K8: The Witcher 2: Assassins of Kings

Når kongen som Geralt (the Witcher) er i tjeneste hos (eller hva han nå er) blir drept, setter Geralt avgårde for å finne han som drepte kongen. Dette gjør han delvis for å renske sitt eget navn, ettersom det blir antatt at det var han som drepte kongen, og, vertfall i begynnelsen, for å hevne kongen. Underveis skjer det imidlertid flere ting som fører til at du må ta diverse vanskelige valg, som videre fører til at du lærer mer om hva som egentlig foregår, som igjen fører til flere vanskelige valg. 

Det er fristende å sammenligne dette spillet med Dragon Age ettersom det er det siste jeg spilte, men konklusjonen jeg da kommer fram til er: The Witcher 2 er vanskeligere enn Dragon Age. Blant annet endte jeg opp med å spille de samme kampene ørten ganger før jeg kunne komme meg videre, og jeg hadde i utgangspunktet satt spillets vanskelighetsgrad på "easy". Dette var i ferd med å ødelegge min spillelyst, for jeg spiller ikke spill for å dø om og om igjen. På et punkt måtte jeg bare avslutte spillet og sette meg ned med "Pac-Man Ghostly Adventure" for å bygge opp troen på meg selv som gamer.... da jeg også der mistet liv etter liv gikk jeg tilbake til tW2 og klarte altså til slutt å runde spillet. 

Den type vanskelig var altså ikke til spillets fordel i møtet med en spiller som meg, men spillet er vanskelig på en annen måte også: gjennom valgene underveis. Da jeg på et punkt måtte velge mellom å redde jenta eller verden måtte jeg ty til google og lese meg opp på konsekvensene av valgmulighetene jeg hadde. Det gjorde det ikke lettere. Denne typen vanskelig var absolutt til spillets fordel. Disse valgene du gjorde underveis opplevdes som viktige valg, valg med konsekvenser, og de trakk meg absolutt inn i det følelsesmessig: jeg ble engasjert. 

Ettersom slåssinga ikke var min favorittdel av spillet, så var ikke alle sidequesta heller spesielt interessante å gjennomføre. Jeg ble gående i sirkel rundt meg selv, og lagre annahvert minutt, og hadde main quest i dette spillet vært en like liten del av dette spillet som i DA: I, så hadde jeg blitt fort ferdig. Men siden jeg likevel løp i sirkel rundt meg selv, så gjorde jeg noen små forsøk på å gjøre litt mer enn jeg behøvde, og på denne måten oppdaget jeg at deler av spillet inneholdt humor. Blant annet kan det være ganske underholdende å leke ekteskapsrådgiver for troll. 

Kort oppsummert så var det flere håpløse ting ved spillet som, for meg, tok fokus bort fra det som ikke var så håpløst. Jeg ble glad da jeg oppdaget at spillet ikke var lenger enn det var, noe som på ene siden er positivt ettersom de visste å avslutte før det ble dårlig, men også negativt ettersom det betyr at jeg ikke hadde lyst til å spille lenger... men de skal absolutt få noen ekstra poeng for å lage et spill der dine valg faktisk påvirker hva som skjer videre, og der ingen av valgene føles 100% rett. 

7/10