Spilt på Xbox360.
Tomb Raider er et action/eventyrspill hvor man påtar seg rollen som Lara Croft, som under en ekspedisjon blir strandet på en mystisk øy i ingemannshav med besetningen på et skip som forliser under en storm. Målet er å komme seg bort, men det er noen slemme folk som bor på øya med skumle planer, og restene av gamle sivilisasjoner på rimelig slitsomt terreng man må forsere for å få gjort noe. Lara starter som blåøyd eventyrerfreshman, dette er opprinnelseshistorien (eller bare en ny start med retcon) til en spillserie som mest ble kjent for frontpartiet til hovedpersonen og filmatisert med Angelina Jolie i hovedrollen (ingenting man har gått glipp av hvis man ikke har spilt/sett etter min mening). Har spilt dette spillet en gang før, og det som slo meg mest i starten var hvor håpløst manuset var, så jeg droppa å bry meg noe som helst om historien (og husket derfor svært lite). Denne gangen tok jeg på meg OCD-oppdagelskappa, og prøvde å få med meg alt - "komme seg bort fra øya" er vel igrunn ingen historie, personene som er med er stort sett utslitte erketyper (sint afroamerikansk dame, nerdete techie, hvit soss med tvilsom moral osv) som man aldri gjør annet å himle med øynene over og en hovedperson som har et manus som ofte kommer på kanten med hva som faktisk skjer i spillet (og har Square Enix greia med at hovedpersonen må stønne eller grynte hvert 3 sekund gjennom store deler av spillet). Ikke noe å rope hurra for på den biten alene i alle fall.
Selve spillingen har to typer som dominerer: coverbasert skytespill i tredjeperson og "plattforming". Skytingen fungerer godt; et lite utvalg våpen (fra bue til bruk hvis man vil snike) til granatkaster - alt fungerer ypperlig - samtidig som miljøet gir en variasjon selve i samme kamp (cover og annet kan ødelegges så camping er vanskelig, man kan ofte klare seg fint med sniking med bue eller unloade clips med helautomatiske våpen og satse på at det går bra osv). Plattformingen er klatring og hopping i ganske varierte miljøer, med bunnsolide kontroller - ingen håpløse vinkler på hopp som gjør at man heller burde gjøre dem i blinde, eller cheap shots fra spillet som aldri gir deg en sjanse til å klare ting. Begge deler nyter godt av fantastisk presentasjon; kameraet er aldri til noe hinder, grafikken og lyden gjør at alt får et ekstra "oomph" som gjør at det føles mer autentisk, eller hva man skal kalle det. Som en sånn sidegreie, har man diverse quick time events, som er utrolig dølle siden man ofte må fokusere på å hva neste knapp blir istedenfor hva som faktisk skjer, og kickern er at siste scena i spillet er en fordømt QTE, som ødela ganske mye av min opplevelse med spillet. Man har også "vannsklie med hinder" greia, hvor man sklir ned en elv eller skråning eller i fallskjerm, og må unngå å bli spiddet av kvister, søppel og annet - denn biten fungerer helt fint og er ofte et rush. Hvis man stryker med i spillet må man sjeldent løpe veldig langt for å komme tilbake til der man var (ikke at jeg døde noe særlig, så kan ta feil på en del områder), det største tapet med å stryke med i dette spillet er at Lara stryker med på ganske brutalt vis, spesielt i naturen hvor man gjerne ser bort når man blir spiddet av tidenes mest pålete grener. Ikke bare begynner man automatisk å se litt bort og si "au", men man ender fort opp med å ta et ekstra skritt unna kvister på trær når man går tur i skogen etterpå også. Selv bare det å klatre opp et tårn gjør spillet ganske bra...
Achievements er en blanding av singleplayer OCD hvor man vil samle ting som ligger her og der, litt som man automatisk får, og masse multiplayergreier, som stort sett er å grinde en Team Deathmatch ting med OCD for å få ting der også. Synes ikke multiplayer la til noe i dette spillet (da kunne de heller hatt mer sånn Tomb Speedruns med klokke som folk kunne konkurrere om, Mass Effect 3 stil gruppesurvival eller noe annet), som var litt dumt. Ikke et spill med enkle eller interessante achievements i alle fall.
Til syvende og sist var kjernespillet fantastisk, men QTE på de mest irriterende stedene, multiplayer og den dørgende kjedelige historien trekker ned.
8/10.
søndag 16. november 2014
mandag 27. oktober 2014
K6: Valiant Hearts: The Great War
 |
| wikimedia.org |
Under første verdenskrig reiser vi på tvers av land og strand gjennom Emile, Karl, Freddie og Anna. Og en hund. Ubisoft presenterer historien på denne måten:
This is the story of crossed destinies and a broken love in a world torn apart. All of them will try to survive the horror of the trenches following their faithful canine companion. In Valiant Hearts: The Great War™, the lives of all these characters are inextricably drawn together over the course of the game. Friendship, love, sacrifice, and tragedy befall each one as they help each other to retain their humanity against the horrors of war.Jeg opplevde det vel ikke fullt så dramatisk som at de måtte kjempe for å holde på sin "humanity", men historien om menneskene er en engasjerende en. Vertfall tidvis. Jeg likte karakterene og pusleriene underveis, og ble tidvis rivd med i historien til karakterene: Emile som vil redde Karl, Karl som vil tilbake til sin kone og sønn, Freddie som vil hevne seg mot tyskerne, og Anna som reiser rundt som en medic for å hjelpe folk. Det viste det menneskelige bak krig, skjebnene. Noe som absolutt kom fram mot slutten, uten at jeg skal si mer om det.
Noe av det som ødela litt for meg, var faktaene. Underveis i spillet får du opp historiske fakta og samler historiske gjenstander, som du forsåvidt kan velge om du vil lese eller ikke. Det tar ikke tid eller noe sånt, men det blir et irritasjonsmoment, for jeg merker at jeg ikke kunne brydd meg mindre. Noen få fakta hadde kanskje vært interessant, men SÅ MANGE? Mulig jeg følte det var flere enn det var, fordi jeg ikke leste noen av de (det vil si, jeg "leste" de for å få en achievement, but that's it). Oguleth nevner også at det blir for ensformig i lengden, og jeg må si meg enig. Det er ikke det lengste spillet, men jeg nådde et punkt der jeg følte meg som en unge og lurte på hvor langt det var igjen. Heldigvis var det ikke veldig langt igjen da, og spillet tok seg opp igjen.
Kort oppsummert: Jeg likte spillet, men er ikke nok historieinteressert til at det fenget i lengden.
7/10 (helt klart for å herme etter Oguleth's karakter)
O8: Child of Light
Spilt på XBOX 360.
Child of Light er et "indielike" turbasert rpg - prinsesse Aurora dør kort tid etter at faren gifter seg på nytt i Østerrike, og våkner i en eventyrverden, som hun skal forsøke å komme seg ut av så hun kan våkne. Spillet benytter seg heftig av eventyrgrep, og det meste av teksten er på rim, samt at jo hovedpersonen er ei lita jente og det visuelle er som et maleri og ikke har det døyt fotorealisme gående.
Gameplay går stort sett ut på å reise hit og dit for å finne ting og på sikt finne veien hjem til vår verden, med noen puzzles og litt omveier - men hver gang man dulter borti et monster (hvis man ikke gjør noe for å ta bort oppmerksomheten til monsteret) havner man på et kvasi-turbasert kart, hvor man har opp til 2 karakterer som slåss (og som kan byttes underveis i kampen, med en gang man har flere enn 2 i gruppa), som har forskjellige sett med evner - forskjellen fra et rent turbasert spill er at det ikke er noen flytting av folk (en del turbaserte mangler forsåvidt dette også), men at det er "timeline" som bestemmer når folk kan gjøre noe - og man kan forstyrre motstandere fra å gjøre noe. Som funker veldig bra stort sett; jeg skulle ønske de økte antallet som man kunne ha ute samtidig til 3 på et eller annet tidspunkt, siden jeg fort fant en måte som fungerte langt mer effektivt enn andre sammensetninger, og dermed aldri helt så grunnen til å bruke mesteparten av gruppa hvis det ikke var noen monstre som krevde evner fra enkelte gruppemedlemmer. Ellers er det noen puzzles, som ikke akkuratt er vanskelige (men bidrar med litt variasjon) - og lvling av gruppemedlemmene. Her er det også noe pirk; man lvler konstant så det er mye trykking etter så å si hver eneste kamp som gjør at pacinga til selve spillinga daler fort, og innlevelsen og følelsen av framdrift forsvinner. De kunne godt ha redusert hyppigheten til lvlinga litt og bare hatt støre økninger statiske evner (og flere skillpoints) hver gang man lvla istedet.
Presentasjonen er fantastisk; spiller bruker UbiArt-motoren (tror jeg den heter, eller UArt eller noe) som Valiant Hearts også bruker (og siste Rayman mest sansynlig) - spillet har sitt distinkte utseende, som passer veldig godt med konseptet. Ingen fotorealisme, men akk så mange karaktertrekk i animasjonene og det visuelle, eksempelvis hvordan Aurora sliter med å svinge det altfor store sverdet. Musikken og lydbildet er også veldig vakkert, med unntak av kampmusikken som ikke forandrer seg gjennom hele spillet og egentlig aldri var noe særlig spennende i utgangspunktet - det eneste pirket med presentasjonen.
Achievementene er helt ok også; mesteparten er noe man enkelt får ved gjennomspilling, et par for OCD-samlere og en som fort er litt irriterende fordi man må ha uplay for den, en shameless plug for å få folk til å registrere seg antar jeg.
Overall god underholdning, med bare litt pirk som trakk litt ned fra en plettfri opplevelse. Og til den spottprisen...
9/10.
Child of Light er et "indielike" turbasert rpg - prinsesse Aurora dør kort tid etter at faren gifter seg på nytt i Østerrike, og våkner i en eventyrverden, som hun skal forsøke å komme seg ut av så hun kan våkne. Spillet benytter seg heftig av eventyrgrep, og det meste av teksten er på rim, samt at jo hovedpersonen er ei lita jente og det visuelle er som et maleri og ikke har det døyt fotorealisme gående.
Gameplay går stort sett ut på å reise hit og dit for å finne ting og på sikt finne veien hjem til vår verden, med noen puzzles og litt omveier - men hver gang man dulter borti et monster (hvis man ikke gjør noe for å ta bort oppmerksomheten til monsteret) havner man på et kvasi-turbasert kart, hvor man har opp til 2 karakterer som slåss (og som kan byttes underveis i kampen, med en gang man har flere enn 2 i gruppa), som har forskjellige sett med evner - forskjellen fra et rent turbasert spill er at det ikke er noen flytting av folk (en del turbaserte mangler forsåvidt dette også), men at det er "timeline" som bestemmer når folk kan gjøre noe - og man kan forstyrre motstandere fra å gjøre noe. Som funker veldig bra stort sett; jeg skulle ønske de økte antallet som man kunne ha ute samtidig til 3 på et eller annet tidspunkt, siden jeg fort fant en måte som fungerte langt mer effektivt enn andre sammensetninger, og dermed aldri helt så grunnen til å bruke mesteparten av gruppa hvis det ikke var noen monstre som krevde evner fra enkelte gruppemedlemmer. Ellers er det noen puzzles, som ikke akkuratt er vanskelige (men bidrar med litt variasjon) - og lvling av gruppemedlemmene. Her er det også noe pirk; man lvler konstant så det er mye trykking etter så å si hver eneste kamp som gjør at pacinga til selve spillinga daler fort, og innlevelsen og følelsen av framdrift forsvinner. De kunne godt ha redusert hyppigheten til lvlinga litt og bare hatt støre økninger statiske evner (og flere skillpoints) hver gang man lvla istedet.
Presentasjonen er fantastisk; spiller bruker UbiArt-motoren (tror jeg den heter, eller UArt eller noe) som Valiant Hearts også bruker (og siste Rayman mest sansynlig) - spillet har sitt distinkte utseende, som passer veldig godt med konseptet. Ingen fotorealisme, men akk så mange karaktertrekk i animasjonene og det visuelle, eksempelvis hvordan Aurora sliter med å svinge det altfor store sverdet. Musikken og lydbildet er også veldig vakkert, med unntak av kampmusikken som ikke forandrer seg gjennom hele spillet og egentlig aldri var noe særlig spennende i utgangspunktet - det eneste pirket med presentasjonen.
Achievementene er helt ok også; mesteparten er noe man enkelt får ved gjennomspilling, et par for OCD-samlere og en som fort er litt irriterende fordi man må ha uplay for den, en shameless plug for å få folk til å registrere seg antar jeg.
Overall god underholdning, med bare litt pirk som trakk litt ned fra en plettfri opplevelse. Og til den spottprisen...
9/10.
søndag 26. oktober 2014
O7: Valiant Hearts: The Great War
Spilt på XBOX 360.
Valiant Hearts er en av disse nymotens "indilike" spillene til et stort studio (denne gangen Ubisoft), hvor man ikke går for den største pengemaskinen, AAA-style. Spillet tar utgangspunkt i første verdenskrig, hvor flere helter (i ordets rette forstand for en gangs skyld) åker ut for krigens grusomheter. Og i motsetning til 99% av spill som foregår under kriger, er dette faktisk verken et strategispill eller et fpgs-spill - hele greia her er at man løser gåter i forskjellige former - det eneste unntaket er legen, som de av en eller annen grunn ga noen quick time events, i mangel på å klare å gjøre sin egen greie fult ut.
Man rullerer mellom 4 helter, pappa/bestefar Emile (fransk) som blir hivd inn i militæret på sine eldre dager, hans svigersønn Karl (tysker), en lege fra Belgia og fyr fra statene ("Lucky") - som må gjennom diverse strabaser, hovedsaklig gjennom å kaste objektver, dytte på objekter, eller skjule seg fra fiender, for å komme seg helskinnet gjennom strabasene - noen ganger har de med seg en hund (som egentlig stjeler showet). Objektinteraksjonen fungerer bra, og gåtene er hele spillet relativt intuitive (og det er en hint-funksjon som popper opp hvis man bruker lang tid på noe, hvis man er lei) - det samme gjør snikinga. Med noen få unntak hvor det faktisk utøves vold (og legens QTE), er det dette man gjør hele spillet gjennom. Og siden gåteløsing ikke er helt min greie, ble det fort relativt ensformig. Bilkjøringsbitene (enten som "taxi" eller med tank) var ganske morsomme, men jeg HATER QTE - så når spillet avslutter med en veldig lang QTE-scene ble jeg ikke veldig imponert. Det hele var morsomt et par-tre timer, før det hele ble en grind gameplaymessig, rett og slett.
Presentasjonen varierer mellom topp og bunn. Musikken er utrolig stemningsfull, fortellerstemmen er tidvis VELDIG irriterende, og karakterene selv har i selve gameplayet ikke annet enn karikaturutrykk, som faktisk fungerer bra. Det samme gjør animasjonene og bakgrunnene i spillet - det klarer å formidle voldsomhetene uten at man blir angrepet av nær fotorealistisk brutalitet og blodbad, og er delvis vakkert og delvis komisk - og gir alle som deltar en distinkt personlighet (forskjellen på når Lucky og Emile klatrer over ting og løper, for eksempel). Aldri noen bugs, hickups i framrate og interaktivt miljø - kombinert med hvordan ting ser ut gjør at jeg skulle ønske flere spill gjorde ting på denne måten. Eller rettere sagt, hvorfor spiller jeg ikke heller flere spill som gjør det på denne måten? Bunnivået her er hvordan en opplysningskampanje blir drevet; de har puttet inn en del faktabokser i spillet, som noen ganger dukker opp og avbryter spillet, og når de slutter med det, har de en tendens til å bli tilgjengelige akkuratt når man ikke vil lese dem, men hvis man lar være går man glipp av noe. Som stykker opp spillet en del, som er kjedelig. Hvorfor de ikke bare kunne la det være unlocks og bare poppe opp en "unlock" hver gang man kom seg videre, hadde vært langt greiere.
Achievementene er greie. Ingen grinding, men hvis man er OCD-samler får man mye poeng for å endevende spillet mens man går gjennom det.
Overall synes jeg det var fantastisk, men siden det ikke er helt min genre, dalte underholdningsverdien ganske mye den siste halvdelen av spillet siden det er samme opplegg hele tiden. Hadde de kutta QTE-bitene og lagt til andre måter å løse puzzles på hadde det sansynligvis vært det beste spillet jeg hadde spilt i utfordringa til nå.
7/10.
Valiant Hearts er en av disse nymotens "indilike" spillene til et stort studio (denne gangen Ubisoft), hvor man ikke går for den største pengemaskinen, AAA-style. Spillet tar utgangspunkt i første verdenskrig, hvor flere helter (i ordets rette forstand for en gangs skyld) åker ut for krigens grusomheter. Og i motsetning til 99% av spill som foregår under kriger, er dette faktisk verken et strategispill eller et fpgs-spill - hele greia her er at man løser gåter i forskjellige former - det eneste unntaket er legen, som de av en eller annen grunn ga noen quick time events, i mangel på å klare å gjøre sin egen greie fult ut.
Man rullerer mellom 4 helter, pappa/bestefar Emile (fransk) som blir hivd inn i militæret på sine eldre dager, hans svigersønn Karl (tysker), en lege fra Belgia og fyr fra statene ("Lucky") - som må gjennom diverse strabaser, hovedsaklig gjennom å kaste objektver, dytte på objekter, eller skjule seg fra fiender, for å komme seg helskinnet gjennom strabasene - noen ganger har de med seg en hund (som egentlig stjeler showet). Objektinteraksjonen fungerer bra, og gåtene er hele spillet relativt intuitive (og det er en hint-funksjon som popper opp hvis man bruker lang tid på noe, hvis man er lei) - det samme gjør snikinga. Med noen få unntak hvor det faktisk utøves vold (og legens QTE), er det dette man gjør hele spillet gjennom. Og siden gåteløsing ikke er helt min greie, ble det fort relativt ensformig. Bilkjøringsbitene (enten som "taxi" eller med tank) var ganske morsomme, men jeg HATER QTE - så når spillet avslutter med en veldig lang QTE-scene ble jeg ikke veldig imponert. Det hele var morsomt et par-tre timer, før det hele ble en grind gameplaymessig, rett og slett.
Presentasjonen varierer mellom topp og bunn. Musikken er utrolig stemningsfull, fortellerstemmen er tidvis VELDIG irriterende, og karakterene selv har i selve gameplayet ikke annet enn karikaturutrykk, som faktisk fungerer bra. Det samme gjør animasjonene og bakgrunnene i spillet - det klarer å formidle voldsomhetene uten at man blir angrepet av nær fotorealistisk brutalitet og blodbad, og er delvis vakkert og delvis komisk - og gir alle som deltar en distinkt personlighet (forskjellen på når Lucky og Emile klatrer over ting og løper, for eksempel). Aldri noen bugs, hickups i framrate og interaktivt miljø - kombinert med hvordan ting ser ut gjør at jeg skulle ønske flere spill gjorde ting på denne måten. Eller rettere sagt, hvorfor spiller jeg ikke heller flere spill som gjør det på denne måten? Bunnivået her er hvordan en opplysningskampanje blir drevet; de har puttet inn en del faktabokser i spillet, som noen ganger dukker opp og avbryter spillet, og når de slutter med det, har de en tendens til å bli tilgjengelige akkuratt når man ikke vil lese dem, men hvis man lar være går man glipp av noe. Som stykker opp spillet en del, som er kjedelig. Hvorfor de ikke bare kunne la det være unlocks og bare poppe opp en "unlock" hver gang man kom seg videre, hadde vært langt greiere.
Achievementene er greie. Ingen grinding, men hvis man er OCD-samler får man mye poeng for å endevende spillet mens man går gjennom det.
Overall synes jeg det var fantastisk, men siden det ikke er helt min genre, dalte underholdningsverdien ganske mye den siste halvdelen av spillet siden det er samme opplegg hele tiden. Hadde de kutta QTE-bitene og lagt til andre måter å løse puzzles på hadde det sansynligvis vært det beste spillet jeg hadde spilt i utfordringa til nå.
7/10.
onsdag 1. oktober 2014
O6: Dragon Age: Origins - Awakening
Spilt på Xbox360.
En expansion til Origins; man gjør i bunn og grunn akkuratt det samme (slåss, snakke, kanskje løse noen puzzles for ekstra loot), bare i et annet miljø (et lite utsnitt av kartet man hadde som sandkasse i Origins), med andre biroller (Oghren er eneste sidekick som var med i Origins) og selvsagt en annen historie. Denne gangen har man tatt over som kommandør for et fort, hvor man skal bygge opp Grey Wardens til gammel storhet, men darkspawnsa ga seg ikke helt etter The Blight var over, og steller til bråk. Så man må rydde opp.
Kampsystemet er helt identisk som Origins, og har de samme problemene. Lite spennende områder man slåss i, og med noen få unntak nøyaktig de samme fiendene. Det er lagt til noen nye trylleformularer og evner, og masse nye craftinggreier (runecrafting som noe man kan fikse selv, dingser som gjør at man får andre symboler på skjoldet, samlequests fra smeden osv), så det blir langt flere knapper og/eller behovet for å gå inn i submenyene, som på xbox betyr at alt trekker ut og tempoet går rett til grunne. På den andre siden er pacingen langt bedre; man ender aldri opp med de evige kampene i strekk, så man rekker ikke gå utrolig lei før man får en pause. Så det er fortsatt morsomt hvis man synes origins var morsomt, eventuelt ble man lei i origins er det null poeng å tenke på å spille Awakening.
Dialogen og historien starter lovende - man blir presentert for en del valg som virker spennende og som kan virke som har noe å si, småsnakket mellom gruppemedlemmene er fortsatt morsomt (bare korta ned så de man ikke må vente på å gjøre noe for å få med seg alt hele tia) - men så ender det hele bare opp med å ikke ha noe å si til syvende og sist. Man kunne like gjerne bare skippa til det siste valget og ignorert resten siden det er det eneste som betyr noe for utfallet i praksis. Bortsett fra småsnakket er de nye birollene også lite inspirerte og jeg har nesten glemt dem bare timer etter jeg ble ferdig med spillet.
Til syvende og sist blir spillet bare som DA2, bare med dårligere grafikk, like kjedelig musikk og med en flik av at man bryr seg om noen i settingen.
Achievementene var helt ok, en gjennomspilling med en ekstra save og ti minutter ekstra spilling gir en alt.
6/10.
En expansion til Origins; man gjør i bunn og grunn akkuratt det samme (slåss, snakke, kanskje løse noen puzzles for ekstra loot), bare i et annet miljø (et lite utsnitt av kartet man hadde som sandkasse i Origins), med andre biroller (Oghren er eneste sidekick som var med i Origins) og selvsagt en annen historie. Denne gangen har man tatt over som kommandør for et fort, hvor man skal bygge opp Grey Wardens til gammel storhet, men darkspawnsa ga seg ikke helt etter The Blight var over, og steller til bråk. Så man må rydde opp.
Kampsystemet er helt identisk som Origins, og har de samme problemene. Lite spennende områder man slåss i, og med noen få unntak nøyaktig de samme fiendene. Det er lagt til noen nye trylleformularer og evner, og masse nye craftinggreier (runecrafting som noe man kan fikse selv, dingser som gjør at man får andre symboler på skjoldet, samlequests fra smeden osv), så det blir langt flere knapper og/eller behovet for å gå inn i submenyene, som på xbox betyr at alt trekker ut og tempoet går rett til grunne. På den andre siden er pacingen langt bedre; man ender aldri opp med de evige kampene i strekk, så man rekker ikke gå utrolig lei før man får en pause. Så det er fortsatt morsomt hvis man synes origins var morsomt, eventuelt ble man lei i origins er det null poeng å tenke på å spille Awakening.
Dialogen og historien starter lovende - man blir presentert for en del valg som virker spennende og som kan virke som har noe å si, småsnakket mellom gruppemedlemmene er fortsatt morsomt (bare korta ned så de man ikke må vente på å gjøre noe for å få med seg alt hele tia) - men så ender det hele bare opp med å ikke ha noe å si til syvende og sist. Man kunne like gjerne bare skippa til det siste valget og ignorert resten siden det er det eneste som betyr noe for utfallet i praksis. Bortsett fra småsnakket er de nye birollene også lite inspirerte og jeg har nesten glemt dem bare timer etter jeg ble ferdig med spillet.
Til syvende og sist blir spillet bare som DA2, bare med dårligere grafikk, like kjedelig musikk og med en flik av at man bryr seg om noen i settingen.
Achievementene var helt ok, en gjennomspilling med en ekstra save og ti minutter ekstra spilling gir en alt.
6/10.
mandag 29. september 2014
O5: Dragon Age: Origins
Spilt på Xbox360.
Før dette kom ut for en halv istid siden, gledet jeg meg som en unge, Bioware som gjør sin helt egen greie med fantasy måtte jo bli bra, etter Mass Effect. Og det innfridde til en viss grad da, men det begynner å dra på åra, og fantasy rpg har kommet seg et stykke siden...
Spillet er bygd opp akkuratt som Dragon Age 2, som allerede har blitt spilt her. Mesteparten av tia slåss mann mot ting gjennom et tredjepersons semi-turbasert system, man snakker med ymse npcer om viktige og uviktige ting og det er i teorien noen "gåter" noen steder, men de er det virkerlig ikke mye av.
Kampsystemet er så å si likt med DA2 på konsoll, bare at man kunne velge å trykke for alle standardangrepene istedenfor at cpuen autoattacker i DA2. For det meste er miljøet man slåss i temmelig sterilt; det er lite ting å ødelegge (noen ytterst få barrikader), en og annen felle og en og annen ting som gjør at man ikke føler man konstant er på en slette med abstrakte kanter. Så kampene blir i realiteten rollespillslåssing på sitt mest grunnleggende; focus fire det som er mest truende for øyeblikket, mens en tank prøver å holde fiendene borte fra de squishy folka og noen blir tvunget til å heale de andre. Og så skal man bygge karakterer med utstyr og evner for å ha best mulig odds. Det hadde vært ok til en viss grad, hadde det ikke vært så forbanna mye av det! Deler av spillet er endeløse huler, mot de samme fiendene, hvor kampene enten tar evigheter på vanskelige vanskelighetsgrader (siden alle fiendene tåler så mye), eller bare blir et ork på enklere. Hovedhistoriens fiender (darkspawn), er også fullstendig personlighetsløse og er bare "de derre onde folka" som man blir fortalt å slakte ned, fordi vel, de er onde. Som spill i seg selv ender slåssinga opp som temmelig kjedelig, og hadde vært totalt forglemmelig i seg selv... Muligens derfor de kjører max blod og henrettinger (uten at det er noe som krever input fra spillern, selvsagt), bare for å gjøre det mer "edgy"...
Den andre store biten, snakke med folk, eller rettere sagt, ta avgjørelser for folk, er noe helt annet. Et av de spillene jeg vet om hvor valgene man tar i samtaler påvirker spillet i ganske stor grad - alle de folkene man ender opp med å bry seg om i spillet påvirker man skjebnene til, la de leve, la de dø, være en drittsekk så de stikker av også videre. Voiceworket er fantastisk, alle birollene man har med seg i eventyrgruppa er på et eller annet vis interessante, og selv om ansiktsanimsjoner har kommet LANGT siden fungerer det fortsatt greit (slippes tross alt en del spill som har dårligere ansiktsanimasjoner enn dette nå om dagen..) Det at noen av birollene har sine egne samtaler i bakgrunnen når man er ute på eventyr, gjør at det ofte blir en vittig moralboost midt mellom kamper hvor man slår ned hurlock nummer 600 og 601. Selve hovedskurken kommuniserer man jo ikke med, og hovedpersonen selv snakker jo aldri, så det er på langt nær perfekt, men. Hadde dette vært et spill i seg selv, hadde det vært ganske bra.
Favorittøyeblikket denne gangen er pro contra utenfor cella til fangen som forgifta Arl Eamon.
Kombinasjonen av de to gjør at det er et helt greit spill å spille, og bedre enn sin oppfølger. Men på konsoll, i alle fall ikke lenger noe toppspill i sin sjanger.
Achievementmessig er spillet helt ok, i alle fall uten dlcene - det går mest i å gjøre alt spillet har å tilby. Noen av dem har selvfølgelig bugga under oppdateringer (som den hvor man må se alle sluttene), men i teorien er det et habilt spill å jakte achievements i.
7/10.
Før dette kom ut for en halv istid siden, gledet jeg meg som en unge, Bioware som gjør sin helt egen greie med fantasy måtte jo bli bra, etter Mass Effect. Og det innfridde til en viss grad da, men det begynner å dra på åra, og fantasy rpg har kommet seg et stykke siden...
Spillet er bygd opp akkuratt som Dragon Age 2, som allerede har blitt spilt her. Mesteparten av tia slåss mann mot ting gjennom et tredjepersons semi-turbasert system, man snakker med ymse npcer om viktige og uviktige ting og det er i teorien noen "gåter" noen steder, men de er det virkerlig ikke mye av.
Kampsystemet er så å si likt med DA2 på konsoll, bare at man kunne velge å trykke for alle standardangrepene istedenfor at cpuen autoattacker i DA2. For det meste er miljøet man slåss i temmelig sterilt; det er lite ting å ødelegge (noen ytterst få barrikader), en og annen felle og en og annen ting som gjør at man ikke føler man konstant er på en slette med abstrakte kanter. Så kampene blir i realiteten rollespillslåssing på sitt mest grunnleggende; focus fire det som er mest truende for øyeblikket, mens en tank prøver å holde fiendene borte fra de squishy folka og noen blir tvunget til å heale de andre. Og så skal man bygge karakterer med utstyr og evner for å ha best mulig odds. Det hadde vært ok til en viss grad, hadde det ikke vært så forbanna mye av det! Deler av spillet er endeløse huler, mot de samme fiendene, hvor kampene enten tar evigheter på vanskelige vanskelighetsgrader (siden alle fiendene tåler så mye), eller bare blir et ork på enklere. Hovedhistoriens fiender (darkspawn), er også fullstendig personlighetsløse og er bare "de derre onde folka" som man blir fortalt å slakte ned, fordi vel, de er onde. Som spill i seg selv ender slåssinga opp som temmelig kjedelig, og hadde vært totalt forglemmelig i seg selv... Muligens derfor de kjører max blod og henrettinger (uten at det er noe som krever input fra spillern, selvsagt), bare for å gjøre det mer "edgy"...
Den andre store biten, snakke med folk, eller rettere sagt, ta avgjørelser for folk, er noe helt annet. Et av de spillene jeg vet om hvor valgene man tar i samtaler påvirker spillet i ganske stor grad - alle de folkene man ender opp med å bry seg om i spillet påvirker man skjebnene til, la de leve, la de dø, være en drittsekk så de stikker av også videre. Voiceworket er fantastisk, alle birollene man har med seg i eventyrgruppa er på et eller annet vis interessante, og selv om ansiktsanimsjoner har kommet LANGT siden fungerer det fortsatt greit (slippes tross alt en del spill som har dårligere ansiktsanimasjoner enn dette nå om dagen..) Det at noen av birollene har sine egne samtaler i bakgrunnen når man er ute på eventyr, gjør at det ofte blir en vittig moralboost midt mellom kamper hvor man slår ned hurlock nummer 600 og 601. Selve hovedskurken kommuniserer man jo ikke med, og hovedpersonen selv snakker jo aldri, så det er på langt nær perfekt, men. Hadde dette vært et spill i seg selv, hadde det vært ganske bra.
Favorittøyeblikket denne gangen er pro contra utenfor cella til fangen som forgifta Arl Eamon.
Kombinasjonen av de to gjør at det er et helt greit spill å spille, og bedre enn sin oppfølger. Men på konsoll, i alle fall ikke lenger noe toppspill i sin sjanger.
Achievementmessig er spillet helt ok, i alle fall uten dlcene - det går mest i å gjøre alt spillet har å tilby. Noen av dem har selvfølgelig bugga under oppdateringer (som den hvor man må se alle sluttene), men i teorien er det et habilt spill å jakte achievements i.
7/10.
onsdag 24. september 2014
K5: Magic 2015 - Duels of the Planeswalker
 |
| incgamers.com |
Magic 2015 er vel årets digitale utgave av et sett som er gitt ut til Magic: The Gathering. I bunn og grunn spiller du papirutgaven digitalt, men forkledd som en historie. Du er en planeswalker (tror jeg?) og må forbi diverse hinder før du møter den store bossen, Garruk (campaign mode?). Men det er igrunnen bare et kortspill. Digitalt.
Jeg har ikke spilt Magic før, så det er på sett og vis mitt første møte med spillet, om vi ikke teller med Spellslingers-videoene til Geek & Sundry på youtube. Og et par andre som Oguleth har lurt meg til å se. Som nybegynner skulle jeg ønske spillet inneholdt mer "lærdom", jeg føler at jeg har famla i blinde, og bare prøvd meg fram. Det er en tutorial, men jeg glemte raskt hva de gikk gjennom der. Det førte til at jeg satt igjen med en følelse av at jeg tenkte mye, men fikk lite igjen for det... men så spilt jeg litt mer, og litt mer, og plutselig så følte jeg meg litt klokere.
Spillet er ellers veldig pent, jeg liker grafikken, og hvor stilrent det er. Litt tungvint med menyer der du må gå tilbake ørten steg for hver gang du skal gjøre noe, men kanskje akkurat det er litt bedre på pc? En ting jeg imidlertid stiller spørsmålstegn ved er: Når de forsøker å lage en slags storymode av et spill, hvordan da samtidig beholde det som et rent kortspill? Det hadde vært veldig mye mer meningsfylt hvis han med froskehæren til slutt hadde en hær av frosker, i stedet for ørten kort med bilder av frosker... De har lagt inn små videosnutter og tekst som forteller en handling, og vips så sitter du og spiller kort. Personlig hadde jeg likt det bedre om det var laget som om du spilte en turnering eller noe i den duren.
Spillet er et helt ok tidsfordriv, og det var artig å endelig få prøve magic... men jeg tror ikke det var en perfect match, og jeg har igrunnen nok av andre småspill å bruke som tidsfordriv - som kabal og minesweeper - som ikke gir seg ut for å være noe annet enn det de er.
4/10
Abonner på:
Innlegg (Atom)