O7S2: Life Is Strange

Spilt på PC.

Life Is Strange handler om ei hipsterjente som har dratt til en skole med en superprofilert fotograflærer. Og ender opp med å lære seg å reise i tid etter en insident på dassen etter en fotografitime. Spillet består stort sett så å blande dialogvalg i scener man blir putta i, og rote rundt i folks greier som Sherlock Holmes med superpowers. Alt med et ganske behagelig soundtrack i bakgrunnen...



Det som stikker seg ut i dette spillet er at så å si alle valgene man tar blir godt bygd opp mot (man har ofte et inntrykk av folk og hendelser til en viss grad) som gjør valgene vanskelig. Skjedde flere ganger per episode at jeg nesten skrek ut OH NO YOU DIDNT! - noe som tyder på godt arbeid med scener også videre. Grafikken (bortsett fra den grusomme lipsyncen) og lyden har en distinkt og minneverdig karakter, dette er typisk bra "indiestyle med stor publisher i ryggen" løsninger.

Men som med Ethan Carter er i utgangspunktet dette ikke helt min greie. Det er veldig lite gameplay; heldigvis går man i avgrensete områder og blir utsatt for plott hele tia så man ikke mister historien i kjedsomlighet. Det som er av tradisjonell spilling er en slags QTE for bildefokusering hvor kontrollene er elendig forklart, og som blir spamma til det kjedsommelige etterpå - og et par snikeseskjoner. Ingen av dem legger noe særlig til spillet, så det er igrunn null gameplay her for meg. Det er lange seksjoner med bare filmsekvenser uten player input også, og selv om det er bra til å bygge opp spillet er det igjen ikke noe jeg ser på som spill.

Slutten, som igrunn ikke var en overraskende løsning (spesielt etter litt uti den siste episoden), er av den typen som gjør resten av valgene litt banale i etterkant. Jeg er ingen fan av å løse spill på denne måten, og gjør meg lite lysten på å spille det om igjen for alternative valg. Som gjør det hele litt trist, siden store deler av spillet hadde vært morsomt å utforske i alle fall en gang til.

Vil jeg spille det igjen? Sansynligvis ikke...

7.5/10