På et punkt måtte jeg bare avslutte spillet og sette meg ned med "Pac-Man Ghostly Adventure" for å bygge opp troen på meg selv som gamer.... da jeg også der mistet liv etter liv gikk jeg tilbake til tW2 og klarte altså til slutt å runde spillet. 

Den type vanskelig var altså ikke til spillets fordel i møtet med en spiller som meg, men spillet er vanskelig på en annen måte også: gjennom valgene underveis. Da jeg på et punkt måtte velge mellom å redde jenta eller verden måtte jeg ty til google og lese meg opp på konsekvensene av valgmulighetene jeg hadde. Det gjorde det ikke lettere. Denne typen vanskelig var absolutt til spillets fordel. Disse valgene du gjorde underveis opplevdes som viktige valg, valg med konsekvenser, og de trakk meg absolutt inn i det følelsesmessig: jeg ble engasjert. 

Ettersom slåssinga ikke var min favorittdel av spillet, så var ikke alle sidequesta heller spesielt interessante å gjennomføre. Jeg ble gående i sirkel rundt meg selv, og lagre annahvert minutt, og hadde main quest i dette spillet vært en like liten del av dette spillet som i DA: I, så hadde jeg blitt fort ferdig. Men siden jeg likevel løp i sirkel rundt meg selv, så gjorde jeg noen små forsøk på å gjøre litt mer enn jeg behøvde, og på denne måten oppdaget jeg at deler av spillet inneholdt humor. Blant annet kan det være ganske underholdende å leke ekteskapsrådgiver for troll. 

Kort oppsummert så var det flere håpløse ting ved spillet som, for meg, tok fokus bort fra det som ikke var så håpløst. Jeg ble glad da jeg oppdaget at spillet ikke var lenger enn det var, noe som på ene siden er positivt ettersom de visste å avslutte før det ble dårlig, men også negativt ettersom det betyr at jeg ikke hadde lyst til å spille lenger... men de skal absolutt få noen ekstra poeng for å lage et spill der dine valg faktisk påvirker hva som skjer videre, og der ingen av valgene føles 100% rett. 

7/10