O3S2: Portal 2 Co-Op

Spilt på PC.



Portal 2s Co-Op består av løsing av praktiske gåter i fellesskap, via stort sett å skyte portal på flater som tillater at de er der. Det er vel spor av plattformspilling her og der også, som en forlengelse av gåtene som stort sett er å komme seg fra A til B. Det hele er ispedd med kommentarer fra det jeg kaller Stemmen, som vel heter Glados sånn egentlig - som gir instruksjoner, feedback og en solid dose paranoia på en ganske vittig måte.

Puzzles
Når jeg startet opp spillet og så kontrollene, og så at "controller" var sentralt støtta ble jeg redd for at jeg hadde gått på nok en Brothers-smell. Den gang ei. Man har et ganske enkelt keyboard-skjema kombinert med enkel bruk av mus - litt som en 3d skyter eller et mmorpg egentlig. Spillet er inndelt i nivåer; og "gåtene" er ganske enkelt hvordan komme seg til utgangen på stort sett alle brettene, bortsett fra noen få hvor målet er å gjøre noe med et objekt på slutten istedet. Stort sett er nivåene ganske oversiktlige, så det ikke er noe tull skaperne har skjult - man har godt med informasjon, så det er selve interaksjonen som er greia. Dette passer meg perfekt i motsetning til puzzles jeg er vant med - som i en del eventyr point & click spill hvor det er mest leting og obskure løsninger som er greia. Fysikken som er involvert er også helt fantastisk; opplevde ikke en eneste gang at jeg følte noe hadde lite plausibel interaksjon med spillverdenen. Og ingen glitches eller noe. Dog kræsjet spillet et par ganger skikkelig når det lastet nivåer, men det skjedde bare meg - så mulig det er noen steam-greier hos meg som ødela noe. Spillet burde sansynligvis også spilles med voicecomms - selv om spillet hadde shortcuts for nedtelling, highlighting av ting og sånn er det å stå stille for å skrive ikke helt det store. En del av gåtene bestod også i at en person måtte stå stille og se på mens den andre skulle gjøre noe; det blir fort litt kjedelig for den andre...

Tullball
Ved siden av den faktiske spillinga, er det en del tullball. Robotene man styrer er i seg selv ganske "teite", mest i emote-kommandoene (dansing, high fives osv) - men de oppfører seg sjelden på oppdragene heller. Glados som snakker jevnt i bakgrunnen hele tia er tidvis hysterisk morsom; en blanding av betrakninger av mennesker, evige forsøk på å splitte robotene man styrer og amatørmessige forsøk på å dekke over ting programmet gjør, skaper en ganske unik stemning. Det faktum av at verdenen man er i virker som en post-apo dystopisk setting, gjør det hele ganske øyerullende. Gjør at selv om man kanskje setter seg litt fast, eller blir litt lei, hjelper det hele på humøret underveis.

Litt usikker på hvor lang tid vi brukte på spillet i praksis; 5-6 timer? Noen pauser og mot slutten satt vi oss fast noen steder hvor ingen av oss enkelt fant løsningen, som kanskje gjorde at spillet kanskje i praksis sikkert kan gå fortere på første forsøk. Samtidig ble det aldri kjedelig, og det var nok ny mekanikk å leke med hele tia at lengden nesten føles perfekt. Eneste grunnen til omspill er dog achievements og speedruns, ikke helt min greie.

8/10.