K7: Dragon Age: Inquisition

Et nytt kapittel i Dragon Age-serien, der du går fra å bli anklaget for å ha laget en rift i himmelen, til å skulle lede inkvisisjonen som skal samle en hær og redde verden fra å bli slukt i riften (so to speak...). 

Mye av spillet er i samme ånd som forgjengerne, med en overhengende fare for at verden skal gå under, og din oppgave er å traske rundt i verden og løse diverse oppgaver, samle urter og steiner, og prate med diverse folk. Innen jeg ble ferdig med spillet hadde jeg rundet langt over 100 spilletimer, noe som sier sitt om størrelsen på spillet, og gjør at det er mye å si om det. 

La oss starte med kompanjongene. Det jeg elsket med Dragon Age da jeg først prøvde det var nettopp kompanjongene. Jeg elsket å høre på samtalene de imellom, og jeg likte å bli kjent med de gjennom samtalene med de og quests som kom ut av det (dette kommer jeg nok tilbake til når jeg bare får spilt gjennom DA:O igjen...). Denne gangen er jeg noe mer usikker på om de utgjør det beste av spillet. Spillet er så stort at samtalene med kompanjongene utgjør en svært liten del. Det blir litt kompensert av at du har flere å velge mellom, men resultatet blir bare at samtalerunden varer lenger, ikke at du får flere samtalerunder. Jeg oppdaget også raskt at jeg måtte ha med en spesifikk sammensetning for å få noe humor i kommentarene som kommer mens vi trasker rundt i verden, for de andre var rimelig kjedelige på det området. Imidlertid likte jeg utviklingen av systemet rundt disse samtalene, der det plutselig kom noe også jeg kunne være med og svare på. Når det er sagt, så ble jeg stadig mer glad i kompanjongene etterhvert som jeg ble kjent med de, og det var interessant å finne ut mer om dem gjennom samtaler og quests. Med unntak av et par av dem...

Noe som imponerte meg mer var verdenen og hvor ulike alle områdene var. Du går gjennom ørken, regnskog, snø, en oversvømt landsby, og noe som har litt av alt. Og områdene var ikke bare varierte i vær og vind, men også i størrelse. Du har de små områdene der du knapt kan gå fem meter uten å finne noe nytt, og det ene der du vandrer i ørkenen om natten der du kan vandre i flere kilometer uten å se noe annet enn sand. Det er kanskje litt overdrevent, men selv om det på sett og vis var litt kjedelig å vandre rundt i ørkenen på natta, så ble jeg litt fascinert av at det var slik. Jeg ble venn med hesten min i det området, som er en grei måte å komme seg litt raskere rundt på. Den ble brukt lite i de andre områdene, for jeg var jo livredd for å gå glipp av noe. Hver del var store nok til at jeg følte jeg hadde rundet et spill hver gang jeg var sånn ca ferdig med ett område, og det var med blandede følelser jeg gikk videre til neste. Jeg fikk litt assosiasjoner til Kingdoms of Amalur på dette viset. 

Dette bringer oss videre til innholdet i spillet. Som seg hør og bør har spillet naturligvis altfor mye du kan gjøre, og som den perfeksjonisten jeg er, så måtte jeg jo forsøke å gjøre ALT. Jeg har sett i andre anmeldelser av spillet at folk ikke er spesielt imponert over hovedhistorien, og jeg kan forsåvidt si meg enig. Mitt "problem" er vel mer at hovedgreia blir en ørliten bit av helheten, og forsvinner litt i mengden. Det kunne helt klart vært bedre, enten med mindre tilleggsgreier, eller (aller helst) mer main quest-opplegg. For en gangs skyld hadde de lagt inn nok ting å bruke urtene og steinene til, så samling av de ble relativt viktig. Samtidig skulle du holde et øye med mulige astariums (jeg husker ikke hvordan det staves...), biter av ulike bilder (mosaic pieces) og biter til å åpne visse dører i et tempel med (shards). Og så kommer alle kompanjongquests og diverse andre quests som dukker opp ved å prate med folk eller lese brev du finner i skogen. Og å finne landmarks. Og områder. For ikke å snakke om de 10 dragene du også skal ta deg av. Min favorittsyssel i hele spillet tror jeg var å "dømme" folk i Skyhold. Det var her humoren virkelig kom fram! Bare synd det var en minimal del av spillet. Nevnte jeg at jeg brukte over 100 timer på å runde spillet? 

Det er en bit av spillet som gjenstår: multiplayer. Jeg har bare så vidt prøvd det, men ble ikke veldig hektet. Jeg skjønner at det kanskje er litt "inn" med multiplayer, men jeg skjønner ikke hvorfor de valgte å utvikle det her. Det er godt mulig at det er gøy når man har prøvd det flere ganger, men for meg blir det som en tilleggsgreie uten mål og mening - og jeg har allerede lagt mye tid inn i spillet, nå er jeg klar for noe annet.

Jeg har mye jeg er mindre fornøyd med, men samtidig er det mye jeg er fornøyd med. Spillet gav meg noen gode og morsomme øyeblikk, og tiden fløy unna. Jeg håper at noe av det jeg ikke er helt fornøyd med vil bli bedre etterhvert som utviklerne kommer med flere oppdateringer som fikser bugsa. Det var noen tekniske greier som ble små irritasjonsmomenter gjennom hele spillet, som at det ikke går an å spille i fullscreen (windowed fullscreen er kanskje ikke så langt unna, men det er ikke det samme). Jeg forstod også at ign-anmelderen likte tactical view på konsollen - dette funket dårlig for meg på PC og ble en av de tingene jeg tidligere har benyttet mye, men denne gangen bare irriterte meg grønn over. Ser fram til å prøve spillet igjen hvis de får fikset noen av disse tingene, men det gjør meg lite om det tar litt tid for det haster ikke å starte spillet på nytt helt enda. 

Konklusjon:
8/10