Nå har jeg bare fullført fem av seks spill. Og jeg begynner å lure på om jeg har en mental sperre på å fullføre disse utfordringene, for jeg klarte da mer enn fem spill de tidligere årene! Det er en liten del av meg som har lyst til å forsvare meg med at jeg faktisk har fullført to av neste sesongs spill før den sesongen starter.... men det er et svakt forsvar. Min plan er fortsatt å fullføre Witcher 3, men det er et såpass stort spill at jeg må finne mer motivasjon... Når så det er sagt: De fem spillene jeg har fullført har jeg jo kost meg med. Positiv overraskelse: Mass Effect Andromeda. Jeg var oppriktig redd for at spillet skulle føles som en oppfølger. Et slags desperat forsøk på å få mer ut av Mass Effect enn det var mulig å få. Men selv om de gikk bort fra Shepard og Melkeveien, så var det nok kjente elementer til at det funket. Det var mye bugs, og jeg sliter med å se gjennspillingsverdien i det, men like fullt en positiv overraskelse. Størst skuffelse: Beyond: Two souls. Jeg har lyst til å spille det på nytt, men samtidig så har jeg ikke lyst til å spille det en gang til... jeg har veldig lyst til å like dette spillet. Men spillet er mer rart enn noe annet. Og har elementer som tyder på at de prøver å være sære bare for å være sære, det er ingen dypere mening med det. Det er et interessant spill, men jeg hadde nok for høye forventinger og ble derfor skuffet. Beste spill overall: Mass Effect 2 Jeg koser meg fælt med Mass Effect 2. Det har alt jeg ber om i et spill. Minst gjenspillingsverdi: Mass Effect 3 Tror ikke jeg bør spille gjennom dette spillet på ei stund... det gir lite fra den ene gjennomspillingen til den neste. Mest OCD-utløsende spill: Rise of the Tomb Raider Den prosenten som forteller meg hvor mye av spillet jeg har gjennomført hjemsøker meg fremdeles. All den tid jeg brukte på å samle hver eneste collectible... det er jo strengt tatt ikke verdt det. Samtidig ville jeg jo ikke gjort det hvis det var altfor grusomt. Nå gjenstår det å se om jeg kan fullføre neste utfordring...
The reapers are coming! Der du i de tidligere spillene prøver å kjempe mot geth og collectors, er fokuset i ME3 mer at du må redde hele galaksen. Alle raser, alle planer, ALLE er under angrep, og vi må samle galaksen for å bekjempe denne fienden som ingen andre enn Shepard trodde skulle komme. ME2 er i mine øyne et bedre spill enn ME3, men samtidig så liker jeg endringen av fokus. ME3 føles veldig seriøst. Du mister flere av NPC'ene du har kjent gjennom et par spill, og er du uheldig (les: hvis du ikke har lastet inn save-fila di fra ME2), så risikerer du å miste enda flere. Også gjennom samtalene Shepard har, merker du at krig og tap går inn på henne (jeg spilte female Shepard, naturligvis). Spillet spiller rett og slett mye på følelser gjennom hele fra første til siste minutt. "Dessverre" har jeg jo spilt gjennom spillet noen ganger før, og en ny gjennomspilling gir ikke egentlig noe nytt. Nostalgien slo inn, men ellers var det lite nytt. Forsøkte meg også på et par runder med ME3 multiplayer, som jeg var utrolig hektet på, og jeg kunne føle avhengigheten snike seg fram. Det er utrolig gøy, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hvorfor. Multiplayer i Andromeda var en skuffelse i forhold. I bunn og grunn er det så enkelt: Jeg anbefaler hele Mass Effect serien. Skytingen er god, Shepard er lett å knytte seg til, det er også NPC'ene, og selv om handlingen foregår i fremtiden, med aliens du ikke har noe forhold til, så skal det lite til å også trekke tråder til verden vi lever i. F.eks. "The illusive man" som kjemper for menneskers plass i galaksen, noe som på en måte ikke nødvendigvis er negativt, men når det går på bekostning av andre raser så blir det et problem. Spill Mass Effect. Men ikke spill det ihjel. Det sier faktisk stopp på et punkt.