Oppsummering utfordring 3

Rangering av hvor godt jeg likte spillene denne sesongen:

1. Mass Effect Andromeda

På tross av tekniske glipp og en del horribelt quest design, var dette spillet hvor det var morsomt å gå rundt og GJØRE ting. Som gjør at det er nærmest hundre prosent sikkert at jeg vil fortsette å spille det selv etter å ha fullført det, starte nye runder med det og spille multiplayer. Så kanskje tilogmed de verste delene blir patcha bort underveis.

2. The Witcher 3

Dette spillet var rikt på flavour, en god del morsomme kamper og karakterplott... Men lasteskjermer, et hav av meningsløse ting å gjøre, et relativt tomt lvle og lootsystem og et samlekortspill som noe å drive med på si gjorde at dette nesten var en skuffelse etter Witcher 2 for meg. Fortsatt veldig bra, dog.

3. Mass Effect 2

Fortsatt det spillet med best quest design Bioware har laget, men covershootinga og det faktum at jeg har spilt gjennom det så himla mange ganger gjorde at dette var kjedeligere enn det har vært tidligere; men fortsatt en høydare med tanke på persongalleri, historie og tempo for Biowares del.

4. Rise of the Tomb Raider

Morsomt med tombs, praktiske puzzles og action - men alt det ekstra vissvasset gjør at tempoet blir kvelende og det stopper være morsomt før man blir ferdig, hvis man ikke elsker å samle ting da.


5. Mass Effect 3

Strålende multiplayer og en del bra leveldesign som løser opp plottet til karakterer som har vært med mye i serien er store højdare. Men alt det andre i spillet er rett og slett ganske dårlig, spesielt når man har spilt igjennom det et par ganger før.


6. Beyond: Two Souls

En besnærende historie, bra stemmeskuespill og ide som ikke er særlig bra gjennomført som et spill, desverre.


Denne utfordringa var mindre en utholdenhetstest enn den forrige, som var bra. Men føler de spillene som ikke var rpg-mastodonter endte opp litt skuffende... Kanskje ikke noen utfordring når det er ting jeg ville spilt uansett? Får gå litt mer ut av komfortsona ved neste anledning...

O6S3: Mass Effect Andromeda

Spilt på PS4.

Etter en triologi med en faktisk slutt, sa Bioware tidlig at de skulle ut i annet farvann med dette spillet. Etter lunkne anmeldelser og en snikende følelse av at dette ville være et nytt Dragon Age 2 med et genialt fundament men horribel gjennomføring, mistenkte jeg at dette skulle være spillet som gjorde at jeg ikke klarte denne utfordringa for første gang... Men der tok jeg heldigvis feil.

Siden jeg kommer til å skrive en masteroppgavelengde om dette spillet hvis jeg først starter (jeg har allerede prøvd to ganger å begrense meg), fatter jeg meg heller i korthet her.

Spillet fungerer veldig godt som et actionspill. Når man først havner i en korridorshooter som de tidlige spillene kjørte, eller får råne rundt på planeter uten lasteskjermer er dette noe av det morsomste i sin stil jeg har spilt. Lvlesystemet til karakteren er det beste Bioware har hatt som jeg har spilt, bilen fikk meg ikke til å rive av meg håret som Makoen i ME1 og med jetpacken blir det langt mer bevegelse enn å finne et bra sted med cover og campe ut slåssinga. Mange av planetene og stjernekartene ser også veldig bra ut.

Spillet er middels på sånn karakterplott og historie og sånn. Hovedsaklig fordi tempoet lider noe ENORMT av hvordan de har designet questene. Jeg ble stort sett interessert i de andre crewmedlemmene og questene deres, hovedoppdraget og en god del annet - men når alt stort sett bunner ut i at man må ut på en enorm mengde fullstendig intetsigende småoppdrag før man kommer til det faktiske oppdraget, som ikke gir noe til historien og stort sett består i å grave seg gjennom 5-10 minutter med lasteskjermer for et par linjer dialog blir det hele litt en leksjon i hvordan ikke lage quests. Er det virkerlig nødvendig å besøke hele galaksen for å snakke med Peebee de forskjellige stedene for så å avslutte hele oppdraget i et enormt facepalmvalg? Hovedoppdraget er stort sett bedre på å kondensere hva det vil fortelle underveis, men hvis man vil gjøre alt mulig annet føles det bare mer som en sidequest som har et litt større mysterium og slemminger som ender opp som alle nymotens Bioware-motstandere som utelukkende svartsjelete drittsekker. Men etter jeg har spilt gjennom det, er jeg fortsatt nysgjerrig, mest fordi spillet ikke levde opp til potensialet i konseptet sitt og kanskje DLCer eller senere spill som fortsetter det hele kan gjøre noe med saken.

Spillet er direkte dårlig på det nevnte tempoet og alt som har med tekniske løsninger. Selv har jeg ikke noe enormt imot det internett har gått bananas over; animasjonene. De er latterlige, helt klart, men som en som er fornøyd med portretter og tekstvalg i rpger, er det ganske vanskelig å skuffe meg. Det som virkerlig skuffer meg er at spillet nesten konsekvent kræsjet i visse menyer gjennom en hel gjennomspilling (Strike Team interfacet), hadde femsekunders freeze i visse områder på visse planeter og musikk og ambient som kom og gikk uten noen form for logikk. Det at dialogvalgene gjerne ikke samsvarte med hva som faktisk ble sagt ble ganske idiotisk i lengden også. For ikke å snakke om den enorme mengden fullstendig meningsløse quests som ikke gir noen mening i å ha med bortsett fra å måtte spille inn mer dialog og få spilleren til å reise gjennom flere loading screens. Jeg kommer aldri til å skjønne de som faktisk gidder å 100%e samtlige av Taskene i dette spillet...

Overall synes jeg dette var veldig gøy, vil si det på tross av massive feil er det jeg har kost meg mest med siden Mass Effect 2.

Jeg kommer nesten garantert til å spille gjennom kampanjen igjen på et tidspunkt, men også nesten garantert mer av speedruntypen bare for å spille en helt annet spillestil med karakteren/gruppemedlemmer, og gjøre en del sånn nære personvalg annerledes (romanse, søsken og hovedoppdragrelasjoner). Resten kan egentlig bare seile sin egen sjø... For ikke å snakke om masse multiplayer!

K3S3: Mass Effect 2

origin.com

Mass Effect 2 er og blir mitt favorittspill i serien. Jeg må passe på å si dette før Andromeda kommer ut, for hvem vet hva som skjer da (jeg er egentlig ikke så håpefull som den setningen fikk meg til å høres ut). Spillet har de beste NPC'ene, karakterer du kan knytte deg til, en historie som fenger, og minimalt av elementer (les: mako) som irriterer meg nok til å skulle gi opp spillet.

Noe av det jeg liker med spillet er at det har nok innhold til at du kan holde på lenge, men sidemissions og den slags kan skippes om du ønsker. Og denne gangen skippet jeg nok mer enn jeg har gjort tidligere. Kompanjongenes missions er imidlertid for gode til å hoppe over, og du kan ikke annet enn å bli glad i hver og en av de. Kanskje med unntak av Saeed (DLC-fyr), som jeg fint kunne klart meg uten.

Dette er et spill som på alle måter har gjenspillingsverdi, men det kan kanskje være greit å vente litt mellom hver gang man spiller det... det er ikke alltid like gøy å huske hver bidige detalj. Men jeg tror aldri det kommer til å komme en dag der jeg ikke blir helt "giddy" når Moridin begynner å synge. Fantastisk. Og ja, jeg fangirler her.

Et supert spill.

K2S3: Rise of the Tomb Raider

in2gpu

Rise of the Tomb Raider. Hvordan Lara Croft ble en ordentlig tomb raider, på jakt etter verdens mysterier. Spillet er i samme ånd som det forrige, både visuelt nydelig og en rekke grusomme dødsmuligheter. Det var riktignok mindre spidding og mer fall i dette spillet. Vertfall slik jeg spilte det. Og tro meg, jeg døde. Og døde. Og døde. Men dødsscenen ble ikke like virkningsfulle som i det forrige spillet.

Historien var på en måte grei nok, men samtidig så føltes den lang og kronglete. Det føltes flere ganger som om ting var lagt inn for å gjøre det lenger, og ikke fordi det tilførte historien noe viktig eller meningsfylt. Sånt frustrerer meg.

Dette spillet vekket OCD'en i meg, så til de grader. Jeg har ikke ord for den følelsen jeg fikk da jeg hadde finkjemmet alle områdene for alle collectables og gjort alle challenges og alt sammen, og kom over enda et relativt stort område. Jeg var klar til å gi opp... men OCD'en vant. I det forrige spillet likte jeg å lete etter de små ekstra tingene, men i dette ble det rett og slett litt mye.

Når spillet først er så stort som det er, så er det også frustrerende at de har lagt opp til at du må reise ganske mye fram og tilbake mellom de ulike områdene for å fullføre alt. Som når du kommer over tombs du ikke kan gjøre fordi du mangler utstyr du ikke får før i et helt annet område.

Jeg liker veldig godt denne typen spill, der du både får utfordret hjernen med noen puslerier, og samtidig er det nok action til å holde fingrene i gang. Absolutt verdt å spill, og holdt meg opptatt i massevis av timer. Jeg vil svært gjerne ha flere Tomb Raider spill av denne typen! Ja, takk!

Men spillutviklerne må snart forstå at det ikke er om å gjøre å få spill til å vare lengst mulig...

O5S3: Rise of the Tomb Raider

Spilt på PS4.

Etter et lite bytte av spill til dette fordi jeg faktisk hadde glemt at XBOX bare hadde tidsekslusivitet, hadde jeg høye forventninger til dette. Mest fordi rebooten var en så positiv opplevelse...

Grunntanken i dette spillet er mer eller mindre den samme som det første i rebooten. Man har actionsekvenser, stort sett i et avgrenset område hvor det er mange muligheter til manøvrering, bruk av terrenget osv for å få best mulig resultat. Praktiske puzzles enten ved å måtte flytte på ting og endre på miljøet; som glir over litt over i det siste elementet som er plattforming/utforsking. De har også dytta inn enorme mengder narrative scener, hovedsaklig gjennom cutscenes.

Actionsekvensene er stort sett morsomt; igjen er områder hvor man starter snikende langt best siden det gir en mulighet til å snike rundt, snipe folk og generelt kose seg med bua som er spillets mest givende våpen. Spillet er relativt håpløst når det kommer til set piecene hvor vanlige våpen som rifler, melee osv; mest fordi kamera og kontrollene fort er et salig kaos - det er faktisk rett og slett rimelig kjipt. Høydepunkt var noen steder hvor man kunne snike rundt, og bruke tau-piler til å rive ned hus.

Puzzles, spesielt kanskje optional challenge tombs, er spillets høydepunkt. Kanskje mest for min del fordi de er såpass praktiske; flytt rundt på ting nesten ala Tetris heller enn sånn veldig vage Monkey Island bruk av spesielle gjenstander. I motsetning til de andre elementene i spillet har denne delen disiplinert design med at det aldri føles ut som det trekkes ut bare for å gjøres lenger. Tombsa var det beste med det forrige spillet, og her er det egentlig nesten bedre. Å plukke en favoritt er litt vanskelig; men kanskje observatoriumet på slutten er litt foran.

Utforsking/plattforming er litt sånn vise grafikkmotoren, komme seg fra a til b samt samle haugevis av ting. Å vasse rundt i terrenget er greit nok; det er mye pent å se på. Et par steder er det mye backtracking i samme område, og spillet har en metroidvania følelse av at man alltid kommer til steder som krever ting man får senere får å få gjort. Oser litt tvungen backtracking hvis man vil gjøre alt optional content, rett og slett. Samling er litt snedig gjort med at man leser ting man finner som øker språkforståelsen så man kan lese hint på steder som leder til flere ting som øker mer språk osv. Man bruker ting man finner i naturen til å oppgradere våpen og items, som alltid er litt gøy. Man får xp som i et rpg også, som gjør en bedre enten i melee, skyting eller lar en finne mer crap. Mest viktig i starten; er nok xp til å få alt man vil ha mot slutten, og nære unna å få alt hvis man er completionist sansynligvis. Helt greit stort sett, uten å være en høydare. Spillet høydepunkt her er neste starten hvor grafikken i snødekte fjell mens man får litt panikk når ting raser sammen setter stemninga.

Spillets akilleshæl er det narrative vissvasset. Det er enorme mengder cutscenes som kveler alt tempo i spillet. Man gjør et actionfylt sekvens, og er klar for å fortsette med litt "adrenalin" i kroppen, men så erindrer Lara noe med en flere minutters intetsigende cutscene. Tilsynelatende for å bygge opp om badguysa man skal ha showdown mot på slutten; men det blir litt sånn FOR GUDS SKYLD HOLD KJEFT. Det faktum at sluttbossen viser seg å være den mest irriterende kampen jeg har vært borti på veldig lenge samtidig som han konstant plaprer får meg til stemple historien/presentasjon som det dårligste jeg har vært borti på denne siden av år 2000. Denne delen har faktisk ingen høydepunkter, bortsett fra gleden over at det var ferdig.

Spillet har plenty med gjenspillingsverdi så lenge man liker å samle. Både å spille det igjen for å samle mer, få mer trophies/achievements og diverse andre moduser som virker litt sånn for å tappe spillern for penger ala mobilspill, i tilfelle noen føler kallet etter å ha spilt det vanlig spillet. Heldigvis er ikke dette intervenerende i det vanlige spillet. Ikke fryktelig min stil, men aldri feil å ha mer tilbud tilstede.

Var det verdt å spille? Høyt toppnivå, lavt bunnivå - så gjennomsnittet er vel sansynligvis.

Verdt å spille igjen? Bare hvis OCDen min blir langt mer fremtredende.

O4S3: Mass Effect 3

Spilt på PC.

Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive en ekstremt lang post om dette spillet, om hvorfor jeg i praksis hater kampanjen, men elsker multiplayer. Men det hele er egentlig såpass binært at det blir litt poengløst. I utgangspunktet er spillet det samme som Mass Effect 1 og 2, blanding av coverbasert shooter og rpg med snakking og oppgaveløsning. Coverbasert shooter er en finpuss av ME2 og jeg synes det er hakket vassere her igjen enn ME2, noe som gjenspeiles litt i hva som gjør multiplayer her så morro. RPG biten derimot er en katastrofe for min del. Mest fordi planen her virker å være å fullstendig drite i illusjonen av valg og dialogmuligheter, og trøkke et ferdig syn ned i halsen på spillerne gjennom filmsnutter og progresjon som egentlig ikke bryr seg om hva du valgte. Det faktum at spillet stort sett prøver å pisse på alle valgene de tilbød spilleren i de to foregående spillene underveis og ikke minst slutten gjør det bare enda verre. Hvis man liker at ting er cinematisk er det hele sikkert spisendes og episk og alt sånt, som i andre Bioware-spill, men tingen er at jeg aldri har likt hovedplottet i noe Bioware-spill siden KOTOR. Og her er det det som dyrkes.

I tillegg har tempoet på scener gått fra å være det beste jeg har opplevd i noe spill i ME2 til å være et salig oppkok i ME3. Korte actionsekvenser inn i evige filmsnutter (noen av dem kan man ikke engang skippe!), marerittscener som den over, enorme uthalinger av gå fra A til B, the works. I praksis gir de spilleren en smaksprøve av det spillet faktisk er bra på, før de slår en i trynet med sin store visjon av et kunstnerisk uttrykk som er på nivå med Uwe Boll og bøkene skrevet til universet. Typisk eksempel på at en spillserie som starter med et lite team med bra peiling ender opp som oppgulp når noen kaster penger etter det.

Sitter egentlig bare igjen med et inntrykk om at de skulle fokusert på hele Quarian/Geth konflikten istedenfor å trekke inn reapere. Eneste segmentet i spillet jeg synes er vanvittig bra (historie, tempo, faktiske valg som har noe å si) - det at en aktør i gruppa døde i ME2 hos meg førte til at hele slutten på den biten endret seg fra sånn jeg spilte spillet første gangen. Ved et misclick endte jeg opp med å ta et valg med et utfall jeg febrilsk prøvde å skippe uten at det gikk, og det gikk faktisk inn litt emosjonelt på meg, i motsetning til hele resten av spillet. Heldigvis kunne jeg loade og late som jeg egentlig ikke hadde sett det...

Håper for guds skyld grep har blitt tatt til Andromeda...

Verdt en gjennomspilling? For meg, egentlig ikke.

Verdt å spille om igjen? Multiplayer ja, singleplayer nei.

O3S3: Mass Effect 2

Spilt på PC.

En fortsettelse av Mass Effect som vi hadde i fjor; en blanding av rpg og cover basert shooter. Denne gangen er systemene betraktelig forandret og grafikken pusset opp; men kjernen er den samme: dialog med forskjellige folk, korridorer hvor man må gå fra cover til cover og skyte ned fienden, pluss noen minigames for å låse opp ting. Intet mindre, intet mer. Største problemet er at jeg for et par år siden passerte gjennomspilling 10 eller hva det var, så om jeg kom til å få fnatt underveis som med Witcher 2 var et åpent spørsmål.

Det aller beste med dette spillet, og som holder seg fortsatt, er at jeg elsker det grunnleggende designet. Som en tabletop rpg-person er jeg veldig glad i metoden i hvordan scenene er satt opp; "her er det en dialogscene med substans" "her er en veldesignet actionscene med bra kart, interaktivt miljø du legger merke til og interessante fiender" - den type ting. Alt i passe tempo. Stort sett klart oppdelt så man får det man forventer av en scene. Og med kort tid til å spille, kan man enkelt ta biter hvor man vet man skal gjøre en av delene. Det er heller ingen inventory management; det er forskjellige våpen man kan velge mellom før oppdrag (og i lange oppdrag, underveis), mens man oppgraderer de under nedetid uten å måtte bla seg gjennom bager med crap. Alt dette gjør at all tid jeg brukte i spillet omtrent føles ut som vel brukt tid. At gruppemedlemmene stort sett hadde personligheter det funker å ha med når de har begrenset med tid de får fokus, hinter også om bra design - selv om de kanskje ikke er veldig dype eller superinteressante (bortsett fra Tali og Moridin).

Det største problemet til spillet er at for å oppgradere ting, må man scanne planeter etter viktige ressurser. Jeg er vant til XBOX360 hvor det var irriterende, men på PC var det faktisk enda verre. Er vant til å sitte mye foran PCn, men å måtte sitte og holde på en musknapp og bevege musa rundt på en klomsete måte gjorde at jeg etter første scanna planet avfeide å 100%e spillet. Hadde også noen merkerlige bugs i selve spillet, som at våpenvalgene cycla av seg selv. En del valg underveis er også låst bak en paragon/renegade-mur, så hvis man skal få maskineriet til å gå som smurt er man nødt til å gjøre ting i riktig rekkefølge, som føles ut som en tvangstrøye - spesielt ved omspill du helst vil gjøre ting i din egen rekkefølge. Men ingenting er i nærheten av å drepe opplevelsen.

Verdt gjennomspilling? Ja, helt klart.

Verdt å spille om igjen? Sansynligvis, siden dette var gjennomspilling nummer 11 for min del. Men jeg tror jeg klarer meg uten mer ME2 noensinne igjen nå...