K6: Valiant Hearts: The Great War

wikimedia.org

Under første verdenskrig reiser vi på tvers av land og strand gjennom Emile, Karl, Freddie og Anna. Og en hund. Ubisoft presenterer historien på denne måten:

This is the story of crossed destinies and a broken love in a world torn apart. All of them will try to survive the horror of the trenches following their faithful canine companion. In Valiant Hearts: The Great War™, the lives of all these characters are inextricably drawn together over the course of the game. Friendship, love, sacrifice, and tragedy befall each one as they help each other to retain their humanity against the horrors of war.

Jeg opplevde det vel ikke fullt så dramatisk som at de måtte kjempe for å holde på sin "humanity", men historien om menneskene er en engasjerende en. Vertfall tidvis. Jeg likte karakterene og pusleriene underveis, og ble tidvis rivd med i historien til karakterene: Emile som vil redde Karl, Karl som vil tilbake til sin kone og sønn, Freddie som vil hevne seg mot tyskerne, og Anna som reiser rundt som en medic for å hjelpe folk. Det viste det menneskelige bak krig, skjebnene. Noe som absolutt kom fram mot slutten, uten at jeg skal si mer om det. 

Noe av det som ødela litt for meg, var faktaene. Underveis i spillet får du opp historiske fakta og samler historiske gjenstander, som du forsåvidt kan velge om du vil lese eller ikke. Det tar ikke tid eller noe sånt, men det blir et irritasjonsmoment, for jeg merker at jeg ikke kunne brydd meg mindre. Noen få fakta hadde kanskje vært interessant, men SÅ MANGE? Mulig jeg følte det var flere enn det var, fordi jeg ikke leste noen av de (det vil si, jeg "leste" de for å få en achievement, but that's it). Oguleth nevner også at det blir for ensformig i lengden, og jeg må si meg enig. Det er ikke det lengste spillet, men jeg nådde et punkt der jeg følte meg som en unge og lurte på hvor langt det var igjen. Heldigvis var det ikke veldig langt igjen da, og spillet tok seg opp igjen. 

Kort oppsummert: Jeg likte spillet, men er ikke nok historieinteressert til at det fenget i lengden. 

7/10 (helt klart for å herme etter Oguleth's karakter)

O8: Child of Light

Spilt på XBOX 360.

Child of Light er et "indielike" turbasert rpg - prinsesse Aurora dør kort tid etter at faren gifter seg på nytt i Østerrike, og våkner i en eventyrverden, som hun skal forsøke å komme seg ut av så hun kan våkne. Spillet benytter seg heftig av eventyrgrep, og det meste av teksten er på rim, samt at jo hovedpersonen er ei lita jente og det visuelle er som et maleri og ikke har det døyt fotorealisme gående.

Gameplay går stort sett ut på å reise hit og dit for å finne ting og på sikt finne veien hjem til vår verden, med noen puzzles og litt omveier - men hver gang man dulter borti et monster (hvis man ikke gjør noe for å ta bort oppmerksomheten til monsteret) havner man på et kvasi-turbasert kart, hvor man har opp til 2 karakterer som slåss (og som kan byttes underveis i kampen, med en gang man har flere enn 2 i gruppa), som har forskjellige sett med evner - forskjellen fra et rent turbasert spill er at det ikke er noen flytting av folk (en del turbaserte mangler forsåvidt dette også), men at det er "timeline" som bestemmer når folk kan gjøre noe - og man kan forstyrre motstandere fra å gjøre noe. Som funker veldig bra stort sett; jeg skulle ønske de økte antallet som man kunne ha ute samtidig til 3 på et eller annet tidspunkt, siden jeg fort fant en måte som fungerte langt mer effektivt enn andre sammensetninger, og dermed aldri helt så grunnen til å bruke mesteparten av gruppa hvis det ikke var noen monstre som krevde evner fra enkelte gruppemedlemmer. Ellers er det noen puzzles, som ikke akkuratt er vanskelige (men bidrar med litt variasjon) - og lvling av gruppemedlemmene. Her er det også noe pirk; man lvler konstant så det er mye trykking etter så å si hver eneste kamp som gjør at pacinga til selve spillinga daler fort, og innlevelsen og følelsen av framdrift forsvinner. De kunne godt ha redusert hyppigheten til lvlinga litt og bare hatt støre økninger statiske evner (og flere skillpoints) hver gang man lvla istedet.



Presentasjonen er fantastisk; spiller bruker UbiArt-motoren (tror jeg den heter, eller UArt eller noe) som Valiant Hearts også bruker (og siste Rayman mest sansynlig) - spillet har sitt distinkte utseende, som passer veldig godt med konseptet. Ingen fotorealisme, men akk så mange karaktertrekk i animasjonene og det visuelle, eksempelvis hvordan Aurora sliter med å svinge det altfor store sverdet. Musikken og lydbildet er også veldig vakkert, med unntak av kampmusikken som ikke forandrer seg gjennom hele spillet og egentlig aldri var noe særlig spennende i utgangspunktet - det eneste pirket med presentasjonen.

Achievementene er helt ok også; mesteparten er noe man enkelt får ved gjennomspilling, et par for OCD-samlere og en som fort er litt irriterende fordi man må ha uplay for den, en shameless plug for å få folk til å registrere seg antar jeg.

Overall god underholdning, med bare litt pirk som trakk litt ned fra en plettfri opplevelse. Og til den spottprisen...

9/10.

O7: Valiant Hearts: The Great War

Spilt på XBOX 360.

Valiant Hearts er en av disse nymotens "indilike" spillene til et stort studio (denne gangen Ubisoft), hvor man ikke går for den største pengemaskinen, AAA-style. Spillet tar utgangspunkt i første verdenskrig, hvor flere helter (i ordets rette forstand for en gangs skyld) åker ut for krigens grusomheter. Og i motsetning til 99% av spill som foregår under kriger, er dette faktisk verken et strategispill eller et fpgs-spill - hele greia her er at man løser gåter i forskjellige former - det eneste unntaket er legen, som de av en eller annen grunn ga noen quick time events, i mangel på å klare å gjøre sin egen greie fult ut.



Man rullerer mellom 4 helter, pappa/bestefar Emile (fransk) som blir hivd inn i militæret på sine eldre dager, hans svigersønn Karl (tysker), en lege fra Belgia og fyr fra statene ("Lucky") - som må gjennom diverse strabaser, hovedsaklig gjennom å kaste objektver, dytte på objekter, eller skjule seg fra fiender, for å komme seg helskinnet gjennom strabasene - noen ganger har de med seg en hund (som egentlig stjeler showet). Objektinteraksjonen fungerer bra, og gåtene er hele spillet relativt intuitive (og det er en hint-funksjon som popper opp hvis man bruker lang tid på noe, hvis man er lei) - det samme gjør snikinga. Med noen få unntak hvor det faktisk utøves vold (og legens QTE), er det dette man gjør hele spillet gjennom. Og siden gåteløsing ikke er helt min greie, ble det fort relativt ensformig. Bilkjøringsbitene (enten som "taxi" eller med tank) var ganske morsomme, men jeg HATER QTE - så når spillet avslutter med en veldig lang QTE-scene ble jeg ikke veldig imponert. Det hele var morsomt et par-tre timer, før det hele ble en grind gameplaymessig, rett og slett.

Presentasjonen varierer mellom topp og bunn. Musikken er utrolig stemningsfull, fortellerstemmen er tidvis VELDIG irriterende, og karakterene selv har i selve gameplayet ikke annet enn karikaturutrykk, som faktisk fungerer bra. Det samme gjør animasjonene og bakgrunnene i spillet - det klarer å formidle voldsomhetene uten at man blir angrepet av nær fotorealistisk brutalitet og blodbad, og er delvis vakkert og delvis komisk - og gir alle som deltar en distinkt personlighet (forskjellen på når Lucky og Emile klatrer over ting og løper, for eksempel). Aldri noen bugs, hickups i framrate og interaktivt miljø - kombinert med hvordan ting ser ut gjør at jeg skulle ønske flere spill gjorde ting på denne måten. Eller rettere sagt, hvorfor spiller jeg ikke heller flere spill som gjør det på denne måten? Bunnivået her er hvordan en opplysningskampanje blir drevet; de har puttet inn en del faktabokser i spillet, som noen ganger dukker opp og avbryter spillet, og når de slutter med det, har de en tendens til å bli tilgjengelige akkuratt når man ikke vil lese dem, men hvis man lar være går man glipp av noe. Som stykker opp spillet en del, som er kjedelig. Hvorfor de ikke bare kunne la det være unlocks og bare poppe opp en "unlock" hver gang man kom seg videre, hadde vært langt greiere.

Achievementene er greie. Ingen grinding, men hvis man er OCD-samler får man mye poeng for å endevende spillet mens man går gjennom det.

Overall synes jeg det var fantastisk, men siden det ikke er helt min genre, dalte underholdningsverdien ganske mye den siste halvdelen av spillet siden det er samme opplegg hele tiden. Hadde de kutta QTE-bitene og lagt til andre måter å løse puzzles på hadde det sansynligvis vært det beste spillet jeg hadde spilt i utfordringa til nå.

7/10.

O6: Dragon Age: Origins - Awakening

Spilt på Xbox360.

En expansion til Origins; man gjør i bunn og grunn akkuratt det samme (slåss, snakke, kanskje løse noen puzzles for ekstra loot), bare i et annet miljø (et lite utsnitt av kartet man hadde som sandkasse i Origins), med andre biroller (Oghren er eneste sidekick som var med i Origins) og selvsagt en annen historie. Denne gangen har man tatt over som kommandør for et fort, hvor man skal bygge opp Grey Wardens til gammel storhet, men darkspawnsa ga seg ikke helt etter The Blight var over, og steller til bråk. Så man må rydde opp.

Kampsystemet er helt identisk som Origins, og har de samme problemene. Lite spennende områder man slåss i, og med noen få unntak nøyaktig de samme fiendene. Det er lagt til noen nye trylleformularer og evner, og masse nye craftinggreier (runecrafting som noe man kan fikse selv, dingser som gjør at man får andre symboler på skjoldet, samlequests fra smeden osv), så det blir langt flere knapper og/eller behovet for å gå inn i submenyene, som på xbox betyr at alt trekker ut og tempoet går rett til grunne. På den andre siden er pacingen langt bedre; man ender aldri opp med de evige kampene i strekk, så man rekker ikke gå utrolig lei før man får en pause. Så det er fortsatt morsomt hvis man synes origins var morsomt, eventuelt ble man lei i origins er det null poeng å tenke på å spille Awakening.

Dialogen og historien starter lovende - man blir presentert for en del valg som virker spennende og som kan virke som har noe å si, småsnakket mellom gruppemedlemmene er fortsatt morsomt (bare korta ned så de man ikke må vente på å gjøre noe for å få med seg alt hele tia) - men så ender det hele bare opp med å ikke ha noe å si til syvende og sist. Man kunne like gjerne bare skippa til det siste valget og ignorert resten siden det er det eneste som betyr noe for utfallet i praksis. Bortsett fra småsnakket er de nye birollene også lite inspirerte og jeg har nesten glemt dem bare timer etter jeg ble ferdig med spillet.



Til syvende og sist blir spillet bare som DA2, bare med dårligere grafikk, like kjedelig musikk og med en flik av at man bryr seg om noen i settingen.

Achievementene var helt ok, en gjennomspilling med en ekstra save og ti minutter ekstra spilling gir en alt.

6/10.