Spilt på PS4.
For en utenforstående som kun så trailern og litt omtale, virket dette som et spill i samme stil som Life Is Strange. Dette var et lite eksempel på at forutinntatthet ikke alltid er korrekt... Dette "spillet" er mer som en interaktiv film. Man følger Jodie, som har en ånd som er lenket til henne, gjennom barndommen, tenårene og tjueårene via diverse scener av varierende lengde og karakter. Masse cutscenes, noen få valg underveis og så noe som gjorde at jeg fikk litt brekninger: massive mengder Quick Time Events.
Kjernen i spillet er den filmatiske vrien på alt. Man kan velge mellom forskjellige "mixer" av hvordan spillet skal bygges opp; den grunnleggende for mest mulig oomph når ting blir avslørt, kronologisk eller en remix av den originale kjeden av scener. Jeg spilte gjennom den anbefalte hvor ting ikke er kronologisk. Som de fleste gode fortellinger, er hele plottet og poenget i seg selv ikke nevneverdig originalt, men jeg synes det hele ble gjort på en bra måte. At de har motion captura Ellen Page og Willem Defoe på en fantastisk måte (samt de andre skuespillerne) gjør at karakterene er milevis mer følelseladde enn noe annet i spill jeg har vært borti. Musikken har Hans Zimmer hatt en finger med i spillet på, og det merkes også på en veldig imponerende måte. Rett og slett den beste presentasjonen i et spill jeg har spilt noensinne.
Gameplayet er grusomt, resten blir tl;dr. Når man får lov til å gjøre noe mellom cutscenes er det hovedsaklig tre ting man gjør. Vandrer rundt og ser etter prompts for at man kan interagere med noe (som leder inn i mer cutscenes som regel), actionscener med forskjellige typer quick time events og sniking som er en blanding av puzzles og quick time events. Å loffe rundt for å finnne ting å trykke på eller trykke på en knapp for å si en linje er stort sett greit; jeg synes det er en fin måte å gi spilleren valg mellom flere forskjellige handlingssekvenser heller enn at man får et valg trykt opp i trynet og så må velge mellom forskjellige ting å gjøre som i f.eks. Life Is Strange - man har mer eierskap til valget på denne måten. Actionsekvensene er stort sett grusomme; man har vanlig quick time events ala "hamre på en knapp over lengre tid, ris på kontrolleren, trykk knapper i rekkefølge på skjerm" som bare er horribelt gjennomført. Men i tillegg har man en "original" QTE måte hvor man under slåssing skal lese Jodies kroppsspråk og så dytte høyre stikke i retning bevegelsen hennes går. Noen ganger er det åpenbart, som når kameraet holder seg i ro og bare en kroppsdel beveger seg, men når kameraet spinner rundt og forskjellige kroppsdeler beveger seg i forskjellige retninger blir det ren lotto. En god ting er at det ikke er en greie at man MÅ klare QTEene; noen ganger får man bare forsøke på nytt eller man går glipp av achievements. Stealthgreiene er litt mer solid enn actionsekvensene, som gjør det litt mer ok å spille, men fortsatt ikke noe som var underholdende i seg selv. Kjerneproblemet med QTE er dog at man må nistirre på der knappesveksense dukker opp og går glipp av det som faktisk skjer; det jeg satt igjen med etter actionbitene for eksempel var Ellen Pages digitaliserte skuldre innprintet på netthinna. Hurra?
Rent teknisk hang spillet seg en gang i en actionsekvens, og spillet hadde en bug midt i ene stealthoppdraget hvor man kunne bli stuck i en bygning. Siden spillet har autosaving, og ikke akkuratt er rundhåndet med når det lagrer, tapte jeg kanskje 30 minutter av den mest kjedelige biten av spillet som jeg måtte gjøre om igjen. Spillet varer en 10-12 timer litt avhengig av hvor bedagelig man tar det; med en anseelig mengde ting man kan si og gjøre forskjellig så jeg at completionists som spiller om igjen spillet måtte belage seg på rundt 40-50 timer for å få alle achievements og variasjoner i historien.
Var det verdt å spille? Ja, helt klart.
Er det noe jeg vil spille om igjen? Mest sansynlig ikke, på grunn av det frustrerende gameplayet.
