Mass Effect 2 er og blir mitt favorittspill i serien. Jeg må passe på å si dette før Andromeda kommer ut, for hvem vet hva som skjer da (jeg er egentlig ikke så håpefull som den setningen fikk meg til å høres ut). Spillet har de beste NPC'ene, karakterer du kan knytte deg til, en historie som fenger, og minimalt av elementer (les: mako) som irriterer meg nok til å skulle gi opp spillet.
Noe av det jeg liker med spillet er at det har nok innhold til at du kan holde på lenge, men sidemissions og den slags kan skippes om du ønsker. Og denne gangen skippet jeg nok mer enn jeg har gjort tidligere. Kompanjongenes missions er imidlertid for gode til å hoppe over, og du kan ikke annet enn å bli glad i hver og en av de. Kanskje med unntak av Saeed (DLC-fyr), som jeg fint kunne klart meg uten.
Dette er et spill som på alle måter har gjenspillingsverdi, men det kan kanskje være greit å vente litt mellom hver gang man spiller det... det er ikke alltid like gøy å huske hver bidige detalj. Men jeg tror aldri det kommer til å komme en dag der jeg ikke blir helt "giddy" når Moridin begynner å synge. Fantastisk. Og ja, jeg fangirler her.
Rise of the Tomb Raider. Hvordan Lara Croft ble en ordentlig tomb raider, på jakt etter verdens mysterier. Spillet er i samme ånd som det forrige, både visuelt nydelig og en rekke grusomme dødsmuligheter. Det var riktignok mindre spidding og mer fall i dette spillet. Vertfall slik jeg spilte det. Og tro meg, jeg døde. Og døde. Og døde. Men dødsscenen ble ikke like virkningsfulle som i det forrige spillet.
Historien var på en måte grei nok, men samtidig så føltes den lang og kronglete. Det føltes flere ganger som om ting var lagt inn for å gjøre det lenger, og ikke fordi det tilførte historien noe viktig eller meningsfylt. Sånt frustrerer meg.
Dette spillet vekket OCD'en i meg, så til de grader. Jeg har ikke ord for den følelsen jeg fikk da jeg hadde finkjemmet alle områdene for alle collectables og gjort alle challenges og alt sammen, og kom over enda et relativt stort område. Jeg var klar til å gi opp... men OCD'en vant. I det forrige spillet likte jeg å lete etter de små ekstra tingene, men i dette ble det rett og slett litt mye.
Når spillet først er så stort som det er, så er det også frustrerende at de har lagt opp til at du må reise ganske mye fram og tilbake mellom de ulike områdene for å fullføre alt. Som når du kommer over tombs du ikke kan gjøre fordi du mangler utstyr du ikke får før i et helt annet område.
Jeg liker veldig godt denne typen spill, der du både får utfordret hjernen med noen puslerier, og samtidig er det nok action til å holde fingrene i gang. Absolutt verdt å spill, og holdt meg opptatt i massevis av timer. Jeg vil svært gjerne ha flere Tomb Raider spill av denne typen! Ja, takk!
Men spillutviklerne må snart forstå at det ikke er om å gjøre å få spill til å vare lengst mulig...
Etter et lite bytte av spill til dette fordi jeg faktisk hadde glemt at XBOX bare hadde tidsekslusivitet, hadde jeg høye forventninger til dette. Mest fordi rebooten var en så positiv opplevelse...
Grunntanken i dette spillet er mer eller mindre den samme som det første i rebooten. Man har actionsekvenser, stort sett i et avgrenset område hvor det er mange muligheter til manøvrering, bruk av terrenget osv for å få best mulig resultat. Praktiske puzzles enten ved å måtte flytte på ting og endre på miljøet; som glir over litt over i det siste elementet som er plattforming/utforsking. De har også dytta inn enorme mengder narrative scener, hovedsaklig gjennom cutscenes.
Actionsekvensene er stort sett morsomt; igjen er områder hvor man starter snikende langt best siden det gir en mulighet til å snike rundt, snipe folk og generelt kose seg med bua som er spillets mest givende våpen. Spillet er relativt håpløst når det kommer til set piecene hvor vanlige våpen som rifler, melee osv; mest fordi kamera og kontrollene fort er et salig kaos - det er faktisk rett og slett rimelig kjipt. Høydepunkt var noen steder hvor man kunne snike rundt, og bruke tau-piler til å rive ned hus.
Puzzles, spesielt kanskje optional challenge tombs, er spillets høydepunkt. Kanskje mest for min del fordi de er såpass praktiske; flytt rundt på ting nesten ala Tetris heller enn sånn veldig vage Monkey Island bruk av spesielle gjenstander. I motsetning til de andre elementene i spillet har denne delen disiplinert design med at det aldri føles ut som det trekkes ut bare for å gjøres lenger. Tombsa var det beste med det forrige spillet, og her er det egentlig nesten bedre. Å plukke en favoritt er litt vanskelig; men kanskje observatoriumet på slutten er litt foran.
Utforsking/plattforming er litt sånn vise grafikkmotoren, komme seg fra a til b samt samle haugevis av ting. Å vasse rundt i terrenget er greit nok; det er mye pent å se på. Et par steder er det mye backtracking i samme område, og spillet har en metroidvania følelse av at man alltid kommer til steder som krever ting man får senere får å få gjort. Oser litt tvungen backtracking hvis man vil gjøre alt optional content, rett og slett. Samling er litt snedig gjort med at man leser ting man finner som øker språkforståelsen så man kan lese hint på steder som leder til flere ting som øker mer språk osv. Man bruker ting man finner i naturen til å oppgradere våpen og items, som alltid er litt gøy. Man får xp som i et rpg også, som gjør en bedre enten i melee, skyting eller lar en finne mer crap. Mest viktig i starten; er nok xp til å få alt man vil ha mot slutten, og nære unna å få alt hvis man er completionist sansynligvis. Helt greit stort sett, uten å være en høydare. Spillet høydepunkt her er neste starten hvor grafikken i snødekte fjell mens man får litt panikk når ting raser sammen setter stemninga.
Spillets akilleshæl er det narrative vissvasset. Det er enorme mengder cutscenes som kveler alt tempo i spillet. Man gjør et actionfylt sekvens, og er klar for å fortsette med litt "adrenalin" i kroppen, men så erindrer Lara noe med en flere minutters intetsigende cutscene. Tilsynelatende for å bygge opp om badguysa man skal ha showdown mot på slutten; men det blir litt sånn FOR GUDS SKYLD HOLD KJEFT. Det faktum at sluttbossen viser seg å være den mest irriterende kampen jeg har vært borti på veldig lenge samtidig som han konstant plaprer får meg til stemple historien/presentasjon som det dårligste jeg har vært borti på denne siden av år 2000. Denne delen har faktisk ingen høydepunkter, bortsett fra gleden over at det var ferdig.
Spillet har plenty med gjenspillingsverdi så lenge man liker å samle. Både å spille det igjen for å samle mer, få mer trophies/achievements og diverse andre moduser som virker litt sånn for å tappe spillern for penger ala mobilspill, i tilfelle noen føler kallet etter å ha spilt det vanlig spillet. Heldigvis er ikke dette intervenerende i det vanlige spillet. Ikke fryktelig min stil, men aldri feil å ha mer tilbud tilstede.
Var det verdt å spille? Høyt toppnivå, lavt bunnivå - så gjennomsnittet er vel sansynligvis.
Verdt å spille igjen? Bare hvis OCDen min blir langt mer fremtredende.
Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive en ekstremt lang post om dette spillet, om hvorfor jeg i praksis hater kampanjen, men elsker multiplayer. Men det hele er egentlig såpass binært at det blir litt poengløst. I utgangspunktet er spillet det samme som Mass Effect 1 og 2, blanding av coverbasert shooter og rpg med snakking og oppgaveløsning. Coverbasert shooter er en finpuss av ME2 og jeg synes det er hakket vassere her igjen enn ME2, noe som gjenspeiles litt i hva som gjør multiplayer her så morro. RPG biten derimot er en katastrofe for min del. Mest fordi planen her virker å være å fullstendig drite i illusjonen av valg og dialogmuligheter, og trøkke et ferdig syn ned i halsen på spillerne gjennom filmsnutter og progresjon som egentlig ikke bryr seg om hva du valgte. Det faktum at spillet stort sett prøver å pisse på alle valgene de tilbød spilleren i de to foregående spillene underveis og ikke minst slutten gjør det bare enda verre. Hvis man liker at ting er cinematisk er det hele sikkert spisendes og episk og alt sånt, som i andre Bioware-spill, men tingen er at jeg aldri har likt hovedplottet i noe Bioware-spill siden KOTOR. Og her er det det som dyrkes.
I tillegg har tempoet på scener gått fra å være det beste jeg har opplevd i noe spill i ME2 til å være et salig oppkok i ME3. Korte actionsekvenser inn i evige filmsnutter (noen av dem kan man ikke engang skippe!), marerittscener som den over, enorme uthalinger av gå fra A til B, the works. I praksis gir de spilleren en smaksprøve av det spillet faktisk er bra på, før de slår en i trynet med sin store visjon av et kunstnerisk uttrykk som er på nivå med Uwe Boll og bøkene skrevet til universet. Typisk eksempel på at en spillserie som starter med et lite team med bra peiling ender opp som oppgulp når noen kaster penger etter det.
Sitter egentlig bare igjen med et inntrykk om at de skulle fokusert på hele Quarian/Geth konflikten istedenfor å trekke inn reapere. Eneste segmentet i spillet jeg synes er vanvittig bra (historie, tempo, faktiske valg som har noe å si) - det at en aktør i gruppa døde i ME2 hos meg førte til at hele slutten på den biten endret seg fra sånn jeg spilte spillet første gangen. Ved et misclick endte jeg opp med å ta et valg med et utfall jeg febrilsk prøvde å skippe uten at det gikk, og det gikk faktisk inn litt emosjonelt på meg, i motsetning til hele resten av spillet. Heldigvis kunne jeg loade og late som jeg egentlig ikke hadde sett det...
Håper for guds skyld grep har blitt tatt til Andromeda...
Verdt en gjennomspilling? For meg, egentlig ikke.
Verdt å spille om igjen? Multiplayer ja, singleplayer nei.
En fortsettelse av Mass Effect som vi hadde i fjor; en blanding av rpg og cover basert shooter. Denne gangen er systemene betraktelig forandret og grafikken pusset opp; men kjernen er den samme: dialog med forskjellige folk, korridorer hvor man må gå fra cover til cover og skyte ned fienden, pluss noen minigames for å låse opp ting. Intet mindre, intet mer. Største problemet er at jeg for et par år siden passerte gjennomspilling 10 eller hva det var, så om jeg kom til å få fnatt underveis som med Witcher 2 var et åpent spørsmål.
Det aller beste med dette spillet, og som holder seg fortsatt, er at jeg elsker det grunnleggende designet. Som en tabletop rpg-person er jeg veldig glad i metoden i hvordan scenene er satt opp; "her er det en dialogscene med substans" "her er en veldesignet actionscene med bra kart, interaktivt miljø du legger merke til og interessante fiender" - den type ting. Alt i passe tempo. Stort sett klart oppdelt så man får det man forventer av en scene. Og med kort tid til å spille, kan man enkelt ta biter hvor man vet man skal gjøre en av delene. Det er heller ingen inventory management; det er forskjellige våpen man kan velge mellom før oppdrag (og i lange oppdrag, underveis), mens man oppgraderer de under nedetid uten å måtte bla seg gjennom bager med crap. Alt dette gjør at all tid jeg brukte i spillet omtrent føles ut som vel brukt tid. At gruppemedlemmene stort sett hadde personligheter det funker å ha med når de har begrenset med tid de får fokus, hinter også om bra design - selv om de kanskje ikke er veldig dype eller superinteressante (bortsett fra Tali og Moridin).
Det største problemet til spillet er at for å oppgradere ting, må man scanne planeter etter viktige ressurser. Jeg er vant til XBOX360 hvor det var irriterende, men på PC var det faktisk enda verre. Er vant til å sitte mye foran PCn, men å måtte sitte og holde på en musknapp og bevege musa rundt på en klomsete måte gjorde at jeg etter første scanna planet avfeide å 100%e spillet. Hadde også noen merkerlige bugs i selve spillet, som at våpenvalgene cycla av seg selv. En del valg underveis er også låst bak en paragon/renegade-mur, så hvis man skal få maskineriet til å gå som smurt er man nødt til å gjøre ting i riktig rekkefølge, som føles ut som en tvangstrøye - spesielt ved omspill du helst vil gjøre ting i din egen rekkefølge. Men ingenting er i nærheten av å drepe opplevelsen.
Verdt gjennomspilling? Ja, helt klart.
Verdt å spille om igjen? Sansynligvis, siden dette var gjennomspilling nummer 11 for min del. Men jeg tror jeg klarer meg uten mer ME2 noensinne igjen nå...
Beyond: Two Souls er et spill jeg kjente veldig lite til før Oguleth satte det opp på lista. Eneste jeg visste var at Ellen Page er "frontfiguren", noe som i seg selv er tiltalende nok for meg. Innhold og type spill visste jeg veldig lite om. Det er jo alltid litt spennende... Jeg spilte gjennom spillet slik det er tenk, altså en ikke-kronologisk historie, der du hopper litt fram og tilbake i historien om Jodie. Og jeg må si jeg ble litt imponert over hvordan historien virkelig hopper... fra Jodie som liten jente i hagen om vinteren, til Jodie som tenåring i ørkenen, fra indianere til CIA, og tilbake til Jodie som liten jente. Og det er gjort på en slik måte at det er lett å sette seg inn i følelsene rundt det som skjer. Jeg likte virkelig historien og måten det er gjort på. Selve spillinga derimot... deler av knotinga mi kan nok komme av at jeg ikke kjenner kontrolleren godt nok. Når jeg får beskjed om å trykke sirkel/trekant/firkant raskt, så må jeg først se hvor de er plassert (X har jeg faktisk lært meg...)... men det tok også noen timer før jeg kom inn i hvordan du styrer den andre sjelen (som er tilknyttet Jodie), og jeg fikk aldri dreisen på kampscenene der du omtrent må gjette hvilken retning de vil du skal styre Jodie. Det tok altså litt tid før jeg kom ordentlig inn i spillet, men jeg likte det veldig godt når jeg først gjorde de. Og jeg kan fint se for meg at jeg spiller om igjen en gang i framtida for å se hvordan de andre valgene utspiller seg. Og en liten personlig seier: Jeg fikk flere trophies enn Oguleth etter en gjennomspilling!
Det første Mass Effect spillet, og det eneste jeg ikke har kommet gjennom før nå. Prøvde det en gang, etter å ha kommet meg gjennom Mass Effect 2. Makoen drepte da alt jeg hadde av vilje og drømmer og alt godt. Det grusomme kjøretøyet som de insisterte på å bruke overalt... Så det å komme gjennom denne gangen var en liten personlig seier! Denne gangen kom jeg meg altså gjennom, mye takket være at jeg nektet å gjøre alle sidequesta. Jeg holdt meg i stor grad til hovedplottet, noe som gjorde at spillet var over litt vel fort. Historien er bra, men uten alt det ekstra så var det jo ikke så mye spill egentlig... og det er ikke sånn at jeg kjenner en spesiell trang til å spille det om igjen med det første. Men jeg likte det langt bedre denne gangen, omtrent i så stor grad at det føltes unødvendig at det skulle ta meg flere år før jeg endelig fullførte det.
7/10 En litt kort omtale siden jeg har utsatt litt for lenge å skrive den etter jeg spilte spillet....
