K7S2: Life is Strange

engadget.com

Life is Strange er ett av disse historiedrevne spillene som synes å være populære for tiden. Spillet kommer i fem episoder, der siste episode kom ut nå i oktober. Du styrer Max, ei jente som går på en fancy kunstskole som er langt fra perfekt. Etter en hendelse som involverer hennes bestevenninne fra "way back", Chloe, finner Max ut at hun kan skru tilbake tida - og morroa kan begynne!

Min første tanke da jeg startet første kapittel var sånn ca. "Oh, shit! Hva har jeg gjort! Skal vi spille oss gjennom fem episoder med high school intriger?". men ting tok seg jo relativt fort opp, og "intrigene" er mest med på å forme valgene du tar etterhvert, og å gi historien litt mer kjøtt på beina. Og det tok seg nok opp til at high school-elementet ikke lenger spilte noen rolle. Fra ca. midten av fjerde episode og utover vandret tankene mine imidlertid mer og mer til filmen "The Butterfly Effect", noe som kanskje sier nok om hvordan historien utvikler seg. Ideen om hvordan du kan påvirke framtiden (eventuelt nåtiden) med hver lille ting du endrer i fortiden er jo på ingen måte ukjent, og Life is Strange følger den ideen til punkt og prikke. 

Etter å ha lest Oguleths review av spillet må jeg si han oppsummerer det hele ganske greit, og jeg er i stor grad enig. Spesielt når det gjelder slutten. Uten at jeg skal si for mye om selve sluttens innhold, så står du på slutten overfor to valgmuligheter. Og i rett sjanger-ånd så er dette naturligvis et vanskelig valg! Jeg savnet imidlertid et alternativ... Et Donnie Darko-alternativ rett og slett. Og det er det jeg skal si om den saken.

pixeldynamo.com

Videre stemmer det jo også at det ikke er så mye "spill" i spillet, det du gjør mest er å gå rundt og å se cut scenes. Når det er sagt så har jeg nylig (mens jeg ventet på at siste episode av Life is Strange skulle komme ut) spilt gjennom The Wolf Among Us, og det føles som langt mer spill i LiS. Jeg liker at de ikke rusher samtalevalgene (som de gjør i Wolf, og flere av denne typen spill), samtidig som det er litt sherlocking på gang - og jeg liker at du kan skru tilbake tiden for å prøve ulike samtalevalg og få det utfallet du har lyst på (så sant det er en mulighet). 

Dommen er vel at jeg likte spillet, og kommer nok til å spille flere spill i denne sjangeren framover. 

8/10

O7S2: Life Is Strange

Spilt på PC.

Life Is Strange handler om ei hipsterjente som har dratt til en skole med en superprofilert fotograflærer. Og ender opp med å lære seg å reise i tid etter en insident på dassen etter en fotografitime. Spillet består stort sett så å blande dialogvalg i scener man blir putta i, og rote rundt i folks greier som Sherlock Holmes med superpowers. Alt med et ganske behagelig soundtrack i bakgrunnen...



Det som stikker seg ut i dette spillet er at så å si alle valgene man tar blir godt bygd opp mot (man har ofte et inntrykk av folk og hendelser til en viss grad) som gjør valgene vanskelig. Skjedde flere ganger per episode at jeg nesten skrek ut OH NO YOU DIDNT! - noe som tyder på godt arbeid med scener også videre. Grafikken (bortsett fra den grusomme lipsyncen) og lyden har en distinkt og minneverdig karakter, dette er typisk bra "indiestyle med stor publisher i ryggen" løsninger.

Men som med Ethan Carter er i utgangspunktet dette ikke helt min greie. Det er veldig lite gameplay; heldigvis går man i avgrensete områder og blir utsatt for plott hele tia så man ikke mister historien i kjedsomlighet. Det som er av tradisjonell spilling er en slags QTE for bildefokusering hvor kontrollene er elendig forklart, og som blir spamma til det kjedsommelige etterpå - og et par snikeseskjoner. Ingen av dem legger noe særlig til spillet, så det er igrunn null gameplay her for meg. Det er lange seksjoner med bare filmsekvenser uten player input også, og selv om det er bra til å bygge opp spillet er det igjen ikke noe jeg ser på som spill.

Slutten, som igrunn ikke var en overraskende løsning (spesielt etter litt uti den siste episoden), er av den typen som gjør resten av valgene litt banale i etterkant. Jeg er ingen fan av å løse spill på denne måten, og gjør meg lite lysten på å spille det om igjen for alternative valg. Som gjør det hele litt trist, siden store deler av spillet hadde vært morsomt å utforske i alle fall en gang til.

Vil jeg spille det igjen? Sansynligvis ikke...

7.5/10

O6S2: The Vanishing of Ethan Carter

Som det første spillet i utfordringas gang: ganske stor forskjell på synspunkter om dette spillet...

Man blir kastet inn i spillet med "dette spillet er narrativt og holder deg ikke i hånda" - dette er aldri et godt tegn. Man skal drive etterforskning av forsvinningen av gutten Ethan, og har en slags sandbox med diverse puzzles i. Spillet forklarer ingen kontroller, ikkeno poeng eller gir deg kart. Så man må finne et område med diverse løse tråder, og prøve å nøste opp alt til en helthetlig løsning.

Spillet har en rød tråd som historie som later som den ikke tvinger seg på det, men illusjonen knaser fort når man blir tvunget til å nøste opp alt og se cutscenes og lese notater for å fullføre det. Sånn puzzle-opplegget funker blir spillet mer en "vandre rundt i blindveier, backtracke, vandre i sirkler med et spor av gåteløsning". Dette er i spill jeg vanligvis er glad i elendig design. For meg er det i et sånt her spill fortsatt elendig design. Greit at naturen er fin og musikken skaper litt ekstra atmosfære, men når man spiller spillet rundt 5 timer og bruker i realiteten 4 timer på å bare gå rundt, er dette for meg ikke narrativt, det er trolling. Det faktum at grafikken bugga ut så jeg var i "blå batmanmodus" store deler av spillet, gjorde at naturen og områdene stort sett ikke var så fine heller.

En selsom opplevelse, tror jeg fint holder meg unna spill i samme stil og fra samme utgiver framover. Spillet har null gjenspillsverdi også selv om jeg hadde likt det, bare sånn for å gjøre det bedre.

Vil jeg spille det igjen? ALDRI, ALDRI!

2/10.

K6S2: Torchlight II

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal si om Torchlight II. For meg var første del av spillet å løpe etter Oguleth og drepe så mye som mulig av det som prøvde å drepe meg - og andre del av spillet var å passe på at jeg hadde nok potions til å unngå å dø for mange ganger. Jeg tror det var en historie inni der et sted, men gudene må vite hva den var... 

La oss nå starte med det positive: Jeg likte karakteren min! Man kan si mye om de enorme mengdene utstyr man plukker opp i spillet, men jeg liker at tingene faktisk får deg til se annerledes ut. Jeg prøvde på et punkt å samle meg opp et sett, men innen jeg hadde fått halvparten av settet så hadde jeg jo plukket opp nye ting som var langt bedre. Men se så fin jeg er, med det som ligner på paintball-pistoler, og min trofaste ugle som står og passer på. Jeg fikk også etterhvert et skjelett, men det tok noen timer spilling før jeg forstod at det var mitt. Det var visst en spell jeg lærte ugla, uten å helt ha fått med meg at jeg hadde gjort det. Ting gikk såpass fort at jeg fikk jo igrunnen ikke med meg så mye av det som skjedde rundt meg, eller hva jeg gjorde selv. 

Jeg likte også klassen jeg valgte, Outlander. Det hendte jeg plukket opp noen kanoner og diverse som gjorde at jeg ble fristet til å bytte bort pistolene, men jeg trivdes godt med de altså. Jeg mistenker at jeg ikke gjorde det spesielt enkelt for Oguleth å være melee riktignok, for det jeg likte best var pistolenes (rettere sagt min skill's) knockback... En ørliten del av meg kunne tenke seg å leke mer med de ulike skillsene, for det ble mye til at jeg spamma den ene. Helt mot slutten av spillet lærte jeg hvordan jeg lettere kunne bruke en skill til, men det førte til noen uheldige Alt+Tab ut av spillet... 

Det var altså flere sider ved spillet som jeg likte, men så til det negative: Mot slutten møtte jeg plutselig på en bug som gjorde at jeg ikke fikk fortsette med hovedquesten. Hadde det vært et sidequest så hadde vi bare kunnet hoppe over det, men altså ikke når det er hovedquesten. Etter litt googling fant vi en løsning, og selv om man kan si det er en liten trøst at det var en bug flere hadde opplevd, så var det med på å ødelegge det avsluttende inntrykket av spillet. At slutten også handlet mest om å ha nok potions og nok penger til å slippe å måtte løpe for mye rundt i verdenen midt under en bossfight, og ikke egentlig om så mye mer enn det, så ble ikke akkurat slutten så givende heller. 

Selv noen dager etter vi fullførte Torchlight II så må jeg trekke litt på smilebåndet av tanken på skjelettet mitt, som bare ble tøffere og tøffere for hver gang det dukket opp (selv om det ikke endret utseende eller oppførsel forsåvidt), så slutten har ikke klart å "ødelegge" hele spillet - men det frister lite å spille det mer. 

6/10

O5S2: Torchlight II

Spilt på PC.

Torchlight II er en Diabloklone (eller Roguelike avhengig av tidsperspektiv) hvor man vasser rundt i huler, dreper monstre og samler xp for levelups/loot. Spillet har en eller annen form for historie, men den er så skjult i historien og intetsigende at det egentlig bare er et rammeverk. Spillet består egentlig av to ting: Fighty Fighty og Mathy Mathy.

Fighty Fighty
Velg klasse og utseende. Så går i realiteten resten av spillet ut på å kverke alt som er fiendlig på kartet man er på ved hjelp av forskjellige angrep karakteren har; avhengig av klasse og level. Kartene er enten relativt åpne (overmapet) med litt clutter hvor man kan bevege seg mye rundt, og hulene som er trange og gjerne langt mer 3d hvor det er lite rom å manøvrere seg på. I starten er dette ok, all slåssinga er som regel bare spam av en eller annen evne man har satsa på med litt bruk av healing og mana potions for å holde det gående. Dette var en morsom del av spillet; det var ingen irriterende mekanikker eller vanskelig å se hva som skjedde eller hva monsterne gjorde og så ut som. På et tidspunkt rundt halvveis i spillet begynte en del ting å dale. Som Berserker spilte jeg melee; og plutselig var det en del fiender som kunne flytte seg unna konstant sakte, men som gjorde det umulig for melee å faktisk treffe hitboxen deres siden man stopper opp for å slå, mens fiendens hitbox forsvinner bort. Noen fiender hadde immun flyving. Fiender starta å oneshotte en; som var greit nok på overmapet, men sammen med den konstante økningen av lyseffektene og lite plass å bevege seg på ble det helt horribelt visse steder å spille. Alle regnbuens farger var i veien for å se at troll bevegde seg i oneshotbevegelsen istedenfor bittelittskade via sving bevegelsen. Etter det ble det bare verre; masse trekking/dytting fra fiender (og ingen egne saklige manøvreringsevner) og enda flere merkerlige tekniske løsninger hvor det var svært sjeldent det faktisk var morsomt å hakke opp fiender. Og da er det noe feil med spillet... I tillegg har spillet en merkerlig straff om at når man dør, må man velge om man vil spawne ved inngangen der man er, i byen eller et tredje sted noen ganger, hvor man må betale x gull avhengig av hvor. Dette er forsåvidt greit i singleplayer, men i multiplayer tracker ikke spillet samlet questopplegg veldig bra så plutselig buger alt. Noe som er utrolig irriterende. En ting jeg likte dog var at man har en pet som man hive loot på, og sende til byen for å selge ting (og hente potions), så man ikke må avbryte monsterhakkinga hele tia for å selge ting eller refille potions.

Mathy Mathy
Som alle action rpger av denne typen er poenget i realiteten å drepe monstre kjappest mulig for å få mer ting og xp til å drepe ting kjappere. Så man må finne ut av hva slags skills man vil satse på når man lvler opp (og attributes), samt velge mellom en massiv mengde loot som dropper for å finne ut hva som funker best. I starten spiller det ingen større rolle, men utover i spillet får man fort svi hvis man har valgt noe feil... Eller det ikke dropper loot som effektivt gjør karakteren din bedre. Uten modding har man ingen måte å respecce skillopplegget sitt på bortsett fra de tre siste skillpoengene; som virker litt meningsløst bortsett fra ved feilklikk. Selv merka jeg at jeg helst skulle starte på nytt sånn i tredje akt for å ha en mer saklig spread av poeng, som godt kunne ført til mer spilling (det er sånn jeg liker disse spillene). Loot føles mer ut som meningsløst mye inventorymanagement; man bruker kanskje 5% av lootet er noe man kan bruke. Ekstra teit er det når man får loot av den beste typen (Unique osv) som bare kan brukes av andre klasser. Greit hvis man spiller med noen man kan gi det til, men å måtte konstant rydde bag er noe jeg var lei av i Diablo 2 - at alle sånne spill aldri klarer å ha en variant hvor man slipper er litt frustrerende. Samtidig dropper mye loot som er høyere level enn man er selv, som man må spare på, som skaper ekstra clutter. Dette ble fort veldig gammelt.

Nå høres jeg plutselig veldig negativ ut; men det er fordi slutten med alt det irriterende er det som sitter igjen. Spillet var intenst og morsomt i starten, før det plutselig dalte. Jeg vet ikke om det er den gode gamle "slapp opp for penger til å fikse alt" som slo til igjen, eller en del ting som ikke var veldig gjennomtenkt. Men jeg kommer neppe til å spille det igjen noen gang; det er mange andre lignende spill der ute man heller kan bruke tia si på.

6/10.