O10: Dark Souls 2

Spilt på Xbox360.

Dark Souls 2 er et actionspill i bånn, som "simulerer" fantasykamp, med en mystisk verden som ikke sier deg noe som helst underveis - ingen som blankt ut sier deg nøyaktig hva de tenker, en storslått historie fortalt av en fortellerstemme eller noe. Å grinde for lvler og annet som man ofte kan i rollespill, gjør ofte ting bare marginalt mer tilgivende - er man utålmodig hjelper ikke all verdens spells og utstyr. Enten kommer man til punktet hvor man klarer å pusle sammen historiefragmenter og finner en stil å spille på man takler - og liker det, eller så er det bare en stor vegg.

Man spiller en udød som har blitt trukket til et eldgammelt kongerike, som så mange andre som har blitt forbannet med tap av sjelen, og en guide man støter på sier man skal samle store sjeler for å nå kongen. Så vasser man rundt i en sandbox av et slag, hvor det er masse fiender som respawner hver gang man tar en hvil (bortsett fra bosser, og man kan i teorien grinde de nok til at de forsvinner) - med svært få snakkesalige folk rundtomkring, som som regel er ganske loony. Hvor man samler sjeler, og bygger en karakter i sann rollespilltradisjon for å komme seg lengre og lengre inn i mysteriet. Enkelt nok.

Det jeg likte er premisset - det å fikle med rollespillkarakterer i sånne spill er ofte det morsomste jeg vet i spill, og dette gjør dette spillet bedre enn de fleste. Siden valg av våpen, spells og lignende handler mer om spillestil enn bare tall, er det langt mer spennende og gjør valget faktisk verdt noe. Problemet er at det for meg ble for mye - karakteren jeg kom gjennom spillet med hadde 45 timer spilt ca, mens 3-4 andre karakterer var oppe i rundt 60 timer bare med eksperimentering, prøving og feiling. Det første spillet introduserte de mesteparten av mekanikken tidlig, så man kunne ta et informert valg. Her får man tilgang på det meste mange mange timer ut i spillet, som ny. Kombinert med at når man dør i spillet, respawner man med redusert helse - og det som kurerer slikt er det mangelvare på, blir eksperimentering og utforsking et skikkelig herk i starten. Og dette føles ut som bare drittsekkholdning fra skaperne - uti spillet er det plutselig overflod av ting som hjelper til med det punktet, det er et av de spillene som i ren bisarrhet blir enklere jo lenger ut i spillet man kommer... Og det blir også rimelig feil.

All denne mekanikken irrterte meg så kraftig (samtidig som jeg elsket andre deler av den), at det forsurte absorberingen av områdene. De var ofte grandiose og veldig pene, men man burde ikke se på noe, fordi spillet umiddelbart straffet det for det. Alt annet ble bare et blekt minne; den eneste bossen jeg husker noe særlig av (fordi den ikke bare tok et par forsøk) er den kjedeligste... I det hele tatt ble det hele en sånn ambivalent frustrert/woohoo opplevelse som blir altfor slitsomt som spill. Og det store plusset med stiler kommer ikke til sin rett fordi jeg ikke orker spille gjennom frustrasjonen igjen.

7/10.