Kudis første sesong... FAILED...

Jeg vet jeg har noen få dager igjen av måneden, men må bare innse at jeg ikke kommer til å fullføre Dark Souls 2 på de dagene. I bunn og grunn har jeg ikke vært motivert til å spille dette spillet, og kan ikke si noe om hva jeg synes fordi jeg bare så vidt har prøvd. Jeg har et håp om at jeg får gjort noe med det innen neste utfordring er gjennomført, og vil derfor "overføre" DS2 til neste sesong, med et håp om å da klare 13 spill. Så får vi se hvordan det går...

I mellomtiden får jeg bare bøye meg i støvet, og gratulere Oguleth som klarte å spille gjennom alle spillene vi hadde valgt: God innsats!

Til Oguleth!

Til Kudi....

Oppsummerende synes jeg det er vanskelig å rangere spillene etter hvilke jeg likte best, men jeg har ett på en soleklar førsteplass: Child of Light. Jeg likte stemningen, grafikken, spillmekanismene - alt. Anbefales på det sterkeste!

Ellers vil jeg trekke fram Tomb Raider og Witcher 2 som de spillene som overrasket meg mest (positivt vel å merke). Tomb Raider fikk jeg med da jeg kjøpte xboxen, og hadde ikke forventet at det skulle være noe for meg. Der tok jeg feil, og det nye Tomb Raider er blant de få spillene jeg ser fram til av de som ble presentert på årets E3 (av de som blir sluppet innen relativt kort tid). 

Witcher-serien visste jeg vel bare for lite om, så forventningene til Witcher 2 var ikke egentlig til stedet. Jeg endte med å like handlingen og karakterene, men det som virkelig fanget meg var de vanskelige valgene man må ta underveis. Man beveger seg fra gråsone til gråsone, og det finnes ikke noe rett eller galt (alternativt oppleves alt som galt, og man må selv gjøre en vurdering av hva som er minst galt). Selv om også spill som Dragon Age og Mass Effect inneholder flere "moralske" valg, så kommer de ikke i nærheten når det kommer til vanskelighetsgrad. 

... og når vi først er inne på Dragon Age. Jeg må si at jeg angrer på at jeg valgte alle fire Dragon Age-spillene. Jeg digger de, men det ble for mye og tok helt piffen ut av meg etterhvert: Jeg skulle holdt meg til Inquisition, som jeg lett nevner i sammenheng med de tre gode spillene jeg har nevnt over. Det var et stort og bra spill som fint passer inn i bolken med mine fire beste spill! (jeg vurderte å sette opp topp fem, men sliter sterkt med å bestemme meg for det femte)

Noe av det jeg likte med denne utfordringen er at jeg har fått spilt gjennom spill jeg aldri ville vurdert på egenhånd, og alle spillene har gitt meg noe. Selv Magic 2015. Nå ser jeg fram til et nytt år med nye spill - som jeg ikke har spilt før!

O1S2: Shadowrun Returns (Dead Man's Switch)

Spilt på PC.

Som det eneste spillet denne gangen jeg har spilt en gang før denne utfordringa, var det naturlig å spille det først. Jeg huska noe av plottet, og at selve gameplayet ikke var nevneverdig dypt... Det var det.

Spillet er et old-school turbasert rollespill, satt til en setting hvor man har fusjonert cyberpunk ala William Gibson med en del fantasy troper ala Tolkien. Drager blir presidenter og er CEO for selskaper som styrer hele land, troll og orker får alle drittjobbene, og en del som har havnet utenfor A4-samfunnet lever på kanten av loven, og gjør oppdrag for enten de som har presset de ut av samfunnet (hvis noen ikke er happy med at annet firma fikk den ansatte de hadde lyst på, for eksempel) eller "sticking it up to the man" - disse er såkalte Shadowrunners, derav navnet.

Man gjør hovedsaklig tre ting i spillet:

Talky Talky
Spillet ble kickstarta for PC og tablets, uten nevneverdig høyt budsjett. Det som sikkert er billigst (og enklest) å kutte da, er voiceacting og animasjoner. Dermed blir hele plottet utbrodert gjennom tekstbokser; med portretter som viser til hvem som snakker. Så lipsync er ikke et problem her... Man må like å lese, som er relativt uvant i dagens spillhverdag, så er kanskje ikke for alle detta. Samtidig får man dialogoptions hvor man kan påvirke historien; dette er sjeldent veldig merkbart, bortsett fra man kan internalisere en slags personlighet ut av det (og noen ganger få mer cash ut av situasjonen, antar jeg). Samtidig er de fleste av npcene man har med å gjøre enten helt stille eller har veldig lite med plottet å gjøre. Alt i alt blir hele spillet litt personlighetsløst som følge av alt dette. Selve historien er grei nok bortsett fra "superskurkene" - skulle ønske spillet fokuserte mer på det jeg forbinder med Shadowrun - urettferdig samfunn, tech vs magi og sånt.

Fighty Fighty
Spillet er turbasert, på linje spill fra epoken sist det var et seriøst Shadowrun-spill ute (på 90-tallet, til SNES). Når man ikke snakker, er man nesten alltid i turbasert kamp - hvor man kontrollerer en gruppe shadowrunners som går fra cover til cover, skyter ting, kaster fireballs og sånn. En blanding av XCOM og Baldur's Gate for å ta klassikere. Jeg synes dette er trivelig, siden man kan ta det med ro. Samtidig er det ikke mye variasjon i praksis i slåssinga - bortsett fra noen monstre på slutten som "jukser", er det liten forskjell i praksis på skyting og magi. Finn bedre posisjoner enn motstanden, og plukk ut motstandere one by one, hvor begge sider slåss på samme måte. Det hele er greit i lengden, men hadde fort blitt kjedelig om spillet varte lenger.

Mathy Mathy
Som turbasert rpg, er det naturlig nok en del karakterutvikling...på det matematiske planet. Istedenfor xp/lvler som er vanlig, får man istedenfor Karma, som man bruker til å oppgradere stats og skills. Cash går med til sedvanlige ting som våpen, rustning og spells - pluss standard cyberpunk-greier som cyberware, datamaskiner og droner. Det hele er ganske simpelt; kjøpmennene får nye greier hele tia, og det er lite inventory management bortsett fra consumables ("vil jeg ha med medpacs eller granater på oppdrag"), så oppgrader hva nå enn hovedgreia di er (gevær eller spell) hver gang de får inn noe, that's it. Samme gjelder stats; ta mer poeng i det du er god i, ellers blir karakteren et makkverk. Igjen er det ok siden spillet er såpass kort; man rekker maxe ut det man er god på, eller drite seg ut. Alt utstyret og evner fører ikke til noen voldsom variasjon i spillestil, det er lite fristende å starte et nytt game for å gjøre ting på en helt annen måte. Det blir bare et "ivory tower" hvor man er nødt til å velge ting som funker på vanskeligere settings, eller blir most. Det hele ender ok, men ikkeno spesielt.

Spillet tar ca 10 timer å fullføre, give or take. Alt i alt synes jeg spillet var OK, i alle fall etter at jeg ble drittlei musikken i spillet og putta på Juno Reactor og Skrillex (selv om jeg egentlig hater Skrillex) istedet. Vil jeg spille det igjen noen gang? Neppe...

6/10.

Sesong 2: Kudi's valg

I fjor endte jeg opp med å velge en del spill (Dragon Age-serien) som jeg har spilt før. I lengden ble det lite motiverende, og jeg har derfor i år gått for spill jeg ikke har spilt tidligere. Foruten Witcher-spillene kan det vel også sies at jeg ønsker å prøve litt annet enn det jeg gjorde i fjor, og altså ikke kun satse på RPG. 

1. Witcher
Ettersom Witcher 2 var en positiv overraskelse for min del, og Witcher 3 ble sluppet i mai dette året, så kjører vi nå en Witcher-gjennomspilling. 

2. Witcher 3: Wild Hunt
Et spill jeg allerede har kjøpt, men som min laptop ikke klarer å spille... hurra. Skal vel finne en løsning på det i løpet av året.

3. Life is Strange
Et av disse episodiske indie-spillene. Tre episoder er ute, så får vi bare håpe at de siste episodene slippes i løpet av året... 

4. Brothers: A Tale of Two Sons
Et spill jeg har hatt lyst til å spille ei stund, og som ligger på vent på xbox360 (leste i dag at det også nå skal slippes på de nye konsollene). Jeg har forstått det skal røre ved en følelse eller to, samtidig som det er lettere utfordrende/uvant å styre to stk med samme kontroll. 

5. The Vanishing of Ethan Carter
Førsteperson, detektiv/mysterium-spill. 

6. Portal 2 - multiplayer/Co-op
Tanken her er at jeg skal tvinge Oguleth til å samarbeide med meg om å løse oppgaver i Portal 2. Forhåpentligvis får vi til et online co-op via steam eller noe i den duren.  

Jeg vil også legge inn en: Med forbehold om mulige endringer! Jeg setter ikke opp alternativer dersom noen av mine valgte spill av en eller annen grunn ikke skal spilles likevel (som Oguleth har gjort), men endringer kan skje. 

K11: Star Wars - Knights of the Old Republic

Steam

ENDELIG! Jeg pleier å starte mine anmeldelser med historien og sånt, men nå kjente jeg at et utrop av glede var på sin plass. Så la meg gjenta: ENDELIG!! Og med "endelig" mener jeg naturligvis at jeg ENDELIG er ferdig med dette spillet. Nå som det er unnagjort, la oss gjøre det ordentlig:

Du våkner på et skip uten å vite hvor du er, og hvem du er. Etter litt om og men setter du ut på et oppdrag for å redde en Jedi (Bastila), og for å stanse the Dark Lord Malak. Du får også litt hjelp underveis fra ulike kompanjonger, som hver har sine historier du kan utforske. 

Jeg må innrømme at dette spillet aldri helt engasjerte meg. Kanskje med unntak av mot slutten da det plutselig ble avslørt en mystisk hemmelighet. Historien var forsåvidt grei nok, med grei progresjon osv osv. Og det var noen av historiene til kompanjongene som var interessante å følge (vi nærmet oss jo noen ekte følelser og greier). Men hver gang jeg begynte å komme i "flyt" i spillet, så klikket det. Vi kjenner vel alle den kjekke beskjeden "XXX har sluttet å virke. Vennligst vent mens Windows leter etter en løsning"... Den møtte jeg noen ganger... og andre ganger var det noe gæernt med grafikken som gjorde det umulig å se hva jeg dreiv med (jeg prøvde å ta et screenshot, men det bildet ble bare svart). Det gjaldt å lagre så ofte som mulig, og håpe neste område jeg kom til klikket mindre. Mye av spillinga handler dermed om å komme seg raskest mulig videre, og ikke om å få med seg mest mulig underveis... Jeg skal ikke skylde på funksjoner eller historie i spillet når det kommer til min opplevelse av spillet, men tekniske problemer. 

Jeg synes det er vanskelig å skulle vurdere et spill når min vurderinger er sterkt preget av disse tekniske problemene. Det er jo mulig at historien hadde fenget dersom jeg ikke ble avbrutt så ofte... jeg kunne sikkert også vært mer fornøyd med grafikken, hvis jeg faktisk klarte å se den. Som RPG kan spillet imidlertid ikke, etter min mening, måle seg med Dragon Age-serien eller Mass Effect-serien, og jeg mistenker at jeg snart kan legge til Witcher-serien også der. Jeg savner litt mer humor og litt mer karakterbygging (sistnevnte hadde jeg sikkert opplevd som bedre hvis jeg fikk mer sammenheng i spillet). Akkurat nå er jeg mer fornøyd med å ha kommet gjennom, enn jeg er med spillet... 

5/10