O9: Tomb Raider

Spilt på Xbox360.

Tomb Raider er et action/eventyrspill hvor man påtar seg rollen som Lara Croft, som under en ekspedisjon blir strandet på en mystisk øy i ingemannshav med besetningen på et skip som forliser under en storm. Målet er å komme seg bort, men det er noen slemme folk som bor på øya med skumle planer, og restene av gamle sivilisasjoner på rimelig slitsomt terreng man må forsere for å få gjort noe. Lara starter som blåøyd eventyrerfreshman, dette er opprinnelseshistorien (eller bare en ny start med retcon) til en spillserie som mest ble kjent for frontpartiet til hovedpersonen og filmatisert med Angelina Jolie i hovedrollen (ingenting man har gått glipp av hvis man ikke har spilt/sett etter min mening). Har spilt dette spillet en gang før, og det som slo meg mest i starten var hvor håpløst manuset var, så jeg droppa å bry meg noe som helst om historien (og husket derfor svært lite). Denne gangen tok jeg på meg OCD-oppdagelskappa, og prøvde å få med meg alt - "komme seg bort fra øya" er vel igrunn ingen historie, personene som er med er stort sett utslitte erketyper (sint afroamerikansk dame, nerdete techie, hvit soss med tvilsom moral osv) som man aldri gjør annet å himle med øynene over og en hovedperson som har et manus som ofte kommer på kanten med hva som faktisk skjer i spillet (og har Square Enix greia med at hovedpersonen må stønne eller grynte hvert 3 sekund gjennom store deler av spillet). Ikke noe å rope hurra for på den biten alene i alle fall.

Selve spillingen har to typer som dominerer: coverbasert skytespill i tredjeperson og "plattforming". Skytingen fungerer godt; et lite utvalg våpen (fra bue til bruk hvis man vil snike) til granatkaster - alt fungerer ypperlig - samtidig som miljøet gir en variasjon selve i samme kamp (cover og annet kan ødelegges så camping er vanskelig, man kan ofte klare seg fint med sniking med bue eller unloade clips med helautomatiske våpen og satse på at det går bra osv). Plattformingen er klatring og hopping i ganske varierte miljøer, med bunnsolide kontroller - ingen håpløse vinkler på hopp som gjør at man heller burde gjøre dem i blinde, eller cheap shots fra spillet som aldri gir deg en sjanse til å klare ting. Begge deler nyter godt av fantastisk presentasjon; kameraet er aldri til noe hinder, grafikken og lyden gjør at alt får et ekstra "oomph" som gjør at det føles mer autentisk, eller hva man skal kalle det. Som en sånn sidegreie, har man diverse quick time events, som er utrolig dølle siden man ofte må fokusere på å hva neste knapp blir istedenfor hva som faktisk skjer, og kickern er at siste scena i spillet er en fordømt QTE, som ødela ganske mye av min opplevelse med spillet. Man har også "vannsklie med hinder" greia, hvor man sklir ned en elv eller skråning eller i fallskjerm, og må unngå å bli spiddet av kvister, søppel og annet - denn biten fungerer helt fint og er ofte et rush. Hvis man stryker med i spillet må man sjeldent løpe veldig langt for å komme tilbake til der man var (ikke at jeg døde noe særlig, så kan ta feil på en del områder), det største tapet med å stryke med i dette spillet er at Lara stryker med på ganske brutalt vis, spesielt i naturen hvor man gjerne ser bort når man blir spiddet av tidenes mest pålete grener. Ikke bare begynner man automatisk å se litt bort og si "au", men man ender fort opp med å ta et ekstra skritt unna kvister på trær når man går tur i skogen etterpå også. Selv bare det å klatre opp et tårn gjør spillet ganske bra...



Achievements er en blanding av singleplayer OCD hvor man vil samle ting som ligger her og der, litt som man automatisk får, og masse multiplayergreier, som stort sett er å grinde en Team Deathmatch ting med OCD for å få ting der også. Synes ikke multiplayer la til noe i dette spillet (da kunne de heller hatt mer sånn Tomb Speedruns med klokke som folk kunne konkurrere om, Mass Effect 3 stil gruppesurvival eller noe annet), som var litt dumt. Ikke et spill med enkle eller interessante achievements i alle fall.

Til syvende og sist var kjernespillet fantastisk, men QTE på de mest irriterende stedene, multiplayer og den dørgende kjedelige historien trekker ned.

8/10.

K6: Valiant Hearts: The Great War

wikimedia.org

Under første verdenskrig reiser vi på tvers av land og strand gjennom Emile, Karl, Freddie og Anna. Og en hund. Ubisoft presenterer historien på denne måten:

This is the story of crossed destinies and a broken love in a world torn apart. All of them will try to survive the horror of the trenches following their faithful canine companion. In Valiant Hearts: The Great War™, the lives of all these characters are inextricably drawn together over the course of the game. Friendship, love, sacrifice, and tragedy befall each one as they help each other to retain their humanity against the horrors of war.

Jeg opplevde det vel ikke fullt så dramatisk som at de måtte kjempe for å holde på sin "humanity", men historien om menneskene er en engasjerende en. Vertfall tidvis. Jeg likte karakterene og pusleriene underveis, og ble tidvis rivd med i historien til karakterene: Emile som vil redde Karl, Karl som vil tilbake til sin kone og sønn, Freddie som vil hevne seg mot tyskerne, og Anna som reiser rundt som en medic for å hjelpe folk. Det viste det menneskelige bak krig, skjebnene. Noe som absolutt kom fram mot slutten, uten at jeg skal si mer om det. 

Noe av det som ødela litt for meg, var faktaene. Underveis i spillet får du opp historiske fakta og samler historiske gjenstander, som du forsåvidt kan velge om du vil lese eller ikke. Det tar ikke tid eller noe sånt, men det blir et irritasjonsmoment, for jeg merker at jeg ikke kunne brydd meg mindre. Noen få fakta hadde kanskje vært interessant, men SÅ MANGE? Mulig jeg følte det var flere enn det var, fordi jeg ikke leste noen av de (det vil si, jeg "leste" de for å få en achievement, but that's it). Oguleth nevner også at det blir for ensformig i lengden, og jeg må si meg enig. Det er ikke det lengste spillet, men jeg nådde et punkt der jeg følte meg som en unge og lurte på hvor langt det var igjen. Heldigvis var det ikke veldig langt igjen da, og spillet tok seg opp igjen. 

Kort oppsummert: Jeg likte spillet, men er ikke nok historieinteressert til at det fenget i lengden. 

7/10 (helt klart for å herme etter Oguleth's karakter)

O8: Child of Light

Spilt på XBOX 360.

Child of Light er et "indielike" turbasert rpg - prinsesse Aurora dør kort tid etter at faren gifter seg på nytt i Østerrike, og våkner i en eventyrverden, som hun skal forsøke å komme seg ut av så hun kan våkne. Spillet benytter seg heftig av eventyrgrep, og det meste av teksten er på rim, samt at jo hovedpersonen er ei lita jente og det visuelle er som et maleri og ikke har det døyt fotorealisme gående.

Gameplay går stort sett ut på å reise hit og dit for å finne ting og på sikt finne veien hjem til vår verden, med noen puzzles og litt omveier - men hver gang man dulter borti et monster (hvis man ikke gjør noe for å ta bort oppmerksomheten til monsteret) havner man på et kvasi-turbasert kart, hvor man har opp til 2 karakterer som slåss (og som kan byttes underveis i kampen, med en gang man har flere enn 2 i gruppa), som har forskjellige sett med evner - forskjellen fra et rent turbasert spill er at det ikke er noen flytting av folk (en del turbaserte mangler forsåvidt dette også), men at det er "timeline" som bestemmer når folk kan gjøre noe - og man kan forstyrre motstandere fra å gjøre noe. Som funker veldig bra stort sett; jeg skulle ønske de økte antallet som man kunne ha ute samtidig til 3 på et eller annet tidspunkt, siden jeg fort fant en måte som fungerte langt mer effektivt enn andre sammensetninger, og dermed aldri helt så grunnen til å bruke mesteparten av gruppa hvis det ikke var noen monstre som krevde evner fra enkelte gruppemedlemmer. Ellers er det noen puzzles, som ikke akkuratt er vanskelige (men bidrar med litt variasjon) - og lvling av gruppemedlemmene. Her er det også noe pirk; man lvler konstant så det er mye trykking etter så å si hver eneste kamp som gjør at pacinga til selve spillinga daler fort, og innlevelsen og følelsen av framdrift forsvinner. De kunne godt ha redusert hyppigheten til lvlinga litt og bare hatt støre økninger statiske evner (og flere skillpoints) hver gang man lvla istedet.



Presentasjonen er fantastisk; spiller bruker UbiArt-motoren (tror jeg den heter, eller UArt eller noe) som Valiant Hearts også bruker (og siste Rayman mest sansynlig) - spillet har sitt distinkte utseende, som passer veldig godt med konseptet. Ingen fotorealisme, men akk så mange karaktertrekk i animasjonene og det visuelle, eksempelvis hvordan Aurora sliter med å svinge det altfor store sverdet. Musikken og lydbildet er også veldig vakkert, med unntak av kampmusikken som ikke forandrer seg gjennom hele spillet og egentlig aldri var noe særlig spennende i utgangspunktet - det eneste pirket med presentasjonen.

Achievementene er helt ok også; mesteparten er noe man enkelt får ved gjennomspilling, et par for OCD-samlere og en som fort er litt irriterende fordi man må ha uplay for den, en shameless plug for å få folk til å registrere seg antar jeg.

Overall god underholdning, med bare litt pirk som trakk litt ned fra en plettfri opplevelse. Og til den spottprisen...

9/10.

O7: Valiant Hearts: The Great War

Spilt på XBOX 360.

Valiant Hearts er en av disse nymotens "indilike" spillene til et stort studio (denne gangen Ubisoft), hvor man ikke går for den største pengemaskinen, AAA-style. Spillet tar utgangspunkt i første verdenskrig, hvor flere helter (i ordets rette forstand for en gangs skyld) åker ut for krigens grusomheter. Og i motsetning til 99% av spill som foregår under kriger, er dette faktisk verken et strategispill eller et fpgs-spill - hele greia her er at man løser gåter i forskjellige former - det eneste unntaket er legen, som de av en eller annen grunn ga noen quick time events, i mangel på å klare å gjøre sin egen greie fult ut.



Man rullerer mellom 4 helter, pappa/bestefar Emile (fransk) som blir hivd inn i militæret på sine eldre dager, hans svigersønn Karl (tysker), en lege fra Belgia og fyr fra statene ("Lucky") - som må gjennom diverse strabaser, hovedsaklig gjennom å kaste objektver, dytte på objekter, eller skjule seg fra fiender, for å komme seg helskinnet gjennom strabasene - noen ganger har de med seg en hund (som egentlig stjeler showet). Objektinteraksjonen fungerer bra, og gåtene er hele spillet relativt intuitive (og det er en hint-funksjon som popper opp hvis man bruker lang tid på noe, hvis man er lei) - det samme gjør snikinga. Med noen få unntak hvor det faktisk utøves vold (og legens QTE), er det dette man gjør hele spillet gjennom. Og siden gåteløsing ikke er helt min greie, ble det fort relativt ensformig. Bilkjøringsbitene (enten som "taxi" eller med tank) var ganske morsomme, men jeg HATER QTE - så når spillet avslutter med en veldig lang QTE-scene ble jeg ikke veldig imponert. Det hele var morsomt et par-tre timer, før det hele ble en grind gameplaymessig, rett og slett.

Presentasjonen varierer mellom topp og bunn. Musikken er utrolig stemningsfull, fortellerstemmen er tidvis VELDIG irriterende, og karakterene selv har i selve gameplayet ikke annet enn karikaturutrykk, som faktisk fungerer bra. Det samme gjør animasjonene og bakgrunnene i spillet - det klarer å formidle voldsomhetene uten at man blir angrepet av nær fotorealistisk brutalitet og blodbad, og er delvis vakkert og delvis komisk - og gir alle som deltar en distinkt personlighet (forskjellen på når Lucky og Emile klatrer over ting og løper, for eksempel). Aldri noen bugs, hickups i framrate og interaktivt miljø - kombinert med hvordan ting ser ut gjør at jeg skulle ønske flere spill gjorde ting på denne måten. Eller rettere sagt, hvorfor spiller jeg ikke heller flere spill som gjør det på denne måten? Bunnivået her er hvordan en opplysningskampanje blir drevet; de har puttet inn en del faktabokser i spillet, som noen ganger dukker opp og avbryter spillet, og når de slutter med det, har de en tendens til å bli tilgjengelige akkuratt når man ikke vil lese dem, men hvis man lar være går man glipp av noe. Som stykker opp spillet en del, som er kjedelig. Hvorfor de ikke bare kunne la det være unlocks og bare poppe opp en "unlock" hver gang man kom seg videre, hadde vært langt greiere.

Achievementene er greie. Ingen grinding, men hvis man er OCD-samler får man mye poeng for å endevende spillet mens man går gjennom det.

Overall synes jeg det var fantastisk, men siden det ikke er helt min genre, dalte underholdningsverdien ganske mye den siste halvdelen av spillet siden det er samme opplegg hele tiden. Hadde de kutta QTE-bitene og lagt til andre måter å løse puzzles på hadde det sansynligvis vært det beste spillet jeg hadde spilt i utfordringa til nå.

7/10.

O6: Dragon Age: Origins - Awakening

Spilt på Xbox360.

En expansion til Origins; man gjør i bunn og grunn akkuratt det samme (slåss, snakke, kanskje løse noen puzzles for ekstra loot), bare i et annet miljø (et lite utsnitt av kartet man hadde som sandkasse i Origins), med andre biroller (Oghren er eneste sidekick som var med i Origins) og selvsagt en annen historie. Denne gangen har man tatt over som kommandør for et fort, hvor man skal bygge opp Grey Wardens til gammel storhet, men darkspawnsa ga seg ikke helt etter The Blight var over, og steller til bråk. Så man må rydde opp.

Kampsystemet er helt identisk som Origins, og har de samme problemene. Lite spennende områder man slåss i, og med noen få unntak nøyaktig de samme fiendene. Det er lagt til noen nye trylleformularer og evner, og masse nye craftinggreier (runecrafting som noe man kan fikse selv, dingser som gjør at man får andre symboler på skjoldet, samlequests fra smeden osv), så det blir langt flere knapper og/eller behovet for å gå inn i submenyene, som på xbox betyr at alt trekker ut og tempoet går rett til grunne. På den andre siden er pacingen langt bedre; man ender aldri opp med de evige kampene i strekk, så man rekker ikke gå utrolig lei før man får en pause. Så det er fortsatt morsomt hvis man synes origins var morsomt, eventuelt ble man lei i origins er det null poeng å tenke på å spille Awakening.

Dialogen og historien starter lovende - man blir presentert for en del valg som virker spennende og som kan virke som har noe å si, småsnakket mellom gruppemedlemmene er fortsatt morsomt (bare korta ned så de man ikke må vente på å gjøre noe for å få med seg alt hele tia) - men så ender det hele bare opp med å ikke ha noe å si til syvende og sist. Man kunne like gjerne bare skippa til det siste valget og ignorert resten siden det er det eneste som betyr noe for utfallet i praksis. Bortsett fra småsnakket er de nye birollene også lite inspirerte og jeg har nesten glemt dem bare timer etter jeg ble ferdig med spillet.



Til syvende og sist blir spillet bare som DA2, bare med dårligere grafikk, like kjedelig musikk og med en flik av at man bryr seg om noen i settingen.

Achievementene var helt ok, en gjennomspilling med en ekstra save og ti minutter ekstra spilling gir en alt.

6/10.

O5: Dragon Age: Origins

Spilt på Xbox360.

Før dette kom ut for en halv istid siden, gledet jeg meg som en unge, Bioware som gjør sin helt egen greie med fantasy måtte jo bli bra, etter Mass Effect. Og det innfridde til en viss grad da, men det begynner å dra på åra, og fantasy rpg har kommet seg et stykke siden...

Spillet er bygd opp akkuratt som Dragon Age 2, som allerede har blitt spilt her. Mesteparten av tia slåss mann mot ting gjennom et tredjepersons semi-turbasert system, man snakker med ymse npcer om viktige og uviktige ting og det er i teorien noen "gåter" noen steder, men de er det virkerlig ikke mye av.

Kampsystemet er så å si likt med DA2 på konsoll, bare at man kunne velge å trykke for alle standardangrepene istedenfor at cpuen autoattacker i DA2. For det meste er miljøet man slåss i temmelig sterilt; det er lite ting å ødelegge (noen ytterst få barrikader), en og annen felle og en og annen ting som gjør at man ikke føler man konstant er på en slette med abstrakte kanter. Så kampene blir i realiteten rollespillslåssing på sitt mest grunnleggende; focus fire det som er mest truende for øyeblikket, mens en tank prøver å holde fiendene borte fra de squishy folka og noen blir tvunget til å heale de andre. Og så skal man bygge karakterer med utstyr og evner for å ha best mulig odds. Det hadde vært ok til en viss grad, hadde det ikke vært så forbanna mye av det! Deler av spillet er endeløse huler, mot de samme fiendene, hvor kampene enten tar evigheter på vanskelige vanskelighetsgrader (siden alle fiendene tåler så mye), eller bare blir et ork på enklere. Hovedhistoriens fiender (darkspawn), er også fullstendig personlighetsløse og er bare "de derre onde folka" som man blir fortalt å slakte ned, fordi vel, de er onde. Som spill i seg selv ender slåssinga opp som temmelig kjedelig, og hadde vært totalt forglemmelig i seg selv... Muligens derfor de kjører max blod og henrettinger (uten at det er noe som krever input fra spillern, selvsagt), bare for å gjøre det mer "edgy"...



Den andre store biten, snakke med folk, eller rettere sagt, ta avgjørelser for folk, er noe helt annet. Et av de spillene jeg vet om hvor valgene man tar i samtaler påvirker spillet i ganske stor grad - alle de folkene man ender opp med å bry seg om i spillet påvirker man skjebnene til, la de leve, la de dø, være en drittsekk så de stikker av også videre. Voiceworket er fantastisk, alle birollene man har med seg i eventyrgruppa er på et eller annet vis interessante, og selv om ansiktsanimsjoner har kommet LANGT siden fungerer det fortsatt greit (slippes tross alt en del spill som har dårligere ansiktsanimasjoner enn dette nå om dagen..) Det at noen av birollene har sine egne samtaler i bakgrunnen når man er ute på eventyr, gjør at det ofte blir en vittig moralboost midt mellom kamper hvor man slår ned hurlock nummer 600 og 601. Selve hovedskurken kommuniserer man jo ikke med, og hovedpersonen selv snakker jo aldri, så det er på langt nær perfekt, men. Hadde dette vært et spill i seg selv, hadde det vært ganske bra.

Favorittøyeblikket denne gangen er pro contra utenfor cella til fangen som forgifta Arl Eamon.

Kombinasjonen av de to gjør at det er et helt greit spill å spille, og bedre enn sin oppfølger. Men på konsoll, i alle fall ikke lenger noe toppspill i sin sjanger.

Achievementmessig er spillet helt ok, i alle fall uten dlcene - det går mest i å gjøre alt spillet har å tilby. Noen av dem har selvfølgelig bugga under oppdateringer (som den hvor man må se alle sluttene), men i teorien er det et habilt spill å jakte achievements i.

7/10.

K5: Magic 2015 - Duels of the Planeswalker

incgamers.com

Magic 2015 er vel årets digitale utgave av et sett som er gitt ut til Magic: The Gathering. I bunn og grunn spiller du papirutgaven digitalt, men forkledd som en historie. Du er en planeswalker (tror jeg?) og må forbi diverse hinder før du møter den store bossen, Garruk (campaign mode?). Men det er igrunnen bare et kortspill. Digitalt.

Jeg har ikke spilt Magic før, så det er på sett og vis mitt første møte med spillet, om vi ikke teller med Spellslingers-videoene til Geek & Sundry på youtube. Og et par andre som Oguleth har lurt meg til å se. Som nybegynner skulle jeg ønske spillet inneholdt mer "lærdom", jeg føler at jeg har famla i blinde, og bare prøvd meg fram. Det er en tutorial, men jeg glemte raskt hva de gikk gjennom der. Det førte til at jeg satt igjen med en følelse av at jeg tenkte mye, men fikk lite igjen for det... men så spilt jeg litt mer, og litt mer, og plutselig så følte jeg meg litt klokere. 

Spillet er ellers veldig pent, jeg liker grafikken, og hvor stilrent det er. Litt tungvint med menyer der du må gå tilbake ørten steg for hver gang du skal gjøre noe, men kanskje akkurat det er litt bedre på pc? En ting jeg imidlertid stiller spørsmålstegn ved er: Når de forsøker å lage en slags storymode av et spill, hvordan da samtidig beholde det som et rent kortspill? Det hadde vært veldig mye mer meningsfylt hvis han med froskehæren til slutt hadde en hær av frosker, i stedet for ørten kort med bilder av frosker... De har lagt inn små videosnutter og tekst som forteller en handling, og vips så sitter du og spiller kort. Personlig hadde jeg likt det bedre om det var laget som om du spilte en turnering eller noe i den duren. 

Spillet er et helt ok tidsfordriv, og det var artig å endelig få prøve magic... men jeg tror ikke det var en perfect match, og jeg har igrunnen nok av andre småspill å bruke som tidsfordriv - som kabal og minesweeper - som ikke gir seg ut for å være noe annet enn det de er.

4/10

K4: Dragon Age II

wall.alphacoders.com

Som Oguleth har også jeg spilt dette før. Jeg var en av de som forhåndsbestilte spillet for å ha muligheten til å spille så snart det kom ut. I ettertid kom jeg vel fram til at jeg hadde tålt å vente en dag eller to, for spillet kan ikke måles med forgjengeren Dragon Age: Origins (DA:O). Jeg ble nok ikke like skuffet som Oguleth, men skal heller ikke late som om det er det beste jeg har spilt. 

Handlingen er grei nok, du spiller Hawke som må flykte fra Ferelden til Kirkwall. I Kirkwall gjelder det å tjene penger og komme seg opp i verden, få status og møte de viktige personene som styrer byen. Underveis plukker du med deg en og annen companion, og det er litt forskjellige oppgaver du kan gjennomføre (og faktisk fullføre!). 

wall.alphacoders.com

Denne gjennomspillingen handlet for min del mye om å se hva forskjellene på PC-versjonen og Xbox 360-versjonen. Og hvorfor i all verden noen velger å spille det på Xbox kan jeg virkelig ikke forstå. Neida, så bastant trenger jeg ikke å være, men jeg satt og savnet noen av funksjonene i PC-versjonen, spesielt i kampsituasjonen. Jeg liker veldig godt mekanismen med å kunne pause spillet og gi kommandoer til alle fire i teamet du har med deg, og det var vel en av de tingene de hadde forsøkt å overføre fra PC-versjonen til xbox-versjonen... Og så er det begrenset hvor mange evner du har tilgjengelig i "hurtigtastene", noe som begrenser veldig (for meg) hvilke evner jeg bruker. Man kan selvsagt bytte på de, og velge de du selv vil bruke oftest, men det er da mye enklere å ha alt liggende nederst på skjermen - kun ett musetrykk unna. Det hele ble veldig knotete for meg, så løsningen ble å gjøre det hele så enkelt som mulig og for det meste la alle styre seg selv, mens jeg trykte på A-knotten. 

En annen ting jeg ikke likte veldig godt med denne gjennomspillingen var at jeg valgte å være rogue, med dolker som hovedvåpen. Det førte til at jeg følte meg ganske låst på hvem jeg skulle velge å ha med meg. Og det er langt fra alle som er like kjekke å ha med seg. Noe av det jeg likte best med DA:O var samtalene og vittighetene mellom de karakterene jeg valgte å ha med meg, og det var noe av det jeg virkelig så frem til med DAII... Og i første gjennomspilling var jeg heldig på det feltet, men denne gangen endte jeg opp med kyniske og kjedelige folk, som er mer opptatt av å forkynne deres syn enn å gi oss en god opplevelse. Det er litt min egen feil, men det er samtidig spillets feil at valgmulighetene ikke er bedre. 

Misforstå meg rett: Jeg liker spillet. Jeg liker å sose bort noen timer av gangen med å slå ned noen monstre og andre folk. Jeg liker hvordan spillet ser ut, grafikken og de pene fargene. Jeg liker fremdeles verdenen, og har ikke helt mistet troen på at Dragon Age: Inquisition kan bli et bra spill. Men det skal spilles på PC for min del... 

7/10

K3: Child of Light

youtube.com/ubisoft

I Child of Light styrer du Aurora, som en dag våkner i en fremmed verden. Hun må reise rundt i denne verdenen og finne sola, månen og stjernene, som er stjålet av the Dark Queen, Umbra. Kun på den måten kan hun returnere til sin egen verden, der hennes far venter. Underveis møter du ulike karakterer som du også kan få med deg videre, til å hjelpe med kampene og som fine samtalepartnere.

Dette er et veldig pent, lite spill. Fine omgivelser, fine animasjoner. Og selv om du både må inn i mørke kriker og kroker, og det ikke akkurat mangler på fiender, så føles det som et koselig eventyr du spiller gjennom. Det er en passe mengde side quests og samtaler, du kan si hei til omtrent alle du møter på, men slipper å inngå i noen spesielt lang samtale med de. Veldig kjekt!

Når det gjelder motstanderne er de også varierte, og for å få best utbytte av kompanjongene gjelder det å finne ut hva som er motstandernes svake side og kompanjongenes sterke sider. Jeg kan ikke legge ut om hva spillmekanismene er bygget på, men jeg liker de. Spillet har på sett og vis litt av alt jeg forventer å finne i et RPG - du kan lvle både Aurora og de andre, så de får ulike spells og evner. Du kan også oppgradere deres utstyr med forskjellige oculi, så de f.eks. får bedre resistans mot ild-angrep, eller at de selv gjør litt ildskade (fire damage - det er litt for gøy å oversette til norsk av og til). Du kan også samle inn ulike potions, for å bedre helse og denslags. Jeg er generelt dårlig på å ta sånt i bruk, men oppdaget mot slutten at flere av de var veldig greie å ta i bruk.

pcgamer.com

Nå er det vel en måned eller noe sånt siden jeg spilte gjennom spillet, og har ikke så veldig mye mer å si om spillet. Det eneste andre jeg husker er at jeg ble litt lei av musikken etterhvert, men løste vel det ved å sette på min egen musikk. Ellers likte jeg spillet, så enkelt går det vel an å si det. 

9/10

K2: Kingdoms of Amalur: Reckoning

Lånt fra gameskinny.com

Etter å ha sett Felicia Day og Sean Plott spille KoA: Reckoning i halvannen time (del 1 og del 2), var det et spill jeg har hatt lyst til å spille, og bare har ventet på den rette anledningen. Når da Oguleth velger det i en utfordring, så er jo definitivt anledningen her. En av de få tingene jeg husker fra youtube-videoene er hvor gira Felicia Day ble på å knuse ting, så jeg glisa og knuste som bare det i starten... men, for å si det på godt norsk: It got old. 

KoA: Reckoning er et RPG, et langt RPG satt i en stor verden med mye å gjøre, for de som ønsker det. Man kan velge å gjøre det relativt raskt ved å kun følge hovedveien (main quest), men jeg vet ikke hvordan det oppleves for jeg tok omtrent så mange omveier som det går an å ta. Spillet byr på fire typer quests: 

Main quest gir deg historien som starter med at du blir bragt et sted og våkner i en haug med lik uten å vite hvem du er/var. Du får vite at du var død, vi er i krig med noen winter fae, the Tuatha, og du er nå en veldig viktig person som kan endre skjebnen. Underveis blir det også hintet litt om hvem du var før du døde, og det er vel den delen av hovedveien jeg ble litt nysgjerrig på - utover det er ikke hovedhistorien veldig spennende. 

Den neste type quest har de kalt "factions", og det er seks av de. Etter å ha fullført den første av de følte jeg meg ganske ferdig med spillet, for den inneholdt jo alt et helt spill ellers har: Du må utføre diverse oppgaver som leder deg rundt i verdenen og på slutten må du beseire en boss. Samtidig som jeg følte meg ferdig etter å ha blitt utnevnt dronning av House of Ballads, så var oppgavene og historiene i disse fire factionene langt mer spennende enn hovedhistorien. Det var en artig måte å bli kjent med ulike sider av verdenen og de ulike folka. 

Side quests og tasks er de to siste typene, og det var de som omtrent tok knekken på min spillevilje. Det tok jo aldri slutt! Det hele startet så optimistisk, der jeg trasket rundt i verdenen og gikk og pratet med folk. Jeg tenkte med meg selv at jeg kan jo ta i mot disse oppgavene og se om jeg får gjort noen av de underveis, tjene litt penger og få mer XP. Så naiv var jeg altså. Hver eneste side quest består av mer enn én oppgave, så selv om du gjør den ene tingen de ber om så må du belage deg på å gjøre vertfall et par ting til. For hver av de. Og det er hundreogørten side quests! Tasks er mer av typen jeg er vant til at side quests er, der du kan samle inn ting og tang (bl.a. rat meat, mmm, jummy!), levere de inn og tjene litt penger. Eneste "problemet" er at det kan du gjøre i all evig tid. Veldig kjekt når du leverer inn 67 freeman armband, og neste fyr du dreper også har et sånt armband... det er begrenset hvor mange ganger du gidder å oppsøke samme fyr for å levere de inn. 

Lånt fra amalur.wikia.com

Nå har jeg prøvd å ikke være for negativ, men i omtale av quests så kjenner jeg at det er vanskelig å være positiv. En ting jeg imidlertid kan være ganske positiv er kampmekanismene (i mangel på et bedre ordforråd). Du kan velge å være warrior, rogue eller mage, men slipper å låse deg til én klasse. Får du lyst til å være noe annet etter å ha prøvd å være mage i 20 timer, så oppsøker du bare en fateweaver og velger evner helt på nytt. Selv ble jeg tidlig forelsket i faeblades, så her var det ganske hardcore rogue som gjaldt. Achievementsene som gikk på å drepe med feller eller evner ble da noe jeg virkelig måtte gå inn for å klare, for det var jo så mye kjekkere å bare svisje og svosje rundt med disse faebladesene (og leke helikopter)!

Det er mye mer jeg kunne sagt, om hvor interaktiv verdenen er f.eks., om at det er litt festlig å kunne lage sine egne våpen og gi de unike navn, at det er så mye forskjellig du kan gjøre... Det er imponerende hvor stort spillet er, og hvor mye de har fått stappa inn i det, men jeg sitter først og fremst igjen med en følelse av at det er for. La meg utdype: for stort, for mange quests, for lett å skaffe seg penger, for kjedelige samtaler (jeg skippa gjennom omtrent alle samtalene, og jeg pleier å sette pris på samtaler i spill... det er jo der humoren kommer frem! Men ikke her), for lite humor, for lite du ble følelsesmessig engasjert i.

Nå rundet jeg 80 timer spilletid før jeg fullførte hovedhistorien og endelig kunne legge det fra meg, så det kan jo ikke ha vært så grusomt som jeg føler at jeg fremstiller det nå. Det er mange kamper, så jeg fikk virkelig kost meg med svisjing og svosjing, og som jeg sa så var factionene litt artige. Det var grei tidtrøyte i en tid der jeg jobba mye, og ikke hadde noe særlig overskudd til mer invikla spill. Og jeg skulle jo ha minst like mange, om ikke flere, achievements som Oguleth (jeg har pr i dag 3 mer enn han!), så det var flere ting som gjorde at jeg fortsatte. 

6/10

K1: Tomb Raider

Tomb Raider/Lara Croft, lånt av IGN.com

I åpningsscenen finner vi Lara og et mannskap på en båt, som etter kort tid blir fanget i en storm. De er på en ekspedisjon som skal lede dem til prinsessen Himiko og hennes rike, på jakt etter artifakter. Som følge av stormen blir de fanget på øya Yamatai, adskilt og skadet. Målet med spillet er å finne en vei bort fra øya, men det er nok av hindre som står i veien for det, og underveis blir vi bedre kjent med legenden om Himiko.

Tomb Raider ble mitt første ordentlige møte med xbox360, og ble valgt til denne "utfordringen" hovedsakelig fordi det fulgte med konsollen. I starten handlet det derfor for meg vel så mye om å bli kjent med kontrollene, som å spille et spill. Og jeg tror det var et greit valg som første spill (at jeg egentlig prøvde Halo 4, og hadde NULL kontroll på hva jeg gjorde trenger vi ikke å gå nærmere inn på). Det var blant annet veldig kjekt hvordan skjermen stadig fortalte meg hvilke knotter jeg skulle trykke på! Og jeg følte jeg fikk brukt knottene ganske mye også.

Når det gjelder selve spillet, så fant jeg historien spennende. Det hendte at hintingen om hva som kom til å skje var litt for tydelig (ikke for å spoile for mye, men når "Sam" har samme stemme som "Himiko" så sier det ganske mye), så det som foregikk på slutten kom vel ikke som noen stor overraskelse... men jeg fikk etterhvert veldig lyst til å komme meg bort fra den øya. Jeg likte også at du stortsett blir ledet i én retning, men har muligheten til å dra litt frem og tilbake på øya for å fullføre diverse sidequests, og få xp og salvage for å lvle opp både Lara og våpnene. Sidequesta var ikke av de aller mest spennende, de går mest ut på å skyte ting eller sette fyr på det, men det var heller ikke så mange av de. Det eneste som kan sies å være en skikkelig tidtrøyte er jakten på gps caches. Jeg prøvde virkelig hardt å fullføre alt i spillet, men der måtte jeg gi opp. 

Alt i alt har jeg veldig lite negativt å si om spillet. Skrifta ble for utydelig for meg, men det var vel mye grunnet gammelt tv, så jeg gir ikke spillet skylda for det. Multiplayer funka også veldig dårlig for meg, men jeg må innrømme at jeg kun prøvde én omgang. Heldigvis er det kun for achievementsene det er vits å spille multiplayer, det har ingen innvirkning på spillet ellers.

Bilde fra http://www.twinfinite.net

Det siste jeg føler jeg må kommentere er alle de måtene det går an å dø på i spillet, og hvor visuelt det er. Da jeg skulle søke etter bilder jeg kunne legge inn her kom jeg over et blogginnlegg "Were the death scenes in Tomb Raider too much?" der han beskriver én scene: Lara Croft, impaled through the neck on a stick, clutching her throat, her blood mixing with the water as the screen fades to black and white. Den husker jeg også, og valgte å ikke legge inn et bilde av det. Du har uendelig med liv i spillet, men synet av Lara i alle de ulike dødsscene gjør at du virkelig vil unngå å dø. Det er som når du ser de videoene av skatere som faller ned trapper: Det gjør fysisk vondt å se på. Litt usikker på om det er en negativ eller positiv ting...

Helhetsopplevelsen er uansett positiv:
9/10

O4: Kingdoms of Amalur - Reckoning

Xbox360 (uten dlcer.)

Kingdoms of Amalur er et action rpg, som minner om ganske mange andre spill. Kjernen er at man hovedpersonen har blitt utsatt for hukommelsestapstrikset som jo tross alt er stor trope i fantasy, og har blitt vekt opp fra de døde - mens verden er i krig, og skjebnen bestemmer alt som skal skje - bortsett fra at hovedpersonen ikke lenger har noen skjebne og har fri vilje. Og så skal man da selvsagt redde verden, gjennom å gå gjennom masse dialog og masse combat som minner om en del beat em up spill, med tradisjonelle rollespillgreier som massive mengder random loot og lvling for å gjøre at man får en illusjon om karakterutvikling (mens karakteren selv aldri sier noe, eller tydeligvis er en karakter i det hele tatt, bare en tom sjel).

Spillet er massivt - man kan fort spille langt over hundre timer (med dlcer), eller man kan holde seg til hovedquesten, og ende opp rundt 15. Hva man velger å gjøre, avhenger egentlig om man kjøper noe med verdenen (all dialogen, all loren, eller noe annet), har achievement ocd eller liker combaten veldig mye - hvis man bare synes noe av dette er greit nok, blir det fort til at man bare kjapper seg gjennom hovedquesten, som jeg gjorde første gangen (dette var en replay). Denne gangen var det litt avslappende, etter å ha spilt litt vanskelige spill i det siste, så gjorde kanskje halvparten av hva spillet har å by på. Så fullført i dette tilfellet er å ha spilt gjennom hovedhistorien, ikke tømt spillet for ting å gjøre (som jeg gjorde med Dragon Age 2, Magic: Duels og KOTOR.)

Spillet er samtaler, combat og løpe fram og tilbake i en massiv verden. Samtalene er definitivt spillets svakeste punkt - det er MASSIVE mengder dialog, men det meste er som dårlige hollywoodfilmer (han stakk! etter ham! han er slem!), og med unntak av et par alvedialoger i det første store området er det hele direkte dårlig, både manus, karakteranimasjoner og ofte voice actinga. Ingen av karakterene er minneverdige i noen grad, så man kunne gjerne bare skippa alt. Combat var morsomt en god stund; det er ganske mange forskjellige ting å gjøre - kontrollene er kanskje ikke veldig responsive, men siden alle fiendene telegraferer ganske godt hva de skal gjøre funker det greit uansett. Det største problemet er den lille mengden fiender (føles ut som 75% av spillet var å drepe edderkopper og de derre greiene som er lagd av tre) som egentlig ikke har noe særlig med moveset heller. Og bossene er ikke stort forskjellige på det planet heller. Utforskinga er ok - lorestones er en fin vri for å få vite lite om verden på en immersive måte, verdenen er ganske vakker (og ikke realistisk og kjedelig, eller bare et flatt bakgrunnsportrett) - men bortsett fra å herpe tønner har man ikke mye med det å gjøre. Så det tar ikke lang tid før man skulle ønske man kunne fast travele til steder man hadde på kartet, men ikke hadde løpt til enda.

Så til syvende og sist er spillet morsomt en stund, men ikke morsomt nok til å spille det i over hundre timer. Heldigvis har utviklerne fikset dette på en bra måte, så man kan få med seg det viktigste uten å måtte sitte i 40 timer til for å klare blir ferdig når man går lei, mens hvis man liker det kan man støvsuge verdenen for alt når man har klart hovedhistorien (eller før, for den saks skyld) - så alle kan få det de vil.

7/10.

O3: Magic 2015 - Duel of the Planeswalkers

Xbox 360 (burde spilt på Steam...)

Dette er en årlig greie, på linje med de fleste sportspill og sånn, at man slipper ut et billigspill basert på samlekortspillet Magic: the Gathering. Visstnok prøver de å gi det ut hvert år sånn ca da Wizards of the Coast slipper ut sitt årlige core-sett til samlekortspillet, sånn for å kombinere markedsføringa si antar jeg. Mer en som inngangsdop (eller introduksjon, for de som mener reklame ikke funker på seg), til en billig penge...

Selve spillinga er helt som vanlig papirmagic, med samme regler, og med kort tatt derfra. Så turbasert strategi, med en solid dose flaks involvert. Denne gangen har man en kampanjemodus, hvor man blir satt opp gjennom en serie dueller med en kortstokk man får etter tutorialen, og får mer kort underveis, som gjør at man kan gjøre endringer i stokken, eller lage noe helt nytt når man får nye kort. Også har man exploration når man er ferdig med historien, hvor man kan grinde kamper for å få enda flere kort. Og så har man multiplayermodus, da. CPUen funker tålelig bra, men får tydeligvis "ulovlig" hjelp av at den starter med et fast sett med kort på hånda i kampanjemodusen, hvor den også er tailored virker det som avhengig av vanskelighetsgrad man spiller på (på høyeste virker det som den tooles mot stokken man bruker, for eksempel). Exploration virker det som CPUen også må trekke som vanlige folk, men der har de fått leke seg langt mer med kort som ikke spilleren selv har tilgang til, og gjerne bedre kort enn det man har uten å ha gjort exploration, som betyr at man enten må ha griseflaks (eller bare resette kampen til man får noe ok til å starte med) som starthånd, ellers er det ganske rått parti. Eller man kan bare skru ned til laveste og få det forholdsvis enkelt, da. Multiplayer er som vanlig ganske hardcore, og det er lite action på casual men mye på ranked, hvor alle har alle kortene man kan grinde og alle premiumkortene (som man må kjøpe utenom selve spillet, og som ikke er mulig å få gjennom vanlig spilling). Så det er vel ikke akkuratt noen SNILL måte å introdusere folk for spillet på.

Spillet ser stort sett ganske tafatt ut. De har valgt et utrolig sterilt bord hvor man spiller, kortene ser bedre ut i virkerligheten, menyene er noe man blir gal av (både hvordan man styrer, hvor responsive de er [spillet har prestert å henge seg i menyene et par-tre ganger, noe bare skyrim har klart tidligere på xboxen min], og oversiktligheten), musikken måtte jeg skru av etter 10 minutter (og det var 9 minutter for lenge med den på) og en del av kontrollene i selve spillet er grusomme (hvordan se hva man targeter, når CPUen bare har lagt alt i en haug, verre enn noen RL spiller) som gjør at det føles mer ut som man slåss med UIen enn med selve spillet til tider. Tror det er vanskelig å lage det hele verre.

Achievementene er av den "gamey" sorten - man har en liten andel for å spille gjennom kampanjen, så er det store bolker med "grind exploration" og "grind multiplayer", og så er det en del hvor man må sette opp spesifikke ting som skal skje i løpet av en kamp, som stort sett klares ved å lage en gimmickstokk, fiske etter en grei starthånd og spille på enkleste vanskelighetsgrad. Er stort sett aldri noe som vil komme av seg selv. Ikke veldig givende å holde på med, med andre ord.

I det lange løp er det litt morsomt, fordi det er M:tG i en billig og tilgjengelig form. Men kortene som er tilgjengelige er vel ikke så spennende (spesielt siden mange av dem er skrot), og det tar ikke lang tid før man spør seg om man ikke bare spiller magic i papirform og heller Hearthstone eller noe annet digitalt, som er mye bedre gjennomført. Hvis man ikke liker Magic i utgangspunktet, er vel dette bare en annen definisjon av søppel.

4/10.

O2: Dragon Age 2

Xbox 360 (med alle DLCer)

Dette spillet har jeg også spilt før, og mens jeg nesten hata det første gangen jeg spilte gjennom det, var det ok andre gangen. Det har ikke rukket å bli gammelt nok til at det ryker ut for den daterte følelsen dog, så jeg gikk inn i det hele med en ambivalent følelse (og tørsten etter å hanke inn et tonn achievements...)

Det hele starter med at en dverg forteller en skrøne om hvordan man drepte en ogre, før tutorialen spilles ut at man er flyktning fra en by som blir most i det første Dragon Age spillet, lærer seg grunnleggende evner, og så skal man komme seg opp og fram i livet i byen Kirkwall, som har som kjernevirksomhet i å vise menneskers ondskap, i motsetning til at ondskap bare er noen andre vesner som er 100% onde - som vel egentlig faller helt i fisk gjennom egne grep i dette spillet.

Historien er en ganske tafatt greie. Fundamentet er bra, med masse faksjoner som har motstridende interesser og påberoper seg the moral high ground, og man prøver å løse det opp for alle, mens man er social climber selv. Men etter ørten gjennomspillinger, påvirker man i praksis fint lite, så å si alle i byen er komplette rasshøl, og ondskapen kommer gjennom objekter mer enn folk (bortsett far noen hederlige sidequestoppdrag, og en dlc). Jeg klarer aldri bry meg. Og det er vel første gang Bioware har klart å gjøre i et spill. At mesteparten av gruppemedlemmene er håpløst irriterende, men at man må ha de med fordi de kan noe nyttig hjelper ikke helt heller.

Gameplayet er egentlig ikke SÅ forskjellig fra Knights of the Old Republic som jeg spilte rett før dette. På xboxen har man et tredjepersonsperspektiv, har en autoattack, også har man i varierende grad passive evner, semi-passive evner og aktiverte evner, som i stor grad bare er en annen animasjon og gjør noe mer flashy enn det vanlige angrepet (litt som at man varierer standardangrepet i gamle rpger) - lvlinga lar en få fler knapper å trykke på, mer ting som gjør deg passivt bedre, eller mest sansynlig en kombinasjon. Etter å ha spilt alle klassene, er det stort sett bare Mage som får gjøre litt mer varierte ting og kan utfylle forskjellige roller, mens de andre fort blir dørgende kjedelig. Lvlinga følger at man blir rimelig meningsløs, og det er ofte svært lite valg å ta, siden lvlkrav, antall poeng i treet for å ta senere evner krav pluss at man har en bestemt rolle i gruppa gjør at det er en søvndyssende affære, det er sjelden noe valg i det hele tatt. Masse skrot som utstyr, heldigvis kuttet ned en del siden det forrige, men man kan stort sett bare utstyre seg selv med noe valgfritt (de andre har innebygd rustning og noen av de har innebygd våpen også), så det er mest en sell all junk greie, og kjøpe skill tomes og backpacks for å få med seg mer skrot som gjelder. Med tanke på at det er relativt nytt, er det også enormt skuffende at omgivelsene er fullstendig sterile - korridorby, hvor ingenting interakterer fysisk med en eller andre som er med i spillet.

Det hele ser bra ut, et bra maleri - kyststripa er pen, bakgrunnen i byen er pen, karakterene ser bra ut (hvis man ikke har lagd en utrolig stygg karakter på egenhånd da) og bra voicework, men igjen blir det hele sterilt da det er ekstremt lite utvalg av steder man går i et 30+ timers spill, samme hule, varehus, mansion gjennom hele spillet, bare at man kommer inn på forskjellig sted og noen av delene av dem er av og til steder man ikke kan gå. UIen er grei, det er aldri problemer med å finne ting, questene er bra skrevet i questlogen og det aldri noe tull der.

Achievementene er også noe så sjeldent som lagd som noe man kan gjøre med vanlig spilling, og ikke a) grind et segment i spillet i en evighet eller b) spill en million runder online. Noen av dem tipser en nærmest om at man burde utforske litt utenfor hva spillet sier at du skal, som kanskje utviklerne burde tenkt på selv... En sjeldenhet, og burde bli applaudert, som jeg gjør her.

Spillet er fortsatt skuffende, men Mark of the Assassin dlcen har biter som er litt bedre enn resten av spillet (og de andre dlcene), siden den gjør noe utenfor den vante stien, har mer underholdende dialog og ikke banker på med dårlig lagd dark fantasy (som ikke er dark fantasy). Ikke at den dlcen er fantasisk på noen måte, men bedre enn resten av spillet.

6/10.

O1: Knights of the Old Republic

PC via Steam.

For en evighet siden, når Lucas lagde de nye tre filmene, og skuffelsen var til å ta og føle på etter de første tre filmene, kom dette spillet ut. Det var definitivt det beste på det tidspunktet som noensinne hadde kommet ut til hele Star Wars IPen (noen vil sikkert krangle og si Battlefront, men dem om det), men alle forsøk på å spille gamle spill har vist at at de ikke holder, så alltid litt risiko å gå tilbake..

Spillet er lagd av Bioware, og dette er fra før de gikk lei av å lage spill til andres IP. Så de har basert seg på d20 (bedre kjent fra Dungeons and Dragons) rollespill systemet, som jo egentlig er lagd for å spille på bordrollespillmåten, og man beveger seg rundt på planeter her og der i universet, i en era lenge før filmene foregår. Man våkner opp på et republikkromskip som er under angrep fra de onde sithene, lettere omtåka, og må stikke av mens man lærer seg kontrollene - før man finner noen å slå seg sammen med, hive seg i en escape pod og så vært støkk på en fremmed planet, og fra der redde alt og alle, og gjerne finne ut av hvorfor man er så omtåka mens man holder på med det.

Historien funker veldig bra, selv om twistene jo ikke er like morsomme som når man spilte det første gangen (ikke at plottet er noe særlig vanskelig å gjette seg til heller, da men) - det hele oser Star Wars stemning. Følgesvennene er muligens de beste i noe Biowarespill noensinne - både hvis man er god og ond, er det plenty med samtaler mellom følgesvennene og egen karakter, og "tips" underveis som er underholdende. Ingen Jar Jar eller noe her, nei.

Selve spillinga har blitt relativt arkaisk. Man trasker rundt utenfor slåssinga i "korridorverdner" med lite interaksjon med omverdenen bortsett fra noen få questfolk og kjøpmenn. Combat er i teorien turnbased, men den går i realtime, men man rekker fint velge angrepsmåter og taktikk uten stress, og hvis man vil tenke seg om eller spise samtidig, kan man bare bruke pauseknappen for å sakke det hele ned til relativt avslappende tempo. Når man lvler opp, får man alltid mer hit points og skills, i en mendge basert på klassen man er, og av og til feats og powers også avhengig av klasse. Denne biten er ikke nevneverdig spennende, da mesteparten bare er modifiseringer av et standard angrep. Noen jedipowers (av de få jediene man har tilgang til i gruppa), lar en gjør andre ting, og dermed blir jedier langt mer spennende enn alle andre, som vel er typisk for et star wars spill. I det hele tatt blir karaktermekkinga relativt kjedelig, combat er ok, og det blir noe man gjør fram til neste samtale og/eller historietwist. Heldigvis er pacinga ganske bra, så man ender ikke opp med å bare slåss uendelige mengder kamper med møkkafolk for å trekke ut spillets lengde.

Utseendet på spillet er selvsagt relativt datert. Noe morsomt er det at ansiktsanimasjonene faktisk er bedre enn en god del spill som er ute i dag (World of Warcraft, Kingdoms of Amalur, osv) i samme genre. UIen er litt rotete, og questloggen er like ubrukelig som den i Mass Effect 3 (er det samme team som lagde de to?), og equipmentdelen er et sted man helst ikke vil gå. Musikken og voiceworket er som vanlig fantastisk når det kommer til Bioware... Jeg hadde også problemer med oppløsninga og litt andre greier, som mest sansynlig er de som la det på Steams heller sloppy arbeid med å gjøre det mulig å spille på nyere maskinvare (ikke akkuratt GoG, dette...)

Stort sett er dermed spillet temmmelig underholdende, selv om det merkes at verden har gått framover.

7/10.

Kudi's Valg

Jeg mistenker en stor del av utfordringen går på å velge så mange som 6 spill, og holde på det valget... men her er mine valg (foreløpig):

1. Tomb Raider xbox360

2. Dragon Age: Origins xbox 360 eller PC
RPG

Oguleth var den som først introduserte meg for Dragon Age - nå skal jeg tvinge ham til å spille gjennom serien på nytt. Så får vi se om han angrer eller ei!

3. Dragon Age: Origins - Awakening xbox 360 eller PC
RPG - Utvidelse til Origins. 

4. Dragon Age II xbox 360
RPG. 

5. Dragon Age III: Inquisition PC
RPG
Ventes utgitt 18.november i år. 

6. Valiant Hearts Xbox 360
Puzzle adventure, med historie fra første verdenskrig

Note: Jeg byttet det siste spillet. Kom fram til at det var greit å ikke velge mer enn ett som ikke er sluppet enda.

Oguleths Utvalgte

Oguleths Uhellige Spillkombinasjon:

1. Knights of the Old Republic (PC, Steam):

Retro (i alle fall litt) rpg, sluppet av Bioware for rundt 10 år siden.



2. Child of Light (Multi):

"Indiestyle" delvis plattform/puzzle og delvis turbasert rpg, relativt nytt.



3. Dark Souls 2 (Multi):

Action rpg, av den slemme sorten.



4. Kingdoms of Amalur: Reckoning (Multi):

Action rpg, av den snille sorten.



5. The Witcher 2: Assassin of Kings (PC/XBOX360):

Action rpg, av den ikke fult så slemme sorten som Dark Souls 2.



6. Magic 2015 - Duels of the Planeswalkers

Magic the Gathering, i et begrenset spillformat.



Note: Byttet spill 5, da det originale valget ikke var særlig relevant for noen av oss.

Utfordringen: Å fullføre 12 spill på 12 måneder

I et heller spett forsøk på å utvide nerdehorisonten prøver Audi og Oguleth å fullføre 12 spill på 12 måneder, istedenfor å halvhjertet bare spille de samme gamle om igjen, eller de sikre alternativene de ville valgt selv. Kudi og Oguleth velger seks spill hver (enten til PC eller Xbox 360), så får vi se hvem som er ondest mot den andre når det hele er over... Vinneren vinner, eh, bra tunnelsyn?

Utfordringen startet 1. juli 2014.