K8: The Witcher 2: Assassins of Kings

Når kongen som Geralt (the Witcher) er i tjeneste hos (eller hva han nå er) blir drept, setter Geralt avgårde for å finne han som drepte kongen. Dette gjør han delvis for å renske sitt eget navn, ettersom det blir antatt at det var han som drepte kongen, og, vertfall i begynnelsen, for å hevne kongen. Underveis skjer det imidlertid flere ting som fører til at du må ta diverse vanskelige valg, som videre fører til at du lærer mer om hva som egentlig foregår, som igjen fører til flere vanskelige valg. 

Det er fristende å sammenligne dette spillet med Dragon Age ettersom det er det siste jeg spilte, men konklusjonen jeg da kommer fram til er: The Witcher 2 er vanskeligere enn Dragon Age. Blant annet endte jeg opp med å spille de samme kampene ørten ganger før jeg kunne komme meg videre, og jeg hadde i utgangspunktet satt spillets vanskelighetsgrad på "easy". Dette var i ferd med å ødelegge min spillelyst, for jeg spiller ikke spill for å dø om og om igjen. På et punkt måtte jeg bare avslutte spillet og sette meg ned med "Pac-Man Ghostly Adventure" for å bygge opp troen på meg selv som gamer.... da jeg også der mistet liv etter liv gikk jeg tilbake til tW2 og klarte altså til slutt å runde spillet. 

Den type vanskelig var altså ikke til spillets fordel i møtet med en spiller som meg, men spillet er vanskelig på en annen måte også: gjennom valgene underveis. Da jeg på et punkt måtte velge mellom å redde jenta eller verden måtte jeg ty til google og lese meg opp på konsekvensene av valgmulighetene jeg hadde. Det gjorde det ikke lettere. Denne typen vanskelig var absolutt til spillets fordel. Disse valgene du gjorde underveis opplevdes som viktige valg, valg med konsekvenser, og de trakk meg absolutt inn i det følelsesmessig: jeg ble engasjert. 

Ettersom slåssinga ikke var min favorittdel av spillet, så var ikke alle sidequesta heller spesielt interessante å gjennomføre. Jeg ble gående i sirkel rundt meg selv, og lagre annahvert minutt, og hadde main quest i dette spillet vært en like liten del av dette spillet som i DA: I, så hadde jeg blitt fort ferdig. Men siden jeg likevel løp i sirkel rundt meg selv, så gjorde jeg noen små forsøk på å gjøre litt mer enn jeg behøvde, og på denne måten oppdaget jeg at deler av spillet inneholdt humor. Blant annet kan det være ganske underholdende å leke ekteskapsrådgiver for troll. 

Kort oppsummert så var det flere håpløse ting ved spillet som, for meg, tok fokus bort fra det som ikke var så håpløst. Jeg ble glad da jeg oppdaget at spillet ikke var lenger enn det var, noe som på ene siden er positivt ettersom de visste å avslutte før det ble dårlig, men også negativt ettersom det betyr at jeg ikke hadde lyst til å spille lenger... men de skal absolutt få noen ekstra poeng for å lage et spill der dine valg faktisk påvirker hva som skjer videre, og der ingen av valgene føles 100% rett. 

7/10

O11: Dragon Age: Inquisition

Spilt på Xbox360.

Dragon Age: Inquisition er essensielt bygd opp på samme måte som de to foregående spillene: man lufser rundt i en generisk fantasysetting hvor det foregår noe muffins, og prater med en drøss folk, utforsker en rekke plasser og slåss på en gammel-rpg måte som ser ut som et actionspill (i alle fall på konsoll), samtidig som man samler loot og går opp i nivå som gjør at rollene som er med i spillet blir bedre/utvikler seg. Den største forskjellen fra de foregående her er at de har gått for en sandkasse-løsning, hvor alle områdene er større og det er massivt med ting å gjøre der som ikke nødvendigvis har det døyt med hovedplottet å gjøre... Og hovedplottet er at himmelen revner og demoner vasser rundt på Thedas, og man er på feil sted til feil tid, får en "gave" som gjør at man kan stoppe dette uten å huske hvordan.

Selve gameplayet er relativt likt DA2. Alle ser ut som de har flashy manøvre i kamp, men stort sett er det som et utvanna MMORPG - ikke stå i ilden, og mesteparten av hvordan kampene går er basert på numbercrunching. Største forskjellen er her igjen sandkasse-løsningen; første gang man i et DA spill man kan hoppe, ødelegge ting og ha mer interaksjon med miljøet, som gjør både kampene og vandringene fra sted til sted langt mer underholdende for min del - bare synd at hoppingen spesielt og noe annet av kontrollene ikke er spesielt responsive eller logiske ganske ofte. Utstyr og rolleutviklingen/level upene er en blanding av de to foregående - skillplassering og sånn er like.. kjedelig som DA2, mens utstyrshavet er enda "dypere" enn i Origins - her er det uendelig med skrot, mesteparten av det man finner som ikke er skrot kan nesten regnes som skrot, siden man kan lage egne ting som nesten konstant er bedre. Kombiner dette med at de har gått for modellen hvor man må tilbake til basen for å kvitte seg med utstyr og sterkt begrenset inventory space, så blir det ofte til at man må ta "runden" tilbake i fortet sitt, som fort tar veldig lang tid når man skal finspikke på alle rollene, crafte, selge osv, kjedelige greier, men akk så nødvendig spesielt på høyere vanskelighetsgrad. Snakking med andre er i samme stil som før; forskjellen er at det ikke er noen måling av hva folk synes om det, så du må ta det på hvordan de oppfører seg som funker bra, og at dialogvalgene ikke bare er delt opp i "snill-vitsende-slem" som gjør at ganske ofte er valgene virkerlig vanskelige og interessante. Det samme gjelder følgesvennene, de er ikke sortert i en orden-kaos akse, men har interesser og synspunkter utenfor (i alle fall en del av dem). I det hele funker det ganske bra å spille.

Utseendemessig er spillet helt tragisk på 360... Det varierer fra riftene som dukker opp som ser ut som det kommer fra noe før Space Invaders, til ting som ser ok ut hvis du står på samme plass i et par minutter så området rundt deg kan lastes inn (før det er alt utrolig uklart) til dragene som ser ganske bra ut. Som kan overleves, da dette ikke er det viktigste i sånne spill. Problemet er at Bioware tilsynelatende bare har porta hele spillet fra XBone/PS4 og nedjustert effektene helt tilfeldig - så mange av evnene man bruker kan man ikke se hvor blir plassert, som er utrolig slitsomt. Spillet ender opp med å hakke og fryse relativt ofte på et og annet sted hvor de åpenbart ikke har justert ned nok heller... Og dette er på en konsoll, noe som er rimelig absurd. Det hele bærer preg av slapp porting bare så de kan selge til de med gammel konsoll også. Rett etter release var det enda verre, da "radaren" man bruker for å kunne plukke opp ting i nærheten faktisk ikke viste noe (siden outlininga var tilnærmet usynlig), man hørte bare et pling så man visste noe var der, men det var det - dette gadd de fikse i alle fall. Lydeffektene og voice actinga er top not dog, spesielt badguymusikken og tavernamusikken er en fryd. Men heller ikke her er det renska for feil: flere ganger forsvant lyden helt, før den plutselig kom tilbake med alt oppå hverandre 30 sek senere med langt høyere volum (ikke alltid like deilig med hodetelefoner å få en sinnsykt høy "radar"-pling med ekko ut av komplett stillhet)... Bare et eksempel på den type folk jeg gjerne skulle sett fikk mer jobb på spillmusikkfronten:



Hovedplottet er en svak forbedring av det som var i Origins. En superbadguy som man knapt ser eller hører noe til, denne gangen sier han faktisk noe og er "noen". Når man kommer over 100 timer, og kanskje har sett noe til badguyen i 20 minutter blir det hele litt håpløst. Han er bare der for at resten av spillet skal henge på greip, lissom. Følgesvennene og en del teritære personer er de som blir den faktiske historien; relasjoner til disse, uenighetene og brasene man må gjennom. Mange av disse er særs bra; Cassandra synes jeg er den beste versjonen av Big Dumb Fighter i nyere tid, Solas funker bra som mysterium, Vivienne og Sera er både grenseløst irriterende og henholdsvis varm og morsom. Mange av de tertiære karakterene man møter har ofte gode punchlines som sørger for humor som følgesvennene knapt står for denne gangen (Iron Bull/Sera/Dorian er de eneste kildene til det her, og de holder ikke et telys mot folka i Origins) - høydepunkt er for eksempel når man skal dømme en fyr som kaster geiter på fortet ditt, og hvorfor noen vil bo i Crestwall (Crestfall?). Det eneste problemet jeg har her er DLCene ikke kan komme fort nok, og at de kanskje skulle hatt mer av hovedskurken med i plottet her og der.

Sett under ett er spillet ganske morro, og hadde vært uten bugs (og helst spilt helst på Xbone/PS4) det klart beste spillet i serien. Istedenfor blir det en salig blanding av et makkverk av produksjonsverdier, relativt kjedelig rolleutvikling, greit nok gameplay og fantastisk historie/verdensinteraksjon. I alle fall singleplayerbiten.

Det er også en multiplayerbit. Som i realiteten tar det mest kjedelige med spillet, bare slåssing, og gjør det til en slags Diablo/MMO-instance klone - og er så mye dårligere enn så mye annet i samme stil at det er direkte håpløst. Legg til at det er såpass vanskelig/slitsomt og at mikrotransaksjonene ligger og lurer for å gjøre det lettere (i teorien, du får jo random ting ut av mikrotransaksjonene atpåtil) at man lurer på hva de tenkte på, etter at ME3 varianten faktisk var ganske morsom. Oh well. Men i det minste påvirker ikke MP SP på noe vis.

Et siste ord om achievements er at som alle andre deler av spillet går det mest på ting utenfor hovedplottet; man skal dyrke sin indre OCD og samle mest mulig er greia. Hadde det ikke vært for at spesielt en achievement (drepe 10 drager) er bugga, hadde det faktisk vært mulig å få 100% på en gjennomspilling. Noe jeg kan like.

7.5/10 (Sikkert høyere på en annen plattform og hvis de fikser bugsa på et tidspunkt)

K7: Dragon Age: Inquisition

Et nytt kapittel i Dragon Age-serien, der du går fra å bli anklaget for å ha laget en rift i himmelen, til å skulle lede inkvisisjonen som skal samle en hær og redde verden fra å bli slukt i riften (so to speak...). 

Mye av spillet er i samme ånd som forgjengerne, med en overhengende fare for at verden skal gå under, og din oppgave er å traske rundt i verden og løse diverse oppgaver, samle urter og steiner, og prate med diverse folk. Innen jeg ble ferdig med spillet hadde jeg rundet langt over 100 spilletimer, noe som sier sitt om størrelsen på spillet, og gjør at det er mye å si om det. 

La oss starte med kompanjongene. Det jeg elsket med Dragon Age da jeg først prøvde det var nettopp kompanjongene. Jeg elsket å høre på samtalene de imellom, og jeg likte å bli kjent med de gjennom samtalene med de og quests som kom ut av det (dette kommer jeg nok tilbake til når jeg bare får spilt gjennom DA:O igjen...). Denne gangen er jeg noe mer usikker på om de utgjør det beste av spillet. Spillet er så stort at samtalene med kompanjongene utgjør en svært liten del. Det blir litt kompensert av at du har flere å velge mellom, men resultatet blir bare at samtalerunden varer lenger, ikke at du får flere samtalerunder. Jeg oppdaget også raskt at jeg måtte ha med en spesifikk sammensetning for å få noe humor i kommentarene som kommer mens vi trasker rundt i verden, for de andre var rimelig kjedelige på det området. Imidlertid likte jeg utviklingen av systemet rundt disse samtalene, der det plutselig kom noe også jeg kunne være med og svare på. Når det er sagt, så ble jeg stadig mer glad i kompanjongene etterhvert som jeg ble kjent med de, og det var interessant å finne ut mer om dem gjennom samtaler og quests. Med unntak av et par av dem...

Noe som imponerte meg mer var verdenen og hvor ulike alle områdene var. Du går gjennom ørken, regnskog, snø, en oversvømt landsby, og noe som har litt av alt. Og områdene var ikke bare varierte i vær og vind, men også i størrelse. Du har de små områdene der du knapt kan gå fem meter uten å finne noe nytt, og det ene der du vandrer i ørkenen om natten der du kan vandre i flere kilometer uten å se noe annet enn sand. Det er kanskje litt overdrevent, men selv om det på sett og vis var litt kjedelig å vandre rundt i ørkenen på natta, så ble jeg litt fascinert av at det var slik. Jeg ble venn med hesten min i det området, som er en grei måte å komme seg litt raskere rundt på. Den ble brukt lite i de andre områdene, for jeg var jo livredd for å gå glipp av noe. Hver del var store nok til at jeg følte jeg hadde rundet et spill hver gang jeg var sånn ca ferdig med ett område, og det var med blandede følelser jeg gikk videre til neste. Jeg fikk litt assosiasjoner til Kingdoms of Amalur på dette viset. 

Dette bringer oss videre til innholdet i spillet. Som seg hør og bør har spillet naturligvis altfor mye du kan gjøre, og som den perfeksjonisten jeg er, så måtte jeg jo forsøke å gjøre ALT. Jeg har sett i andre anmeldelser av spillet at folk ikke er spesielt imponert over hovedhistorien, og jeg kan forsåvidt si meg enig. Mitt "problem" er vel mer at hovedgreia blir en ørliten bit av helheten, og forsvinner litt i mengden. Det kunne helt klart vært bedre, enten med mindre tilleggsgreier, eller (aller helst) mer main quest-opplegg. For en gangs skyld hadde de lagt inn nok ting å bruke urtene og steinene til, så samling av de ble relativt viktig. Samtidig skulle du holde et øye med mulige astariums (jeg husker ikke hvordan det staves...), biter av ulike bilder (mosaic pieces) og biter til å åpne visse dører i et tempel med (shards). Og så kommer alle kompanjongquests og diverse andre quests som dukker opp ved å prate med folk eller lese brev du finner i skogen. Og å finne landmarks. Og områder. For ikke å snakke om de 10 dragene du også skal ta deg av. Min favorittsyssel i hele spillet tror jeg var å "dømme" folk i Skyhold. Det var her humoren virkelig kom fram! Bare synd det var en minimal del av spillet. Nevnte jeg at jeg brukte over 100 timer på å runde spillet? 

Det er en bit av spillet som gjenstår: multiplayer. Jeg har bare så vidt prøvd det, men ble ikke veldig hektet. Jeg skjønner at det kanskje er litt "inn" med multiplayer, men jeg skjønner ikke hvorfor de valgte å utvikle det her. Det er godt mulig at det er gøy når man har prøvd det flere ganger, men for meg blir det som en tilleggsgreie uten mål og mening - og jeg har allerede lagt mye tid inn i spillet, nå er jeg klar for noe annet.

Jeg har mye jeg er mindre fornøyd med, men samtidig er det mye jeg er fornøyd med. Spillet gav meg noen gode og morsomme øyeblikk, og tiden fløy unna. Jeg håper at noe av det jeg ikke er helt fornøyd med vil bli bedre etterhvert som utviklerne kommer med flere oppdateringer som fikser bugsa. Det var noen tekniske greier som ble små irritasjonsmomenter gjennom hele spillet, som at det ikke går an å spille i fullscreen (windowed fullscreen er kanskje ikke så langt unna, men det er ikke det samme). Jeg forstod også at ign-anmelderen likte tactical view på konsollen - dette funket dårlig for meg på PC og ble en av de tingene jeg tidligere har benyttet mye, men denne gangen bare irriterte meg grønn over. Ser fram til å prøve spillet igjen hvis de får fikset noen av disse tingene, men det gjør meg lite om det tar litt tid for det haster ikke å starte spillet på nytt helt enda. 

Konklusjon:
8/10

O10: Dark Souls 2

Spilt på Xbox360.

Dark Souls 2 er et actionspill i bånn, som "simulerer" fantasykamp, med en mystisk verden som ikke sier deg noe som helst underveis - ingen som blankt ut sier deg nøyaktig hva de tenker, en storslått historie fortalt av en fortellerstemme eller noe. Å grinde for lvler og annet som man ofte kan i rollespill, gjør ofte ting bare marginalt mer tilgivende - er man utålmodig hjelper ikke all verdens spells og utstyr. Enten kommer man til punktet hvor man klarer å pusle sammen historiefragmenter og finner en stil å spille på man takler - og liker det, eller så er det bare en stor vegg.

Man spiller en udød som har blitt trukket til et eldgammelt kongerike, som så mange andre som har blitt forbannet med tap av sjelen, og en guide man støter på sier man skal samle store sjeler for å nå kongen. Så vasser man rundt i en sandbox av et slag, hvor det er masse fiender som respawner hver gang man tar en hvil (bortsett fra bosser, og man kan i teorien grinde de nok til at de forsvinner) - med svært få snakkesalige folk rundtomkring, som som regel er ganske loony. Hvor man samler sjeler, og bygger en karakter i sann rollespilltradisjon for å komme seg lengre og lengre inn i mysteriet. Enkelt nok.

Det jeg likte er premisset - det å fikle med rollespillkarakterer i sånne spill er ofte det morsomste jeg vet i spill, og dette gjør dette spillet bedre enn de fleste. Siden valg av våpen, spells og lignende handler mer om spillestil enn bare tall, er det langt mer spennende og gjør valget faktisk verdt noe. Problemet er at det for meg ble for mye - karakteren jeg kom gjennom spillet med hadde 45 timer spilt ca, mens 3-4 andre karakterer var oppe i rundt 60 timer bare med eksperimentering, prøving og feiling. Det første spillet introduserte de mesteparten av mekanikken tidlig, så man kunne ta et informert valg. Her får man tilgang på det meste mange mange timer ut i spillet, som ny. Kombinert med at når man dør i spillet, respawner man med redusert helse - og det som kurerer slikt er det mangelvare på, blir eksperimentering og utforsking et skikkelig herk i starten. Og dette føles ut som bare drittsekkholdning fra skaperne - uti spillet er det plutselig overflod av ting som hjelper til med det punktet, det er et av de spillene som i ren bisarrhet blir enklere jo lenger ut i spillet man kommer... Og det blir også rimelig feil.

All denne mekanikken irrterte meg så kraftig (samtidig som jeg elsket andre deler av den), at det forsurte absorberingen av områdene. De var ofte grandiose og veldig pene, men man burde ikke se på noe, fordi spillet umiddelbart straffet det for det. Alt annet ble bare et blekt minne; den eneste bossen jeg husker noe særlig av (fordi den ikke bare tok et par forsøk) er den kjedeligste... I det hele tatt ble det hele en sånn ambivalent frustrert/woohoo opplevelse som blir altfor slitsomt som spill. Og det store plusset med stiler kommer ikke til sin rett fordi jeg ikke orker spille gjennom frustrasjonen igjen.

7/10.