K2: Kingdoms of Amalur: Reckoning

Lånt fra gameskinny.com

Etter å ha sett Felicia Day og Sean Plott spille KoA: Reckoning i halvannen time (del 1 og del 2), var det et spill jeg har hatt lyst til å spille, og bare har ventet på den rette anledningen. Når da Oguleth velger det i en utfordring, så er jo definitivt anledningen her. En av de få tingene jeg husker fra youtube-videoene er hvor gira Felicia Day ble på å knuse ting, så jeg glisa og knuste som bare det i starten... men, for å si det på godt norsk: It got old. 

KoA: Reckoning er et RPG, et langt RPG satt i en stor verden med mye å gjøre, for de som ønsker det. Man kan velge å gjøre det relativt raskt ved å kun følge hovedveien (main quest), men jeg vet ikke hvordan det oppleves for jeg tok omtrent så mange omveier som det går an å ta. Spillet byr på fire typer quests: 

Main quest gir deg historien som starter med at du blir bragt et sted og våkner i en haug med lik uten å vite hvem du er/var. Du får vite at du var død, vi er i krig med noen winter fae, the Tuatha, og du er nå en veldig viktig person som kan endre skjebnen. Underveis blir det også hintet litt om hvem du var før du døde, og det er vel den delen av hovedveien jeg ble litt nysgjerrig på - utover det er ikke hovedhistorien veldig spennende. 

Den neste type quest har de kalt "factions", og det er seks av de. Etter å ha fullført den første av de følte jeg meg ganske ferdig med spillet, for den inneholdt jo alt et helt spill ellers har: Du må utføre diverse oppgaver som leder deg rundt i verdenen og på slutten må du beseire en boss. Samtidig som jeg følte meg ferdig etter å ha blitt utnevnt dronning av House of Ballads, så var oppgavene og historiene i disse fire factionene langt mer spennende enn hovedhistorien. Det var en artig måte å bli kjent med ulike sider av verdenen og de ulike folka. 

Side quests og tasks er de to siste typene, og det var de som omtrent tok knekken på min spillevilje. Det tok jo aldri slutt! Det hele startet så optimistisk, der jeg trasket rundt i verdenen og gikk og pratet med folk. Jeg tenkte med meg selv at jeg kan jo ta i mot disse oppgavene og se om jeg får gjort noen av de underveis, tjene litt penger og få mer XP. Så naiv var jeg altså. Hver eneste side quest består av mer enn én oppgave, så selv om du gjør den ene tingen de ber om så må du belage deg på å gjøre vertfall et par ting til. For hver av de. Og det er hundreogørten side quests! Tasks er mer av typen jeg er vant til at side quests er, der du kan samle inn ting og tang (bl.a. rat meat, mmm, jummy!), levere de inn og tjene litt penger. Eneste "problemet" er at det kan du gjøre i all evig tid. Veldig kjekt når du leverer inn 67 freeman armband, og neste fyr du dreper også har et sånt armband... det er begrenset hvor mange ganger du gidder å oppsøke samme fyr for å levere de inn. 

Lånt fra amalur.wikia.com

Nå har jeg prøvd å ikke være for negativ, men i omtale av quests så kjenner jeg at det er vanskelig å være positiv. En ting jeg imidlertid kan være ganske positiv er kampmekanismene (i mangel på et bedre ordforråd). Du kan velge å være warrior, rogue eller mage, men slipper å låse deg til én klasse. Får du lyst til å være noe annet etter å ha prøvd å være mage i 20 timer, så oppsøker du bare en fateweaver og velger evner helt på nytt. Selv ble jeg tidlig forelsket i faeblades, så her var det ganske hardcore rogue som gjaldt. Achievementsene som gikk på å drepe med feller eller evner ble da noe jeg virkelig måtte gå inn for å klare, for det var jo så mye kjekkere å bare svisje og svosje rundt med disse faebladesene (og leke helikopter)!

Det er mye mer jeg kunne sagt, om hvor interaktiv verdenen er f.eks., om at det er litt festlig å kunne lage sine egne våpen og gi de unike navn, at det er så mye forskjellig du kan gjøre... Det er imponerende hvor stort spillet er, og hvor mye de har fått stappa inn i det, men jeg sitter først og fremst igjen med en følelse av at det er for. La meg utdype: for stort, for mange quests, for lett å skaffe seg penger, for kjedelige samtaler (jeg skippa gjennom omtrent alle samtalene, og jeg pleier å sette pris på samtaler i spill... det er jo der humoren kommer frem! Men ikke her), for lite humor, for lite du ble følelsesmessig engasjert i.

Nå rundet jeg 80 timer spilletid før jeg fullførte hovedhistorien og endelig kunne legge det fra meg, så det kan jo ikke ha vært så grusomt som jeg føler at jeg fremstiller det nå. Det er mange kamper, så jeg fikk virkelig kost meg med svisjing og svosjing, og som jeg sa så var factionene litt artige. Det var grei tidtrøyte i en tid der jeg jobba mye, og ikke hadde noe særlig overskudd til mer invikla spill. Og jeg skulle jo ha minst like mange, om ikke flere, achievements som Oguleth (jeg har pr i dag 3 mer enn han!), så det var flere ting som gjorde at jeg fortsatte. 

6/10