Spilt på PS4.
For en utenforstående som kun så trailern og litt omtale, virket dette som et spill i samme stil som Life Is Strange. Dette var et lite eksempel på at forutinntatthet ikke alltid er korrekt... Dette "spillet" er mer som en interaktiv film. Man følger Jodie, som har en ånd som er lenket til henne, gjennom barndommen, tenårene og tjueårene via diverse scener av varierende lengde og karakter. Masse cutscenes, noen få valg underveis og så noe som gjorde at jeg fikk litt brekninger: massive mengder Quick Time Events.
Kjernen i spillet er den filmatiske vrien på alt. Man kan velge mellom forskjellige "mixer" av hvordan spillet skal bygges opp; den grunnleggende for mest mulig oomph når ting blir avslørt, kronologisk eller en remix av den originale kjeden av scener. Jeg spilte gjennom den anbefalte hvor ting ikke er kronologisk. Som de fleste gode fortellinger, er hele plottet og poenget i seg selv ikke nevneverdig originalt, men jeg synes det hele ble gjort på en bra måte. At de har motion captura Ellen Page og Willem Defoe på en fantastisk måte (samt de andre skuespillerne) gjør at karakterene er milevis mer følelseladde enn noe annet i spill jeg har vært borti. Musikken har Hans Zimmer hatt en finger med i spillet på, og det merkes også på en veldig imponerende måte. Rett og slett den beste presentasjonen i et spill jeg har spilt noensinne.
Gameplayet er grusomt, resten blir tl;dr. Når man får lov til å gjøre noe mellom cutscenes er det hovedsaklig tre ting man gjør. Vandrer rundt og ser etter prompts for at man kan interagere med noe (som leder inn i mer cutscenes som regel), actionscener med forskjellige typer quick time events og sniking som er en blanding av puzzles og quick time events. Å loffe rundt for å finnne ting å trykke på eller trykke på en knapp for å si en linje er stort sett greit; jeg synes det er en fin måte å gi spilleren valg mellom flere forskjellige handlingssekvenser heller enn at man får et valg trykt opp i trynet og så må velge mellom forskjellige ting å gjøre som i f.eks. Life Is Strange - man har mer eierskap til valget på denne måten. Actionsekvensene er stort sett grusomme; man har vanlig quick time events ala "hamre på en knapp over lengre tid, ris på kontrolleren, trykk knapper i rekkefølge på skjerm" som bare er horribelt gjennomført. Men i tillegg har man en "original" QTE måte hvor man under slåssing skal lese Jodies kroppsspråk og så dytte høyre stikke i retning bevegelsen hennes går. Noen ganger er det åpenbart, som når kameraet holder seg i ro og bare en kroppsdel beveger seg, men når kameraet spinner rundt og forskjellige kroppsdeler beveger seg i forskjellige retninger blir det ren lotto. En god ting er at det ikke er en greie at man MÅ klare QTEene; noen ganger får man bare forsøke på nytt eller man går glipp av achievements. Stealthgreiene er litt mer solid enn actionsekvensene, som gjør det litt mer ok å spille, men fortsatt ikke noe som var underholdende i seg selv. Kjerneproblemet med QTE er dog at man må nistirre på der knappesveksense dukker opp og går glipp av det som faktisk skjer; det jeg satt igjen med etter actionbitene for eksempel var Ellen Pages digitaliserte skuldre innprintet på netthinna. Hurra?
Rent teknisk hang spillet seg en gang i en actionsekvens, og spillet hadde en bug midt i ene stealthoppdraget hvor man kunne bli stuck i en bygning. Siden spillet har autosaving, og ikke akkuratt er rundhåndet med når det lagrer, tapte jeg kanskje 30 minutter av den mest kjedelige biten av spillet som jeg måtte gjøre om igjen. Spillet varer en 10-12 timer litt avhengig av hvor bedagelig man tar det; med en anseelig mengde ting man kan si og gjøre forskjellig så jeg at completionists som spiller om igjen spillet måtte belage seg på rundt 40-50 timer for å få alle achievements og variasjoner i historien.
Var det verdt å spille? Ja, helt klart.
Er det noe jeg vil spille om igjen? Mest sansynlig ikke, på grunn av det frustrerende gameplayet.
mandag 4. juli 2016
onsdag 22. juni 2016
Sesong 3 - Oguleths Utvalgte
Tid for tidssluk:
1. Witcher 3 - The Wild Hunt [Multi]
100-200 timer med slavisk inspirert rpg. Var vel et forsøk på å sette opp dette i fjor, men det ble for altomfattende med alle de andre tidsslukene i tillegg...
2. Beyond: Two Souls [PS3/PS4]
Et "spill" fra Quantic Dreams. Holdt meg alltid unna sånne typer spill siden det virker som lite gameplay og mer interaktiv film; men Life Is Strange var morsomt nok til at jeg vil gjennom dette.
3. Rise of the Tomb Raider [Multi]
Oppfølger til rebooten av serien vi hadde i første sesong.
Færre spill denne gangen. Får bare håpe ikke Horizon er like langt som Witcher 3...
1. Witcher 3 - The Wild Hunt [Multi]
100-200 timer med slavisk inspirert rpg. Var vel et forsøk på å sette opp dette i fjor, men det ble for altomfattende med alle de andre tidsslukene i tillegg...
2. Beyond: Two Souls [PS3/PS4]
Et "spill" fra Quantic Dreams. Holdt meg alltid unna sånne typer spill siden det virker som lite gameplay og mer interaktiv film; men Life Is Strange var morsomt nok til at jeg vil gjennom dette.
3. Rise of the Tomb Raider [Multi]
Oppfølger til rebooten av serien vi hadde i første sesong.
Færre spill denne gangen. Får bare håpe ikke Horizon er like langt som Witcher 3...
fredag 13. mai 2016
K8S2: Dragon Age: Inquisition
 |
| dragonage.wikia.com |
Som Oguleth skrev i sin omtale, så er også jeg i stor grad enig med min forrige omtale av spillet. Jeg spilte det mye på samme måte som forrige gjennomspilling, eneste jeg endret på var bruk av NPC-ene. Og klasse. Visstnok skulle mage være fantastisk å spille... jeg ble mest bare irritert over at karakteren ikke kan bevege seg mens hun/han angriper. Hva er greia med det?
Det jeg virkelig satt igjen med da jeg var ferdig med spillet var at det er et laaaaaangt spill. Som bare ble lenger av at jeg også spilte gjennom DLC'ene. Det var gode DLC'er, men ooo så lange.
Jeg er imidertid stor fan av armor DLC'en. Hvem liker vel ikke å løpe rundt i snøen og vise frem magemusklene?
Alt i alt er det fremdeles et godt spill, som jeg anbefaler på det sterkeste. Jeg skulle ønske NPC'ene var morsommere, men man kan jo ikke få alt man ønsker seg i verden.
Vi gjorde også et lite forsøk på multiplayer, men spillet nektet å la oss spille sammen. Derfor er det heller ingen vurdering av den delen denne gangen.
8/10
lørdag 5. mars 2016
Oppsummering utfordring 2
Rangering av hvor godt jeg likte spillene dette spillåret:
1. Shadowrun: Dragonfall
Bra plott, avslappende å spille og bra turbasert kamp. Skulle gjerne sett det i AAA-innpakning så det ikke var så fryktelig mye lesing for å få med seg ting som trekker en bort fra spillinga.
2. Portal 2
Bra tempo, god humor og rendyrka gameplay. Men ingen stor fan av puzzles, så imponerende nok at jeg likte det.
3. Dragon Age Inquisition
Solid sandboxspilling, stemningsfylt og grei rpg-mekanikk. Mangler sjarm og noe annet enn run of the mill mekanikk for å være overveldende bra.
4. Life Is Strange
Interessant historie og masse god dialog. Men savner faktisk gameplay (ikke helt min type spill med andre ord), samt at starten og slutten var litt skuffende.
5. Brothers: A Tale of Two Sons
Vakkert, innovativ design, god historie og avsluttet akkuratt når de burde. Største problemet var horrible kontroller.
6. Mass Effect
Morsomt, episk og tempofylt sci-fi rpg som ikke holder seg så godt på grunn av en del kjedelige gameplayelementer.
7. Pillars of Eternity
Morsomt med isometrisk RPG igjen - det meste var morsomt; men spillet ble for langt for at morroa skulle vare og for mye preg av stein-saks-papir i kampsystemet.
8. Shadowrun Returns
Greit plott, greie kamper og avslappende. Men ingen voice, masse lesing og oppbrutt gameplay gjør det bare "greit".
9. Torchlight 2
Startet veldig morsomt med intense kamper, morsomt skillsystem og bra lootpinata. Var ikke så morsomt i lengden pga for mange irriterende fiender, for stor variasjon i vanskelighetsgrad og en del merkelige designløsninger.
10. Shadowrun: Hong Kong
Mye av de samme som de to forrige Shadowrunene, men for mange av dialogene trakk ut for mye - spesielt mot slutten.
11. The Witcher
Spennende rpg-mekanikk, seting og historie i starten... Men varte fryktelig lenge, hvor mesteparten var å løpe fram og tilbake pluss drepe endeløse fiender med kampsystemet som fort ble fryktelig irriterende.
12. The Vanishing of Ethan Carter
Null gameplay og (for meg) lite engasjerende historie med mye roaming puzzles gjør dette til en kalkun på nivå med Magic i fjor.
Det som sitter igjen mest etter denne utfordringa er at det hele var mer en utholdenhetstest enn noe annet. Sååå mange spill som varte lenge; selv om to spill som var evig lange ble byttet ut til noe kortere (som var en anseelig lengde uansett). Ble jo ferdig med dem, som var noe av poenget - men med 6 spill hver og alle bortsett fra 2 (Portal og Vanishing) var ganske lange. I etterpåklokskapens navn hadde det vært greiere med færre spill eller andre typer spill. Endte stort sett med å savne spill som Child of Light og Valiant Hearts istedenfor alle mastodontspillene. Vet i alle fall hva slags spill jeg IKKE skal spille i nær framtid, eller ta neste utfordring, hvis det blir noen...
1. Shadowrun: Dragonfall
Bra plott, avslappende å spille og bra turbasert kamp. Skulle gjerne sett det i AAA-innpakning så det ikke var så fryktelig mye lesing for å få med seg ting som trekker en bort fra spillinga.
2. Portal 2
Bra tempo, god humor og rendyrka gameplay. Men ingen stor fan av puzzles, så imponerende nok at jeg likte det.
3. Dragon Age Inquisition
Solid sandboxspilling, stemningsfylt og grei rpg-mekanikk. Mangler sjarm og noe annet enn run of the mill mekanikk for å være overveldende bra.
4. Life Is Strange
Interessant historie og masse god dialog. Men savner faktisk gameplay (ikke helt min type spill med andre ord), samt at starten og slutten var litt skuffende.
5. Brothers: A Tale of Two Sons
Vakkert, innovativ design, god historie og avsluttet akkuratt når de burde. Største problemet var horrible kontroller.
6. Mass Effect
Morsomt, episk og tempofylt sci-fi rpg som ikke holder seg så godt på grunn av en del kjedelige gameplayelementer.
7. Pillars of Eternity
Morsomt med isometrisk RPG igjen - det meste var morsomt; men spillet ble for langt for at morroa skulle vare og for mye preg av stein-saks-papir i kampsystemet.
8. Shadowrun Returns
Greit plott, greie kamper og avslappende. Men ingen voice, masse lesing og oppbrutt gameplay gjør det bare "greit".
9. Torchlight 2
Startet veldig morsomt med intense kamper, morsomt skillsystem og bra lootpinata. Var ikke så morsomt i lengden pga for mange irriterende fiender, for stor variasjon i vanskelighetsgrad og en del merkelige designløsninger.
10. Shadowrun: Hong Kong
Mye av de samme som de to forrige Shadowrunene, men for mange av dialogene trakk ut for mye - spesielt mot slutten.
11. The Witcher
Spennende rpg-mekanikk, seting og historie i starten... Men varte fryktelig lenge, hvor mesteparten var å løpe fram og tilbake pluss drepe endeløse fiender med kampsystemet som fort ble fryktelig irriterende.
12. The Vanishing of Ethan Carter
Null gameplay og (for meg) lite engasjerende historie med mye roaming puzzles gjør dette til en kalkun på nivå med Magic i fjor.
Det som sitter igjen mest etter denne utfordringa er at det hele var mer en utholdenhetstest enn noe annet. Sååå mange spill som varte lenge; selv om to spill som var evig lange ble byttet ut til noe kortere (som var en anseelig lengde uansett). Ble jo ferdig med dem, som var noe av poenget - men med 6 spill hver og alle bortsett fra 2 (Portal og Vanishing) var ganske lange. I etterpåklokskapens navn hadde det vært greiere med færre spill eller andre typer spill. Endte stort sett med å savne spill som Child of Light og Valiant Hearts istedenfor alle mastodontspillene. Vet i alle fall hva slags spill jeg IKKE skal spille i nær framtid, eller ta neste utfordring, hvis det blir noen...
fredag 4. mars 2016
O12S2: Mass Effect
Spilt på XBOX360.
Nok et Bioware-rollespill; denne gangen i deres egen sci-fi setting. Man spiller Sheperd, som må samle et lag med folk for å stoppe en intergalaktisk agent som har gått rogue, med litt komplikasjoner. Og mer enn det blir spoilers...
Kjernen i spillet er temmelig simpel. Man farter rundt til forskjellige planeter, hvor man skal nøste opp ledetråder for å finne og stoppe slemmingen. Ved å spille et kvasi-FPS med 2 kompanjonger, hvor man ofte må pause opp og detaljstyre dem og siden egen karakter ved å bruke en del evner i all hovedsak. Det er også en del snakking hvor man stort sett velger mellom å være diplomatisk og nysgjerrig eller en drittsekk og noe midt imellom som egentlig ikke gir en stort. Og ikke minst kjøre den infamøse Makoen; en bil som kan kjøre overalt (i teorien) men som har tidenes minst intuitive kontroller. Kvasi-FPS spillinga synes jeg er underholdende nok på lavere vanskelighetsgrader, men på to de øverste er de fleste fiende damage sponges av rang og spillet er grusomt kjedelig når man må micromanage. Snakkinga og avgjørelsene man skal ta var fantastisk når jeg spilte det første gangen, men resten av triologien og manglende sjokk-faktor gjør at det meste av den biten blir litt kjedelig ve omspilling. Ikke minst fordi drittsekk-samtaletreene ikke tilfører noe, så sjelden noe poeng å velge dem. Kjørebitene synes jeg er ok når man er vant med kontrollene, og bidrar til litt variasjon. Alt i alt synes jeg kjernen i spillet er ganske fornøyelig, selv på fjerde gjennomspilling. Det er også et levelsystem hvor man lvler ganske ofte og blir gitt poeng til å sette ut, som jeg synes er ganske prima. Utstyrbiten er jeg litt mindre gira på, er fryktelig masse drops men stort sett er det et item som er bedre på alle plan enn de andre. Det at det ikke er noen "sell all" knapp og må selge ting som om man spilte Track & Field (150 ting er max i inventory) gjør at det ikke er veldig givende å måtte sjekke alt.
Så er det sidemekanikken og ting man kan gjøre utafor kjernespillet. Man åpner ting, tagger mineralforekomster, hacker ting, ransaker ting og kler på seg (ok, kanskje ikke det siste) med QTE. Dette sklir ikke ut hvis man bare spiller kjernespillet... Men når man gjør sidequests også videre blir det FRYKTELIG mye av det. Brorparten blir QTE og loading screens... Man har også mer kjøring; men istedenfor veldesigna "baner" blir man sluppet ut på øde planeter og må kjøre i ulendt terreng fra QTE til QTE. Som ikke funker så bra; spesielt når man må skyte noe - siktet er ikke noe man kan stole på så lenge ikke Makoen står på plan mark. Når i tillegg det er EN type monster som dukker opp, 3 forskjellige bygg på planetene som i praksis er helt like innvendig, som alle har masse QTE i seg når man først har sluppet unna de som er ute i naturen, blir det hele fryktelig monotont. Det er vel rimelig klart at det er ment for å gi noe til folk som vil grinde her; men akk. Dette er ikke veldig morsomt. Det faktum at alt man får for å gjøre det hele er cash (som fort ikke har noen betydning) og xp (som heller ikke har mye betydning etterhvert) gjør at jeg angrer på at jeg i det hele tatt sjekka det ut.
Spillet har achievements; men som en del andre spill som kom ut når det var en ny greie på konsoller er de horrible. For det meste grindegreier hvor greia er å bruke powers og våpen x antall ganger, eller endevende spillet for content. Det faktum at flere achivements er bugga over 7 år senere gjør at det ikke er veldig fristende å grinde achievements i spillet, heller...
Spillet er solid hvis man spiller hovedplottet, ellers fryktelig kjedelig er min bedømming etter fjerde gjennomspilling.
7/10.
Nok et Bioware-rollespill; denne gangen i deres egen sci-fi setting. Man spiller Sheperd, som må samle et lag med folk for å stoppe en intergalaktisk agent som har gått rogue, med litt komplikasjoner. Og mer enn det blir spoilers...
Kjernen i spillet er temmelig simpel. Man farter rundt til forskjellige planeter, hvor man skal nøste opp ledetråder for å finne og stoppe slemmingen. Ved å spille et kvasi-FPS med 2 kompanjonger, hvor man ofte må pause opp og detaljstyre dem og siden egen karakter ved å bruke en del evner i all hovedsak. Det er også en del snakking hvor man stort sett velger mellom å være diplomatisk og nysgjerrig eller en drittsekk og noe midt imellom som egentlig ikke gir en stort. Og ikke minst kjøre den infamøse Makoen; en bil som kan kjøre overalt (i teorien) men som har tidenes minst intuitive kontroller. Kvasi-FPS spillinga synes jeg er underholdende nok på lavere vanskelighetsgrader, men på to de øverste er de fleste fiende damage sponges av rang og spillet er grusomt kjedelig når man må micromanage. Snakkinga og avgjørelsene man skal ta var fantastisk når jeg spilte det første gangen, men resten av triologien og manglende sjokk-faktor gjør at det meste av den biten blir litt kjedelig ve omspilling. Ikke minst fordi drittsekk-samtaletreene ikke tilfører noe, så sjelden noe poeng å velge dem. Kjørebitene synes jeg er ok når man er vant med kontrollene, og bidrar til litt variasjon. Alt i alt synes jeg kjernen i spillet er ganske fornøyelig, selv på fjerde gjennomspilling. Det er også et levelsystem hvor man lvler ganske ofte og blir gitt poeng til å sette ut, som jeg synes er ganske prima. Utstyrbiten er jeg litt mindre gira på, er fryktelig masse drops men stort sett er det et item som er bedre på alle plan enn de andre. Det at det ikke er noen "sell all" knapp og må selge ting som om man spilte Track & Field (150 ting er max i inventory) gjør at det ikke er veldig givende å måtte sjekke alt.
Så er det sidemekanikken og ting man kan gjøre utafor kjernespillet. Man åpner ting, tagger mineralforekomster, hacker ting, ransaker ting og kler på seg (ok, kanskje ikke det siste) med QTE. Dette sklir ikke ut hvis man bare spiller kjernespillet... Men når man gjør sidequests også videre blir det FRYKTELIG mye av det. Brorparten blir QTE og loading screens... Man har også mer kjøring; men istedenfor veldesigna "baner" blir man sluppet ut på øde planeter og må kjøre i ulendt terreng fra QTE til QTE. Som ikke funker så bra; spesielt når man må skyte noe - siktet er ikke noe man kan stole på så lenge ikke Makoen står på plan mark. Når i tillegg det er EN type monster som dukker opp, 3 forskjellige bygg på planetene som i praksis er helt like innvendig, som alle har masse QTE i seg når man først har sluppet unna de som er ute i naturen, blir det hele fryktelig monotont. Det er vel rimelig klart at det er ment for å gi noe til folk som vil grinde her; men akk. Dette er ikke veldig morsomt. Det faktum at alt man får for å gjøre det hele er cash (som fort ikke har noen betydning) og xp (som heller ikke har mye betydning etterhvert) gjør at jeg angrer på at jeg i det hele tatt sjekka det ut.
Spillet har achievements; men som en del andre spill som kom ut når det var en ny greie på konsoller er de horrible. For det meste grindegreier hvor greia er å bruke powers og våpen x antall ganger, eller endevende spillet for content. Det faktum at flere achivements er bugga over 7 år senere gjør at det ikke er veldig fristende å grinde achievements i spillet, heller...
Spillet er solid hvis man spiller hovedplottet, ellers fryktelig kjedelig er min bedømming etter fjerde gjennomspilling.
7/10.
onsdag 17. februar 2016
O11S2: Dragon Age - Inquisition
Spilt på PS4.
Tok visst ikke lang tid før et spill ble en gjenganger :)
Jeg er vel igrunn helt enig med meg selv i det jeg skrev sist. Den største forskjellen denne gangen var at jeg spilte på PS4, og jeg hadde helt rett i mine antagelser om at spillet ble en annen opplevelse på en nyere konsoll. For det første var omgivelsene skamløst vakre, og folk ser faktisk ut som folk. Ikke minst er det greit å kunne se hvor man legger AOE effekter, se hvor "radaren" markerer ting i marka og tilogmed hvor man kan gå som ikke var like synlig i crap-versjonen jeg tydeligvis spilte. Dette gjorde spillet nesten som noe nytt å spille i en 30 timer, før jeg ble litt blasert på den biten igjen.
Bugsa er det nok av fortsatt dog. Jeg opplevde kræsj, støkk med items (veilfire fakkel som karakteren ikke ville droppe, og animasjonen med å slå med den gjorde at kamera gjorde kvalmende bevegelser) og en hel del hvordan ting oppfører seg i miljøet. Mye av det er jo ting man nesten må regne med i sandboxspill, men eh. I det minste procca dragedreper achievementen denne gangen; men over et år og mange gamebreaking bugs er fortsatt tilstede gir ikke fryktelig mye lyst til å spille det mer.
Det var faktisk morsommere å spille enn første gangen pga grafikken alene; men det er fortsatt en del mangler som gjør det litt skuffende som Biowarespill. Man ser nesten noe av gleden har gått ut av skaperne; det er ikke så mye sjarm her. Det er noe morsomt banter mellom karakterene i gruppa man går rundt med, men sjelden noe veldig godt samspill som gjør det litt noe man husker som bra i etterkant. Utstyrs og talent-biten er sånn typisk AAA-spill hvor det er rimelig simplistisk; men matteforskjellen blir plutselig enorm: optimaliserer man sånn intensjonen er kan man oneshotte en del ting (fikk hard hitter på level 4, for eksempel) men hvis man tar ting for gøy er ting damage sponges selv på normal. At det vanskeligste med spillet stort sett er knyttet til horribel ai på companions er også litt ugg; på nightmare synes jeg det mest irriterende er å måtte gå over til tactical view-greia for å manuelt få AIen til å gå rundt magiske runer på bakken, eller ikke stå planta i drageilden og dispelle riftspawns og annet. Denne biten av spillet er alt annet enn morsomt i mine øyne... Faktisk er mergen mellom MMO-stil loot, talenter, viewpoint og det det gamle party-oppsettet ikke helt det store. Jeg er faktisk drittlei det, mest pga alle timene med WoW antar jeg.
Men alt i alt var det bare et par timer av en 62 timers gjennomspilling av det ordinære spillet hvor jeg kjedet meg, så det er fortsatt et bra spill. Jeg har spart på en save for å gå tilbake for å gjøre DLCene, og tenker å prøve multiplayer igjen for å se om de har gjort forbedringer der også, hvis jeg finner noen som spiller slikt. Får se om jeg rekker det i løpet av utfordringa..
8/10
Tok visst ikke lang tid før et spill ble en gjenganger :)
Jeg er vel igrunn helt enig med meg selv i det jeg skrev sist. Den største forskjellen denne gangen var at jeg spilte på PS4, og jeg hadde helt rett i mine antagelser om at spillet ble en annen opplevelse på en nyere konsoll. For det første var omgivelsene skamløst vakre, og folk ser faktisk ut som folk. Ikke minst er det greit å kunne se hvor man legger AOE effekter, se hvor "radaren" markerer ting i marka og tilogmed hvor man kan gå som ikke var like synlig i crap-versjonen jeg tydeligvis spilte. Dette gjorde spillet nesten som noe nytt å spille i en 30 timer, før jeg ble litt blasert på den biten igjen.
Bugsa er det nok av fortsatt dog. Jeg opplevde kræsj, støkk med items (veilfire fakkel som karakteren ikke ville droppe, og animasjonen med å slå med den gjorde at kamera gjorde kvalmende bevegelser) og en hel del hvordan ting oppfører seg i miljøet. Mye av det er jo ting man nesten må regne med i sandboxspill, men eh. I det minste procca dragedreper achievementen denne gangen; men over et år og mange gamebreaking bugs er fortsatt tilstede gir ikke fryktelig mye lyst til å spille det mer.
Det var faktisk morsommere å spille enn første gangen pga grafikken alene; men det er fortsatt en del mangler som gjør det litt skuffende som Biowarespill. Man ser nesten noe av gleden har gått ut av skaperne; det er ikke så mye sjarm her. Det er noe morsomt banter mellom karakterene i gruppa man går rundt med, men sjelden noe veldig godt samspill som gjør det litt noe man husker som bra i etterkant. Utstyrs og talent-biten er sånn typisk AAA-spill hvor det er rimelig simplistisk; men matteforskjellen blir plutselig enorm: optimaliserer man sånn intensjonen er kan man oneshotte en del ting (fikk hard hitter på level 4, for eksempel) men hvis man tar ting for gøy er ting damage sponges selv på normal. At det vanskeligste med spillet stort sett er knyttet til horribel ai på companions er også litt ugg; på nightmare synes jeg det mest irriterende er å måtte gå over til tactical view-greia for å manuelt få AIen til å gå rundt magiske runer på bakken, eller ikke stå planta i drageilden og dispelle riftspawns og annet. Denne biten av spillet er alt annet enn morsomt i mine øyne... Faktisk er mergen mellom MMO-stil loot, talenter, viewpoint og det det gamle party-oppsettet ikke helt det store. Jeg er faktisk drittlei det, mest pga alle timene med WoW antar jeg.
Men alt i alt var det bare et par timer av en 62 timers gjennomspilling av det ordinære spillet hvor jeg kjedet meg, så det er fortsatt et bra spill. Jeg har spart på en save for å gå tilbake for å gjøre DLCene, og tenker å prøve multiplayer igjen for å se om de har gjort forbedringer der også, hvis jeg finner noen som spiller slikt. Får se om jeg rekker det i løpet av utfordringa..
8/10
fredag 1. januar 2016
O10S2: Shadowrun Hong Kong
Etter at Shadowrun Returns var greit nok og Shadowrun Dragonfall var temmelig imponerende, var forventningene til dette ganske store. Alt hadde gått oppover. Men...
Spillet er samme motor som de to forrige Shadowrun-spillene, og bygd opp på samme måte. Man spiller en person som har havna på feil side av loven, og skal snakke/slåss seg ut av/hacke seg inn i diverse kriminelle situasjoner i et turbasert system. De har lagt til noen ekstra biter denne gangen; i all hovedsak har hackingen får mer dingser (hovedsaklig gjennom QTE og hukommelse-minispill) å leke med, samt en del ekstra cyberware ++ man kan utstyre karakterene sine med. Og etter at de fikk mye positiv feedback på skrivingen i Dragonfall har de skrevet ekstra mye denne gangen; så man burde like å lese hvis man skal spille dette spillet.
Kjernen i spillet liker jeg godt fortsatt. Turbasert kamp er fortsatt gøy. De nye tingene man kan kjøpe/putter karma i, gir det litt mer variasjon. Prinsippet med oppdragene og sånn er også bra; men noen interessante karakterer. Musikken er tilogmed merkbart forbedret; det samme er miljøvariasjonene.
Men spillet tar flere store smeller fra de forrige, sånn jeg opplevde spillet. Det mest irriterende er mengden tekst; jeg synes det er greit med dialog og valg ofte. Men å bli overlesset av beskrivelser, detaljer osv vanner ut det hele så fryktelig mye. Det går fra spill til på budsjett til roman med innslag av spill.. Og akkuratt som film med innslag av spill, liker jeg virkerlig ikke dette. Jeg bare klikka meg tilfeldig gjennom de få dialogvalgene jeg fikk til slutt også, fordi de fleste valgene man tok bare førte til en slutt for noen bipersoner man aldri ser igjen heller. Det samme gjelder hackinga; litt morsomt med de nye minispillene første gangen, men etter det blir det bare noe som er et irritasjonsmoment. Spesielt et oppdrag hvor hacke-rng med øvre tak på hvor mange turer man kan bruke, med en haug med ICE som kan twoshotte hackern blir det bare sånn save/load extravaganza som i gamle PC-spill. Tror jeg hadde 80 savegames når jeg var ferdig med spillet...
Det samme gjaldt egentlig kvaliteten på nesten hele spillet. Pacingen blir helt feil, og mengden tekst bare for å ende opp i et oppdrag hvor man skal klikke på et par greier, kanskje ha en shootout mot en haug med vakter, og det var det. Hvis man ville, kunne man lese et lass ekstra tekst ved å snakke med masse npcer. I etterkant likte jeg et oppdrag i spillet, mens resten bare var en kjedelig graut jeg bare er glad jeg er ferdig med.
Vil jeg spille det igjen? Overhodet ikke.
5/10.
Abonner på:
Innlegg (Atom)