Spilt på XBOX 360.
Valiant Hearts er en av disse nymotens "indilike" spillene til et stort studio (denne gangen Ubisoft), hvor man ikke går for den største pengemaskinen, AAA-style. Spillet tar utgangspunkt i første verdenskrig, hvor flere helter (i ordets rette forstand for en gangs skyld) åker ut for krigens grusomheter. Og i motsetning til 99% av spill som foregår under kriger, er dette faktisk verken et strategispill eller et fpgs-spill - hele greia her er at man løser gåter i forskjellige former - det eneste unntaket er legen, som de av en eller annen grunn ga noen quick time events, i mangel på å klare å gjøre sin egen greie fult ut.
Man rullerer mellom 4 helter, pappa/bestefar Emile (fransk) som blir hivd inn i militæret på sine eldre dager, hans svigersønn Karl (tysker), en lege fra Belgia og fyr fra statene ("Lucky") - som må gjennom diverse strabaser, hovedsaklig gjennom å kaste objektver, dytte på objekter, eller skjule seg fra fiender, for å komme seg helskinnet gjennom strabasene - noen ganger har de med seg en hund (som egentlig stjeler showet). Objektinteraksjonen fungerer bra, og gåtene er hele spillet relativt intuitive (og det er en hint-funksjon som popper opp hvis man bruker lang tid på noe, hvis man er lei) - det samme gjør snikinga. Med noen få unntak hvor det faktisk utøves vold (og legens QTE), er det dette man gjør hele spillet gjennom. Og siden gåteløsing ikke er helt min greie, ble det fort relativt ensformig. Bilkjøringsbitene (enten som "taxi" eller med tank) var ganske morsomme, men jeg HATER QTE - så når spillet avslutter med en veldig lang QTE-scene ble jeg ikke veldig imponert. Det hele var morsomt et par-tre timer, før det hele ble en grind gameplaymessig, rett og slett.
Presentasjonen varierer mellom topp og bunn. Musikken er utrolig stemningsfull, fortellerstemmen er tidvis VELDIG irriterende, og karakterene selv har i selve gameplayet ikke annet enn karikaturutrykk, som faktisk fungerer bra. Det samme gjør animasjonene og bakgrunnene i spillet - det klarer å formidle voldsomhetene uten at man blir angrepet av nær fotorealistisk brutalitet og blodbad, og er delvis vakkert og delvis komisk - og gir alle som deltar en distinkt personlighet (forskjellen på når Lucky og Emile klatrer over ting og løper, for eksempel). Aldri noen bugs, hickups i framrate og interaktivt miljø - kombinert med hvordan ting ser ut gjør at jeg skulle ønske flere spill gjorde ting på denne måten. Eller rettere sagt, hvorfor spiller jeg ikke heller flere spill som gjør det på denne måten? Bunnivået her er hvordan en opplysningskampanje blir drevet; de har puttet inn en del faktabokser i spillet, som noen ganger dukker opp og avbryter spillet, og når de slutter med det, har de en tendens til å bli tilgjengelige akkuratt når man ikke vil lese dem, men hvis man lar være går man glipp av noe. Som stykker opp spillet en del, som er kjedelig. Hvorfor de ikke bare kunne la det være unlocks og bare poppe opp en "unlock" hver gang man kom seg videre, hadde vært langt greiere.
Achievementene er greie. Ingen grinding, men hvis man er OCD-samler får man mye poeng for å endevende spillet mens man går gjennom det.
Overall synes jeg det var fantastisk, men siden det ikke er helt min genre, dalte underholdningsverdien ganske mye den siste halvdelen av spillet siden det er samme opplegg hele tiden. Hadde de kutta QTE-bitene og lagt til andre måter å løse puzzles på hadde det sansynligvis vært det beste spillet jeg hadde spilt i utfordringa til nå.
7/10.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar