Sesong 4: Kudi's valg

Denne sesonges valg er egentlig ganske tilfeldig. Det er av typen "disse spillene har jeg, og jeg har lyst til å spille de".

1. Horizon Zero Dawn

2. Uncharted

3. Uncharted 2

Oppsummering, sesong 3

Nå har jeg bare fullført fem av seks spill. Og jeg begynner å lure på om jeg har en mental sperre på å fullføre disse utfordringene, for jeg klarte da mer enn fem spill de tidligere årene! Det er en liten del av meg som har lyst til å forsvare meg med at jeg faktisk har fullført to av neste sesongs spill før den sesongen starter.... men det er et svakt forsvar. Min plan er fortsatt å fullføre Witcher 3, men det er et såpass stort spill at jeg må finne mer motivasjon... Når så det er sagt: De fem spillene jeg har fullført har jeg jo kost meg med. 

Positiv overraskelse: Mass Effect Andromeda. 
Jeg var oppriktig redd for at spillet skulle føles som en oppfølger. Et slags desperat forsøk på å få mer ut av Mass Effect enn det var mulig å få. Men selv om de gikk bort fra Shepard og Melkeveien, så var det nok kjente elementer til at det funket. Det var mye bugs, og jeg sliter med å se gjennspillingsverdien i det, men like fullt en positiv overraskelse. 

Størst skuffelse: Beyond: Two souls. 
Jeg har lyst til å spille det på nytt, men samtidig så har jeg ikke lyst til å spille det en gang til... jeg har veldig lyst til å like dette spillet. Men spillet er mer rart enn noe annet. Og har elementer som tyder på at de prøver å være sære bare for å være sære, det er ingen dypere mening med det. Det er et interessant spill, men jeg hadde nok for høye forventinger og ble derfor skuffet. 

Beste spill overall: Mass Effect 2
Jeg koser meg fælt med Mass Effect 2. Det har alt jeg ber om i et spill. 


Minst gjenspillingsverdi: Mass Effect 3
Tror ikke jeg bør spille gjennom dette spillet på ei stund... det gir lite fra den ene gjennomspillingen til den neste. 

Mest OCD-utløsende spill: Rise of the Tomb Raider
Den prosenten som forteller meg hvor mye av spillet jeg har gjennomført hjemsøker meg fremdeles. All den tid jeg brukte på å samle hver eneste collectible... det er jo strengt tatt ikke verdt det. Samtidig ville jeg jo ikke gjort det hvis det var altfor grusomt. 



Nå gjenstår det å se om jeg kan fullføre neste utfordring... 

K5S3: Mass Effect 3

reddit.com

The reapers are coming! Der du i de tidligere spillene prøver å kjempe mot geth og collectors, er fokuset i ME3 mer at du må redde hele galaksen. Alle raser, alle planer, ALLE er under angrep, og vi må samle galaksen for å bekjempe denne fienden som ingen andre enn Shepard trodde skulle komme. 

ME2 er i mine øyne et bedre spill enn ME3, men samtidig så liker jeg endringen av fokus. ME3 føles veldig seriøst. Du mister flere av NPC'ene du har kjent gjennom et par spill, og er du uheldig (les: hvis du ikke har lastet inn save-fila di fra ME2), så risikerer du å miste enda flere. Også gjennom samtalene Shepard har, merker du at krig og tap går inn på henne (jeg spilte female Shepard, naturligvis). Spillet spiller rett og slett mye på følelser gjennom hele fra første til siste minutt. 

"Dessverre" har jeg jo spilt gjennom spillet noen ganger før, og en ny gjennomspilling gir ikke egentlig noe nytt. Nostalgien slo inn, men ellers var det lite nytt. Forsøkte meg også på et par runder med ME3 multiplayer, som jeg var utrolig hektet på, og jeg kunne føle avhengigheten snike seg fram. Det er utrolig gøy, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hvorfor. Multiplayer i Andromeda var en skuffelse i forhold. 

I bunn og grunn er det så enkelt: Jeg anbefaler hele Mass Effect serien. Skytingen er god, Shepard er lett å knytte seg til, det er også NPC'ene, og selv om handlingen foregår i fremtiden, med aliens du ikke har noe forhold til, så skal det lite til å også trekke tråder til verden vi lever i. F.eks. "The illusive man" som kjemper for menneskers plass i galaksen, noe som på en måte ikke nødvendigvis er negativt, men når det går på bekostning av andre raser så blir det et problem. 

Spill Mass Effect. Men ikke spill det ihjel. Det sier faktisk stopp på et punkt. 

K4S3: Mass Effect Andromeda

masseffect.com

Mass Effect Andromeda.... da de avsluttet triologien og det ble klart at det ikke ble noen flere spill med Shephard var jeg igrunnen særdeles skeptisk. Hva er Mass Effect uten helten? Uten de kjente lagkameratene? Til og med i en helt annen galakse. Men til min store overraskelse: Mass Effect Andromeda føles som et Mass Effect spill.

Jeg liker hvordan de har lagt opp de ulike verdenen, mye i Dragon Age: Inquisition stil, som gjør at hvis du ikke liker det ene, så kan du alltids prøve det andre. Det er variasjon i utfordringen, i størrelsen osv. Det er godt å ikke alltid være avhengig av bilen, samtidig som det altså skaper variasjon. Og stjernene/verden er jo fantastisk vakker. Det virker litt som om de har fokusert mer på å skape nydelige stjernebilder enn på å fikse spillet innimellom.... men forhåpentligvis så blir de fleste bugs fiksa på etterhvert.

For bugs var det absolutt. Det er veldig lite kult å ha en samtale med en NPC der NPC'en uteblir, og dermed også NPC'ens del av samtalen. Jeg tror ikke det var de viktigste samtalene det skjedde med, men likevel et frustrasjonsmoment. Min favoritt er nok likevel da jeg falt til døden inne i et vault og spawna inn i bilen. I utgangspunktet er jeg rimelig sikker på at det ikke skal være mulig å få bilen inn der, og jeg hadde absolutt ingen mulighet til å få den med ut, naturligvis. Så da endte jeg opp på utsiden, strandet i ørkenen, uten noen beskyttelse for solen. Det er et hardt liv.... (heldigvis har spillet fast travel der det er enkelt å kalle på bilen).

Det jeg tidligere har likt best med både Dragon Age og Mass Effect har vært karakterene. Rimelig sikker på at jeg har nevnt dette i tidligere anmeldelser også. De har vært gode på å skape personligheter du faktisk utvikler visse følelser for, om det så er positive eller negative, så føles de som personer. I dette spillet følte jeg at det var færre samtalemuligheter. De hadde igrunnen ikke så mye å si. Det slo meg etterhvert at det nok finnes mer samtale enn jeg har fått med meg, og at det er mer et designproblem som gjør at det ikke er lett å se om de har noe nytt å si... f.eks. går det an å få nye svar om du spør de om de samme temaene flere ganger i løpet av spillet. At temaet på sett og vis er markert som lest har lite å si... visstnok... så du må spørre om det samme og risikere å høre det samme om og om igjen... og kanskje er du heldig til slutt, og så har de noe nytt å si. Poenget mitt her var vel igrunnen at de har vært forholdsvis gode denne gangen også, men ikke like gode som før. Jeg blir ikke engasjert i NPC'ene på samme måte, muligens med unntak av Peebee og Gil.

Når det gjelder quests føles en del av de (spesielt tasks) som fyll. Deres eneste funksjon er å gjøre spillet lengre/større. De tilfører ingenting, og tar bare opp tid som gjør at deler av spillet risikerer å rett og slett bli kjedelig. Det var litt skuffende. Når spillet blir såpass stort som det er nå, så blir det ikke et spill det er lett å spille om igjen flere ganger. Jeg kommer nok til å gjøre det, men ikke på samme måte som jeg har spilt gjennom f.eks. Mass Effect 2.

Alt i alt så likte jeg veldig godt spillet. Jeg koste meg, og trivdes med å være tilbake i Mass Effect modus.

Sesong 4 - Oguleths Utvalgte

Mine valg for spill vi skal forsøke å fullføre før juli 2018:

1. The Last of Us [PS3/PS4]



Vet ikke hvor lenge jeg kan unngå å ikke få slutten spoila for meg, og har ridd meg som en mare at jeg aldri har fått spilt det som mange regner som et av de beste spillene noensinne lagd. Vet ikke helt hvordan jeg skal klare å returnere til skrekkshooter-type spill siden jeg er elendig til å spille på noen annen måte enn spray'n'pray i skytespill.


2. Torment: Tides of Numenera [PC/PS4]



Spirituell oppfølger til min gamle helt Planescape Torment... Smalere rpg med en unik setting og mindre fokus på slåssing siden man kan komme seg gjennom hele spillet uten å måtte bruke vold tilsynelatende.


3. Middle Earth: Shadow of Mordor [Multi]



Rimelig open-worldete snikete actionspill ekstremt løst basert på Tolkiens verker.



Siden jeg klarte sesong 3 utfordringen greit, tillater jeg meg å stjele fra alle spillene jeg har spilt i det siste med bonusmål... Uten å legge press på konkurrenten, bare for å presisere... :) For å gi meg selv litt utfordring har jeg noen bonusmål:



Bonus 1. Apotheon [Multi]



Indie action-rpg som ser ut som man spiller på en gresk krukke.

Bonus 2. Bloodborne [PS4]



Skrekkaction fra samme folkene bak Dark Souls, bare mer viktoriansk preg over det hele. Like frustrert over aldri å ha endt opp med å gi et realt forsøk som med Last of Us, igrunn.

Bonus 3. Wolfenstein: The New Order



Bare for å ha en ekte utfordring. Sist jeg fullførte et "vanlig" skytespill var når jeg spilte gjennom Halo 1 i Co-op på den originale xboxen...


Ingen AAA rpger for meg denne gangen, det må vel være første gang?

Oppsummering utfordring 3

Rangering av hvor godt jeg likte spillene denne sesongen:

1. Mass Effect Andromeda

På tross av tekniske glipp og en del horribelt quest design, var dette spillet hvor det var morsomt å gå rundt og GJØRE ting. Som gjør at det er nærmest hundre prosent sikkert at jeg vil fortsette å spille det selv etter å ha fullført det, starte nye runder med det og spille multiplayer. Så kanskje tilogmed de verste delene blir patcha bort underveis.

2. The Witcher 3

Dette spillet var rikt på flavour, en god del morsomme kamper og karakterplott... Men lasteskjermer, et hav av meningsløse ting å gjøre, et relativt tomt lvle og lootsystem og et samlekortspill som noe å drive med på si gjorde at dette nesten var en skuffelse etter Witcher 2 for meg. Fortsatt veldig bra, dog.

3. Mass Effect 2

Fortsatt det spillet med best quest design Bioware har laget, men covershootinga og det faktum at jeg har spilt gjennom det så himla mange ganger gjorde at dette var kjedeligere enn det har vært tidligere; men fortsatt en høydare med tanke på persongalleri, historie og tempo for Biowares del.

4. Rise of the Tomb Raider

Morsomt med tombs, praktiske puzzles og action - men alt det ekstra vissvasset gjør at tempoet blir kvelende og det stopper være morsomt før man blir ferdig, hvis man ikke elsker å samle ting da.


5. Mass Effect 3

Strålende multiplayer og en del bra leveldesign som løser opp plottet til karakterer som har vært med mye i serien er store højdare. Men alt det andre i spillet er rett og slett ganske dårlig, spesielt når man har spilt igjennom det et par ganger før.


6. Beyond: Two Souls

En besnærende historie, bra stemmeskuespill og ide som ikke er særlig bra gjennomført som et spill, desverre.


Denne utfordringa var mindre en utholdenhetstest enn den forrige, som var bra. Men føler de spillene som ikke var rpg-mastodonter endte opp litt skuffende... Kanskje ikke noen utfordring når det er ting jeg ville spilt uansett? Får gå litt mer ut av komfortsona ved neste anledning...

O6S3: Mass Effect Andromeda

Spilt på PS4.

Etter en triologi med en faktisk slutt, sa Bioware tidlig at de skulle ut i annet farvann med dette spillet. Etter lunkne anmeldelser og en snikende følelse av at dette ville være et nytt Dragon Age 2 med et genialt fundament men horribel gjennomføring, mistenkte jeg at dette skulle være spillet som gjorde at jeg ikke klarte denne utfordringa for første gang... Men der tok jeg heldigvis feil.

Siden jeg kommer til å skrive en masteroppgavelengde om dette spillet hvis jeg først starter (jeg har allerede prøvd to ganger å begrense meg), fatter jeg meg heller i korthet her.

Spillet fungerer veldig godt som et actionspill. Når man først havner i en korridorshooter som de tidlige spillene kjørte, eller får råne rundt på planeter uten lasteskjermer er dette noe av det morsomste i sin stil jeg har spilt. Lvlesystemet til karakteren er det beste Bioware har hatt som jeg har spilt, bilen fikk meg ikke til å rive av meg håret som Makoen i ME1 og med jetpacken blir det langt mer bevegelse enn å finne et bra sted med cover og campe ut slåssinga. Mange av planetene og stjernekartene ser også veldig bra ut.

Spillet er middels på sånn karakterplott og historie og sånn. Hovedsaklig fordi tempoet lider noe ENORMT av hvordan de har designet questene. Jeg ble stort sett interessert i de andre crewmedlemmene og questene deres, hovedoppdraget og en god del annet - men når alt stort sett bunner ut i at man må ut på en enorm mengde fullstendig intetsigende småoppdrag før man kommer til det faktiske oppdraget, som ikke gir noe til historien og stort sett består i å grave seg gjennom 5-10 minutter med lasteskjermer for et par linjer dialog blir det hele litt en leksjon i hvordan ikke lage quests. Er det virkerlig nødvendig å besøke hele galaksen for å snakke med Peebee de forskjellige stedene for så å avslutte hele oppdraget i et enormt facepalmvalg? Hovedoppdraget er stort sett bedre på å kondensere hva det vil fortelle underveis, men hvis man vil gjøre alt mulig annet føles det bare mer som en sidequest som har et litt større mysterium og slemminger som ender opp som alle nymotens Bioware-motstandere som utelukkende svartsjelete drittsekker. Men etter jeg har spilt gjennom det, er jeg fortsatt nysgjerrig, mest fordi spillet ikke levde opp til potensialet i konseptet sitt og kanskje DLCer eller senere spill som fortsetter det hele kan gjøre noe med saken.

Spillet er direkte dårlig på det nevnte tempoet og alt som har med tekniske løsninger. Selv har jeg ikke noe enormt imot det internett har gått bananas over; animasjonene. De er latterlige, helt klart, men som en som er fornøyd med portretter og tekstvalg i rpger, er det ganske vanskelig å skuffe meg. Det som virkerlig skuffer meg er at spillet nesten konsekvent kræsjet i visse menyer gjennom en hel gjennomspilling (Strike Team interfacet), hadde femsekunders freeze i visse områder på visse planeter og musikk og ambient som kom og gikk uten noen form for logikk. Det at dialogvalgene gjerne ikke samsvarte med hva som faktisk ble sagt ble ganske idiotisk i lengden også. For ikke å snakke om den enorme mengden fullstendig meningsløse quests som ikke gir noen mening i å ha med bortsett fra å måtte spille inn mer dialog og få spilleren til å reise gjennom flere loading screens. Jeg kommer aldri til å skjønne de som faktisk gidder å 100%e samtlige av Taskene i dette spillet...

Overall synes jeg dette var veldig gøy, vil si det på tross av massive feil er det jeg har kost meg mest med siden Mass Effect 2.

Jeg kommer nesten garantert til å spille gjennom kampanjen igjen på et tidspunkt, men også nesten garantert mer av speedruntypen bare for å spille en helt annet spillestil med karakteren/gruppemedlemmer, og gjøre en del sånn nære personvalg annerledes (romanse, søsken og hovedoppdragrelasjoner). Resten kan egentlig bare seile sin egen sjø... For ikke å snakke om masse multiplayer!

K3S3: Mass Effect 2

origin.com

Mass Effect 2 er og blir mitt favorittspill i serien. Jeg må passe på å si dette før Andromeda kommer ut, for hvem vet hva som skjer da (jeg er egentlig ikke så håpefull som den setningen fikk meg til å høres ut). Spillet har de beste NPC'ene, karakterer du kan knytte deg til, en historie som fenger, og minimalt av elementer (les: mako) som irriterer meg nok til å skulle gi opp spillet.

Noe av det jeg liker med spillet er at det har nok innhold til at du kan holde på lenge, men sidemissions og den slags kan skippes om du ønsker. Og denne gangen skippet jeg nok mer enn jeg har gjort tidligere. Kompanjongenes missions er imidlertid for gode til å hoppe over, og du kan ikke annet enn å bli glad i hver og en av de. Kanskje med unntak av Saeed (DLC-fyr), som jeg fint kunne klart meg uten.

Dette er et spill som på alle måter har gjenspillingsverdi, men det kan kanskje være greit å vente litt mellom hver gang man spiller det... det er ikke alltid like gøy å huske hver bidige detalj. Men jeg tror aldri det kommer til å komme en dag der jeg ikke blir helt "giddy" når Moridin begynner å synge. Fantastisk. Og ja, jeg fangirler her.

Et supert spill.

K2S3: Rise of the Tomb Raider

in2gpu

Rise of the Tomb Raider. Hvordan Lara Croft ble en ordentlig tomb raider, på jakt etter verdens mysterier. Spillet er i samme ånd som det forrige, både visuelt nydelig og en rekke grusomme dødsmuligheter. Det var riktignok mindre spidding og mer fall i dette spillet. Vertfall slik jeg spilte det. Og tro meg, jeg døde. Og døde. Og døde. Men dødsscenen ble ikke like virkningsfulle som i det forrige spillet.

Historien var på en måte grei nok, men samtidig så føltes den lang og kronglete. Det føltes flere ganger som om ting var lagt inn for å gjøre det lenger, og ikke fordi det tilførte historien noe viktig eller meningsfylt. Sånt frustrerer meg.

Dette spillet vekket OCD'en i meg, så til de grader. Jeg har ikke ord for den følelsen jeg fikk da jeg hadde finkjemmet alle områdene for alle collectables og gjort alle challenges og alt sammen, og kom over enda et relativt stort område. Jeg var klar til å gi opp... men OCD'en vant. I det forrige spillet likte jeg å lete etter de små ekstra tingene, men i dette ble det rett og slett litt mye.

Når spillet først er så stort som det er, så er det også frustrerende at de har lagt opp til at du må reise ganske mye fram og tilbake mellom de ulike områdene for å fullføre alt. Som når du kommer over tombs du ikke kan gjøre fordi du mangler utstyr du ikke får før i et helt annet område.

Jeg liker veldig godt denne typen spill, der du både får utfordret hjernen med noen puslerier, og samtidig er det nok action til å holde fingrene i gang. Absolutt verdt å spill, og holdt meg opptatt i massevis av timer. Jeg vil svært gjerne ha flere Tomb Raider spill av denne typen! Ja, takk!

Men spillutviklerne må snart forstå at det ikke er om å gjøre å få spill til å vare lengst mulig...