store.steampowered.com |
I motsetning til Oguleth så hadde ikke jeg spilt dette før, ikke hørt om det før, og visste ikke hva jeg gikk til. Det første som slo meg var at det minnet meg om det lille jeg har sett av rollespill. Det føltes litt som om jeg hadde Will Wheaton fra Titangrave som GM... eneste som mangla var voiceacting. Og det var litt slitsomt: Uten voiceacting blir det mye lesing, og selv om jeg likte historien, med humor og alt, så gjør det at det blir et litt slitsomt spill og jeg klarte ikke å spille så mange timer om gangen. Ettersom spillet også er såpass fortellerdrevet, med få valgmuligheter som faktisk påvirker hvordan historien utarter seg, så ser jeg ikke helt for meg at det er et spill jeg kommer til å spille om igjen med det første.
Når det er sagt: Jeg kom raskt inn i historien, og likte karakterene. Mekanismene rundt lvling av karakteren (dvs fordeling av karma) var rimelig rett fram og det samme gjelder kampmekanismen. Jeg gjorde riktignok noen fine nybegynnerfeil fordi jeg hadde lyst til å gjøre ALT på en gang, som i at jeg hadde lyst til å være ranged combat, close combat, mage, shaman og tank på en gang. Helst samtidig. Men det er bare sånn jeg er. Sånn sett savnet jeg litt å ha et fast team som jeg hadde med meg rundt, for da kunne jeg levd litt gjennom de og kanskje rendyrket "min" karakter litt bedre. Jeg døde ikke da, så alt i alt gjorde jeg nok noe rett også (eventuelt så er spillet såpass enkelt, vertfall på normal vanskelighet).
Siden det ikke var voiceacting ble Shadowrun Returns et spill jeg kunne holde på med mens jeg hadde på andre ting i bakgrunnen (musikk eller twitch eller youtube f.eks). Det ble litt mer intenst mot slutten, men ellers var det en avslappende og god opplevelse. Må innrømme at jeg gleder meg litt til å begynne på det neste.
7/10