Sesong 2: Kudi's valg

I fjor endte jeg opp med å velge en del spill (Dragon Age-serien) som jeg har spilt før. I lengden ble det lite motiverende, og jeg har derfor i år gått for spill jeg ikke har spilt tidligere. Foruten Witcher-spillene kan det vel også sies at jeg ønsker å prøve litt annet enn det jeg gjorde i fjor, og altså ikke kun satse på RPG. 

1. Witcher
Ettersom Witcher 2 var en positiv overraskelse for min del, og Witcher 3 ble sluppet i mai dette året, så kjører vi nå en Witcher-gjennomspilling. 

2. Witcher 3: Wild Hunt
Et spill jeg allerede har kjøpt, men som min laptop ikke klarer å spille... hurra. Skal vel finne en løsning på det i løpet av året.

3. Life is Strange
Et av disse episodiske indie-spillene. Tre episoder er ute, så får vi bare håpe at de siste episodene slippes i løpet av året... 

4. Brothers: A Tale of Two Sons
Et spill jeg har hatt lyst til å spille ei stund, og som ligger på vent på xbox360 (leste i dag at det også nå skal slippes på de nye konsollene). Jeg har forstått det skal røre ved en følelse eller to, samtidig som det er lettere utfordrende/uvant å styre to stk med samme kontroll. 

5. The Vanishing of Ethan Carter
Førsteperson, detektiv/mysterium-spill. 

6. Portal 2 - multiplayer/Co-op
Tanken her er at jeg skal tvinge Oguleth til å samarbeide med meg om å løse oppgaver i Portal 2. Forhåpentligvis får vi til et online co-op via steam eller noe i den duren.  

Jeg vil også legge inn en: Med forbehold om mulige endringer! Jeg setter ikke opp alternativer dersom noen av mine valgte spill av en eller annen grunn ikke skal spilles likevel (som Oguleth har gjort), men endringer kan skje. 

K11: Star Wars - Knights of the Old Republic

Steam

ENDELIG! Jeg pleier å starte mine anmeldelser med historien og sånt, men nå kjente jeg at et utrop av glede var på sin plass. Så la meg gjenta: ENDELIG!! Og med "endelig" mener jeg naturligvis at jeg ENDELIG er ferdig med dette spillet. Nå som det er unnagjort, la oss gjøre det ordentlig:

Du våkner på et skip uten å vite hvor du er, og hvem du er. Etter litt om og men setter du ut på et oppdrag for å redde en Jedi (Bastila), og for å stanse the Dark Lord Malak. Du får også litt hjelp underveis fra ulike kompanjonger, som hver har sine historier du kan utforske. 

Jeg må innrømme at dette spillet aldri helt engasjerte meg. Kanskje med unntak av mot slutten da det plutselig ble avslørt en mystisk hemmelighet. Historien var forsåvidt grei nok, med grei progresjon osv osv. Og det var noen av historiene til kompanjongene som var interessante å følge (vi nærmet oss jo noen ekte følelser og greier). Men hver gang jeg begynte å komme i "flyt" i spillet, så klikket det. Vi kjenner vel alle den kjekke beskjeden "XXX har sluttet å virke. Vennligst vent mens Windows leter etter en løsning"... Den møtte jeg noen ganger... og andre ganger var det noe gæernt med grafikken som gjorde det umulig å se hva jeg dreiv med (jeg prøvde å ta et screenshot, men det bildet ble bare svart). Det gjaldt å lagre så ofte som mulig, og håpe neste område jeg kom til klikket mindre. Mye av spillinga handler dermed om å komme seg raskest mulig videre, og ikke om å få med seg mest mulig underveis... Jeg skal ikke skylde på funksjoner eller historie i spillet når det kommer til min opplevelse av spillet, men tekniske problemer. 

Jeg synes det er vanskelig å skulle vurdere et spill når min vurderinger er sterkt preget av disse tekniske problemene. Det er jo mulig at historien hadde fenget dersom jeg ikke ble avbrutt så ofte... jeg kunne sikkert også vært mer fornøyd med grafikken, hvis jeg faktisk klarte å se den. Som RPG kan spillet imidlertid ikke, etter min mening, måle seg med Dragon Age-serien eller Mass Effect-serien, og jeg mistenker at jeg snart kan legge til Witcher-serien også der. Jeg savner litt mer humor og litt mer karakterbygging (sistnevnte hadde jeg sikkert opplevd som bedre hvis jeg fikk mer sammenheng i spillet). Akkurat nå er jeg mer fornøyd med å ha kommet gjennom, enn jeg er med spillet... 

5/10

K10: Dragon Age: Origins- Awakening

Som "the Warden Commander" står du overfor en ny trussel: Tilsynelatende "smarte" darkspawn har brutt seg inn i hovedkvarteret, og grey wardens har forsvunnet. Awakening er på sett og vis både et spill der du skal drepe mest mulig darkspawn og et spill der du skal finne ut av mysteriet rundt hvorfor noen av de plutselig har begynt å prate - og driver og organiserer seg selv utenom en blight. 

Etter å ha kjempet med motivasjonen for å komme gjennom Origins, må jeg si det var befriende å spille noe der jeg ikke husker så mye av hva som skjer. Det var nesten som å spille et helt nytt spill! Siden jeg ikke valgte å ofre meg selv i Origins fikk jeg denne gangen spilt med samme karakter i begge spilla, noe som også var en fin opplevelse. Det var rett og slett litt kjekt å spille Awakening. Jeg fikk også fylt på med noen flere achievements! Woho! De har åpnet for en omdistribuering av skill points (eller var det den andre, som jeg ikke husker hva heter?), så da fikk jeg fylt opp noen fra Origins, samtidig som jeg fikk tatt et par jeg manglet fra Awakening. Praktisk. 

Jeg tror kanskje at høydepunktet for meg var å slåss mot dragen på bildet under. Den var jo så fiiin. Ikke like fin før jeg fant ut at jeg hadde det jeg trengte for å holde meg i live, men etter det! Kampsystemet er jo det samme som i Origins, men det oppleves som enklere i Awakening. Jeg vurderte flere ganger å justere opp vanskelighetsnivået - noe som egentlig er uhørt i min verden (jeg kan fint skru ned vanskelighetsnivået for å komme raskere gjennom noe, men opp?? da tar det jo bare lenger tid). 

origin.com

Det var også et par ting jeg la merke til, som jeg ikke har tenkt over før. Blant annet har Awakening noen elementer som vi først ser igjen i Inquisition - som "dømmingen" av folk og fordeling av ressurser. Det var litt artig å oppdage, samtidig som jeg synes det gir spillet en følelse av å være større. Awakening er ikke spesielt langt, men jeg følte jeg hadde litt makt - haha. På den andre siden er det ikke noen muligheter for romance i Awakening, og jeg savner samtalene med the companions mellom slaga. Du må vente på at de ønsker å prate med deg, i stedet for at du kan ta initiativ (de fleste gangene vertfall), og det er litt kjedelig. 

Nå er det mulig jeg er litt snill med karakteren (bare litt altså), for egentlig er det ikke en veldig spektakulær utvidelse, men det var altså såpass befriende å spille noe som ikke var spilt ihjel.

7/10

K9: Dragon Age: Origins

The darkspawn is coming! Ferelden står overfor en blight, og du (og dine companions) er de(n) eneste som står i veien. Du må reise rundt i landet for å overtale de ulike rasene om å danne en hær og kjempe mot den kommende blighten. 

Da Oguleth først introduserte meg for Dragon Age var jeg vel omtrent i ekstase. Det var et fantastisk spill, med alt et rpg skal ha. Det var, og er, spesielt sterkt på karakterfronten. En ting er karakteren du selv spiller og bygger opp, med bakhistorien og interaksjonen med andre folk - en annen er the companions som du plukker opp underveis. Hele Dragon Age-serien har sin del av humor mellom folka, men de har ikke klart å overgå det de fikk til i Origins. Og selv om vi fikk igjen både Leliana og Morrigan i Inquisition, så har de dessverre lagt igjen mye av humoren i enern. 

Når det er sagt, så må jeg innrømme at jeg har litt av samme greia som Oguleth nevnte: Det er litt utvanna etter flere gjennomspillinger. Jeg måtte presse meg for å komme gjennom, og det var ikke så gøy som jeg håpte det skulle være. Det verste for meg var å se bevegelsene i kamp - seriøst treigt! Nå valgte jeg å spille som warrior med two-handed-våpen, så det er jo naturligvis det treigeste - men seriøst! På den mer positive siden, når det gjelder kamp, så husket jeg hvorfor jeg liker tactical view. Jeg syntes jo ikke at tactical view funka i Inquisition, men det funker altså her. 

Alt i alt så tror jeg kanskje minnene om hvor gøy det var å spille dette første gangen redder hele opplevelsen. Jeg har fremdeles ørten achievements jeg kan ta, så motivasjonen for å komme gjennom er ikke helt borte, men jeg kan ikke spille dette under "tidspress" igjen (ikke at jeg tror jeg hadde kommet gjennom uten tidspress). Jeg liker fremdeles karakterene, og at valgene du tar underveis oppleves som "meningsfulle" i den forstand at det, f.eks., er vanskelig å være slem bare for å få en achievement. Jeg liker fremdeles spillet, men det var bedre før.

7/10

Sesong 2 - Oguleths utvalgte

Oguleths litt mindre uhellige kombinasjon av spill:

1. Shadowrun Returns (Dead Man's Switch) [PC]
Turbasert rpg på budsjett. Det første av en rekke kickstarter-finansierte Shadowrunspill.




2. Shadowrun: Dragonfall [PC]
Turbasert rpg på budsjett. Det andre i en rekke kickstarter-finansierte Shadowrunspill.




3. Shadowrun: Hong Kong [PC]
Turbasert rpg på budsjett. Det tredje i en rekke kickstarter-finansierte Shadowrunspill; skal visstnok komme høsten 2015.




4. Torchlight II [PC]
Diablo-stil action RPG.




5. Mass Effect [PC & XBOX360]
Kvasi-FPS rpg av sci-fi sorten, av Bioware.




6. Pillars of Eternity [PC]
Den spirituelle oppfølgeren til Baldur's Gate, crpg på gamlemåten.





Utfordringen starter 1. juli, de av spillene som ikke har full release innen utgangen av 2015 blir erstattet med noe annet.

Erstatningslogg:
Mighty No. 9 -> Torchlight II
Darkest Dungeon -> Mass Effect

Oppsummering utfordring 1

Rangering av hvor godt jeg likte spillene dette spillåret:

1. Child of Light
Var søtt, hadde relativt solid rpg-mekanikk for et spill av den størrelsen og rakk aldri bli kjedelig.

2. Tomb Raider
Hadde oomph i fysikken, solid action og utforsking med responsive kontroller, men kunne med litt retting av småplukk vært enda bedre.

3. The Witcher 2
Solid spill, men siden jeg har spilt gjennom det 4-5 ganger begynte en del av elementene å bli litt traurige.

4. Dragon Age: Inquisition
Kanskje det beste spillet, kanskje det dårligste spillet, ingenting imellom. Historien litt uthulet (utvannet av at man gjør så mye mellom segmentene), håpløse tekniske løsninger på XBOX360, men hadde øyeblikk få andre spill kan matche.

5. Knights of the Old Republic
Solide karakterer, solid historie, men sliter litt med at det er gammelt og er basert på håpløs D20-mekanikk.

6. Dark Souls 2
Var morsomt på sitt utfordrende vis, men lider litt av at jeg bare synes de gjorde endringer fra Dark Souls 1 som ikke gjorde spillet morsommere på noen måte, inkludert områdene man befant seg i.

7. Dragon Age: Origins
Som The Witcher 2 hadde jeg spilt gjennom dette før en del ganger; som gjorde at spillet var litt utvanna - men jeg synes fortsatt dette spillet har de beste karakterene, de beste interaksjonene mellom karakterene i serien, den beste karakterutviklinga i serien og de beste områdene i serien - bare det utdaterte mmo-aktige slåssesystemet, grafikken og det totalt latterlige kjedelige hovedplottet ødelegger.

8. Valiant Hearts
Dette spillet hadde jeg gitt 10 hvis det var halvparten så langt, eller de hadde gjort mer ut av det utover i spillet. Hjerteskjærende historie, sin særegne stil (som Child of Light) som var festlig og enkelt gameplay som fungerte godt. Inntil det var det samme hele tia, og de senere områdene var ikke like bra designa som de første.

9. Kingdoms of Amalur - Reckoning
Dette spillet har jeg også spilt før, men rusha bare gjennom det. Denne gangen gjorde jeg nesten alt, og det var egentlig morsommere sånn. Problemet ligger mest i at det egentlig skulle bli et MMO - mesteparten av questene og historien er rimelig kjedelig (med noen få høydepunkter), men takket være kampsystemet og karaktermekket og den fargerike stilen blir det ganske morsomt mens OCD er en greie de får igang.

10. Dragon Age: Origins - Awakening
Som en ekspansjon til Origins, er der mer plukk og høyere level, med samme kampsystem og grafikk som nedtur, mens de nye karakterene er totalt intetsigende og områdene er sånn ok. Så det blir aldri bedre enn passe greit.

11. Dragon Age 2
Her tok de hovedsaklig alt jeg likte i Dragon Age 1, og gjorde det dårligere - bortsett fra kampsystemet som er litt mer spennende. Har et par biroller som er fantastiske, og noen grusomme - det samme gjelder historien, det er enkelte biter som er ganske bra, men mye er rett og slett intetsigende og bare kjedelig. Det faktum at områdene er de kjedeligste jeg har sett i rpger, og den evige gjenbruken av dem, gjør at jeg ikke helt skjønner hvorfor det fortsatt er et ok spill å spille.

12. Magic 2015 - Duels of the Planeswalkers
Dette er bare et makkverk, dårlige tekniske løsninger, håpløse valg av kort, det eneste makkverkspillet i denne utfordringa.


I etterkant vil jeg si at det eneste jeg har å utsette på denne utfordringa var eget valg av spill. Kudis "spam" av en spillserie var morsommere, siden det ble mer helthetlig. Kombinert med at jeg var ego og valgte noen spill jeg trengte et ekstra puff for å komme gjennom (som ikke var nevneverdig gode engang), ble det litt ødeleggende. At jeg valgte makkverkspillet, det spillet med mest teknisk trøbbel (KOTOR) og det minst trivelige (Dark Souls 2) gjør at jeg kommer ut av dette som en med ganske dårlig smak :)

O12: The Witcher 2 - Assassins of Kings

Spilt på Xbox360.

Dette spillet er som en mellomting mellom Dragon Age og Dark Souls - en mørk fantasyverden hvor det er en mengde tvilsomme folk som har tvilsomme plott gående som man må blande seg inn i, med et combatsystem som minner en god del om Dark Souls i at det er mer actionorientert og krever mer å spille enn bare å ha lvlet/geara opp riktig. Dette er et av to spill jeg ville ha lista opp som favorittspill, etter å ha spilt gjennom det fire ganger tidligere... Så var det bare å se om det fortsatt holder seg godt.

Spillet er egentlig delt i tre; snakke med folk som gjør at historien drives framover, banke opp diverse monstre og folk og drive med noen sidespill som håndbak, terningspill og fight clubbing.

Selve historien vil jeg si er den best gjennomførte dark fantasy historien i noe spill som er gitt ut - hovedplottet er styrt av folk med veldig mørke hjerter, men det finnes folk som ikke er noe særlig selv på det laveste sidequest nivået. Man må hele tiden gjøre vanskelige valg hvor spillet aldri dømmer deg moralsk; men valgene man tar er mer enn fokusert på hva man helst vil ha ut av situasjonen (og i visse tilfeller er det ikke sikkert at man får det man tror man skal få ut av det heller...) som er utrolig bra gjennomført. Det er noen ytterst få sidequests hvor man dreper monstre uten personlighet, men selv de fleste monsterne (som troll) kompliserer det som i utgangspunktet i alle andre spill hadde vært "gå ut i skogen, drep noe, få en pose gull" som gjør at ingenting i spillet føles ut som noe man bare gjør for å få xp og gull. Hovedplottet er nesten bare dystert, mens sidequestene står for mesteparten av humoren - så ikke alt bare gjør en pessimistisk. Dette er sånn jeg gjerne skulle sett Dragon Age hadde gjort, istedenfor å stort sett bare ha en magisk duppeditt eller personlighetsløs demon som skurk og pådriver av historien. Etter 5 gjennomspillinger er det egentlig lite nytt å oppdage dog, så ble ikke helt det samme som første gangen jeg spilte...

Combat er som en dårlig versjon av Dark Souls. Det er fortsatt langt morsommere enn DA Combat for å fortsette sammenligningen her, men kontrollene er tidvis lite responsive, vanskelighetsnivået er helt skrudd (det er temmelig vanskelig selv på easy i starten, mens det på et punkt i akt 2 er nær umulig å dø hvis man har dyrket en måte å spille combat på) og det som er et velfungerende talenttre og gearing på easy og normal knekker sammen på høyere vanskelighetsgrader og noen talenter og måter å spille på er påkrevd for å få gjort noe. Det er morsomt nok, men dette er det som har røyna mest på gjennom flere gjennomspillinger. Det at noen av bossfightene har QTE, og miljøet egentlig bunner ut i korridorer med litt "jukseinteraksjon" gjør ikke løpinga rundt noe særlig heller. UIen for så å si alt er ikke særlig medgjørlig heller (kartet er utrolig forvirrende til tider, inventorymanagement er håpløst irriterende med masse dingser så man fort blir encumbered med få sjanser til å gjøre annet enn bare å droppe ting, osv), som spill har blitt bedre på på bare noen få år.

Sideaktivitetene er ok; man trenger ikke gjøre de, men kan være en god kilde til gull hvis man trenger noe for å komme videre på utstyrssiden. Terningspill er yatzee med to kast, fight club er bare QTE, mens håndbak er følg en bar fram og tilbake inntil man vinner. Temmelig simpelt altså, men det er så liten del av spillet og dukker bare et par ganger opp i selve hovedplottet så man slipper unna hvis man vil. Helt greit med ekstra dill å gjøre, men kunne godt hatt mer spennende mekanikk.

Achievementene bærer preg av å få folk til å spille gjennom flere ganger. Noen av dem krever gjennomspilling av i alle fall to kapitler, mens noen kan man enkelt gjøre med save/load og spille gjennom seksjoner. Den eneste virkerlig harde achievementen er å klare spillet på Dark, som sansynligvis krever alkohol for å holde ut kapittel 1 hvis man ikke har mye erfaring fra slike spill fra før.

Alt i alt faller det ut av favorittlista mi, men er helt klart et bra spill selv på femte gjennomspilling. Favorittbit av spillet er Saskia; beste implementering av den karaktertypen i noe spill.

7.5/10