O6S3: Mass Effect Andromeda

Spilt på PS4.

Etter en triologi med en faktisk slutt, sa Bioware tidlig at de skulle ut i annet farvann med dette spillet. Etter lunkne anmeldelser og en snikende følelse av at dette ville være et nytt Dragon Age 2 med et genialt fundament men horribel gjennomføring, mistenkte jeg at dette skulle være spillet som gjorde at jeg ikke klarte denne utfordringa for første gang... Men der tok jeg heldigvis feil.

Siden jeg kommer til å skrive en masteroppgavelengde om dette spillet hvis jeg først starter (jeg har allerede prøvd to ganger å begrense meg), fatter jeg meg heller i korthet her.

Spillet fungerer veldig godt som et actionspill. Når man først havner i en korridorshooter som de tidlige spillene kjørte, eller får råne rundt på planeter uten lasteskjermer er dette noe av det morsomste i sin stil jeg har spilt. Lvlesystemet til karakteren er det beste Bioware har hatt som jeg har spilt, bilen fikk meg ikke til å rive av meg håret som Makoen i ME1 og med jetpacken blir det langt mer bevegelse enn å finne et bra sted med cover og campe ut slåssinga. Mange av planetene og stjernekartene ser også veldig bra ut.

Spillet er middels på sånn karakterplott og historie og sånn. Hovedsaklig fordi tempoet lider noe ENORMT av hvordan de har designet questene. Jeg ble stort sett interessert i de andre crewmedlemmene og questene deres, hovedoppdraget og en god del annet - men når alt stort sett bunner ut i at man må ut på en enorm mengde fullstendig intetsigende småoppdrag før man kommer til det faktiske oppdraget, som ikke gir noe til historien og stort sett består i å grave seg gjennom 5-10 minutter med lasteskjermer for et par linjer dialog blir det hele litt en leksjon i hvordan ikke lage quests. Er det virkerlig nødvendig å besøke hele galaksen for å snakke med Peebee de forskjellige stedene for så å avslutte hele oppdraget i et enormt facepalmvalg? Hovedoppdraget er stort sett bedre på å kondensere hva det vil fortelle underveis, men hvis man vil gjøre alt mulig annet føles det bare mer som en sidequest som har et litt større mysterium og slemminger som ender opp som alle nymotens Bioware-motstandere som utelukkende svartsjelete drittsekker. Men etter jeg har spilt gjennom det, er jeg fortsatt nysgjerrig, mest fordi spillet ikke levde opp til potensialet i konseptet sitt og kanskje DLCer eller senere spill som fortsetter det hele kan gjøre noe med saken.

Spillet er direkte dårlig på det nevnte tempoet og alt som har med tekniske løsninger. Selv har jeg ikke noe enormt imot det internett har gått bananas over; animasjonene. De er latterlige, helt klart, men som en som er fornøyd med portretter og tekstvalg i rpger, er det ganske vanskelig å skuffe meg. Det som virkerlig skuffer meg er at spillet nesten konsekvent kræsjet i visse menyer gjennom en hel gjennomspilling (Strike Team interfacet), hadde femsekunders freeze i visse områder på visse planeter og musikk og ambient som kom og gikk uten noen form for logikk. Det at dialogvalgene gjerne ikke samsvarte med hva som faktisk ble sagt ble ganske idiotisk i lengden også. For ikke å snakke om den enorme mengden fullstendig meningsløse quests som ikke gir noen mening i å ha med bortsett fra å måtte spille inn mer dialog og få spilleren til å reise gjennom flere loading screens. Jeg kommer aldri til å skjønne de som faktisk gidder å 100%e samtlige av Taskene i dette spillet...

Overall synes jeg dette var veldig gøy, vil si det på tross av massive feil er det jeg har kost meg mest med siden Mass Effect 2.

Jeg kommer nesten garantert til å spille gjennom kampanjen igjen på et tidspunkt, men også nesten garantert mer av speedruntypen bare for å spille en helt annet spillestil med karakteren/gruppemedlemmer, og gjøre en del sånn nære personvalg annerledes (romanse, søsken og hovedoppdragrelasjoner). Resten kan egentlig bare seile sin egen sjø... For ikke å snakke om masse multiplayer!