 |
The darkspawn is coming! Ferelden står overfor en blight, og du (og dine companions) er de(n) eneste som står i veien. Du må reise rundt i landet for å overtale de ulike rasene om å danne en hær og kjempe mot den kommende blighten.
Da Oguleth først introduserte meg for Dragon Age var jeg vel omtrent i ekstase. Det var et fantastisk spill, med alt et rpg skal ha. Det var, og er, spesielt sterkt på karakterfronten. En ting er karakteren du selv spiller og bygger opp, med bakhistorien og interaksjonen med andre folk - en annen er the companions som du plukker opp underveis. Hele Dragon Age-serien har sin del av humor mellom folka, men de har ikke klart å overgå det de fikk til i Origins. Og selv om vi fikk igjen både Leliana og Morrigan i Inquisition, så har de dessverre lagt igjen mye av humoren i enern.
Når det er sagt, så må jeg innrømme at jeg har litt av samme greia som Oguleth nevnte: Det er litt utvanna etter flere gjennomspillinger. Jeg måtte presse meg for å komme gjennom, og det var ikke så gøy som jeg håpte det skulle være. Det verste for meg var å se bevegelsene i kamp - seriøst treigt! Nå valgte jeg å spille som warrior med two-handed-våpen, så det er jo naturligvis det treigeste - men seriøst! På den mer positive siden, når det gjelder kamp, så husket jeg hvorfor jeg liker tactical view. Jeg syntes jo ikke at tactical view funka i Inquisition, men det funker altså her.
Alt i alt så tror jeg kanskje minnene om hvor gøy det var å spille dette første gangen redder hele opplevelsen. Jeg har fremdeles ørten achievements jeg kan ta, så motivasjonen for å komme gjennom er ikke helt borte, men jeg kan ikke spille dette under "tidspress" igjen (ikke at jeg tror jeg hadde kommet gjennom uten tidspress). Jeg liker fremdeles karakterene, og at valgene du tar underveis oppleves som "meningsfulle" i den forstand at det, f.eks., er vanskelig å være slem bare for å få en achievement. Jeg liker fremdeles spillet, men det var bedre før.
7/10
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar