O1+1S5: Pillars of Eternity 2 - Deadfire

Oppfølger til Pillars of Eternity, som ble spilt i sesong 2 her. Jeg sa aldri igjen til det forrige spillet, men endte opp med å backe dette spillet når det ble crowdfunda på Fig..? Og som eneste greie jeg noensinne har backa noensinne, ironisk nok. Det forrige spillet drukna stort sett i enorme mengder tekst som gjorde at plottet drukna, det var knapt voica, enorme mengder trashmobs uten å få xp kombinert med masse irriterende crowd control var dødaren der. Og at det krøp opp på 60 timer uten at det føles ut som det var behov for det. Og jeg spilte ikke engang dlcene... Men under crowdsourcekampanjen fikk jeg håp om at de skulle fikse masse av dette.

Og det har de gjort til gangs! Det mest merkbare er at all dialogen i spillet er voica; og det er en fortellerstemme til teksten i hovedhistorien. Nesten all drukninga av fortellinger, npcer og ting å klikke opp er rydda opp i, det er noen få npcer som virker som backerrewards men det er rimelig enkelt å skippe de samtalene. Det er svært lite trashmobs, og man kan "grinde" kamper ved å borde skip på det åpne hav (som teknisk sett ikke er xp for å drepe, men for å gjøre noe antar jeg?) hvis man føler for det. Det er fortsatt en del crowd control men det er ikke i hver kamp at halve gruppa blir dominert etter et visst punkt... Så de løste så å si alt jeg virkerlig klagde på over det forrige.

Spillet har gått fra å være et kvasi open world spill til å være et open world spill; noe jeg i utgangspunktet ikke er veldig happy over. Man får fatt i en skute og skal jakte en gigantisk statue en gud har bosatt seg i (med masse sjeler stjålet i tillegg, inkludert deler av hovedpersonens) i noe som minner om en fantasyversjon av en typisk piratsetting ala Black Sails. Man kan velge å bare seile rundt og ta alt som ikke er bolta fast, eller gjøre questgreier. Som funker snedig her, mest fordi detaljgreiene er gjort på overkartet som gjør alt veldig oversiktlig. Hovedhistorien og de forskjellige fraksjonene er interessante nok, men jeg ble konstant frista av å gjøre bounties og andre quests som var rett fram, eller bare gå i land på øyer for å se hva som var der. Spillet er ganske pent til å være i 2d isometriske motoren, spesielt kunstnerbakgrunnen som tidvis dukker opp på panoramiske steder eller ved havnene. Voiceactinga er ganske god; det faktum at de har putta inn Critical Role stemmer på toppen av de vanlige stemmevalgene for spillerlagde karakterer gjør det enda bedre. Og grunnkonseptet til spillet er veldig for meg, med naturen til guder, sjeler også videre. Til slutt er karaktertweakinga ganske morsom, med hvordan alle har egne ressurser og alle evnene blir refresha fra kamp til kamp. Dette øker graden av gjenspillbarhet også, siden det er veldig mye å gjøre forskjellig.

Mitt største problem med spillet er dog birollene. Det startet veldig lovende med Xoti, interaksjonen mellom de forskjellige via banter og en del annet. Men utover i spillet forsvant plutselig en del "fordi", questene deres var ganske meh og andelen av spillet man hadde noe særlig med de å gjøre falt drastisk etterhvert. Var egentlig litt bitter over at jeg ikke bare lagde et helt customparty i første taverna jeg gikk innom og så putta resten på gress. Itemizinga og lootsystemet er heller ikke veldig morsomt. Hele styr gruppa i kamp delen av denne typen spill er også noe jeg ikke har vært fan av noensinne, selv om det ikke var noen hårreisende idiotiske tilfeller akkuratt i dette spillet.

Til sist er jeg ekstra fornøyd med hvor granulær valgmulighetene for vanskelighetsgrad var. I tillegg til en "relaxing" mulighet som mangla i et annet Obsidian-spill (Tyranny), muligheten til å tune scaling (eller skru det helt av) er så utrolig digg.

Vil jeg spille det igjen? Ja - vil tilogmed spille det første om igjen med dlcer først for å få hele opplevelsen.

Beste øyeblikk? Dragescenene. Som jeg svært sjeldent lister som en morsom greie i sånne spill....

O0+1S5: Total War Sagas: Thrones of Britannia

Thrones of Britannia er et Total War-spill hvor man tar kontrollen over et kongedømme på de britiske øyer på slutten av 800-tallet. I kjent Total War stil med et strategisk kart med diplomati, bybygging, troppeforflyttninger og slag avgjort som rts uten basebygging etc. Med ekstra gjenbruk denne gangen ved at de har brukt assets fra tidligere spill, hovedsaklig Attila virker det som.

Total War har stort sett hatt et problem fra mitt ståsted når det gjelder spillbarhet på sikt når det kommer til hvordan bosetninger fungerer i spillet. I noen spill er det 50 timer med nesten bare beleiringer, mens andre er dominert av minimale stacks med enheter som bare går rundt og tar steder man ikke i praksis har mulighet til å forsvare. Total War: Warhammer fant en gylden middelvei til dette problemet jeg hadde håpt de skulle bruke her, men nei. Strategikartet har provinser med en hovedstad som har garrison og murer, med tilhørende småsteder som ikke har noe forsvar. Nesten fra det øyeblikket kampanjen startet endte jeg opp i en flerfrontskrig og gjennom hele gjennomspillingen ble det en Benny Hill runde med forskjellige fiender som hadde en liten stack som tok småsteder med en deathstack jeg måtte prøve å finne en kamp mot. Når 2-3 fiender gjør dette konstant blir det rett og slett ikke mulig å drive med noe saklig nasjonsbygging, og det overskygga hele resten av spillet.

Spillet har gjort noen snasne endringer fra tidligere spill, nesten i stil med Paradox-spill. Man har familietrær hvor man på passe på å finne gode ektefeller til barna (eller la de gifte seg av kjærleik og gå glipp av diplomatiske bonuser). Man må holde adelsfolka lojale ved å gi de guvernørstillinger eller estates. Oppå traits, lvling og annet blir folka man har en god del mer levende av dette. Innføringen av mat i tillegg til gull som en ressurs føles saklig, men siden bosetningssystemet er hva det er var det bare nok en ressurs som var jojo som penger og public opinion. Teknologitreet var ganske simpelt og man må gjøre visse ting før man får lov til å researche forskjellige typer teknologoi; beleire 5 ganger før man kan utvikle beleiringsteknologi for eksempel. Dette var også ganske meh etter Total War: Warhammer.

Ellers var det ikke noe nytt og nevneverdig å snakke om; lyden er ganske god mens grafikken bare var slående ved de store byslagene hvor vistaene var fantasiske. Heldigvis for min del var det mulig å vinne kampanjen på under 10 timer, så jeg rakk ikke å gå griselei som jeg gjør med andre Total War spill. Rakk tilogmed å prøve co-op multiplayer hvor vi ettertrykkelig faila fra starten av. Umiddelbart virker det lite fristende å spille om igjen pga Benny Hill krigføring og det begrensa kartet, men det er jo kort nok til digresjonsspillinger.

Favorittøyeblikk: Samtlige av byslagene på Irlands vestkyst, skikkelig stilige!

Sesong 5 - Oguleths Utvalgte

Denne gangen med mindre utfordring på type spill og heller kjent & kjært...


1. Pillars of Eternity 2: Deadfire [PC]



Mer isometrisk RPG fra Obsidian; Pillars 1 og Tyranny hadde begge ganske stort svakheter men håpet dør vel aldri at de forbedrer seg...

2. Divinity: Original Sin [Multi]



Turbasert isometrisk RPG fra Larian; et av de mest kritikerroste rpgene som finnes, men jeg har likevel på et eller annet vis aldri fått spilt det. Mest fordi det virker som et inni helvete langt spill som sikkert tar 1 år for meg å bli ferdig med.

3. Heavy Rain [PS3/PS4]



Virker å ha en bunnsolid historie uten sniking og kort nok til å demme opp for de to evighetsspillene over.



Siden jeg ikke klarte sesong 4 i det hele tatt, anser jeg det som feil valg heller enn dårlig viljestyrke til å fullføre, og setter opp flere bonusmål for meg selv denne sesongen:

1. Metroid: Samus Returns [3ds]



Jeg fullførte aldri noen Metroid-spill, så hvorfor ikke et nå et par tiår etter jeg prøvde mitt første?

2. The Legend of Zelda: A Link Between Worlds [3ds]



Kjøpte en 3ds når dette kom ut, enda ikke fullført. Må reise mer lengre reiser kollektivt for å prioritere kanskje?

3. God of War [PS4]



Dad of War også videre, får se om jeg kan få spilt før hele spillet blir spoila til helvete.

4. Total War Saga: Thrones of Britannia [PC]



Ventespill til Total War: Three Kingdoms. På tide å lære anglosakserne hvor makta ligger!

5. Salt and Sanctuary [Multi]



Kjøpt ved release, aldri prøvd skikkelig å nolife det for å komme meg noen vei.

6. Darkest Dungeon [Multi]



Kjøpt i Early Access, 3 kampanjer ødelagt av patches. På tide med en langhelg i sommer med nok pakker sandwhichis til å trøstespise meg gjennom i et jafs.


Og alle sesong 4 spillene er selvsagt backlog jeg skal forsøke å fullføre også. Kan ikke helt ha det hengende over meg at jeg klarer fullføre kun et helt spill på 15 måneder...

O0+1S4: Wolfenstein - A New Order

Spilt på PS4.

En god start når det kommer til å spille spill er at man liker genren har jeg hørt. FPS spill har jeg aldri likt, men det konstante trykket via anmeldelser og kompiser som elska dette spillet ble fristelsen så stor at jeg ville prøve det. Lekse lært: ikke hør på anmeldelser eller venner.

Spillet er en korridorshooter iblanda litt errand boy løping og plattforming. Jeg liker ikke korridorshootere, som jo er en dårlig start. I og for seg er nivådesignet ganske kult og jeg tok meg selv i å tenke "dette var en bra plass for en shootout" ganske mange ganger. Våpnene var ganske varierte og føltes fancy ut. Men det fungerte stort sett bare mot "vanlig" motstand; bossene var rimelig frustrerende og ikke morsomme i det hele tatt. Løpeguttseksjonene virker meningsløse og bare der for å trekke ut spillet. Hoppinga er det dårligste jeg har vært borti i et spill, og var nesten så jeg droppa å prøve å spille det ferdig gjentatte ganger underveis siden jeg hissa meg opp over hvordan de kunne finne på å implementere det sånn. Likte ikke gameplayet så mye med andre ord...

Settingen og sånn var ok; men litt for mye eksplisitt gørr for min del. Alternativ mecha på 60-tallet og dystopier er helt greit; men et lass biroller som har en liten definerende greie med seg gjør at det er lite man faktisk knytter seg til her. Klarte ikke bry meg om plotteksponeringa hvor slemmingene kom med vissvass underveis heller. Stort sett ganske forglemmelig med andre ord.

Overall ganske begredelig, men takk og lov at det varte bare 10-12 timer. Det kunne jo vært et open world 40-timers spill..

Kommer aldri til å røre spillet igjen, så null gjenspillsverdi der. Masse collectibles og hardere vanskelighetsgrad hvis man vil tyne ut noe antar jeg...

Sesong 4: Kudi's valg

Denne sesonges valg er egentlig ganske tilfeldig. Det er av typen "disse spillene har jeg, og jeg har lyst til å spille de".

1. Horizon Zero Dawn

2. Uncharted

3. Uncharted 2

Oppsummering, sesong 3

Nå har jeg bare fullført fem av seks spill. Og jeg begynner å lure på om jeg har en mental sperre på å fullføre disse utfordringene, for jeg klarte da mer enn fem spill de tidligere årene! Det er en liten del av meg som har lyst til å forsvare meg med at jeg faktisk har fullført to av neste sesongs spill før den sesongen starter.... men det er et svakt forsvar. Min plan er fortsatt å fullføre Witcher 3, men det er et såpass stort spill at jeg må finne mer motivasjon... Når så det er sagt: De fem spillene jeg har fullført har jeg jo kost meg med. 

Positiv overraskelse: Mass Effect Andromeda. 
Jeg var oppriktig redd for at spillet skulle føles som en oppfølger. Et slags desperat forsøk på å få mer ut av Mass Effect enn det var mulig å få. Men selv om de gikk bort fra Shepard og Melkeveien, så var det nok kjente elementer til at det funket. Det var mye bugs, og jeg sliter med å se gjennspillingsverdien i det, men like fullt en positiv overraskelse. 

Størst skuffelse: Beyond: Two souls. 
Jeg har lyst til å spille det på nytt, men samtidig så har jeg ikke lyst til å spille det en gang til... jeg har veldig lyst til å like dette spillet. Men spillet er mer rart enn noe annet. Og har elementer som tyder på at de prøver å være sære bare for å være sære, det er ingen dypere mening med det. Det er et interessant spill, men jeg hadde nok for høye forventinger og ble derfor skuffet. 

Beste spill overall: Mass Effect 2
Jeg koser meg fælt med Mass Effect 2. Det har alt jeg ber om i et spill. 


Minst gjenspillingsverdi: Mass Effect 3
Tror ikke jeg bør spille gjennom dette spillet på ei stund... det gir lite fra den ene gjennomspillingen til den neste. 

Mest OCD-utløsende spill: Rise of the Tomb Raider
Den prosenten som forteller meg hvor mye av spillet jeg har gjennomført hjemsøker meg fremdeles. All den tid jeg brukte på å samle hver eneste collectible... det er jo strengt tatt ikke verdt det. Samtidig ville jeg jo ikke gjort det hvis det var altfor grusomt. 



Nå gjenstår det å se om jeg kan fullføre neste utfordring... 

K5S3: Mass Effect 3

reddit.com

The reapers are coming! Der du i de tidligere spillene prøver å kjempe mot geth og collectors, er fokuset i ME3 mer at du må redde hele galaksen. Alle raser, alle planer, ALLE er under angrep, og vi må samle galaksen for å bekjempe denne fienden som ingen andre enn Shepard trodde skulle komme. 

ME2 er i mine øyne et bedre spill enn ME3, men samtidig så liker jeg endringen av fokus. ME3 føles veldig seriøst. Du mister flere av NPC'ene du har kjent gjennom et par spill, og er du uheldig (les: hvis du ikke har lastet inn save-fila di fra ME2), så risikerer du å miste enda flere. Også gjennom samtalene Shepard har, merker du at krig og tap går inn på henne (jeg spilte female Shepard, naturligvis). Spillet spiller rett og slett mye på følelser gjennom hele fra første til siste minutt. 

"Dessverre" har jeg jo spilt gjennom spillet noen ganger før, og en ny gjennomspilling gir ikke egentlig noe nytt. Nostalgien slo inn, men ellers var det lite nytt. Forsøkte meg også på et par runder med ME3 multiplayer, som jeg var utrolig hektet på, og jeg kunne føle avhengigheten snike seg fram. Det er utrolig gøy, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hvorfor. Multiplayer i Andromeda var en skuffelse i forhold. 

I bunn og grunn er det så enkelt: Jeg anbefaler hele Mass Effect serien. Skytingen er god, Shepard er lett å knytte seg til, det er også NPC'ene, og selv om handlingen foregår i fremtiden, med aliens du ikke har noe forhold til, så skal det lite til å også trekke tråder til verden vi lever i. F.eks. "The illusive man" som kjemper for menneskers plass i galaksen, noe som på en måte ikke nødvendigvis er negativt, men når det går på bekostning av andre raser så blir det et problem. 

Spill Mass Effect. Men ikke spill det ihjel. Det sier faktisk stopp på et punkt.