O10S2: Shadowrun Hong Kong

Etter at Shadowrun Returns var greit nok og Shadowrun Dragonfall var temmelig imponerende, var forventningene til dette ganske store. Alt hadde gått oppover. Men...

Spillet er samme motor som de to forrige Shadowrun-spillene, og bygd opp på samme måte. Man spiller en person som har havna på feil side av loven, og skal snakke/slåss seg ut av/hacke seg inn i diverse kriminelle situasjoner i et turbasert system. De har lagt til noen ekstra biter denne gangen; i all hovedsak har hackingen får mer dingser (hovedsaklig gjennom QTE og hukommelse-minispill) å leke med, samt en del ekstra cyberware ++ man kan utstyre karakterene sine med. Og etter at de fikk mye positiv feedback på skrivingen i Dragonfall har de skrevet ekstra mye denne gangen; så man burde like å lese hvis man skal spille dette spillet.

Kjernen i spillet liker jeg godt fortsatt. Turbasert kamp er fortsatt gøy. De nye tingene man kan kjøpe/putter karma i, gir det litt mer variasjon. Prinsippet med oppdragene og sånn er også bra; men noen interessante karakterer. Musikken er tilogmed merkbart forbedret; det samme er miljøvariasjonene.

Men spillet tar flere store smeller fra de forrige, sånn jeg opplevde spillet. Det mest irriterende er mengden tekst; jeg synes det er greit med dialog og valg ofte. Men å bli overlesset av beskrivelser, detaljer osv vanner ut det hele så fryktelig mye. Det går fra spill til på budsjett til roman med innslag av spill.. Og akkuratt som film med innslag av spill, liker jeg virkerlig ikke dette. Jeg bare klikka meg tilfeldig gjennom de få dialogvalgene jeg fikk til slutt også, fordi de fleste valgene man tok bare førte til en slutt for noen bipersoner man aldri ser igjen heller. Det samme gjelder hackinga; litt morsomt med de nye minispillene første gangen, men etter det blir det bare noe som er et irritasjonsmoment. Spesielt et oppdrag hvor hacke-rng med øvre tak på hvor mange turer man kan bruke, med en haug med ICE som kan twoshotte hackern blir det bare sånn save/load extravaganza som i gamle PC-spill. Tror jeg hadde 80 savegames når jeg var ferdig med spillet...

Det samme gjaldt egentlig kvaliteten på nesten hele spillet. Pacingen blir helt feil, og mengden tekst bare for å ende opp i et oppdrag hvor man skal klikke på et par greier, kanskje ha en shootout mot en haug med vakter, og det var det. Hvis man ville, kunne man lese et lass ekstra tekst ved å snakke med masse npcer. I etterkant likte jeg et oppdrag i spillet, mens resten bare var en kjedelig graut jeg bare er glad jeg er ferdig med.

Vil jeg spille det igjen? Overhodet ikke.

5/10.

O9S2: The Witcher

Geralt, en Witcher, har blitt utsatt for sjangerstandarden hukommelsestap og blir funnet i skauen av noen kompiser. Kort tid etterpå bryter noen banditter seg inn i fortet de holder til og stjeler noen hemmelige oppskrifter; man blir så sendt ut i verden for å få de tilbake og straffe tyvene. I praksis betyr det at man løper rundt i et "lite" område av gangen, og prøver å gjøre hva historien i spillet sier du skal - med flust av sidequests deriblant fight clubs, terningspill og løse hvermannsens problemer. Spillet bærer preg av at skaperne tydeligvis tok noen favorittgreier fra forskjellige spill; spillmotoren og hvordan ting er oppbygd minner om Neverwinter Nights og en del MMOer. Kampsystemet består i å slå folk med sverd ved å klikke på de til riktige tidspunkter og tidvis bryte inn med noen spells og dodge - litt som en clunky versjon av Diablo. Innstillingen til sideaktivitetene og sånn kan nesten minne mest om GTA/Red Dead Redemption.

Nå er det min tur til å henvise til at Kudis anmeldelse - mens jeg likte ganske mye av spillet, var det i realiteten lite eller ingenting som fanget interessen min. Greia med hvordan behandle alver og dverger var sterkt tilstede her som det var i Witcher 2, men ble hovedsaklig en backdrop heller enn noe man egentlig fikk noe direkte påvirkning på. En del av sideoppdragene var i utgangspunktet ganske interessante (masse inspirasjon fra slaviske sagn og eventyr virker det som), men som med hovedplottet var det et enormt problem med det hele... ALT ble kunstig oppstykket! Så å si alle oppdrag i spillet starter på et ytterpunkt av kartet, for så å sende en lengst mulig vekk fra det stedet, for så å bli sendt tilbake, og så tilbake andre veien igjen osv. Legg til at samtalevalgene man får underveis under oppdragene, eller kampene man skal kjempe, i realiten ikke har noen saklige valg man skal ta, blir det fort "løp et par minutter, 5 sekunders snakking eller 10 sekunders kamp, repeat". Legg til at i ødemarka er det som regel enorme mengder monstre som går i veien for deg, og så respawner HVER GANG du hviler eller bytter området (som å gå inn i hus), er det ingen sjanse for pacing i historie kan få noe spillerom. Av og til føles det ut som man går med avisa 30-40 timer og leser baksia og forsia av den konstant.

I motsetning til Kudi opplevde jeg i tillegg plenty med bugs. Spillet kræsjet og ble avsluttet et tosifret antall ganger. Spillet kræsjet og jeg måtte hardresette PCen et par-tre ganger. Vennelige NPCer sperret meg inne, så jeg måtte laste tidligere savegame. Grafikken ble absurd og noen av karaktermodellene fikk av og til 8-bits utseende med skippende animasjoner. En del sånt. Noe som ikke er veldig festlig.

Men likevel spilte jeg det i lange perioder av gangen (som jeg stort sett aldri gjør med spill), mens jeg surmula samtidig. Så det var helt ok. Jeg mistenker egentlig at spesielt lyden og en del av manuset gjorde opp for mange av irritasjonsmomentene.

Vil jeg spille det igjen? NEI!

5/10.

O8S2: Pillars of Eternity

Pillars of Eternity er en åndelig oppfølger til crpgene som kom rundt år 2000; Baldur's Gate, Icewind Dale også videre. Spillet er ganske straightforward: man lager en rolleperson (kun bestående av stats) uten stemme eller personlighet, for så å gå rundt i verden og snakke med folk og slåss med ting. Tvisten er at det hele foregår i et isometrisk perspektiv i motsetningen til førstepersons/overskulderen perspektivet som de fleste spill har om dagen. Spillet bærer også preg av å være "inspirert" av tabletoprollespillet D&D (som de gamle spillene var en direkte port av); både numbercrunchinga og verdenen; selv om de selvsagt har nok endringer til at de ikke tråkker på noens IP. Jeg var ingen stor fan av Baldur's Gate og sånn, men de var helt klart spillbare - interessen min her var heller om det å unngå IP-kjettingen gjorde spillet bedre...

Min spilling fortonet seg egentlig litt som navnet på denne bloggen. Det hele startet med at jeg likte karakterlaginga og hvordan kamp/snakking/ressurser fungerte (en klar forbedring fra forgjengerne) - problemet var bare at det var en overveldende mengde informasjon som blir dumpet i fanget ens (hvordan stats fungerer, en enorm mengde NPCer hvor ikke er relevante, ingen klar rød tråd i historien fra starten av). Litt som å plutselig finne nye bekjentskaper, med noe man bare liker med en hel haug ekstra aspekter som tar litt tid å finne ut av. Men med å ta ting i små steg, finner man mer og mer ut av spillet som gjør at det hele virker lovende, selv om man går noen feilsteg i blinde.

Så kommer den neste fasen hvor man finner ut av detaljene - historien kommer til overflaten, man skjønner hvordan alle stats og evnene henger sammen og man klarer å luke ut hvilke av npcene og sånn man ikke trenger bry seg om. Avhengigheten setter inn og jeg spiller lange sessions av gangen, og det hele er kjempekult. Kampene blir mer komplekse så man må finne litt dybde, man kan teorisere om hva greia med verdenen og en del av personene er, og stort sett alt man vil ha ut av et crpg.

Det hele avslutter med smellen. Underveis i spillinga gikk jeg inn i områder eller gjorde quests som var langt over min paygrade og måtte avbryte det; det er greit nok, spillet er jo en kvasisandbox. Problemet var at jeg haddet kommet til et punkt hvor det meste av det vanlige spillet var lett, så jeg rusha mot slutten... Bare for å bli most av sluttbossen. Og litt som i et forhold hvor man kommer til et punkt hvor forholdet går inn i en krise og man ikke helt ser hvorfor man skal gidde mer, ble jeg i tvil om jeg gadd å løpe rundt i spillet i en evighet for å finne mer loot og xp. Siden dette jo er en spillutfordring, "måtte" jeg jo... Og alt det negative med spillet kom fram i lyset... Jeg mislikte sterkt ideen om at xp for å drepe monstre ikke er der; man får xp for quests og litt annen småplukk, men det er så fryktelig arbitrært. Hovedquesten osv gir stort sett lite, mens enkelte andre (som Bounties) gir masse. Spillet har også svært få typer monstre, hvor de fleste er kjedelige, og spillet trøkker massive mengder av dem opp i trynet på deg, og når man passerer 60 timer og fortsatt slåss mot en eller annen type skygger eller den halvparten av monsterne som tar over kontrollen over rollepersonene blir det fort kjedelig; spesielt når man ikke får det døyt av å spille det ut. Skaperne av spillet ville ikke ha grinding... Men putter store mengder trash mobs i spillet, gjør en avhengig å finne quests med god xp og disarme alt av feller man finner? Snakkinga blir også fryktelig monoton: det er store blobber med tekst, og responsen er som regel bare et valg mellom å være diplomatisk, sarkastisk eller å være en pikk. Det er voiceacting i spillet, men det er bare noen få npcer (og aldri ens egen rolleperson) som snakker - og mange av dem har ikke alle linjene sine heller så man må lese likevel. Historien er forsåvidt grei nok (og slutten er lagd etter en mal jeg er 100% fornøyd med), men når man må lese en tekstmengde på linje med en russisk klassiker uten mye innehold nødvendigvis blir det for drøyt for å få med seg alt.

Vil jeg spille det igjen? NEI!

Hele spillet starter som en sommerflørt, og avslutter som et havarert langtidsforhold. Å rate spillet blir dermed relativt meningsløst... Men for å gjøre en ny vri:

Oppstarten: 7/10
Meat & Potatoes: 9/10
Havariet: 3/10

O12: The Witcher 2 - Assassins of Kings

Spilt på Xbox360.

Dette spillet er som en mellomting mellom Dragon Age og Dark Souls - en mørk fantasyverden hvor det er en mengde tvilsomme folk som har tvilsomme plott gående som man må blande seg inn i, med et combatsystem som minner en god del om Dark Souls i at det er mer actionorientert og krever mer å spille enn bare å ha lvlet/geara opp riktig. Dette er et av to spill jeg ville ha lista opp som favorittspill, etter å ha spilt gjennom det fire ganger tidligere... Så var det bare å se om det fortsatt holder seg godt.

Spillet er egentlig delt i tre; snakke med folk som gjør at historien drives framover, banke opp diverse monstre og folk og drive med noen sidespill som håndbak, terningspill og fight clubbing.

Selve historien vil jeg si er den best gjennomførte dark fantasy historien i noe spill som er gitt ut - hovedplottet er styrt av folk med veldig mørke hjerter, men det finnes folk som ikke er noe særlig selv på det laveste sidequest nivået. Man må hele tiden gjøre vanskelige valg hvor spillet aldri dømmer deg moralsk; men valgene man tar er mer enn fokusert på hva man helst vil ha ut av situasjonen (og i visse tilfeller er det ikke sikkert at man får det man tror man skal få ut av det heller...) som er utrolig bra gjennomført. Det er noen ytterst få sidequests hvor man dreper monstre uten personlighet, men selv de fleste monsterne (som troll) kompliserer det som i utgangspunktet i alle andre spill hadde vært "gå ut i skogen, drep noe, få en pose gull" som gjør at ingenting i spillet føles ut som noe man bare gjør for å få xp og gull. Hovedplottet er nesten bare dystert, mens sidequestene står for mesteparten av humoren - så ikke alt bare gjør en pessimistisk. Dette er sånn jeg gjerne skulle sett Dragon Age hadde gjort, istedenfor å stort sett bare ha en magisk duppeditt eller personlighetsløs demon som skurk og pådriver av historien. Etter 5 gjennomspillinger er det egentlig lite nytt å oppdage dog, så ble ikke helt det samme som første gangen jeg spilte...

Combat er som en dårlig versjon av Dark Souls. Det er fortsatt langt morsommere enn DA Combat for å fortsette sammenligningen her, men kontrollene er tidvis lite responsive, vanskelighetsnivået er helt skrudd (det er temmelig vanskelig selv på easy i starten, mens det på et punkt i akt 2 er nær umulig å dø hvis man har dyrket en måte å spille combat på) og det som er et velfungerende talenttre og gearing på easy og normal knekker sammen på høyere vanskelighetsgrader og noen talenter og måter å spille på er påkrevd for å få gjort noe. Det er morsomt nok, men dette er det som har røyna mest på gjennom flere gjennomspillinger. Det at noen av bossfightene har QTE, og miljøet egentlig bunner ut i korridorer med litt "jukseinteraksjon" gjør ikke løpinga rundt noe særlig heller. UIen for så å si alt er ikke særlig medgjørlig heller (kartet er utrolig forvirrende til tider, inventorymanagement er håpløst irriterende med masse dingser så man fort blir encumbered med få sjanser til å gjøre annet enn bare å droppe ting, osv), som spill har blitt bedre på på bare noen få år.

Sideaktivitetene er ok; man trenger ikke gjøre de, men kan være en god kilde til gull hvis man trenger noe for å komme videre på utstyrssiden. Terningspill er yatzee med to kast, fight club er bare QTE, mens håndbak er følg en bar fram og tilbake inntil man vinner. Temmelig simpelt altså, men det er så liten del av spillet og dukker bare et par ganger opp i selve hovedplottet så man slipper unna hvis man vil. Helt greit med ekstra dill å gjøre, men kunne godt hatt mer spennende mekanikk.

Achievementene bærer preg av å få folk til å spille gjennom flere ganger. Noen av dem krever gjennomspilling av i alle fall to kapitler, mens noen kan man enkelt gjøre med save/load og spille gjennom seksjoner. Den eneste virkerlig harde achievementen er å klare spillet på Dark, som sansynligvis krever alkohol for å holde ut kapittel 1 hvis man ikke har mye erfaring fra slike spill fra før.

Alt i alt faller det ut av favorittlista mi, men er helt klart et bra spill selv på femte gjennomspilling. Favorittbit av spillet er Saskia; beste implementering av den karaktertypen i noe spill.

7.5/10

O8: Child of Light

Spilt på XBOX 360.

Child of Light er et "indielike" turbasert rpg - prinsesse Aurora dør kort tid etter at faren gifter seg på nytt i Østerrike, og våkner i en eventyrverden, som hun skal forsøke å komme seg ut av så hun kan våkne. Spillet benytter seg heftig av eventyrgrep, og det meste av teksten er på rim, samt at jo hovedpersonen er ei lita jente og det visuelle er som et maleri og ikke har det døyt fotorealisme gående.

Gameplay går stort sett ut på å reise hit og dit for å finne ting og på sikt finne veien hjem til vår verden, med noen puzzles og litt omveier - men hver gang man dulter borti et monster (hvis man ikke gjør noe for å ta bort oppmerksomheten til monsteret) havner man på et kvasi-turbasert kart, hvor man har opp til 2 karakterer som slåss (og som kan byttes underveis i kampen, med en gang man har flere enn 2 i gruppa), som har forskjellige sett med evner - forskjellen fra et rent turbasert spill er at det ikke er noen flytting av folk (en del turbaserte mangler forsåvidt dette også), men at det er "timeline" som bestemmer når folk kan gjøre noe - og man kan forstyrre motstandere fra å gjøre noe. Som funker veldig bra stort sett; jeg skulle ønske de økte antallet som man kunne ha ute samtidig til 3 på et eller annet tidspunkt, siden jeg fort fant en måte som fungerte langt mer effektivt enn andre sammensetninger, og dermed aldri helt så grunnen til å bruke mesteparten av gruppa hvis det ikke var noen monstre som krevde evner fra enkelte gruppemedlemmer. Ellers er det noen puzzles, som ikke akkuratt er vanskelige (men bidrar med litt variasjon) - og lvling av gruppemedlemmene. Her er det også noe pirk; man lvler konstant så det er mye trykking etter så å si hver eneste kamp som gjør at pacinga til selve spillinga daler fort, og innlevelsen og følelsen av framdrift forsvinner. De kunne godt ha redusert hyppigheten til lvlinga litt og bare hatt støre økninger statiske evner (og flere skillpoints) hver gang man lvla istedet.



Presentasjonen er fantastisk; spiller bruker UbiArt-motoren (tror jeg den heter, eller UArt eller noe) som Valiant Hearts også bruker (og siste Rayman mest sansynlig) - spillet har sitt distinkte utseende, som passer veldig godt med konseptet. Ingen fotorealisme, men akk så mange karaktertrekk i animasjonene og det visuelle, eksempelvis hvordan Aurora sliter med å svinge det altfor store sverdet. Musikken og lydbildet er også veldig vakkert, med unntak av kampmusikken som ikke forandrer seg gjennom hele spillet og egentlig aldri var noe særlig spennende i utgangspunktet - det eneste pirket med presentasjonen.

Achievementene er helt ok også; mesteparten er noe man enkelt får ved gjennomspilling, et par for OCD-samlere og en som fort er litt irriterende fordi man må ha uplay for den, en shameless plug for å få folk til å registrere seg antar jeg.

Overall god underholdning, med bare litt pirk som trakk litt ned fra en plettfri opplevelse. Og til den spottprisen...

9/10.