O0+1S5: Total War Sagas: Thrones of Britannia

Thrones of Britannia er et Total War-spill hvor man tar kontrollen over et kongedømme på de britiske øyer på slutten av 800-tallet. I kjent Total War stil med et strategisk kart med diplomati, bybygging, troppeforflyttninger og slag avgjort som rts uten basebygging etc. Med ekstra gjenbruk denne gangen ved at de har brukt assets fra tidligere spill, hovedsaklig Attila virker det som.

Total War har stort sett hatt et problem fra mitt ståsted når det gjelder spillbarhet på sikt når det kommer til hvordan bosetninger fungerer i spillet. I noen spill er det 50 timer med nesten bare beleiringer, mens andre er dominert av minimale stacks med enheter som bare går rundt og tar steder man ikke i praksis har mulighet til å forsvare. Total War: Warhammer fant en gylden middelvei til dette problemet jeg hadde håpt de skulle bruke her, men nei. Strategikartet har provinser med en hovedstad som har garrison og murer, med tilhørende småsteder som ikke har noe forsvar. Nesten fra det øyeblikket kampanjen startet endte jeg opp i en flerfrontskrig og gjennom hele gjennomspillingen ble det en Benny Hill runde med forskjellige fiender som hadde en liten stack som tok småsteder med en deathstack jeg måtte prøve å finne en kamp mot. Når 2-3 fiender gjør dette konstant blir det rett og slett ikke mulig å drive med noe saklig nasjonsbygging, og det overskygga hele resten av spillet.

Spillet har gjort noen snasne endringer fra tidligere spill, nesten i stil med Paradox-spill. Man har familietrær hvor man på passe på å finne gode ektefeller til barna (eller la de gifte seg av kjærleik og gå glipp av diplomatiske bonuser). Man må holde adelsfolka lojale ved å gi de guvernørstillinger eller estates. Oppå traits, lvling og annet blir folka man har en god del mer levende av dette. Innføringen av mat i tillegg til gull som en ressurs føles saklig, men siden bosetningssystemet er hva det er var det bare nok en ressurs som var jojo som penger og public opinion. Teknologitreet var ganske simpelt og man må gjøre visse ting før man får lov til å researche forskjellige typer teknologoi; beleire 5 ganger før man kan utvikle beleiringsteknologi for eksempel. Dette var også ganske meh etter Total War: Warhammer.

Ellers var det ikke noe nytt og nevneverdig å snakke om; lyden er ganske god mens grafikken bare var slående ved de store byslagene hvor vistaene var fantasiske. Heldigvis for min del var det mulig å vinne kampanjen på under 10 timer, så jeg rakk ikke å gå griselei som jeg gjør med andre Total War spill. Rakk tilogmed å prøve co-op multiplayer hvor vi ettertrykkelig faila fra starten av. Umiddelbart virker det lite fristende å spille om igjen pga Benny Hill krigføring og det begrensa kartet, men det er jo kort nok til digresjonsspillinger.

Favorittøyeblikk: Samtlige av byslagene på Irlands vestkyst, skikkelig stilige!

K5: Magic 2015 - Duels of the Planeswalker

incgamers.com

Magic 2015 er vel årets digitale utgave av et sett som er gitt ut til Magic: The Gathering. I bunn og grunn spiller du papirutgaven digitalt, men forkledd som en historie. Du er en planeswalker (tror jeg?) og må forbi diverse hinder før du møter den store bossen, Garruk (campaign mode?). Men det er igrunnen bare et kortspill. Digitalt.

Jeg har ikke spilt Magic før, så det er på sett og vis mitt første møte med spillet, om vi ikke teller med Spellslingers-videoene til Geek & Sundry på youtube. Og et par andre som Oguleth har lurt meg til å se. Som nybegynner skulle jeg ønske spillet inneholdt mer "lærdom", jeg føler at jeg har famla i blinde, og bare prøvd meg fram. Det er en tutorial, men jeg glemte raskt hva de gikk gjennom der. Det førte til at jeg satt igjen med en følelse av at jeg tenkte mye, men fikk lite igjen for det... men så spilt jeg litt mer, og litt mer, og plutselig så følte jeg meg litt klokere. 

Spillet er ellers veldig pent, jeg liker grafikken, og hvor stilrent det er. Litt tungvint med menyer der du må gå tilbake ørten steg for hver gang du skal gjøre noe, men kanskje akkurat det er litt bedre på pc? En ting jeg imidlertid stiller spørsmålstegn ved er: Når de forsøker å lage en slags storymode av et spill, hvordan da samtidig beholde det som et rent kortspill? Det hadde vært veldig mye mer meningsfylt hvis han med froskehæren til slutt hadde en hær av frosker, i stedet for ørten kort med bilder av frosker... De har lagt inn små videosnutter og tekst som forteller en handling, og vips så sitter du og spiller kort. Personlig hadde jeg likt det bedre om det var laget som om du spilte en turnering eller noe i den duren. 

Spillet er et helt ok tidsfordriv, og det var artig å endelig få prøve magic... men jeg tror ikke det var en perfect match, og jeg har igrunnen nok av andre småspill å bruke som tidsfordriv - som kabal og minesweeper - som ikke gir seg ut for å være noe annet enn det de er.

4/10

O3: Magic 2015 - Duel of the Planeswalkers

Xbox 360 (burde spilt på Steam...)

Dette er en årlig greie, på linje med de fleste sportspill og sånn, at man slipper ut et billigspill basert på samlekortspillet Magic: the Gathering. Visstnok prøver de å gi det ut hvert år sånn ca da Wizards of the Coast slipper ut sitt årlige core-sett til samlekortspillet, sånn for å kombinere markedsføringa si antar jeg. Mer en som inngangsdop (eller introduksjon, for de som mener reklame ikke funker på seg), til en billig penge...

Selve spillinga er helt som vanlig papirmagic, med samme regler, og med kort tatt derfra. Så turbasert strategi, med en solid dose flaks involvert. Denne gangen har man en kampanjemodus, hvor man blir satt opp gjennom en serie dueller med en kortstokk man får etter tutorialen, og får mer kort underveis, som gjør at man kan gjøre endringer i stokken, eller lage noe helt nytt når man får nye kort. Også har man exploration når man er ferdig med historien, hvor man kan grinde kamper for å få enda flere kort. Og så har man multiplayermodus, da. CPUen funker tålelig bra, men får tydeligvis "ulovlig" hjelp av at den starter med et fast sett med kort på hånda i kampanjemodusen, hvor den også er tailored virker det som avhengig av vanskelighetsgrad man spiller på (på høyeste virker det som den tooles mot stokken man bruker, for eksempel). Exploration virker det som CPUen også må trekke som vanlige folk, men der har de fått leke seg langt mer med kort som ikke spilleren selv har tilgang til, og gjerne bedre kort enn det man har uten å ha gjort exploration, som betyr at man enten må ha griseflaks (eller bare resette kampen til man får noe ok til å starte med) som starthånd, ellers er det ganske rått parti. Eller man kan bare skru ned til laveste og få det forholdsvis enkelt, da. Multiplayer er som vanlig ganske hardcore, og det er lite action på casual men mye på ranked, hvor alle har alle kortene man kan grinde og alle premiumkortene (som man må kjøpe utenom selve spillet, og som ikke er mulig å få gjennom vanlig spilling). Så det er vel ikke akkuratt noen SNILL måte å introdusere folk for spillet på.

Spillet ser stort sett ganske tafatt ut. De har valgt et utrolig sterilt bord hvor man spiller, kortene ser bedre ut i virkerligheten, menyene er noe man blir gal av (både hvordan man styrer, hvor responsive de er [spillet har prestert å henge seg i menyene et par-tre ganger, noe bare skyrim har klart tidligere på xboxen min], og oversiktligheten), musikken måtte jeg skru av etter 10 minutter (og det var 9 minutter for lenge med den på) og en del av kontrollene i selve spillet er grusomme (hvordan se hva man targeter, når CPUen bare har lagt alt i en haug, verre enn noen RL spiller) som gjør at det føles mer ut som man slåss med UIen enn med selve spillet til tider. Tror det er vanskelig å lage det hele verre.

Achievementene er av den "gamey" sorten - man har en liten andel for å spille gjennom kampanjen, så er det store bolker med "grind exploration" og "grind multiplayer", og så er det en del hvor man må sette opp spesifikke ting som skal skje i løpet av en kamp, som stort sett klares ved å lage en gimmickstokk, fiske etter en grei starthånd og spille på enkleste vanskelighetsgrad. Er stort sett aldri noe som vil komme av seg selv. Ikke veldig givende å holde på med, med andre ord.

I det lange løp er det litt morsomt, fordi det er M:tG i en billig og tilgjengelig form. Men kortene som er tilgjengelige er vel ikke så spennende (spesielt siden mange av dem er skrot), og det tar ikke lang tid før man spør seg om man ikke bare spiller magic i papirform og heller Hearthstone eller noe annet digitalt, som er mye bedre gjennomført. Hvis man ikke liker Magic i utgangspunktet, er vel dette bare en annen definisjon av søppel.

4/10.