Beyond: Two Souls er et spill jeg kjente veldig lite til før Oguleth satte det opp på lista. Eneste jeg visste var at Ellen Page er "frontfiguren", noe som i seg selv er tiltalende nok for meg. Innhold og type spill visste jeg veldig lite om. Det er jo alltid litt spennende... Jeg spilte gjennom spillet slik det er tenk, altså en ikke-kronologisk historie, der du hopper litt fram og tilbake i historien om Jodie. Og jeg må si jeg ble litt imponert over hvordan historien virkelig hopper... fra Jodie som liten jente i hagen om vinteren, til Jodie som tenåring i ørkenen, fra indianere til CIA, og tilbake til Jodie som liten jente. Og det er gjort på en slik måte at det er lett å sette seg inn i følelsene rundt det som skjer. Jeg likte virkelig historien og måten det er gjort på. Selve spillinga derimot... deler av knotinga mi kan nok komme av at jeg ikke kjenner kontrolleren godt nok. Når jeg får beskjed om å trykke sirkel/trekant/firkant raskt, så må jeg først se hvor de er plassert (X har jeg faktisk lært meg...)... men det tok også noen timer før jeg kom inn i hvordan du styrer den andre sjelen (som er tilknyttet Jodie), og jeg fikk aldri dreisen på kampscenene der du omtrent må gjette hvilken retning de vil du skal styre Jodie. Det tok altså litt tid før jeg kom ordentlig inn i spillet, men jeg likte det veldig godt når jeg først gjorde de. Og jeg kan fint se for meg at jeg spiller om igjen en gang i framtida for å se hvordan de andre valgene utspiller seg. Og en liten personlig seier: Jeg fikk flere trophies enn Oguleth etter en gjennomspilling!
Det første Mass Effect spillet, og det eneste jeg ikke har kommet gjennom før nå. Prøvde det en gang, etter å ha kommet meg gjennom Mass Effect 2. Makoen drepte da alt jeg hadde av vilje og drømmer og alt godt. Det grusomme kjøretøyet som de insisterte på å bruke overalt... Så det å komme gjennom denne gangen var en liten personlig seier! Denne gangen kom jeg meg altså gjennom, mye takket være at jeg nektet å gjøre alle sidequesta. Jeg holdt meg i stor grad til hovedplottet, noe som gjorde at spillet var over litt vel fort. Historien er bra, men uten alt det ekstra så var det jo ikke så mye spill egentlig... og det er ikke sånn at jeg kjenner en spesiell trang til å spille det om igjen med det første. Men jeg likte det langt bedre denne gangen, omtrent i så stor grad at det føltes unødvendig at det skulle ta meg flere år før jeg endelig fullførte det.
7/10 En litt kort omtale siden jeg har utsatt litt for lenge å skrive den etter jeg spilte spillet....
Mass Effect FTW! Siden det kommer et nytt Mass Effect neste år, og vi spilte det første i triologien i forrige "sesong", fortsetter vi gjennomspillingen av serien: 1. Mass Effect 2 2. Mass Effect 3 3. Mass Effect Andromeda Andromeda skal etter planen komme i 2017, men skulle det bli utsatt enda lenger så får jeg finne et alternativ. I og med at det er færre spill denne ganger, er det kanskje håp om at jeg kommer meg gjennom for en gangs skyld...?
Som en spillserie er det alltid litt merkerlig når hvert nytt spill i den er ganske forskjellig fra de forrige... Men i dette tilfellet er i alle fall konseptet ganske likt. Man spiller Geralt, en Witcher som i utgangspunktet tar jobber for å kverke monstre. Problemet er bare at han omgås konger, har sorceress-elskerinner og blander seg oppi en del andre ting i tillegg. Historien er at man leter etter Ciri denne gangen (så samme premiss som bøkene stort sett har), på oppdrag fra Emhyren fra Nilfgaard. Dette gjør man ved å vasse rundt i noen avgrensede rpg-sandkasser hvor man gjør diverse oppdrag for å lvle, samle loot og interagere med verdenen. Som ethvert annet rpg, bare at dette er himla mye større enn de fleste andre.
Hovedhistorien er... massiv? Karakterene og oppsettet likte jeg, problemet er tempoet, litt som Witcher 1 igrunn. Hvis man bare gjør hovedhistorien, tar spillet 40-60 timer avhengig av en del faktorer (som vanskelighetsgrad) og selv om mye av det er som et hvilket som helst bra kulturepos er det for mye som trekker ut handlingen. Lastetidene på PS4 er relativt ekstreme (15-30 sekunder ofte), kombinert med cutscenes, reisetider uten noe som skjer, fetchquests som ikke legger noe som helst til poenget bortsett fra en pun også videre gjør at jeg relativt fort mistet interessen for egentlig å gjøre hovedquestgreier. Hadde neppe fullført spillet noensinne bortsett fra denne utfordringen sånn sett... Som en rein motsetning er sidequestene, monsterjaktene og utforskingen nesten uten sidestykke når det kommer til spill; sjelden lastetider pga cutscenes, dialogen foregår mens man gjør noe, fortreffelige npcer og kondensert historie. Alt dette gjør at igjen blir et stort spill føles ut som den røde tråden er bortkasta tid, mens alle sidegreiene er grunnen til at man setter seg ned. Hvis man i tillegg gjør mye av sidegreiene for å vanne ut progresjonen i hovedhistorien enda mer, blir dissonansen enda større. Det faktum at dialogvalgene man har i hovedplottet ikke føles vanskelig eller har noen stor innvirkning er at det hele blir enda mer meh til tider.
Gameplay-biten er ved første forsøk en del mer streamlined enn det var i de to forrige spillene. Kontrollene er litt bedre lagt ut, litt mer responsive osv - problemet er bare at det fortsatt er clunky. Det funker veldig bra i 1v1 kamper, men med en gang det blir mange kreves det ofte cheesing fordi det er håpløst å gjøre ting på finmåten. Det tok meg en god stund før jeg ble komfortabel med kontrollene i massekampene, men etter å ha lært meg litt footsies og god bruk av signs/bomber ble ting fort enklere. Problemet er litt at bortsett fra noen monsterkontrakter og hovedplottbosser blir combat fortsatt svært fort relativt ensformig når man har lært seg "koden". Og selv om det aldri ble irriterende, var det heller ikke et stort pluss - ikke helt Dark Souls eller noe dette.
Lvle/lootbiten er... massiv for lite poeng. Man har som i de forrige spillene sverdkamp, signs (magi) og alkemy (potions, sverdolje, osv) som noe kan bli bedre i, og fikser utstyr til. En massiv majoritet er bare crap man samler og vil selge. Når man skal lage potions, sverd eller noe annet er det ofte fryktelig vekta hva det finnes enorme mengder av, og en del som en gjennomgående mangelvare. For eksempel druknet jeg i vanvittige mengder blå mutagener men endte spillet uten en eneste Great Red. Sølvsverd ingrediener var mangelvare hver gang, mens stålsverd hadde jeg ingredienser til 10 lvler før jeg kunne bruke dem. Lvlinga er helt prima, beste så langt i serien - en god mix av passive og ekstra stæsj man kunne gjøre som følge av evnene. Men gearoppdrageringer føles ofte mer ut som noe man fikk mye igjen for, ift å lvle opp. Det samme problemet som begge de to forrige spillene om at det hele var vanskelig i starten og enklere jo lengre man spilte (måtte spille vanvittig kynisk de første 10 lvlene, etter det kunne jeg facetanke nesten alt av fiender). I etterkant burde jeg skrudd opp vanskelighetsgraden gradvis, vet egentlig ikke hvorfor jeg ikke gjorde det...
Alt i alt har spillet svært få svakheter hvis man har tålmodighet nok til det treige tempoet hver gang man gjør noe hovedhistoriegreier.
Var det verdt å spille? Definitivt.
Vil jeg spille det igjen? Mja. Mulig jeg setter på Death March og bare gjør sidequests en gang, for å kose meg med monsterkamper og gameplay uten å måtte sove meg gjennom deler av cutscene/loadtime delene av hovedhistorien, men det virker ikke som det er nok saklige valg til at jeg vil spille det igjen for å påvirke historien i noen nevneverdig grad.
