K3: Child of Light

youtube.com/ubisoft

I Child of Light styrer du Aurora, som en dag våkner i en fremmed verden. Hun må reise rundt i denne verdenen og finne sola, månen og stjernene, som er stjålet av the Dark Queen, Umbra. Kun på den måten kan hun returnere til sin egen verden, der hennes far venter. Underveis møter du ulike karakterer som du også kan få med deg videre, til å hjelpe med kampene og som fine samtalepartnere.

Dette er et veldig pent, lite spill. Fine omgivelser, fine animasjoner. Og selv om du både må inn i mørke kriker og kroker, og det ikke akkurat mangler på fiender, så føles det som et koselig eventyr du spiller gjennom. Det er en passe mengde side quests og samtaler, du kan si hei til omtrent alle du møter på, men slipper å inngå i noen spesielt lang samtale med de. Veldig kjekt!

Når det gjelder motstanderne er de også varierte, og for å få best utbytte av kompanjongene gjelder det å finne ut hva som er motstandernes svake side og kompanjongenes sterke sider. Jeg kan ikke legge ut om hva spillmekanismene er bygget på, men jeg liker de. Spillet har på sett og vis litt av alt jeg forventer å finne i et RPG - du kan lvle både Aurora og de andre, så de får ulike spells og evner. Du kan også oppgradere deres utstyr med forskjellige oculi, så de f.eks. får bedre resistans mot ild-angrep, eller at de selv gjør litt ildskade (fire damage - det er litt for gøy å oversette til norsk av og til). Du kan også samle inn ulike potions, for å bedre helse og denslags. Jeg er generelt dårlig på å ta sånt i bruk, men oppdaget mot slutten at flere av de var veldig greie å ta i bruk.

pcgamer.com

Nå er det vel en måned eller noe sånt siden jeg spilte gjennom spillet, og har ikke så veldig mye mer å si om spillet. Det eneste andre jeg husker er at jeg ble litt lei av musikken etterhvert, men løste vel det ved å sette på min egen musikk. Ellers likte jeg spillet, så enkelt går det vel an å si det. 

9/10

K2: Kingdoms of Amalur: Reckoning

Lånt fra gameskinny.com

Etter å ha sett Felicia Day og Sean Plott spille KoA: Reckoning i halvannen time (del 1 og del 2), var det et spill jeg har hatt lyst til å spille, og bare har ventet på den rette anledningen. Når da Oguleth velger det i en utfordring, så er jo definitivt anledningen her. En av de få tingene jeg husker fra youtube-videoene er hvor gira Felicia Day ble på å knuse ting, så jeg glisa og knuste som bare det i starten... men, for å si det på godt norsk: It got old. 

KoA: Reckoning er et RPG, et langt RPG satt i en stor verden med mye å gjøre, for de som ønsker det. Man kan velge å gjøre det relativt raskt ved å kun følge hovedveien (main quest), men jeg vet ikke hvordan det oppleves for jeg tok omtrent så mange omveier som det går an å ta. Spillet byr på fire typer quests: 

Main quest gir deg historien som starter med at du blir bragt et sted og våkner i en haug med lik uten å vite hvem du er/var. Du får vite at du var død, vi er i krig med noen winter fae, the Tuatha, og du er nå en veldig viktig person som kan endre skjebnen. Underveis blir det også hintet litt om hvem du var før du døde, og det er vel den delen av hovedveien jeg ble litt nysgjerrig på - utover det er ikke hovedhistorien veldig spennende. 

Den neste type quest har de kalt "factions", og det er seks av de. Etter å ha fullført den første av de følte jeg meg ganske ferdig med spillet, for den inneholdt jo alt et helt spill ellers har: Du må utføre diverse oppgaver som leder deg rundt i verdenen og på slutten må du beseire en boss. Samtidig som jeg følte meg ferdig etter å ha blitt utnevnt dronning av House of Ballads, så var oppgavene og historiene i disse fire factionene langt mer spennende enn hovedhistorien. Det var en artig måte å bli kjent med ulike sider av verdenen og de ulike folka. 

Side quests og tasks er de to siste typene, og det var de som omtrent tok knekken på min spillevilje. Det tok jo aldri slutt! Det hele startet så optimistisk, der jeg trasket rundt i verdenen og gikk og pratet med folk. Jeg tenkte med meg selv at jeg kan jo ta i mot disse oppgavene og se om jeg får gjort noen av de underveis, tjene litt penger og få mer XP. Så naiv var jeg altså. Hver eneste side quest består av mer enn én oppgave, så selv om du gjør den ene tingen de ber om så må du belage deg på å gjøre vertfall et par ting til. For hver av de. Og det er hundreogørten side quests! Tasks er mer av typen jeg er vant til at side quests er, der du kan samle inn ting og tang (bl.a. rat meat, mmm, jummy!), levere de inn og tjene litt penger. Eneste "problemet" er at det kan du gjøre i all evig tid. Veldig kjekt når du leverer inn 67 freeman armband, og neste fyr du dreper også har et sånt armband... det er begrenset hvor mange ganger du gidder å oppsøke samme fyr for å levere de inn. 

Lånt fra amalur.wikia.com

Nå har jeg prøvd å ikke være for negativ, men i omtale av quests så kjenner jeg at det er vanskelig å være positiv. En ting jeg imidlertid kan være ganske positiv er kampmekanismene (i mangel på et bedre ordforråd). Du kan velge å være warrior, rogue eller mage, men slipper å låse deg til én klasse. Får du lyst til å være noe annet etter å ha prøvd å være mage i 20 timer, så oppsøker du bare en fateweaver og velger evner helt på nytt. Selv ble jeg tidlig forelsket i faeblades, så her var det ganske hardcore rogue som gjaldt. Achievementsene som gikk på å drepe med feller eller evner ble da noe jeg virkelig måtte gå inn for å klare, for det var jo så mye kjekkere å bare svisje og svosje rundt med disse faebladesene (og leke helikopter)!

Det er mye mer jeg kunne sagt, om hvor interaktiv verdenen er f.eks., om at det er litt festlig å kunne lage sine egne våpen og gi de unike navn, at det er så mye forskjellig du kan gjøre... Det er imponerende hvor stort spillet er, og hvor mye de har fått stappa inn i det, men jeg sitter først og fremst igjen med en følelse av at det er for. La meg utdype: for stort, for mange quests, for lett å skaffe seg penger, for kjedelige samtaler (jeg skippa gjennom omtrent alle samtalene, og jeg pleier å sette pris på samtaler i spill... det er jo der humoren kommer frem! Men ikke her), for lite humor, for lite du ble følelsesmessig engasjert i.

Nå rundet jeg 80 timer spilletid før jeg fullførte hovedhistorien og endelig kunne legge det fra meg, så det kan jo ikke ha vært så grusomt som jeg føler at jeg fremstiller det nå. Det er mange kamper, så jeg fikk virkelig kost meg med svisjing og svosjing, og som jeg sa så var factionene litt artige. Det var grei tidtrøyte i en tid der jeg jobba mye, og ikke hadde noe særlig overskudd til mer invikla spill. Og jeg skulle jo ha minst like mange, om ikke flere, achievements som Oguleth (jeg har pr i dag 3 mer enn han!), så det var flere ting som gjorde at jeg fortsatte. 

6/10

K1: Tomb Raider

Tomb Raider/Lara Croft, lånt av IGN.com

I åpningsscenen finner vi Lara og et mannskap på en båt, som etter kort tid blir fanget i en storm. De er på en ekspedisjon som skal lede dem til prinsessen Himiko og hennes rike, på jakt etter artifakter. Som følge av stormen blir de fanget på øya Yamatai, adskilt og skadet. Målet med spillet er å finne en vei bort fra øya, men det er nok av hindre som står i veien for det, og underveis blir vi bedre kjent med legenden om Himiko.

Tomb Raider ble mitt første ordentlige møte med xbox360, og ble valgt til denne "utfordringen" hovedsakelig fordi det fulgte med konsollen. I starten handlet det derfor for meg vel så mye om å bli kjent med kontrollene, som å spille et spill. Og jeg tror det var et greit valg som første spill (at jeg egentlig prøvde Halo 4, og hadde NULL kontroll på hva jeg gjorde trenger vi ikke å gå nærmere inn på). Det var blant annet veldig kjekt hvordan skjermen stadig fortalte meg hvilke knotter jeg skulle trykke på! Og jeg følte jeg fikk brukt knottene ganske mye også.

Når det gjelder selve spillet, så fant jeg historien spennende. Det hendte at hintingen om hva som kom til å skje var litt for tydelig (ikke for å spoile for mye, men når "Sam" har samme stemme som "Himiko" så sier det ganske mye), så det som foregikk på slutten kom vel ikke som noen stor overraskelse... men jeg fikk etterhvert veldig lyst til å komme meg bort fra den øya. Jeg likte også at du stortsett blir ledet i én retning, men har muligheten til å dra litt frem og tilbake på øya for å fullføre diverse sidequests, og få xp og salvage for å lvle opp både Lara og våpnene. Sidequesta var ikke av de aller mest spennende, de går mest ut på å skyte ting eller sette fyr på det, men det var heller ikke så mange av de. Det eneste som kan sies å være en skikkelig tidtrøyte er jakten på gps caches. Jeg prøvde virkelig hardt å fullføre alt i spillet, men der måtte jeg gi opp. 

Alt i alt har jeg veldig lite negativt å si om spillet. Skrifta ble for utydelig for meg, men det var vel mye grunnet gammelt tv, så jeg gir ikke spillet skylda for det. Multiplayer funka også veldig dårlig for meg, men jeg må innrømme at jeg kun prøvde én omgang. Heldigvis er det kun for achievementsene det er vits å spille multiplayer, det har ingen innvirkning på spillet ellers.

Bilde fra http://www.twinfinite.net

Det siste jeg føler jeg må kommentere er alle de måtene det går an å dø på i spillet, og hvor visuelt det er. Da jeg skulle søke etter bilder jeg kunne legge inn her kom jeg over et blogginnlegg "Were the death scenes in Tomb Raider too much?" der han beskriver én scene: Lara Croft, impaled through the neck on a stick, clutching her throat, her blood mixing with the water as the screen fades to black and white. Den husker jeg også, og valgte å ikke legge inn et bilde av det. Du har uendelig med liv i spillet, men synet av Lara i alle de ulike dødsscene gjør at du virkelig vil unngå å dø. Det er som når du ser de videoene av skatere som faller ned trapper: Det gjør fysisk vondt å se på. Litt usikker på om det er en negativ eller positiv ting...

Helhetsopplevelsen er uansett positiv:
9/10

O4: Kingdoms of Amalur - Reckoning

Xbox360 (uten dlcer.)

Kingdoms of Amalur er et action rpg, som minner om ganske mange andre spill. Kjernen er at man hovedpersonen har blitt utsatt for hukommelsestapstrikset som jo tross alt er stor trope i fantasy, og har blitt vekt opp fra de døde - mens verden er i krig, og skjebnen bestemmer alt som skal skje - bortsett fra at hovedpersonen ikke lenger har noen skjebne og har fri vilje. Og så skal man da selvsagt redde verden, gjennom å gå gjennom masse dialog og masse combat som minner om en del beat em up spill, med tradisjonelle rollespillgreier som massive mengder random loot og lvling for å gjøre at man får en illusjon om karakterutvikling (mens karakteren selv aldri sier noe, eller tydeligvis er en karakter i det hele tatt, bare en tom sjel).

Spillet er massivt - man kan fort spille langt over hundre timer (med dlcer), eller man kan holde seg til hovedquesten, og ende opp rundt 15. Hva man velger å gjøre, avhenger egentlig om man kjøper noe med verdenen (all dialogen, all loren, eller noe annet), har achievement ocd eller liker combaten veldig mye - hvis man bare synes noe av dette er greit nok, blir det fort til at man bare kjapper seg gjennom hovedquesten, som jeg gjorde første gangen (dette var en replay). Denne gangen var det litt avslappende, etter å ha spilt litt vanskelige spill i det siste, så gjorde kanskje halvparten av hva spillet har å by på. Så fullført i dette tilfellet er å ha spilt gjennom hovedhistorien, ikke tømt spillet for ting å gjøre (som jeg gjorde med Dragon Age 2, Magic: Duels og KOTOR.)

Spillet er samtaler, combat og løpe fram og tilbake i en massiv verden. Samtalene er definitivt spillets svakeste punkt - det er MASSIVE mengder dialog, men det meste er som dårlige hollywoodfilmer (han stakk! etter ham! han er slem!), og med unntak av et par alvedialoger i det første store området er det hele direkte dårlig, både manus, karakteranimasjoner og ofte voice actinga. Ingen av karakterene er minneverdige i noen grad, så man kunne gjerne bare skippa alt. Combat var morsomt en god stund; det er ganske mange forskjellige ting å gjøre - kontrollene er kanskje ikke veldig responsive, men siden alle fiendene telegraferer ganske godt hva de skal gjøre funker det greit uansett. Det største problemet er den lille mengden fiender (føles ut som 75% av spillet var å drepe edderkopper og de derre greiene som er lagd av tre) som egentlig ikke har noe særlig med moveset heller. Og bossene er ikke stort forskjellige på det planet heller. Utforskinga er ok - lorestones er en fin vri for å få vite lite om verden på en immersive måte, verdenen er ganske vakker (og ikke realistisk og kjedelig, eller bare et flatt bakgrunnsportrett) - men bortsett fra å herpe tønner har man ikke mye med det å gjøre. Så det tar ikke lang tid før man skulle ønske man kunne fast travele til steder man hadde på kartet, men ikke hadde løpt til enda.

Så til syvende og sist er spillet morsomt en stund, men ikke morsomt nok til å spille det i over hundre timer. Heldigvis har utviklerne fikset dette på en bra måte, så man kan få med seg det viktigste uten å måtte sitte i 40 timer til for å klare blir ferdig når man går lei, mens hvis man liker det kan man støvsuge verdenen for alt når man har klart hovedhistorien (eller før, for den saks skyld) - så alle kan få det de vil.

7/10.