O2+1S4: Uncharted 2 - Among Thieves

Som en oppfølger, var det første jeg tenkte på når jeg spilte dette om det var noen merkbare forbedringer over det første spillet. Og så om det var noe helt nytt... Spillet i seg selv er åpenbart bygd over samme lest: masse skyting av trashmobs, gåteløsning og reise fra a til b. Selv om dette også er en remaster av et PS3-spill, ser det sykt mye bedre ut enn det første spillet gjorde. Kanskje mest fordi det er langt mer variert terreng som gjør at det blir mer spenstig med hvert nivå, men panoramautsiktene der det er mulig og ikke minst fargene gjør at det er en nytelse å se på. Stemmeskuespillet er også upåklagelig; at det er stemmeskuespillerne til Morrigan og Alistar fra Dragon Age: Origins som har to store biroller hjelper jo mye på at jeg blir bundet til karakterene på en annen måte også. Musikken er også veldig passende; kanskje best fordi de har en perfekt mix av når de IKKE skal spy ut musikk over spillyder og når det passer.

Skytinga er fortsatt et eneste stort MEH for meg i dette spillet. Nytt denne gangen er at det legges mer opp til sniking og instaoneshots hvis man kan sneak attacke noen i melee. Et brett i starten er det alt man gjør stort sett. Dette gjør det ikke noe mer interessant, men sikkert morsomt for folk som liker sniking i spill antar jeg (og teoretisk variasjon til hvordan man angriper problemer). Våpnene er morsomme nok, men hele beveg seg i cover systemet føles fortsatt utrolig datert ut og lite organisk. Men synes stedene man har de store shootoutene stort sett var kulere, og det var vel ingen som føltes direkte frustrerende ut denne gangen, så det var vel en forbedring overall. Nytt var forresten også fiender som ikke kunne kverkes med ordinære våpen; enten spesielle våpen eller terreng måtte brukes for å få has på dem. Ingen stor fan av denne måten å ha shootout på, men de ble brukt i begrenset omfang så ble aldri skikkelig irriterende.

Gåteløsing føltes også som en forbedring; de så mer spenstige ut samtidig som Drakes journal ikke var bullshit når det kom til indikasjoner på hva man skulle gjøre når den stilen av gåter dukka opp. Så slapp å google hva noen hint egentlig mente for eksempel. Sansynligvis det beste med spillet.

Løpe fra a til b synes jeg også var forbedret. Det var stort alltid tydligere hvor det var ment at man skulle starte klatringer, og det var nok brudd i disse elementene slik at det aldri ble ensformig heller. Eksempel plutselig en shootout mens man henger i et skilt tre etasjer over bakken, uten at kontrollene føles ut som de sliter. Dette også en stor forbedring fra det første; kontrollene og kameraet er langt mindre i veien for å gjøre det man er ute etter å gjøre. Antallet dødsfall pga spillets feil stupte her, som selvsagt gjør det mer morsomt og mindre frustrerende.

Den aller beste forbedringen i spillet er til syvende og sist at sluttbossen ikke er en QTE, men blir spilt ut som et skikkelig spill. Som gjør at Uncharted 2 er et ånkli spill, og ikke de dårlige spøkene som spill med QTE-sluttbosser er.

Vil jeg spille dette igjen? Hell no.

Beste øyeblikk: Rommet med lysgåta.

O1+1S4: Uncharted - Drake's Fortune

Uncharted har alltid blitt sett på som en systemselger for Playstation, så jeg hadde ganske høye forventninger når jeg starta spille dette. Ganske raskt framstod det som et spill av typen "like Tomb Raider, but.." fra den tiden Tomb Raider var et unikum, og dette spillet gjorde stort sett alt bedre enn datidens Tomb Raider. Enkelt nok går spillet ut på tre ting; løpe lineært fra a til b (gjerne med klatring og hopping), gåteløsning og coverbasert over skuldern skytespill.

Løpe fra a til b synes jeg var... greit nok. Spilte den oppussa versjonen for PS4, og områdene var fine, det samme var musikken og voice actinga. Og det er stort sett under denne delen av spillet sånt kommer fram. Hadde stort sett to problemer dog. Når man skulle klatre var spillet VELDIG av den gamle skolen at det ikke nødvendigvis skal være synlig hvor man skal. Det samme gjelder kamera/kontroller; jeg husker det fra en del andre spill fra forrige generasjon (Castlevania for eksempel) hvor plattforminga, 3d og kamera var rimelig fruss på kameravinkel. Å gå tilbake til det etter å ha spilt for eksempel nye Tomb Raider var helt forferderlig, og spillet har ikke eldes veldig bra der.

Gåteløsninga var ganske interessant, som det skal være i denne genren. En gåte var utrolig irriterende og jeg måtte faktisk youtube det for å finne ut hva greia var, mest fordi oppsetter var reinspikka lureri. Lite å klage på her.

Skytinga er selve definisjonen på spill jeg ikke liker. Man må holde seg i cover, snike inn noen skudd, kommer bølger av fiender og på et tidspunkt er man nødt til å bevege seg til et sted for å fylle på ammunisjon siden det er ment at man skal gå tomt. Igjen er det kontrollene/kameraet jeg får noia av. Spesielt et problem steder med vegger som også kan brukes som cover; hvis man skal rulle ut fra cover kan man ende opp med å bli plassert mot en vegg dekker på feil side, mens kameraet gjør opprør fra å se noe annet enn vegg. Det samme gjelder hvor siktet er når man skal skyte ut av cover; noen ganger virker det som det er autoaim, andre ganger får man opp sikte et helt annet sted enn der man faktisk så. På et tidspunkt er det en twist på hvordan skytescenene utspilles, som faktisk gjør det enda verre...

I tillegg er det en enorm svakhet som gjelder litt separat fra alle disse tingene. QTE som fullstendig er på viddene hvordan blir brukt. OK, hamre en knapp for å åpne dører var populært på den tia, det kan gå. Men å komme seg gjennom skytescener eller lange løpescener, for å få en cutscene det plutselig blir en QTE under, hvor man dør hvis man ikke trykker på knappen og må starte et godt stykke tilbake er virkerlig elendig design. Bossfighter og annet som blir løst av QTE er også virkerlig en copout, har de virkerlig så liten tiltro til grunnsystemet i spillet sitt at de må ha tilfeldig QTE for sånt? Sweet Serenjus...

Selv om leveldesignet stort sett fra bra, var det også en del steder hvor ting var fryktelig lite intuitivt. Var et sted i en bunker hvor det var umulig å forstå at man måtte gå rundt et sted. Litt ironisk hadde jeg sett Kudi slite på samme sted men kom først på det etter jeg hadde gjort det... Ikke at det var noe som gamebreaking som måtte slås opp, men når spillet pusher tempo og intensitet på det tidspunktet og bare surrer det til har det gått galt et sted. Piratene føltes også enormt malplasserte ut en del ganger. Man går inn i en skjult passassje hvor ingen skal ha vært siden 1500 tallet, men jaggu er det ikke 20 pirater som har satt opp kasser for en shootout der og. Eller alle elvene har eksplosive tønner, what gives?

Vil jeg spille det om igjen? No fucking way.

Beste øyeblikk: kjøre vannscooter opp en elv.

K2S3: Rise of the Tomb Raider

in2gpu

Rise of the Tomb Raider. Hvordan Lara Croft ble en ordentlig tomb raider, på jakt etter verdens mysterier. Spillet er i samme ånd som det forrige, både visuelt nydelig og en rekke grusomme dødsmuligheter. Det var riktignok mindre spidding og mer fall i dette spillet. Vertfall slik jeg spilte det. Og tro meg, jeg døde. Og døde. Og døde. Men dødsscenen ble ikke like virkningsfulle som i det forrige spillet.

Historien var på en måte grei nok, men samtidig så føltes den lang og kronglete. Det føltes flere ganger som om ting var lagt inn for å gjøre det lenger, og ikke fordi det tilførte historien noe viktig eller meningsfylt. Sånt frustrerer meg.

Dette spillet vekket OCD'en i meg, så til de grader. Jeg har ikke ord for den følelsen jeg fikk da jeg hadde finkjemmet alle områdene for alle collectables og gjort alle challenges og alt sammen, og kom over enda et relativt stort område. Jeg var klar til å gi opp... men OCD'en vant. I det forrige spillet likte jeg å lete etter de små ekstra tingene, men i dette ble det rett og slett litt mye.

Når spillet først er så stort som det er, så er det også frustrerende at de har lagt opp til at du må reise ganske mye fram og tilbake mellom de ulike områdene for å fullføre alt. Som når du kommer over tombs du ikke kan gjøre fordi du mangler utstyr du ikke får før i et helt annet område.

Jeg liker veldig godt denne typen spill, der du både får utfordret hjernen med noen puslerier, og samtidig er det nok action til å holde fingrene i gang. Absolutt verdt å spill, og holdt meg opptatt i massevis av timer. Jeg vil svært gjerne ha flere Tomb Raider spill av denne typen! Ja, takk!

Men spillutviklerne må snart forstå at det ikke er om å gjøre å få spill til å vare lengst mulig...

K2S2: The Vanishing of Ethan Carter

The Vanishing of Ethan Carter er på sett og vis en detektivhistorie der du skal finne ut hva som har skjedd med Ethan Carter og familien hans. Underveis finner du ulike hint, ledetråder og andre ting som sammen hjelper deg med å sette sammen historien. Historien som du avdekker underveis er imidlertid kanskje ikke helt den historien man skulle tro ville komme. Uten at jeg skal røpe mer om det... men jeg likte den. 

Selve mekanismen med å knytte sammen trådene er ikke vanskelig, men i motsetning til Brothers er ikke dette et lineært spill. Spillet starter rett og slett med å fortelle deg at det ikke har tenkt å holde deg i hånda. Jeg tolket det først til at det kom til å være vanskelige oppgaver underveis (eller at det kom til å være litt skummelt), men det er mer at du må stå på egne bein når det gjelder å finne ut hvilken vei du vil gå. Går du glipp av noe underveis kan du fint gå tilbake for å finne de brikkene du mangler, uten at det egentlig gjør noe med opplevelsen av historien. 

I likhet med Brothers er det imidlertid grafikken som virkelig imponerer (gruva er unntaket, og jeg tok ikke noe screenshot der). Naturen er nydelig, og over halvparten av tiden jeg brukte på spillet benyttet jeg til å kikke utover innsjøen, skogen og bygningene. Ikke at spillet tar lang tid, men det er en del vandring så du får absolutt tid til å stirre. 

Om man tar spillet for det det er (en slags interaktiv historie med nydelig natur) så er det et imponerende spill som jeg absolutt kan anbefale. Historien forandrer stadig forståelsen av hva virkeligheten er, og overrasket meg faktisk et par ganger. Jeg har ikke noe spesifikk negativt å si om spillet, men jeg tror ikke sjangeren traff meg helt og derfor går ikke spillet helt til topps. 

8/10

K1S2: Brothers: A Tale of Two Sons

ign.com

Historien i Brothers er en fin fortelling om to brødre som kjemper for å redde faren som er syk. De må gjennom ulike hindre, som over fjell og inn i huler. Noen steder kommer de seg fram selv, andre steder må de samarbeide om å komme seg over, mens andre ganger igjen må de få hjelp av det de møter på veien. 

Spillet er ikke stort, og har man en ok hjerne for logikk så er ikke oppgavene underveis spesielt utfordrende. De er imidlertid varierte, så selv om de er enkle så oppleves det ikke som om du gjør det samme om og om igjen - det er et klart pluss. Når det er sagt: Jeg liker oppgaveløsningen, men skulle gjerne sett at det tok litt lenger tid å finne løsningene. Jeg tror (ganske sikker faktisk) jeg gikk glipp av noen "avsporinger", som nok ville gitt spillet litt mer. Avsporinger var det beste jeg klarte å komme på å kalle de... det er små hendelser ved siden av hovedhistorien - blant annet kan man redde en fyr fra å henge seg, og hjelpe mammaskilpadde å få tilbake skilpaddebarna. 

unrealengine.com

Det mest utfordrende med spillet er imidlertid å styre to stk på en gang. Jeg følte jeg styrte de to brødrene i motsatt retning av hverandre hele tiden, og slapp knappen for lillebroren når jeg skulle slippe storebroren og surra en del der. Hadde spillet vært lenger, så kunne jeg kanskje fått tak på det, og faktisk opplevd litt mestring. Det hjalp ikke at kamera lever litt sitt eget liv. Jeg tror kameravinkelen skulle gjøre det lettere å se hvilken vei det var meningen at brødrene skulle, men for en som liker å utforske så ble det et lite irritasjonsmoment. 

Spillet har forøvrig også helt feil slutt. Men jeg er litt svak for historier som ikke slutter slik jeg forventer, så spillmessig er det et pluss... personlig/følelsesmessig er jeg imidlertid ikke fornøyd med slutten! Så er det sagt. Grafikken er pen da.

8/10

O9: Tomb Raider

Spilt på Xbox360.

Tomb Raider er et action/eventyrspill hvor man påtar seg rollen som Lara Croft, som under en ekspedisjon blir strandet på en mystisk øy i ingemannshav med besetningen på et skip som forliser under en storm. Målet er å komme seg bort, men det er noen slemme folk som bor på øya med skumle planer, og restene av gamle sivilisasjoner på rimelig slitsomt terreng man må forsere for å få gjort noe. Lara starter som blåøyd eventyrerfreshman, dette er opprinnelseshistorien (eller bare en ny start med retcon) til en spillserie som mest ble kjent for frontpartiet til hovedpersonen og filmatisert med Angelina Jolie i hovedrollen (ingenting man har gått glipp av hvis man ikke har spilt/sett etter min mening). Har spilt dette spillet en gang før, og det som slo meg mest i starten var hvor håpløst manuset var, så jeg droppa å bry meg noe som helst om historien (og husket derfor svært lite). Denne gangen tok jeg på meg OCD-oppdagelskappa, og prøvde å få med meg alt - "komme seg bort fra øya" er vel igrunn ingen historie, personene som er med er stort sett utslitte erketyper (sint afroamerikansk dame, nerdete techie, hvit soss med tvilsom moral osv) som man aldri gjør annet å himle med øynene over og en hovedperson som har et manus som ofte kommer på kanten med hva som faktisk skjer i spillet (og har Square Enix greia med at hovedpersonen må stønne eller grynte hvert 3 sekund gjennom store deler av spillet). Ikke noe å rope hurra for på den biten alene i alle fall.

Selve spillingen har to typer som dominerer: coverbasert skytespill i tredjeperson og "plattforming". Skytingen fungerer godt; et lite utvalg våpen (fra bue til bruk hvis man vil snike) til granatkaster - alt fungerer ypperlig - samtidig som miljøet gir en variasjon selve i samme kamp (cover og annet kan ødelegges så camping er vanskelig, man kan ofte klare seg fint med sniking med bue eller unloade clips med helautomatiske våpen og satse på at det går bra osv). Plattformingen er klatring og hopping i ganske varierte miljøer, med bunnsolide kontroller - ingen håpløse vinkler på hopp som gjør at man heller burde gjøre dem i blinde, eller cheap shots fra spillet som aldri gir deg en sjanse til å klare ting. Begge deler nyter godt av fantastisk presentasjon; kameraet er aldri til noe hinder, grafikken og lyden gjør at alt får et ekstra "oomph" som gjør at det føles mer autentisk, eller hva man skal kalle det. Som en sånn sidegreie, har man diverse quick time events, som er utrolig dølle siden man ofte må fokusere på å hva neste knapp blir istedenfor hva som faktisk skjer, og kickern er at siste scena i spillet er en fordømt QTE, som ødela ganske mye av min opplevelse med spillet. Man har også "vannsklie med hinder" greia, hvor man sklir ned en elv eller skråning eller i fallskjerm, og må unngå å bli spiddet av kvister, søppel og annet - denn biten fungerer helt fint og er ofte et rush. Hvis man stryker med i spillet må man sjeldent løpe veldig langt for å komme tilbake til der man var (ikke at jeg døde noe særlig, så kan ta feil på en del områder), det største tapet med å stryke med i dette spillet er at Lara stryker med på ganske brutalt vis, spesielt i naturen hvor man gjerne ser bort når man blir spiddet av tidenes mest pålete grener. Ikke bare begynner man automatisk å se litt bort og si "au", men man ender fort opp med å ta et ekstra skritt unna kvister på trær når man går tur i skogen etterpå også. Selv bare det å klatre opp et tårn gjør spillet ganske bra...



Achievements er en blanding av singleplayer OCD hvor man vil samle ting som ligger her og der, litt som man automatisk får, og masse multiplayergreier, som stort sett er å grinde en Team Deathmatch ting med OCD for å få ting der også. Synes ikke multiplayer la til noe i dette spillet (da kunne de heller hatt mer sånn Tomb Speedruns med klokke som folk kunne konkurrere om, Mass Effect 3 stil gruppesurvival eller noe annet), som var litt dumt. Ikke et spill med enkle eller interessante achievements i alle fall.

Til syvende og sist var kjernespillet fantastisk, men QTE på de mest irriterende stedene, multiplayer og den dørgende kjedelige historien trekker ned.

8/10.