O8: Child of Light

Spilt på XBOX 360.

Child of Light er et "indielike" turbasert rpg - prinsesse Aurora dør kort tid etter at faren gifter seg på nytt i Østerrike, og våkner i en eventyrverden, som hun skal forsøke å komme seg ut av så hun kan våkne. Spillet benytter seg heftig av eventyrgrep, og det meste av teksten er på rim, samt at jo hovedpersonen er ei lita jente og det visuelle er som et maleri og ikke har det døyt fotorealisme gående.

Gameplay går stort sett ut på å reise hit og dit for å finne ting og på sikt finne veien hjem til vår verden, med noen puzzles og litt omveier - men hver gang man dulter borti et monster (hvis man ikke gjør noe for å ta bort oppmerksomheten til monsteret) havner man på et kvasi-turbasert kart, hvor man har opp til 2 karakterer som slåss (og som kan byttes underveis i kampen, med en gang man har flere enn 2 i gruppa), som har forskjellige sett med evner - forskjellen fra et rent turbasert spill er at det ikke er noen flytting av folk (en del turbaserte mangler forsåvidt dette også), men at det er "timeline" som bestemmer når folk kan gjøre noe - og man kan forstyrre motstandere fra å gjøre noe. Som funker veldig bra stort sett; jeg skulle ønske de økte antallet som man kunne ha ute samtidig til 3 på et eller annet tidspunkt, siden jeg fort fant en måte som fungerte langt mer effektivt enn andre sammensetninger, og dermed aldri helt så grunnen til å bruke mesteparten av gruppa hvis det ikke var noen monstre som krevde evner fra enkelte gruppemedlemmer. Ellers er det noen puzzles, som ikke akkuratt er vanskelige (men bidrar med litt variasjon) - og lvling av gruppemedlemmene. Her er det også noe pirk; man lvler konstant så det er mye trykking etter så å si hver eneste kamp som gjør at pacinga til selve spillinga daler fort, og innlevelsen og følelsen av framdrift forsvinner. De kunne godt ha redusert hyppigheten til lvlinga litt og bare hatt støre økninger statiske evner (og flere skillpoints) hver gang man lvla istedet.



Presentasjonen er fantastisk; spiller bruker UbiArt-motoren (tror jeg den heter, eller UArt eller noe) som Valiant Hearts også bruker (og siste Rayman mest sansynlig) - spillet har sitt distinkte utseende, som passer veldig godt med konseptet. Ingen fotorealisme, men akk så mange karaktertrekk i animasjonene og det visuelle, eksempelvis hvordan Aurora sliter med å svinge det altfor store sverdet. Musikken og lydbildet er også veldig vakkert, med unntak av kampmusikken som ikke forandrer seg gjennom hele spillet og egentlig aldri var noe særlig spennende i utgangspunktet - det eneste pirket med presentasjonen.

Achievementene er helt ok også; mesteparten er noe man enkelt får ved gjennomspilling, et par for OCD-samlere og en som fort er litt irriterende fordi man må ha uplay for den, en shameless plug for å få folk til å registrere seg antar jeg.

Overall god underholdning, med bare litt pirk som trakk litt ned fra en plettfri opplevelse. Og til den spottprisen...

9/10.