O9S2: The Witcher

Geralt, en Witcher, har blitt utsatt for sjangerstandarden hukommelsestap og blir funnet i skauen av noen kompiser. Kort tid etterpå bryter noen banditter seg inn i fortet de holder til og stjeler noen hemmelige oppskrifter; man blir så sendt ut i verden for å få de tilbake og straffe tyvene. I praksis betyr det at man løper rundt i et "lite" område av gangen, og prøver å gjøre hva historien i spillet sier du skal - med flust av sidequests deriblant fight clubs, terningspill og løse hvermannsens problemer. Spillet bærer preg av at skaperne tydeligvis tok noen favorittgreier fra forskjellige spill; spillmotoren og hvordan ting er oppbygd minner om Neverwinter Nights og en del MMOer. Kampsystemet består i å slå folk med sverd ved å klikke på de til riktige tidspunkter og tidvis bryte inn med noen spells og dodge - litt som en clunky versjon av Diablo. Innstillingen til sideaktivitetene og sånn kan nesten minne mest om GTA/Red Dead Redemption.

Nå er det min tur til å henvise til at Kudis anmeldelse - mens jeg likte ganske mye av spillet, var det i realiteten lite eller ingenting som fanget interessen min. Greia med hvordan behandle alver og dverger var sterkt tilstede her som det var i Witcher 2, men ble hovedsaklig en backdrop heller enn noe man egentlig fikk noe direkte påvirkning på. En del av sideoppdragene var i utgangspunktet ganske interessante (masse inspirasjon fra slaviske sagn og eventyr virker det som), men som med hovedplottet var det et enormt problem med det hele... ALT ble kunstig oppstykket! Så å si alle oppdrag i spillet starter på et ytterpunkt av kartet, for så å sende en lengst mulig vekk fra det stedet, for så å bli sendt tilbake, og så tilbake andre veien igjen osv. Legg til at samtalevalgene man får underveis under oppdragene, eller kampene man skal kjempe, i realiten ikke har noen saklige valg man skal ta, blir det fort "løp et par minutter, 5 sekunders snakking eller 10 sekunders kamp, repeat". Legg til at i ødemarka er det som regel enorme mengder monstre som går i veien for deg, og så respawner HVER GANG du hviler eller bytter området (som å gå inn i hus), er det ingen sjanse for pacing i historie kan få noe spillerom. Av og til føles det ut som man går med avisa 30-40 timer og leser baksia og forsia av den konstant.

I motsetning til Kudi opplevde jeg i tillegg plenty med bugs. Spillet kræsjet og ble avsluttet et tosifret antall ganger. Spillet kræsjet og jeg måtte hardresette PCen et par-tre ganger. Vennelige NPCer sperret meg inne, så jeg måtte laste tidligere savegame. Grafikken ble absurd og noen av karaktermodellene fikk av og til 8-bits utseende med skippende animasjoner. En del sånt. Noe som ikke er veldig festlig.

Men likevel spilte jeg det i lange perioder av gangen (som jeg stort sett aldri gjør med spill), mens jeg surmula samtidig. Så det var helt ok. Jeg mistenker egentlig at spesielt lyden og en del av manuset gjorde opp for mange av irritasjonsmomentene.

Vil jeg spille det igjen? NEI!

5/10.