K3S2: Portal 2. Co-op

http://media.moddb.com

Som Oguleth skriver er Portal 2 et spill hvor man skal komme seg fra A til B ved å løse ulike oppgaver - hovedsakelig i form av å lage portaler og gå gjennom disse. Spillet har både en del oppgaver du kan løse alene, og noen hvor du må samarbeide med en annen. Oguleth har allerede skrivd litt om spillet her, så jeg skal ikke legge ut om det.

Min opplevelse av oppgavene er at de både er utfordrende og gøyale. Du må tenke litt, og bruke en god dose logikk, og som en med en hjerne som virkelig liker logikk så passet de ypperlig. Jeg prøvde meg litt på "enspiller-oppgavene" før vi gikk over på co-op, og selv om jeg liker oppgaveløsningen, så må jeg si co-op virkelig gir spillet det lille ekstra. Co-op-banene forutsetter et relativt høyt nivå av samarbeidsvilje, og evnen til å av og til klare å stå i ro på en rød knapp mens den andre får bevege seg rundt. Det er ikke alltid like enkelt... Og den følelsen når du glemmer at din portal er det som holder deg og din partner oppe? Priceless. Jeg kunne sett Oguleth's robot falle i vannet om og om igjen, uten at det ville blitt kjedelig. Og det blir enda bedre når du hører GLaDOS si: I know you did that on purpose, Blue. 

GLaDOS blir visstnok hyllet som "one of the best villains of all time" i følge Wikipedia og deres kilder. Jeg må nok spille mer av hovedspillet før jeg kan kommentere det, men hun er genial. Hun gjør virkelig alt hun kan (muntlig) for å splitte opp robotene, og du bør nok ikke ha spesielt dårlig selvbilde før du går inn i Portal 2. Hun vil fortelle deg at den andre roboten er mye bedre enn deg, for så å ombestemme seg og fortelle at dere er grusomme begge to. Uten GLaDOS ville nok oppgavene til tider oppleves som litt kjedelige og frustrerende, men gjennom GLaDOS får de inn et element av humor som virkelig trekker opp opplevelsen.

Ellers er jeg i stor grad enig med det Oguleth skriver, med et lite unntak. Han skriver at spillet sannsynligvis burde spilles med voicecomms - dette er jeg ikke helt uenig i, men samtidig så vet jeg ikke om det ville gjort det enklere. Vi ville sluppet å stoppe opp for å skrive når vi hadde noe å si, men jeg tror vi ville gjort mange av de samme feila likevel. Jeg skulle likt å prøve begge deler... Jeg kom nemlig tilfeldigvis over noen som spilte Portal 2 på twitch for noen dager siden, med voicecomm, og jeg har sjeldent følt meg så smart før som da jeg så på de. I vår gjennomspilling opplevde jeg at vi begge gjorde vårt for å finne løsningen, noe som ofte førte til at vi gjerne fant ulike deler av løsningen som førte til den endelige løsningen - mens når man prater mer om å finne løsningen, så tror jeg det lett kan føre til at én tar ledelsen og den andre følger. Men som sagt, jeg skulle gjerne prøvd med voicecomm og skal skaffe meg et headset i tilfelle jeg får med meg Oguleth på andre co-op-spill en annen gang. 

http://timothypoon.com

Kort sagt: Det er lenge siden jeg har ledd så godt, spesielt i et spill. Oppgavene var også passende utfordrende, uten at spillet varte lenge nok til at det ble langtekkelig. Jeg vil absolutt anbefale Portal 2 co-op!

9/10

O3S2: Portal 2 Co-Op

Spilt på PC.



Portal 2s Co-Op består av løsing av praktiske gåter i fellesskap, via stort sett å skyte portal på flater som tillater at de er der. Det er vel spor av plattformspilling her og der også, som en forlengelse av gåtene som stort sett er å komme seg fra A til B. Det hele er ispedd med kommentarer fra det jeg kaller Stemmen, som vel heter Glados sånn egentlig - som gir instruksjoner, feedback og en solid dose paranoia på en ganske vittig måte.

Puzzles
Når jeg startet opp spillet og så kontrollene, og så at "controller" var sentralt støtta ble jeg redd for at jeg hadde gått på nok en Brothers-smell. Den gang ei. Man har et ganske enkelt keyboard-skjema kombinert med enkel bruk av mus - litt som en 3d skyter eller et mmorpg egentlig. Spillet er inndelt i nivåer; og "gåtene" er ganske enkelt hvordan komme seg til utgangen på stort sett alle brettene, bortsett fra noen få hvor målet er å gjøre noe med et objekt på slutten istedet. Stort sett er nivåene ganske oversiktlige, så det ikke er noe tull skaperne har skjult - man har godt med informasjon, så det er selve interaksjonen som er greia. Dette passer meg perfekt i motsetning til puzzles jeg er vant med - som i en del eventyr point & click spill hvor det er mest leting og obskure løsninger som er greia. Fysikken som er involvert er også helt fantastisk; opplevde ikke en eneste gang at jeg følte noe hadde lite plausibel interaksjon med spillverdenen. Og ingen glitches eller noe. Dog kræsjet spillet et par ganger skikkelig når det lastet nivåer, men det skjedde bare meg - så mulig det er noen steam-greier hos meg som ødela noe. Spillet burde sansynligvis også spilles med voicecomms - selv om spillet hadde shortcuts for nedtelling, highlighting av ting og sånn er det å stå stille for å skrive ikke helt det store. En del av gåtene bestod også i at en person måtte stå stille og se på mens den andre skulle gjøre noe; det blir fort litt kjedelig for den andre...

Tullball
Ved siden av den faktiske spillinga, er det en del tullball. Robotene man styrer er i seg selv ganske "teite", mest i emote-kommandoene (dansing, high fives osv) - men de oppfører seg sjelden på oppdragene heller. Glados som snakker jevnt i bakgrunnen hele tia er tidvis hysterisk morsom; en blanding av betrakninger av mennesker, evige forsøk på å splitte robotene man styrer og amatørmessige forsøk på å dekke over ting programmet gjør, skaper en ganske unik stemning. Det faktum av at verdenen man er i virker som en post-apo dystopisk setting, gjør det hele ganske øyerullende. Gjør at selv om man kanskje setter seg litt fast, eller blir litt lei, hjelper det hele på humøret underveis.

Litt usikker på hvor lang tid vi brukte på spillet i praksis; 5-6 timer? Noen pauser og mot slutten satt vi oss fast noen steder hvor ingen av oss enkelt fant løsningen, som kanskje gjorde at spillet kanskje i praksis sikkert kan gå fortere på første forsøk. Samtidig ble det aldri kjedelig, og det var nok ny mekanikk å leke med hele tia at lengden nesten føles perfekt. Eneste grunnen til omspill er dog achievements og speedruns, ikke helt min greie.

8/10.

K2S2: The Vanishing of Ethan Carter

The Vanishing of Ethan Carter er på sett og vis en detektivhistorie der du skal finne ut hva som har skjedd med Ethan Carter og familien hans. Underveis finner du ulike hint, ledetråder og andre ting som sammen hjelper deg med å sette sammen historien. Historien som du avdekker underveis er imidlertid kanskje ikke helt den historien man skulle tro ville komme. Uten at jeg skal røpe mer om det... men jeg likte den. 

Selve mekanismen med å knytte sammen trådene er ikke vanskelig, men i motsetning til Brothers er ikke dette et lineært spill. Spillet starter rett og slett med å fortelle deg at det ikke har tenkt å holde deg i hånda. Jeg tolket det først til at det kom til å være vanskelige oppgaver underveis (eller at det kom til å være litt skummelt), men det er mer at du må stå på egne bein når det gjelder å finne ut hvilken vei du vil gå. Går du glipp av noe underveis kan du fint gå tilbake for å finne de brikkene du mangler, uten at det egentlig gjør noe med opplevelsen av historien. 

I likhet med Brothers er det imidlertid grafikken som virkelig imponerer (gruva er unntaket, og jeg tok ikke noe screenshot der). Naturen er nydelig, og over halvparten av tiden jeg brukte på spillet benyttet jeg til å kikke utover innsjøen, skogen og bygningene. Ikke at spillet tar lang tid, men det er en del vandring så du får absolutt tid til å stirre. 

Om man tar spillet for det det er (en slags interaktiv historie med nydelig natur) så er det et imponerende spill som jeg absolutt kan anbefale. Historien forandrer stadig forståelsen av hva virkeligheten er, og overrasket meg faktisk et par ganger. Jeg har ikke noe spesifikk negativt å si om spillet, men jeg tror ikke sjangeren traff meg helt og derfor går ikke spillet helt til topps. 

8/10

O2S2: Brothers: A Tale of Two Sons

Spilt på PC.



Brothers: A Tale of Two Sons handler om to brødre som har mistet broren sin, og når faren blir syk, må de ut på tur for å finne et tre som tilsynelatende har kuren som faren trenger. Spillet er vel i realiteten å komme seg til treet, som man gjør ved å styre begge brødrene samtidig, og løse diverse puzzles.

Det er i realiteten to ting som danner spillet:

Puzzles
Man skal hele tiden framover mot målet; og det er ingen lett vei. Konstant må man klatre rundt, fjerne ting som er i veien eller skape en vei på en eller annen måte. Det som er spesielt her er at man kontrollerer to karakterer samtidig; med standard bevegelser for begge, og hver sin "action"-knapp. Oppgavene er nesten utelukkende enkle; jeg trengte 4 forsøk på en "hinderbane" siden det som virket åpenbart var løsningen ikke var det, og jeg trodde jeg bommet såvidt istedenfor at jeg var på villspor. Det som er problemet er at kameraet ikke alltid spiller på lag med en, så man ikke ser at man har passert en oppgave (spesielt bonusoppgavene, som å redde skilpadder, rydde opp i hareflokken osv) - noe som er ganske fantastisk siden spillet er såpass lineært som det er. Det andre problemet er å spille på tastatur; enten kunne jeg trengt et tastatur som var dobbelt så stort, eller så kunne jeg spilt på kontroller istedet. Jeg klarte ikke spillet spillet over lengre perioder fordi hendene ble herpa av å stokke dem og holde action-knapper inne på lite tommelvennelige måter over lengre perioder. Jeg tro faktisk jeg bare kan nevne et spill som har hatt verre kamera og kontrollerissues enn dette spillet. Hadde ikke oppgavene vært så lette som de var, hadde jeg sansynligvis fått noia av dette og aldri fullført spillet. Spillet er også veldig kort, noe som var bra, siden det var veldig mye av de samme typene oppgaver etterhvert, men det rakk bare såvidt bli gammelt før det var over. Denne biten av spillet var jeg mildt sagt lite imponert over.

Atmosfære
Eventuelt historie. Dette er vel det mer unike og annerledes med spillet. Jibberish istedenfor faktisk språk, ymse handlinger som gir karakter til brødrene (storebror mer veslevoksen og nevenyttig, lillebror mer tullete og musikalsk) og følelsen av fellesskap siden man løser alt med de to brødrene sammen. Fantastiske områder hvor jeg konstant fikk norrøne konotasjoner, musikk og ganske mye "right in the feels" som med slutten. Faktisk føles selve spillingen mer som et verktøy for at man skal få atmosfære, heller enn at det er gameplayet som er det viktige. Denne delen av spillet var fantastisk.

Spillet tok ca 4 timer å fullføre. Overall ble jeg positivt overrasket, men mer som en opplevelse enn som et spill. Men virker lite hensiktsmessig å spille om igjen, så greit det var billig.

7/10.

K1S2: Brothers: A Tale of Two Sons

ign.com

Historien i Brothers er en fin fortelling om to brødre som kjemper for å redde faren som er syk. De må gjennom ulike hindre, som over fjell og inn i huler. Noen steder kommer de seg fram selv, andre steder må de samarbeide om å komme seg over, mens andre ganger igjen må de få hjelp av det de møter på veien. 

Spillet er ikke stort, og har man en ok hjerne for logikk så er ikke oppgavene underveis spesielt utfordrende. De er imidlertid varierte, så selv om de er enkle så oppleves det ikke som om du gjør det samme om og om igjen - det er et klart pluss. Når det er sagt: Jeg liker oppgaveløsningen, men skulle gjerne sett at det tok litt lenger tid å finne løsningene. Jeg tror (ganske sikker faktisk) jeg gikk glipp av noen "avsporinger", som nok ville gitt spillet litt mer. Avsporinger var det beste jeg klarte å komme på å kalle de... det er små hendelser ved siden av hovedhistorien - blant annet kan man redde en fyr fra å henge seg, og hjelpe mammaskilpadde å få tilbake skilpaddebarna. 

unrealengine.com

Det mest utfordrende med spillet er imidlertid å styre to stk på en gang. Jeg følte jeg styrte de to brødrene i motsatt retning av hverandre hele tiden, og slapp knappen for lillebroren når jeg skulle slippe storebroren og surra en del der. Hadde spillet vært lenger, så kunne jeg kanskje fått tak på det, og faktisk opplevd litt mestring. Det hjalp ikke at kamera lever litt sitt eget liv. Jeg tror kameravinkelen skulle gjøre det lettere å se hvilken vei det var meningen at brødrene skulle, men for en som liker å utforske så ble det et lite irritasjonsmoment. 

Spillet har forøvrig også helt feil slutt. Men jeg er litt svak for historier som ikke slutter slik jeg forventer, så spillmessig er det et pluss... personlig/følelsesmessig er jeg imidlertid ikke fornøyd med slutten! Så er det sagt. Grafikken er pen da.

8/10